Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1927-03-10
Publisert: Rt-1927-107
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 29/1 B s.a.
Parter: Johan Svendsen m.fl. (advokat Saltnæs) mot Alf Boy (overretssakfører Odd Bugge til prøve).
Forfatter: Hanssen, Motzfeldt, Bugge, Alten, Paulsen, Reinholdt, Berg
Lovhenvisninger: Boligloven (1918) §7, §8, §15


Ekstraordinær assessor Hanssen: Ved Oslo byrets dom av 21 december 1923 blev i nærværende sak kjendt for ret: «Johan Svendsen og fru Valborg Ravneberg bør en for begge og begge for en betale til Alf Boy kr. 18000 med 6 av hundrede i aarlig rente derav fra 8 mars 1920, til betaling sker, men med fradrag ved motregning av Boys skyldige husleie i Holtegaten nr. 32 fra 15 mars 1920 efter en aarlig leie av kr. 1.050 pr. aar. Videre

Side:108

bør de en for begge og begge for en betale til Boy saksomkostningerne i denne sak med kr. 1.200. For de saaledes tilkjendte beløp kjendes Boy berettiget til efter lovlig omgang at ta pantet Holtegaten nr. 32 i Kristiania til brukelighet samt at sætte det til tvangsauktion. Trygve Svendsen bør for Boys tiltale i denne sak fri at være, og ophæves saksomkostningerne i forholdet melelm dem.»

Denne dom er paaanket til Høiesteret av Johan Svendsen som hovedappellant og av Alf Boy som kontraappellant.

Hovedappellanten har nedlagt saadan paastand: «At byrettens dom ophæves, forsaavidt angaar appellanten, Johan Svendsen, at denne frifindes og hos indstevnte, Alf Boy, tilkjendes sakens omkostninger for Høiesteret og byretten.»

Kontraappellanten har nedlagt saadan paastand: «At Johan Svendsen, fru Valborg Ravneberg og Trygve Svendsen tilpligtes in solidum at betale Alf Boy kr. 18000 med 6 pet. renter p. a. fra 8 mars 1920 til betaling sker med fradrag ved motregning av Boys skyldige husleie fra 15 mars 1920 til 5 januar 1923 efter kr. 1.050 pr. aar. At Johan Svendsen, fru Valborg Ravneberg og Trygve Svendsen tilpligtes in solidum at betale Alf Boy sakens omkostninger for begge retter.»

I kontraappellen har Trygve Svendsen nedlagt følgende paastand: «At byrettens dom, forsaavidt Trygve Svendsen og fru Valborg Ravneberg angaar, stadfæstes, og at de hos Alf Boy tilkjendes sakens omkostninger for Høiesteret.

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstændigheter henviser jeg til byrettens dom. Der er for Høiesteret fremlagt endel nye dokumenter, av hvilke jeg skal nævne: Besigtigelsesforretning av 15 mars og erklæring av 27 september 1923 fra I. K. Thune vedkommende Holtegaten nr. 32. Fru Ravnebergs vidneforklaring i byretssak: Ivar Svendsen mot Alf Boy 6 oktober 1925 og vidneførsel i samme sak 19 januar 1926, hvorunder er avhørt advokat Eskild Bruun og vaktmester i Holtegaten 32 Marie Kristiansen. Boy har derhos erhvervet Justisdepartementets bevilling av 11 juni 1924 til at fremsætte følgende nye «indsigelse»: «At der foreligger dolus fra Trygve Svendsens side ved følgende forhold: I mars 1920 forledet han Alf Boy til at overta en pantobligation stor kr. 18.000 i Holtegaten 32, Kristiania, ved at forsikre, at obligationen var god, idet han specielt henviste til, at den var paategnet, at den offentlige brandtakst paa gaarden er kr. 124.000, samt ved at erklære, at gaarden var i saadan tilstand, at den ikke behøvet nogen vedlikeholdsutgifter, mens i virkeligheten vedlikeholdet har været meget slet og obligationen ikke ydet bretyggende sikkerhet, idet den var paa 11te eller 12te prioritet efter kr. 93.400 og saaledes gik til kr. 111.400 mens gaardens skattetakst er kr. 58.000 og leieindtægten kun er kr. 7.000. I januar 1923 blev gaarden tat til brukelighet av en bedre prioritert panthaver, og den avgir ikke noget til dækning av Boys obligation, som saaledes har vist sig at være værdiløs.»

Da byrettens dom ikke er paaanket av fru Ravneberg, og da Boy har akkviescert ved byrettens avgjørelse i det punkt, hvori

Side:109

han ikke fik medhold i sin paastand overfor hende, nemlig størrelsen av leien for tidsrummet 15 mars til 20 april 1920, foreligger der, forsaavidt angaar forholdet mellem disse to parter, ingen realitetstvist til avgjørelse for Høiesteret.

Hvad angaar forholdet mellem - Johan Svendsen og Alf Boy, er jeg kommet til et andet resultat end byretten. Det krav, som fra Boys side forsaavidt er gjort gjældende, er et krav paa tilbakesøkning av for meget erlagt leie i henhold til §8, sidste led, jfr. §7 3dje led i lov om boligforholdene av 12 juli 1918. For mit vedkommende anser jeg det tvilsomt, om det overhodet kan ansees som en leieboeren paalagt økonomisk forpligtelse efter boliglovens §7 3dje led, at en leieboer gaar med paa i forbindelse med indgaaelse av leieforholdet at yde utleieren et laan med eller uten pant. Jeg anser det imidlertid ikke paakrævet at ta bestemt standpunkt til dette spørsmaal, idet jeg mener, at det ikke er godtgjort at foreligge nogen tilbakebetalingspligt for Johan Svendsen, selvom transaktionen med pantobligationen rammes av boliglovens §7 3dje led og §8 sidste led. Her for retten har det fra Boys side været anført, at en tilbakebetalingspligt overensstemmende med lovens §8 sidste led skulde paahvile Johan Svendsen, fordi han var den virkelige eier av Holtegaten 32, mens hans datter Valborg Svendsen, eller nu fru Ravneberg, alene i navnet stod som eier. Dette grundlag finder jeg imidlertid at maatte sætte ut av betragtning, idet der fra Svendsens side er protestert mot anførselen, som, efter hvad der uimotsagt er oplyst, er ny for Høiesteret. Ved siden herav har det været paaberopt, at Johan Svendsen skal ha medvirket ved leietransaktionen og være den egentlige ophavsmand til denne, og at en større eller mindre del av laanebeløpet skal være tilfaldt ham. Selvom dette skulde forholde sig saa, kan jeg imidlertid ikke indse, at det kan begrunde noget ansvar for Johan Svendsen efter boliglovens §8 sidste led. Denne omhandler en rent civilretslig tilbakebetalingspligt, ikke nogen erstatningspligt, og det er heller ikke fra Boys side hævdet, at der foreligger noget forhold, som begrunder erstatningspligt for Johan Svendsen. Tilbakebetalingspligten er i §8 sidste led paalagt den utleier, som har mottat større husleie end loven hjemler. Noget ansvar for det formeget erlagte beløp er ikke av loven paalagt den, som paa utleierens vegne har medvirket ved leieforholdets avslutning. For mit vedkommende kan iøvrig heller ikke jeg finde, at der foreligger bevis for, at Johan Svendsen har medvirket specielt ved utleien til Boy, selvom man vistnok efter oplysningerne iøvrig maa gaa ut fra, at han i endel utstrækning har hat med bestyrelsen av gaarden. Om fru Ravneberg har overladt noget av det beløp, hun mottok som laan fra Boy, til sin far, kan dette som alt antydet efter min mening ikke begrunde noget ansvar for ham efter lovens §8 3dje led. At Johan Svendsen direkte skulde lia mottat noget særskilt beløp som selvstændig godtgjørelse i anledning av bortleien, er ikke engang paastaat. Jeg finder saaledes, at Johan Svendsen maa frifindes for Boys tiltale.

Hvad forholdet mellem Boy og Trygve Svendsen angaar, skal jeg først nævne, at Boy her for retten i henhold til den nævnte

Side:1101

bevilling har søkt at bygge et ansvar for Trygve Svendsen derpaa, at han ved svikagtig forhold har forledet Boy til at overta obligationen. Et krav av denne art ligger imidlertid efter min mening utenfor forliksklagens ramme og kan derfor ikke tages under avgjørelse. Iøvrig er jeg med hensyn til kravet mot Trygve Svendsen kommet til samme resultat som byretten, og jeg finder videre forsaavidt at kunne indskrænke mig til at henvise til, hvad jeg ovenfor har anført for Johan Svendsens vedkommende, idet de grunde, som forsaavidt er paaberopt, alene er, at Trygve Svendsen har medvirket ved bortleien, og at ogsaa han i nogen utstrækning skal ha nydt godt av de av Boy ydede laan. Jeg skal alene tilføie, at det for Trygve Svendsens vedkommende er paa det rene, at han som fuldmægtig for sin søster medvirket til bortleien til Boy. For Trygve Svendsens vedkommende mener jeg saaledes, at byrettens dom bør stadfæstes.

For fru Ravnebergs vedkommende er der som alt nævnt ikke fra nogen av siderne paastaat nogen forandring i byrettens dom, som saaledes ogsaa for hendes vedkommende vil bli at stadfæste

Hvad processens omkostninger angaar, antar jeg, det kan være grund til at ophæve disse for begge retter i forholdet mellem Boy og Johan Svendsen. Derimot finder jeg, at Boy bør tilsvare omkostningerne for Høiesteret ikke alene overfor Trygve Svendsen men ogsaa overfor fru Ravneberg, idet der ikke er anført nogen grund til, at Boy har indbragt saken for hendes vedkommende for Høiesteret.

Konklusion:

Johan Svendsen bør for Alf Boys tiltale fri at være. Forsaavidt angaar Trygve Svendsen og fru Valborg Ravneberg, bør byrettens dom ved makt at stande. I forhold til Johan Svendsen ophæves processens omkostninger for byretten og Høiesteret. I procesomkostninger for Høiesteret betaler Alf Boy til Trygve Svendsen og fru Valborg Ravneberg kr. 400.

Ekstraordinær assessor Motzfeldt: Jeg er angaaende Johan og Trygve Svendsen kommet til et andet resultat end førstvoterende. Angaaende forstaaelsen av boligloven av 12 juli 1918 §7 3dje led mener jeg, at den ikke udelukker tilsagn om pengelaan mot overtagelse av pantobligation fra at regnes som forhøielse av husleie. Og den her foreliggende obligation var saa slet prioritert, at jeg ikke anser det tvilsomt, at Boys eneste grund til at paata sig at laane ut hele 18.000 kroner mot denne pantesikkerhet var hans bolignød - den jeg anser bevist - og ingen tanke om en almindelig pengeanbringelse. Han var jo ogsaa paa forhaand av sin tillidsmand murmester Stensrud gjort bekjendt med, at denne mente, at gaarden var saa meget belaant før, at endnu en prioritet efter kr. 93.000 ikke kunde byde sikkerhet for pengene. Jeg finder det heller ikke tvilsomt, at gaardens vedkommende, som selv hadde foranlediget avertissementets indrykning, var eller i ethvertfald burde været opmerksom paa dette. Angaaende pantobligationens uskikkethet som pantesikkerhet henviser jeg til de erklæringer herom fra advokaterne Mortensen og Heiberg, som er gjengivet

Side:111

i byrettens dom, samt til en for Høiesteret ny erklæring fra arkitekt og murmester Thune, hvorefter hele eiendommens værdi i 1923 ansættes til kr. 60.000, og Akers Sparebank, til hvem hans uttalelser var rettet, kun tilraades at utlaane 30.000 kroner mot første prioritet i eiendommen. Han tilføier senere (27 september 1923): «Paa foranledning av Deres forespørsel av 26 ds. hvad den høieste salgsværdi kunde ansættes til 1919-20, kan jeg kun svare, at jeg nærmest anser eiendommen usælgelig.»

Angaaende spørsmaalet om, hvorvidt Johan Svendsen var gaardens virkelige eier og datteren Valborg Ravneberg kun stod som eier pro forma, bemerker jeg: Som følge av den av førstvoterende nævnte processuelle indsigelse er det ialfald tvilsomt, om nogen dom kan bygges paa antagelsen av et rent pro formaforhold med hensyn til eiendommen. Men dette hindrer ikke, at de oplysninger, som er samlet tildels efter byretsdommens avsigelse, og som er anført til støtte for paastanden om pro formaforhold, har sin fulde betydning for det andet spørsmaal: om Johan Svendsen maa ansees som hovedmand eller ialfald som medvirkende ved hele den her omprocederte ulovlige laanetransaktion. Jeg blir derfor nødt til i korthet at gjennemgaa de nævnte oplysninger og henviser forøvrig ogsaa til byrettens domsgrunde. Advokat Eskild Bruun har som vidne erklært, at han laante Johan Svendsen penger for at kjøpe gaarden, og vidnet har pant i henhold til 4 obligationer store tilsammen kr. 30.000 efter 40.000 kroner. Laanet var ydet Johan Svendsen, idet der som regel er kjøpt færdige obligationer. Et laan blev dog ydet til Johan Svendsens datter, nu fru Ravneberg. Vidnet svarer ubetinget bekræftende paa spørsmaalet, om han har den opfatning, at Johan Svendsen i virkeligheten var den, som disponerte over gaarden med eiers interesse, hævet obligationsbeløpene enten selv eller gjennem sønnen Trygve Svendsen og gaardens leie og anvendte beløpene til familiens underhold, og at frøken Svendsen (fru Ravneberg) kun pro forma stod som skjøteindehaver. Vidnet har det indtryk, at Johan Svendsen, hans sønner og hans datter er et «fællesfirma», der disponeres av Johan Svendsen. Fru Ravneberg har i forhørsretten uttalt, at det er faren og broren Trygve, som har pleiet at træffe bestemmelser med hensyn til gaardens forhold, og hvad specielt leien av leilighetene angaar, har hun intet med den at gjøre. Hun tilføier, at den væsentlige del av de tre obligationer i Holtegaten 32 (hvoriblandt Boys) er medgaat under reparationer av to av broren Ivars gaarder samt Holtegaten 32. Naar hun senere i det væsentlige har fragaat denne forklaring, kan jeg ikke lægge avgjørende vekt herpaa. Trygve Svendsen har for politiet 4 juni 1920 erklært, at det er faren som er strafferetslig ansvarlig i anledning av forholdet ved Holtegaten 32.

Portnersken i eiendommen har som vidne uttalt, at det var hendes opfatning, at det var Johan Svendsen, som var den egentlige eier av gaarden, og at den stod i datterens navn pro forma.

Den bestemte opfatning, man av alle disse oplysninger faar om Johan Svendsens fremtrædende interesse og delagtighet i alt vedkommende Holtegaten 32's forskjellige laan og forhold, styrkes

Side:112

end mere ved Johan Svendsens vedtagelse av 600 kroners bot for bl.a. den heromhandlede utleie av Holtegaten 32.

Jeg anser som nævnt Johan Svendsens ansvar som hovedmand tilstrækkelig begrundet. Og i henhold til boliglovens §15 1ste led mener jeg da, at han maa finde sig i at tilpligtes at betale hele obligationens paalydende beløp (fraregnet motkrav) solidarisk med Valborg Ravneberg, og jeg henviser her til den i Rt-1926-115 flg. indtagne høiesteretsdom. Jeg kan ikke finde, at dette omfang av hans ansvar er avskaaret ved forliksklagen. Denne nævner overhodet ikke boliglovens §8, der jo maatte være det eneste grundlag for en indskrænkning av ansvaret, men fremholder, at Johan Svendsen og datteren Valborg retsstridig har betinget sig et vederlag av 18.000 kroner, om hvilket beløps tilbakebetaling mægling ønskes anstillet. Og paastanden for byretten saavel som for Høiesteret gaar ut paa, at de nævnte to tilpligtes in solidum at betale til Boy 18.000 kroner (mot likvidation av husleie).

Hvor stort beløp Johan Svendsen personlig har mottat av de 18.000 kroner, er da efter min opfatning uten betydning for omfanget av hans ansvar.

Ogsaa Trygve Svendsen er efter min opfatning solidarisk med Valborg Ravneberg for pantobligationen. Han har forfattet avertissementet, konferert med Boy om leiebetingelserne, tat imot de 18.000 kroner og maa overhodet ansees som fuldt delagtig i den foretagne utleie i strid med boligloven. Jeg behøver da ikke at behandle spørsmaalet om virkningen av bevilling til at reise en særskilt paastand mot ham for svik. Heller ikke for hans vedkommende anser jeg erstatningsansvar avskaaret ved forliksklagen. Den lyder: «Ved dette sit retsstridige forhold er han blit solidarisk ansvarlig med disse til refusion av beløpet (jfr. lov om bolig forholdene §8, sidste punktum, og §15 1ste punktum).» Naar her uttrykkelig er anført den bestemmelse - §15 1ste punktum -, som hjemler erstatningspligten, mener jeg, at det unøiagtige uttryk om refusion ikke avskjærer det videregaaende ansvar efter §15.

Efter grundlaget for mit votum antar jeg, at saavel Johan som Trygve Svendsen bør betale processens omkostninger for begge retter.

Da jeg har grund til at gaa ut fra, at jeg er i mindretal, former jeg ingen konklusjon.

Assessor Bugge: Jeg er i det væsentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Ekstraordinær assessor Alten og assessor Paulsen: Likesaa.

Ekstraordinær assessor sorenskriver Reinholdt: Jeg er i det væsentlige og i resultatet enig med assessor Motzfeldt og vil alene tilføie: Det er efter min opfatning noget formalistisk at uttale, at retten her er bundet til at behandle, om ansvarsspørsmaalet alene er et spørsmaal, om der foreligger et restitutionskrav eller ikke. Der er for Høiesteret procedert paa fra indstevntes side, at Johan Svendsen er hovedmanden, og av byretsdommen fremgaar det, at det samme er det procedert paa ved underretten. Hvilket grundlag indstevnte bygger dette paa, fremgaar av de faktiske

Side:113

oplysninger, som er givet for byretten, jfr. byretsdommen, og her for Høiesteret. Jeg henviser herom til, hvad der er anført av assessor Motzfeldt, og bygger for mit vedkommende særlig paa det vedtagne forelæg.

For Trygve Svendsens vedkommende har jeg fundet saken adskillig tvilsom, men slutter mig ogsaa her til assessor Motzfeldts bemerkninger og resultat.

Assessor Berg: Jeg er i det væsentlige og i resultatet enig med hr. assessor Motzfeldt og sorenskriver Reinholdt.

Av byrettens dom:

I begyndelsen av mars 1920 stod der i «Aftenposten» følgende avertissement: «Vakker solleilighet 4 à 5 værelsesleilighet i fint vestkantstrøk straks tilleie mot overtagelse av pantobligation paa 18.000 à 20.000.» - - - Grosserer Alf Boy reflekterte herpaa ved skrivelse av 5 mars 1920 til Trygve Svendsen saalydende: «Refererende til Deres avertissement melder jeg mig som reflektant til omhandlede leilighet og er gjerne villig til at overta nævnte pantobligation. I tilfælde av, at enighet opnaaes, er jeg villig til eventuelt at yde specielle lettelser med hensyn til rente eller lignende.»

- - - Den 8 mars s.a. utfærdiges der av V. Svendsen (nu fru Ravneberg) leiekontrakt, hvorved hun fra 15 s. m. til april flyttetid 1925 utleiet til Boy en leilighet i 2den etage i sin eiende gaard nr. 32 til Holtegaten bestaaende av 4 værelser, pikekammer, kjøkken, balkon, 1 loftsbod og 2 kjelderboder for en aarlig leie av kr. 1.050, som erlægges efterskudsvis i 2 halvaarlige terminer, nemlig 11 juni og 11 december. Samtidig mottok V. Svendsen av Boy kr. 18.000 (se kvittering av 8 mars 1920, hvilken kvittering er utfærdiget av V. Svendsens bror Trygve Svendsen, indstevnte i den kumulerte sak, i henhold til en av søsteren utfærdiget «uindskrænket fuldmagt»). For dette laan utfærdiget saa Valborg Svendsen samme dag en pantobligation til Boy. Laanet skulde tilbakebetales 5 aar fra dato, altsaa inden 8 mars 1925 (d. v. s. omtrent ved samme tid, som leiekontrakten løp ut) og forrentes med 6 pct. til terminerne 11 juni og 11 december, første gang 11 juni 1920 (jfr. den tilsvarende bestemmelse om leieterminerne i husleiekontrakten). Det stillede pant var leiegaarden, Holtegaten nr. 32 «med prioritet nu efter 93.400 kroner... Den off. brandtakst paa gaarden er 124.000 kroner». - - -

Det er paa det rene, at brandtaksten, der som nævnt i pantobligationen var kr. 124.000, i anledning av de høie byggepriser ved takst av 10 november 1920 forhøiedes til kr. 260.000. Gaardens skattetakst er kr. 58.000. - - - Fru Ravneberg kjøpte den ved kontrakt av 15 mars 1917 for kr. 63.000, men angir at ha kostet paa den ca. kr. 9.000, inden transaktionen med Boy. Husleien var ca. kr. 7.000. Der blev i anledning av den nedennævnte efterforskning av de fastsatte taksationsmænd snekkermester Elias Olsen og bygmester P. Øverland avgit en værditakst paa eiendommen til kr. 140.000.

- - - Kristiania politikammer forela under 25 juni 1921 og Johan Svendsen vedtok en bot av kr. 600 (eller 3 dages fængsel) for forseelse mot boligloven av 12 juli 1918 §15, jfr. §7, for uten husleienævndens samtykke retsstridig at ha forhøiet husleien for beboelsesleiligheter ved som bestyrer av sønnen Ivars gaarde matr.nr. 4 til Conradis gate og matr.nr. 16 til Grüners gate samt av datteren Valborgs gaard matr.nr. 32 til Holtegaten

Side:114

at ha paalagt leieboerne i nævnte gaarde nye økonomiske forpligtelser. - - -

Svendsen angir under denne proces, at han vedtok forelægget, fordi han paa grund av alder og skrøpelighet nødig vilde komme for meddomsretten. Forelæggets vedtagelse sees at være uten forbehold og behørig underskrevet og bevidnet av en politifunktionær. Den er ikke paaanket.

- - - Det første søksmaalsgrundlag medfører, at retten maa træffe avgjørelse av det i disse tider overmaate praktiske spørsmaal, om boliglovens forskrifter hindrer, at der retsgyldig samtidig med leieforholdenes indgaaelse og som betingelse derfor avtales, at leieboeren skal yde huseieren laan mot pantobligation. Spørsmaalet har en saadan vigtighet, at retten allerede av den grund formentlig bør ta standpunkt (det vites ikke tidligere forelagt domstolene). Saafremt domstolen er av den opfatning, at den fremgangsmaate at sætte ydelse av pantelaan som vilkaar for at opnaa husleilighet kan være stridende mot boliglovens forbud mot forhøielse av leien og saaledes endog kan være strafbar, bør retten neppe undlate at ta standpunkt dertil, særlig ikke i nærværende sak, hvor opfordringen dertil er saa meget sterkere, som indstevnte har fremlagt en mængde avertissementer fra dagspressen, som umiskjendelig dokumenterer, hvor utbredt denne praksis er, og samtidig paaberoper, at lovens forbud ved denne praksis ialfald maa være sat ut av kraft eller modificeret.

Naar boliglovens §7 3dje led uttrykker sig slik, at det ogsaa skal regnes som forhøjelse av husleie, at der paalægges «leieboeren nye økonomiske forpligtelser», kan det nok erkjendes, at det ikke ligger saa fjernt at lægge den forstaaelse av bestemmelsen til grund, som indstevnte her gjør gjældende: at derved sigtes til bebyrdelser for leieboeren under leietidens løp, saaledes at der altsaa ikke skulde være noget i veien for samtidig med, at husleieren indgaar en ny leiekontrakt med en ny leier, ved sideavtaler at indføre økonomiske forpligtelser for leieboeren, som ikke eksisterte for den tidligere beboer. Men det kan vel neppe være tvilsomt, at en slik ordfortolkning aldeles ikke træffer lovens mening. Loven har, det synes med absolut sikkerhet at fremgaa av dens hele avfatning og hensigt, ment, at nævndens regulering av leien til en bestemt sum, skal knytte sig til selve bekvemmeligheten (rummene), saaledes at leiesummen ikke skal kunne forhøies ved skifte av leietager. Den omstændighet, at laaneydelsen avtales i forbindelse med saadant skifte, kan derfor sikkert ikke tillægges nogen betydning. Av den grund kan derfor laanepligten ikke bli lovligere her, end om den var paabyrdet efter leieavtalens indgaaelse. Man maa derfor se hen til, at laaneydelsen i og for sig kan sies at være en forhøielse av leietagerens økonomiske forpligtelser eller at være en ny økonomisk forpligtelse for ham av saadan art, at loven maa antages at ville ha den behandlet paa samme maate som de eksempler, den har opregnet i sin §7, 3dje led. Det fremgaar av forarbeiderne (se Ot.prp.nr.42 (1917) side 63 2den spalte), at denne opregning ikke er uttømmende, kun eksemplificerende, hvilket jo ogsaa utvetydig er uttrykt i ordet «saasom». Til fortolkning av lovens mening tør det ogsaa ha interesse at peke paa, at tilføielsen om overtagelse av indbo kom ind, fordi det hænder, at utleieren ved leieavtalens avslutning betinger sig at leieboern i forbindelse med leiligheten skal overta indbo til en pris, som langt overstiger dettes værdi. Se indst.O.VIII (1918) side 20, 2den spalte. Løsningen maa visselig bero paa, om den nye forpligtelse efter forholdene i det enkelte tilfælde maa

Side:115

antages at være ment som en virkelig, selvstændig transaktion med fuld realitet, eller om transaktionen maa antages at være et skin og i virkeligheten at gaa ut paa at overføre en ny forpligtelse av økonomisk art til leieboeren og saaledes i virkeligheten at indebære en forøkelse av hans vederlag for leien. Hvor det som her - dreier sig om et pantelaan fra leietagerens side, vil det da komme an paa, om ydelsen av et saadant laan, efter den reelle og personlige sikkerhet, som erholdes, kan betragtes som i sig selv nogenlunde økonomisk forsvarlig og rimelig eller ikke. Man kan neppe forlange, at den skal fylde maalet for et bankmæssig eller strengt forretningsmæssig utlaan. Men visse minimumsfordringer maa fyldestgjøres. - - -

I tilslutning hertil og til det, som foran er anført om eiendommens forhold og beheftelse, finder førstvoterende det litet tvilsomt, at pantelaanet her ikke kan sies at fyldestgjøre de minimumsfordrihger, som efter hans mening maa opstilles for at tilkjende en laanetransaktion av heromhandlede art selvstændig betydning og realitet. Dertil kommer, at obligationens debitor, indstevnte fru V. Ravneberg, uimotsagt er anført at ha særeie med sin mand uten at indstevnte har fundet sig foranlediget til anderledes end med temmelig svævende benegtelser at imøtegaa citantens anførsler om, at hun ingen personlig sikkerhet yder for opfyldelse. Endelig kommer hertil, hvad man nedenfor skal gaa over til, det litet tillidvækkende forhold, som pantets vedkommende har vist ved varetagelsen av sine forpligtelser for gaardens pantegjæld. Laanet findes saaledes her at maatte betragtes som en forhøielse av husleien, der er stridende mot boliglovens §7. Transaktionen savner derfor retsgyldighet. Det kan i saa henseende ingen betydning ha, om parterne paa den tid ikke har forstaat dette, eller om lignende transaktioner har fundet sted baade aabenlyst og med almenhetens vidende. Johan Svendsen har jo forresten her vedtat mulkt for sit forhold, uten at han har godtgjort, at hans vedtagelse av forelægget skulde savnes forbindtlighet. - - -

Det «formeget erlagte» skal efter lovens §8 sidste led betales tilbake av den, som har mottat det. Efter procedyren og forholdene i denne sak synes der ikke at være nogen anledning til at anta andet, end at pantelaanets hele beløp er at betragte som formeget erlagt leie. Indstevnte har gjort gjældende, at Boy ialfald maa gi leiligheten fra sig, hvilket Boy bestrider og forøvrig erklærer sig ute av stand til. Boy maa gives medhold i, at han ikke pligter det. Det er ikke «omgjørelse» av en tosidig retshandel, som her iverksættes. Det er ensidig tilbakesøkning av det formeget erlagte vederlag fra den ene, Boys, side.

Det er klart, at den, som først og fremst herfor er ansvarlig, er den anden part, fru V. Ravneberg.

Men det synes ingen grund til - særlig efter Johan Svendsens vedtagelse av forelægget i anledningen og ogsaa efter det som ellers foreligger at tvile paa, at han er den virkelige hovedmand. Og han maa ihvertfald, skjønt han bestrider det, som medvirkende og medskyldig bli ansvarlig for det, som han maatte ha mottat av laanebeløpet. - - -

For Trygve Svendsens vedkommende kan førstvoterende derfor ikke komme til andet resultat end, at han maa frifindes. Han har rigtignok mottat og kvitteret for laanebeløpet. Men paa søsteren, fru Ravnebergs vegne. Han eier, saavidt skjønnes, ingen gaard, som beløpet er anvendt paa. Og det at han mulig har oppebaaret noget derav som vederlag for

Side:116

malerarbeider og lignende i gaardene, kan ikke indsees at hjemle noget krav mot ham. At der i virkeligheten her bestaar et familiekomplot og at beløpet er fordelt mellem familiens medlemmer, er ingenlunde tilstrækkelig godtgjort, omend forholdene med pantelaan i Holtegaten 32 til leiere i andre av famliemedlemmers gaarde i adskillig grad tyder i den retning.

Som foran nævnt paastaar Boy videre, at pantobligationen er misligholdt. Det maa ogsaa antages, at renterne, som var kr. 1.080 pr. aar, mens husleien efter kontrakten var kr. 1.050 pr. aar og - heri maa Boy selvfølgelig gives medhold - ikke med virkning for Boy kunde, som skedd, forhøies av nævnden for den tidsbestemte kontraktstid, 5 aar, har været misligholdt. - - -

Denne misligholdelse har klarligvis tilfølge, at pantelaanet til Boy under enhver omstændighet er forfaldent til betaling og at pantet kan sættes til auktion eller tages til brukelighet. - - -