Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1929-10-15
Publisert: Rt-1929-843
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 59/2 s.a.
Parter: The Imperial Canneries, Ltd. (advokat Sundfør) mot Stavanger kommune (advokat Gustav Heiberg).
Forfatter: Bang, Larssen, Schjelderup, Bonnevie, Rivertz, Alten, justitiarius Berg
Lovhenvisninger: Byskatteloven (1911) §46


(Ved en annen dom av samme dag mellem samme parter er lignende avgjørelse truffet vedkommende ligningen for inntektaaret 1923.)

Angaaende nærværende saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Stavanger byretts dom av 27 januar 1926, hvorved blev kjent for rett: «Den paaankede av kemneren i Stavanger hos appellantskapet The Imperial Canneries Ltd. den 25 juni 1924 avholdte utpantning for byskatt 1923/24 stadfestes. Sakens omkostninger opheves».

The Imperial Canneries Ltd. har efter at ha faatt appelbevilling innanket dommen for Høiesterett med saadan paastand: «1. At byrettens dom opheves. 2. At Stavanger kommunes utpantningsforretning av 25 juni 1924 hos The Imperial Canneries Ltd. og den til grunn for denne utpantning liggende skatteligning opheves. 3. At The Imperial Canneries Ltd. hos Stavanger kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høiesterett».

Innstevnte Stavanger kommune har paastaatt byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.

Der er her for retten fremlagt en del nye dokumenter, hvorav skal nevnes: utskrift av tingsvidne i Stavanger 14 september 1927, hvorunder som vidner har forklaret sig disponent R. P. Sigmona og disponent N. C. Schouw, erklæringer av 30 november og 13 desember fra konsul C. Borgen, erklæring av 8 juni 1928 fra styreformannen A. Watson og sekretæren i. C. Dawson i firmaet Angus Watson & Co. Ltd. Erklæringen er bekreftet for notarius publicus. Det anføres blandt annet: Vi erklærer herved, at The Imperial Canneries Ltd. blev ansatt som vaar agent i Stavanger fra 1 januar 1922. Det nevnte selskap forpliktet sig til at være vaar eneagent i Norge, og det nevnte selskap blev engagert av oss til at arbeide

Side:844

som saadan agent for en kommisjon av 1 procent av verdien av de varer, som kjøptes av oss i Norge gjennem det nevnte selskap. Dette er den eneste maate paa hvilken firmaet Angus Watson & Co. Ltd. er interessert i The Imperial Canneries Ltd.s forretning. De utfører disse forretninger og yder Angus Watson & Co. Ltd. de tjenester, som regelmessig ydes av en agent. Angus Watson & Co. Ltd. har absolutt ingen aktier i selskapet og har ikke eiet nogen aktier i selskapet. Firmaet Angus Watson Ltd. har ikke faatt nogen dividende i selskapet hverken direkte eller indirekte og er ikke paa nogen maate berettiget til nogen av dette selskap eiendele eller ansvarlig for nogen av dets forpliktelser.

Det anføres videre, at firmaet under de uheldige omstendig heter i første driftsaar (1922) naturligvis støttet sine agenter, tiltross for at de ikke paa nogen maate var rettslig forpliktet dertil. Der blev gitt agentselskapet ytterligere kreditt og kommisjonsraten blev likeledes hevet til 1 1/4 procent for de følgende aar. Firmaet har i 1922 og likesaa før og efter det aar innkjøpt betydelige kvanta av norsk hermetikk gjennem The Imperial Cannerie Ltd.s agentur. Men firmaet har ikke kjøpt nogetsomhelst kvantum direkte fra Norge efter 1 januar 1922 eller utført eller drevet nogensomhelst forretning eller handel av nogensomhelst art i Norge efte denne datum. Overenskomstene mellem firmaet og selskapet har vært og er helt reelle i enhver retning og ikke av nogen formell karakter. Firmaet har ingensomhelst innflydelse paa de beslutninger eller handlinger, som agenturselskapet maatte ønske at utføre. Som selskapets kreditor har firmaet aldri mottatt dividender, renter, bonus eller noget i likhet dermed utover de almindelige renter, som til kommer en ordinær kreditor.

Endelig er fremlagt en opgave over The Imperial Canneries Ltd.s fortjeneste i aarene 1923-27, utvisende inntekter fra kr. 1655,07 (i 1925) til kr. 10.103,81 (i 1926).

Høiesterett er kommet til samme resultat som byretten.

Dommerne Rivertz, Alten og justitiarius Berg kan i det vesentlige slutte sig til hvad der er anført i byrettens domspremisser.

Dommer Schjelderup stemmer for opretholdelse av ligningen, men paa et annet grunnlag enn Stavanger byrett. Jeg kan ikke finne at de foreliggende oplysninger gir tilstrekkelig holdepunkt til at konstatere, at der i virkeligheten ingen forandring har funnet sted i Angus Watson & Co.s skatterettslige forhold til Stavanger, saaledes som dette for inntektsaaret 1915 blev fastslaatt ved Høiesteretts dom av 26 november 1921. Jeg maa gaa ut fra at The Imperial Canneries Ltd. er et formelt gyldig stiftet aktieselskap, som eksisterer som eget rettssubjekt, og at det er dette selskaps ligning som foreligger til prøvelse. Imidlertid finner jeg at de foreliggende omstendigheter maatte berettige ligningsmyndighetene til at gaa ut fra, at Watson var interessert i den av selskapet drevne agenturvirksomhet vesentlig paa samme maate som en deltager, og at interessefellesskapet gjorde skaar i kommunens lovlige skatteinntekter: Regnskapene viser, at selskapet ved aarsopgjøret for 1922 med en aktiekapital paa 3000 kroner hadde lidt et tap paa kr. 34.683,22 og hadde en gjeld til Watson paa kr.

Side:845

48190,29, og ved neste aarsskifte paa kr. 252.629,50, vesentlig foranlediget ved tegning av kr. 175.000 i aktier i hermetikkfabrikken Standard. Videre er Watson selskapets eneste kjøperforbindelse. Avgjørende blir da det aapenbare misforhold - som utvilsomt henger sammen med det foran nevnte - at den kommisjonssats, selskapet har faatt, til at begynne med var ansatt saa lavt som til 1 procent og, da dette medførte tap, blev forhøiet til 1 1/4 procent, hvilket paa en aarlig omsetning av adskillige millioners verdi bare har gitt selskapet en gjennemsnitlig aarsinntekt for aarene 1923- 1927 av kr. 7140 eller, naar ogsaa 1922 tas med, av kr. 172,50. Watsons besparelse ved paa denne maaten at faa sin opkjøpervirksomhet besørget saa meget billigere enn tilfellet vilde ha vært om han hadde benyttet et økonomisk helt uavhengig norsk agentur, kan forsaavidt sammenlignes med den vinding, en utenlandsk kjøper faar ved at en av ham kontrollert norsk fabrikk leverer ham varer under markedspris. I begge tilfelle forrykkes skatteforholdene til skade for vedkommende norske kommune og til fordel for den utenlandske, saa byskattelovens §46 efter sitt formaal bør komme til anvendelse og den norske virksomhet skattlegges efter en skjønnsmessig ansatt og større inntekt enn den aarsregnskapene viser. I det foreliggende tilfelle var derfor Stavanger kommune efter min mening berettiget til at skattlegge selskapet efter hvad en helt uavhengig norsk agenturforretning med tilsvarende omsetning antagelig vilde ha tjent. Jeg forstaar innstevntes tilsvar slik, at kommunen subsidiært procederer paa dette, idet det nemlig fremheves, at overligningsnevnden - hvad der er paa det rene - har beregnet selskapets fortjeneste efter en kommisjonssats av 2 procent av omsetningen og trukket fra utgiftene.

Sakens omkostninger for Høiesterett vil efter dette appellanten ha at tilsvare.

Dommerne Bang, Larssen og Bonnevie kommer til et annet resultat.

Bang og Bonnevie skal bemerke: Saavidt vi forstaar byrettens domsgrunner, er dens avgjørelse nærmest bygget paa den betraktning, at Angus Watson & Co. Ltd. (nedenfor kalt Watson) har vesentlig samme interesse i og stilling til The Imperial Canneries Ltd. (nedenfor kalt selskapet) som i sitt tidligere, for egen regning drevne innkjøpskontor i Stavanger. Ut fra denne betraktning er det efter vaar mening ikke klart, hvilken art av interesse ligningsvesenet og byretten har villet fastslaa som deltagerinteresse og altsaa som grunnlag for anvendelse av §46.

Vi finner ikke grunn til at tilsidesette den opfatning, som Watson og selskapet gjør gjeldende, nemlig at selskapet er og skatterettslig maa behandles som et aktieselskap, som innehar Watsons eneagentur for innkjøp av hermetikkvarer i Norge. Spørsmaalet er da, om Watson maa antas at være interessert i agenturvirksomheten paa vesentlig samme maate som en deltager i denne. Det kommer herved ikke i betraktning, at Watson - som andre forretningsdrivende under lignende vilkaar - maa forutsettes at være sterkt interessert i, at selskapet paa beste maate utfører agent hvervet; dette er hans interesse som hovedmann (d. v. s. den der

Side:846

har gitt agenten hans opdrag, kfr. lov av 30 juni 1916, 3 kapitel), ikke som deltager i agentvirksomheten. Denne hans interesse gir den naturlige forklaring av den økonomiske støtte, han har ydet det kapital svake agenturselskap. Saadan støtte ydes visstnok ikke sjelden til agenturer (jfr. saaledes Høiesteretts dom av 13 november 1928 i Rt-1928-1108, hvor det var oplyst at utgiften ved agentens kontor blev utredet av kontorets (d. v. s. hovedmannens) kasse).

Med den opfatning av forholdet som vi saaledes legger til grunn, blir det helt klart, at det utelukkende er selskapet som skal beskattes, og at Watsons inntekt ved salg av hermetikkvarer i utlandet ikke for nogen del kan inndras i beskatningen.

Spørsmaalet blir da, om Watson maa antas at være deltager i den inntekt, som forretningsmessig sett i virkeligheten tilkommer agenturselskapet, derved at agentprovisjonen skulde være satt for lavt og Watson saaledes skulde ha tilbakeholdt en del av det beløp, som tilkom selskapet som rimelig eller forsvarlig provisjon. Efter hvad der foreligger i saken finner vi ikke tilstrekkelig holdepunkt for at anta dette, og vi finner det saaledes ikke tilstrekkelig sannsynliggjort, at de rettslige betingelser for anvendelsen av §46 er tilstede.

Vi voterer i henhold til det anførte for oplevelse av utpantningen, og at der tilkjennes selskapet hos Stavanger kommune saksomkostninger for byretten og Høiesterett.

Larssen skal bemerke: Det synes mig efter procedyren at maatte antas, at ligningsvesenet har ansatt selskapets inntekt under hensyntagen ogsaa til den salgsfordel, som Watson maatte ha under sin omsetning av de gjennem agenturselskapet innkjøpte varer. Paa dette punkt mener jeg under enhver omstendighet, at ligningen er bygget paa en feilaktig opfatning av loven, hvilket maa lede til omstøtelse av ligningen. Jeg behøver saaledes ikke at avgjøre, om Watson maa antas at ha tilbakeholdt en del av den provisjon, som tilkom agenturselskapet, samt i tilfelle om dette siste spørsmaal kan regnes at henligge under domstolenes prøvelse.

Forøvrig slutter jeg mig til hvad dommerne Bang og Bonnevie har anført.

Dom:

Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler The Imperial Canneries Ltd. til Stavanger kommune kr. 500.

Av byrettens dom:

Appellantskapet The Imperial Canneries Ltd. innga for 1922 selvangivelse til Stavanger ligningsraad og opga inntekten til - kr. 34.683,22. Selskapet blev av raadet lignet efter inntekt kr. 58.000, men efter klage nedsatte overligningsnevnden inntekten til kr. 12.000. - - -

Jeg skal bemerke: Det engelske firma Angus Watson & Co., der er en av de største avtagere av norsk hermetikk, oprettet vaaren 1914 et kontor i Stavanger for avslutning av «salgskontrakter» med hermetikkfabrikkene (d. v. s. for innkjøp hos fabrikkene) og for kontroll med pakningen. Stavanger kommune mente at dette kontor drev skattepliktig næring

Side:847

og ila Angus Watson & Co. inntektsskatt. Der blev process mellem partene og endte det med, at Høiesterett i dom 26 oktober 1921 stadfestet ligningen for 1916/17.

I 1922 blev innkjøpsagenturet for Angus Watson & Co. overtatt av A/S The Imperial Canneries Ltd. Dette selskap er registreret 15 januar 1917, men begynte først regulær drift 1 januar 1922. Saavidt jeg forstaar foretar dette selskap innkjøp og fører kontroll med varen. Appellanten har altsaa samme funksjon som det tidligere kontor, hvis virksomhet blev skattlagt.

- - - Det er efter procedyren paa det rene, at Angus Watson & Co. ingen aktier har i appellantskapet. - - -

Jeg henviser til det foran anførte om, at appellanten i 1922 avløste Angus Watson & Co.s tidligere herværende kontors virksomhet. Lederen for dette kontor gikk over som leder for appellantskapet. Om der nu gjøres forretninger for andre enn Angus Watson & Co. er som nevnt ikke klart oplyst. Men man synes efter procedyren som nevnt at maatte gaa ut fra, at appellantskapet i 1922 kun sluttet forretninger for Angus Watson & Co.

Selve aktiekapitalen er kun kr. 3000, mens disponenten for 1922 har hatt kr. 23.872,50 som gage og direktørene tilsammen kr. 6000, og selskapet har derhos til representant i Bergen betalt kr. 15.775,59 for 1922. Omkostningskonto ellers er kr. 35.386,09. Og allerede første driftsaar viser en underbalanse stor kr. 34.683,22, som i selvangivelsen anført. Efter status pr. 31 desember 1922 var Angus Watson & Co. kreditor for kr. 48.190,29 og i status pr. 31 desember 1923 er diverse kreditorer opført med kr. 256.132,33. Av dette beløp har Angus Watson & Co. tilgode som laan og forretningsgjeld kr. 252.629,50. Efter det om det tidligere kontors og appellantens virksomhet oplyste maa jeg gaa ut fra, at Angus Watson & Co. har interesse av innkjøp og kontroll. Og det er ikke paastaatt, at disse interesser varetas av andre enn appellanten. Og jeg kan efter det anførte ikke innse annet enn, at Angus Watson & Co. maa antas at være interessert i appellantskapet paa vesentlig samme maate som en deltager. Selve appellantskapets virksomhet synes at tjene Angus Watson & Co.s interesser, og etableringen av denne virksomhet som aktieselskap synes mer at være av formel karakter enn av reellt innhold.

Efter §46 kan ligningsraadet i et saadant tilfelle ansette formue og inntekt efter eget skjønn over forretningens midler og avkastning.

Naar man nu ser hen til de innkjøpte og eksporterte varers verdi i heromhandlede aar, vel 4,6 millioner kr., mener jeg at det av overligningen avgitte skjønn ikke kan karakteriseres som urimelig. - - -

Albert Pedersen.

I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

C. Johannessen.

Likesaa. N. Meyer.