Rt-1926-209
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1926-03-23 |
| Publisert: | Rt-1926-209 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 101/1 s.a. |
| Parter: | Kristiania kommune (advokat G. Heiberg) mot H. S. Maartmann (advokat G. Mellbye). |
| Forfatter: | Christiansen, Larssen, Bugge, Lie, Paulsen, Hazeland, justitiarius Scheel |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §38d, §39 |
Side:210
Angaaende de nærmere omstændigheter ved denne skattesak henvises til Kristiania byrets dom av 9 oktober 1923, hvorved blev kjendt for ret: «Den paaankede utpantning stadfæstes for det skattebeløp, som rigtig utregnet falder paa en formue stor kr. 71.000 og en indtægt stor kr. 33.400. Sakens omkostninger ophæves.» Dommen er avsagt under dissens forsaavidt som en av dommerne voterte for utpantningsforretningens stadfæstelse.
Byrettens dom er av begge parter paaanket til Høiesteret. Kommunen har som hovedappellant nedlagt saadan paastand: «At den paaankede utpantning og den til grund for samme liggende ligning stadfæstes og at Oslo kommune hos H. S. Maartmann tilkjendes sakens omkostninger for byret og Høiesteret saavel i hoved- som i kontrasøksmaalet.» H. S. Maartmann har som kontraappellant paastaat utpantningen underkjendt og ophævet utenfor et beløp av kr. 142 og sig tilkjendt omkostninger hos kommunen for begge retter i begge søksmaal.
For Høiesteret er fremlagt et par nye dokumenter, som dog ikke findes at være av væsentlig betydning.
Høiesteret kommer til samme resultat som byretten og kan i det væsentlige tiltræ den av byrettens flertal gitte begrundelse, idet man ogsaa skal henvise til høiesteretsdom av 8 december 1925 i o.-nr. 435 for 1ste session 1924 Johan Marnburg mot Stavanger kommune. Den paaankede byretsdom vil saaledes være at stadfæste. Omkostningene antages at burde ophæves for begge retter.
Assessorerne Bugge og Lie kommer til samme resultat som det dissenterende medlem av byretten og tiltrær i det væsentlige hans begrundelse Med hensyn til omkostninger er vi enig med flertallet.
Dom:
Den paaankede utpantning med renter og utpantningsomkostninger stadfæstes for det skattebeløp, som rigtig utregnet falder paa en formue stor kr. 71.000 og en indtægt stor kr. 33.400. Forøvrig ophæves utpantningen. Processens omkostninger for byretten og Høiesteret ophæves.
Av byrettens dom:
I sin selvangivelse for budgetaaret 1921/1922 - indtægtsaaret 1920 - opførte direktør H. S. Maartman til fradrag i bruttoindtægten, som var kr. 188 884: tap paa 130 aktier i A/S Vinoren Sølvverk kr. 130.000 og tap paa kontant laan til samme selskap kr. 201.796. Ligningsraadet fandt ikke at kunne godkjende disse to tapsposter og anførte som grund herfor, at tap paa aktier i likvidert selskap likesom tap, opstaat ved ydet laan, ikke godkjendes til fradrag i indtægten. Overligningsnævnden opretholdt ligningsraadets avgjørelse. - - -
Til det av partene anførte skal bemerkes, at der ved ligningen efter byskattelovens §38d fra det antagne bruttobeløp av indtægter skal fradrages «tap paa utestaaende fordringer i forretningsvirksomhet saavel som andet tap i næring eller forretningsforetagender». De tap, som er opstaat ved at laanene til selskapet ikke blev tilbakebetalt, er tap paa utestaaende fordringer, og et saadant kan, saaledes som det forannævnte lovsted maa
Side:211
forstaaes, alene komme til fradrag, naar det er ydet «i forretningsvirksomhet». Det er en selvfølge, at saavel forretningsmænd som andre meget ofte utlaaner penge, uten at dette kan betragtes som almindelig kapitalanbringelse - utsætning av penge paa rente, idet laanet kan være ydet for at hjælpe eller for at sikre egne interesser. Saaledes er ogsaa forholdet her, og appellantens interesser i Vinoren Sølvverk har endog været meget betydelig. Verket kan dog ikke betragtes som hans forretning, idet han av en aktiekapital paa kr. 1.000.000 kun har været eier av aktier for kr. 130.000. Laanene er ydet til fremme av andres virksomhet, og da appellanten ikke driver pengeutlaan som næring, kan der ikke sies at være git i hans egen forretningsvirksomhet, hvorfor tapet ikke kan komme til fradrag av indtægten.
Hvorvidt tapet paa aktiene i et tilfælde som det her foreliggende skal fradrages, har været omtvistet. Efter hvad der uimotsagt er anført, var selskapet likvidert, da ligningen blev foretat og tapet var totalt og endelig, mens aktiene var paa appellantens haand. Finansdepartementet har i en skrivelse av 27 november 1920 uttalt, at en aktionær maa være berettiget til at kræve fradrag ved ligningen for tap paa aktier, uanset om disse er solgt, naar det er fuldt paa det rene, at aktiene er helt værdiløse». Overensstemmende hermed har det været forholdt i flere kommuner, og det kan ikke bestrides, at dette er billig og rimelig. Ved at sælge saadanne værdiløse papirer for en nominel pris kunde en skatteyder skaffe sig ret til fradrag, og han bør ikke stilles uheldigere, om han ikke har villet indlate sig paa transaktioner av denne art. Noget retskrav paa at tapet paa aktiene skal fratrækkes har imidlertid appellanten saavidt skjønnes, ikke. Uttrykkene i byskattelovens §39, der indeholder de bestemmelser, som har betydning for spørsmaalets avgjørelse, er helt bestemte og tydelige. Det forlanges, at avhændelse av aktiene skal ha fundet sted, og der findes intet i lovens forarbeider, hvorav det kan utledes, at der er ment andet end hvad der er uttalt. Lovgrunden herfor kan være, at man paa en ydre og helt kontrolbar maate vil ha konstatert, at tapet virkelig foreligger. I andre tilfælder, saaledes hvor aktieselskapet er sat under konkurs - som forholdet er i nærværende tilfælde - dets eiendele er overtat av en panthaver, er det ikke helt utelukket, at aktiene, selvom de har været anset værdiløse, senere - under helt forandrede konjunkturer kan komme i værdi. - - -
E. Hesselberg.
Jeg har fundet saken særdeles tvilsom.
I spørsmaalet om appellantens laan til sølvverket er jeg enig med førstvoterende.
I det andet spørsmaal kommer jeg under sterk tvil til et andet resultat. Det gjælder her tap eller fortjeneste paa værdipapirer, som er erhvervet indenfor den av loven bestemte tidsgrænse, altsaa det man med et almindelig uttryk kalder spekulationspapirer. Det er vistnok saa, at for tapets vedkommende bruker byskattelovens §39 ordene «tap der er lidt ved avhændelse», og at uttrykket «avhændelse» efter almindelig sprogbruk vanskelig kan sies at omfatte «likvidation», som i grunden er det der foreligger her. Imidlertid antar jeg ikke man i dette tilfælde bør ta uttrykket «avhændelse» saa rent bokstvelig. Hvad loven maa antages at ha villet ramme er fortjeneste eller tap, som er endelig og definitivt konstatert. Det maa, som fremhævet av appellanten kunne sies, at en likvidation som den under saken omhandlede samtidig som den medfører en realisation av selskapets
Side:212
aktiva ogsaa er en realisation av aktiene selv og en konstateren av, at appellantens tap paa aktiene er definitivt og endelig. Og at tapet er av denne art maa ansees helt paa det rene. Jeg finder ogsaa at maatte lægge vegt paa Finansdepartementets skrivelse av 27 november 1920. Man kan ikke helt se bort fra - selvom de enkelte ligningsmyndigheter selvfølgelig ikke er juridisk bundet derav, at statens øverste administrative skattemyndighet her har git et bestemt direktiv om lovens forstaaelse, en forstaaelse som efter det oplyste synes at være fulgt av omtrent alle større skattekommuner utenfor Kristiania. - - - Robert Reinholdt. Siewers.