Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1930-11-20
Publisert: Rt-1930-1351
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 148/2 s.a.
Parter: Riksadvokaten, aktor mot 1. Erik Gurensen Husfloen, 2. Petter Olaf Mistereggen, 3. Lauritz Ivar Martinsen Opseth og 4. Einar Pedersen Nordenget (forsvarer: advokat M. Puntervold).
Forfatter: Grette, Andersen, Paulsen, Schjelderup, Aars, Scheel, justitiarius Berg
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §261, Straffeprosessloven (1887) §344, Reindriftsloven (1897) §12, §13, §257, §258, §63, Brændevinsloven (1908) §17, §51


Konst. dommer Grette: Ved Nord-Østerdal herredsretts dom av 11 januar 1930 blev 1. Erik Gurensen Husfloen, 2. Petter Olaf Mistereggen, 3. Lauritz lvar Martinsen Opseth og 4. Einar Pedersen Nordenget dømt for forbrydelse mot straffelovens §261, jfr. §258, 4 og §257 - grovt tyveri - tiltalte nr. 3 Opseth ogsaa for forseelse mot lov nr. 8 av 15 august 1908 §51, jfr. §17, sammenholdt med straffelovens §63, til en straff av fengsel i 45 dager for tiltalte nr. 1 og fengsel i 60 dager for hver av de øvrige tiltalte. Dessuten blev samtlige tiltalte for en tid av 10 aar fradømt stemmerett i offentlige anliggender og adgang til at opnaa offentlig tjeneste.

Efterat Høiesteretts kjæremaalsutvalg hadde gitt samtykke til at innbringe saken til fornyet behandling ved lagmannsrett, blev tiltale reist ved Hedmark lagsogns lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 25 august 1930 blev de tiltalte for overtredelse av de før nevnte straffebestemmelser dømt til samme fengselsstraff som ved herredsretten. Derimot blev de ved lagmannsrettens dom ikke fradømt de statsborgerlige rettigheter.

Mot lagmannsrettens dom er erklært anke baade av samtlige domfelte og av statsadvokaten for Østfold og Hedmark lagsogn. De domfelte anker over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmaalingen. Paatalemyndighetens anke gjelder straffutmaalingen. Det ankes i saa henseende over at de domfelte ikke som tilleggsstraff er fradømt sine statsborgerlige rettigheter.

De domfeltes anke over saksbehandlingen gaar ut paa at lagretten ikke har fulgt lagmannens rettsbelæring, og at dommen av denne grunn maa bli at opheve. Jeg antar, at denne anke ikke kan føre frem, idet den feil som saksbehandlingen her skulde lide av, efter min mening ikke under nogen omstendighet kan være selvstendig ankegrunn.

Hvad dernest angaar den anke som foreligger over lovanvendelsen, skal jeg bemerke at det materiale som Høiesterett kan bygge paa ved bedømmelsen av denne ankegrunn, ikke er tilstrekkelig til at det lar sig avgjøre om lagretten ved sin kjennelse har bygget paa en riktig rettsopfatning. At det nødvendige grunnlag for at prøve spørsmaalet om lovanvendelsen ikke er til stede, skyldes imidlertid efter min opfatning en feil ved saksbehandlingen forsaavidt spørsmaalsstillingen angaar, og jeg antar at lagmannsrettens dom med hovedforhandling av denne grunn maa bli at opheve.

I det prinsipale hovedspørsmaal som for hver av de tiltalte

Side:1352

blev stillet til lagretten - og som blev besvart bekreftende - blev lagretten spurt om tiltalte «er skyldig i uten besidderens samtykke at ha borttatt eller medvirket til borttagelsen av en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen i hensikt at forskaffe sig eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen», derved at han til tid og sted som nærmere er angitt i spørsmaalet «har skutt og tilegnet sig rensdyr tilhørende «Renselskapet» (Rensaken) eller medvirket hertil». Den beskrivelse som her er gitt av det faktiske forhold som blev forelagt for lagretten til bedømmelse, faller sammen med beskrivelsen i tiltalebeslutningens prinsipale del.

Jeg antar at en saadan beskrivelse som her er gitt av de faktiske sider ved den handling som en tiltale for tyveri gjelder, under almindelige forhold vil være tilstrekkelig til at tilfredsstille de fordringer som bestemmelsen i straffeprocesslovens §344 stiller. Men efter de oplysninger som foreligger i denne sak, og som Høiesterett har adgang til at ta hensyn til naar det gjelder spørsmaalet om saksbehandlingens lovlighet, kan jeg ikke finne annet enn at der her var særlige forhold til stede som gjorde det nødvendig at gi en mere utførlig faktisk beskrivelse i det spørsmaal som blev stillet til lagretten.

Efter det som er anført i herredsrettens dom av 11 januar 1930 og i den vidneforklaring som er protokollert under lagmannsrettssaken, og efter hvad der ogsaa er anført under procedyren her for Høiesterett, foreligger der i saken oplysninger som gaar ut paa - og man maa gaa ut fra at disse oplysninger ogsaa har foreligget for lagmannsretten - at Renselskapet i 1922 satte ut en tamrenflokk i Sølenfjellene, utelukkende i den hensikt at disse dyr skulde danne stammen for en villrenbestand. Der foreligger videre oplysninger om at renen i de første 2 aar blev gjetet av særskilt ansatte gjetere, men at den senere ikke paa flere aar har vært gjetet, om der enn kan ha vært utøvet et visst tilsyn med renbestanden.

Til paa grunnlag av disse oplysninger at fastslaa hvad der har vært den faktiske situasjon, har Høiesterett ingen adgang. Men hvis det faktiske forhold er, at en renstamme for mange aar siden er satt ut i fjellet for at renen skulde bli vill, og at dyrene paa flere aar ikke har vært gjetet, er der efter min mening ikke rettslig adgang til at dømme for tyveri den som skyter og tilegner sig ett eller flere av disse dyr. Efter min opfatning er det nemlig ved gjeldende rettsregler utelukket at disse rensdyr, under de faktiske forutsetninger jeg har nevnt, kan ansees for at være i Renselskapets besiddelse.

Hvad spørsmaalet om besiddelsesforholdet angaar skal jeg i denne sammenheng nevne at det fra forsvarets side er fremholdt at bestemmelsene i §12 og §13 i lov av 25 juli 1897 (om lappene og rensdyrdriften i de sønnenfor Finnmark fylke liggende landsdeler) er avgjørende for dette spørsmaal. Jeg finner det for min del ikke nødvendig at ta standpunkt til hvorvidt denne lov kommer til anvendelse i det forhold det her gjelder. Som det fremgaar av

Side:1353

det jeg alt har nevnt, mener jeg nemlig at et besiddelsesforhold er utelukket under den faktiske situasjon jeg har forutsatt, uten hensyn til om dette i tilfelle ogsaa vilde følge av bestemmelsene i loven av 1897.

Efter det jeg har nevnt i det foregaaende, mener jeg at saaledes som saken forelaa i lagmannsretten var det nødvendig at gi spørsmaalet til lagretten en annen utformning enn skjedd. Saaledes som spørsmaalet blev formulert, gir spørsmaal og svar, sammenholdt med tiltalebeslutningen, intet materiale til at bedømme, om lagretten har gaatt Lit fra en riktig rettsopfatning hvad spørsmaalet om besiddelsesforholdet angir. Forat lagmannsretten og i tilfelle Høiesterett skulde kunne kontrollere om lagretten her hadde bygget paa en riktig rettsopfatning, var det efter min mening nødvendig at ta inn i spørsmaalet de faktiske momenter jeg tidligere har nevnt, nemlig at rensdyrene tilhørte en renstamme som var satt ut av Renselskapet for mange aar siden forat renen skulde bli vill , og som i flere aar ikke hadde vært gjetet. Det maa ganske visst medgis at spørsmaalet til lagretten ved en saadan utformning vilde blitt mere vidløftig enn i og for sig ønskelig. Men jeg kan ikke se at det i det foreliggende tilfelle paa nogen annen maate vilde være mulig at sørge for, at det senere skulde kunne bedømmes om lagretten ved en fellende kjennelse hadde gaatt ut fra den riktige rettsopfatning.

Dette er for mig avgjørende for at anta at det maa ansees som en feil ved saksbehandlingen, naar der ikke i spørsmaalet til lagretten er inntatt en mere utførlig beskrivelse av det faktiske fovhold. Jeg antar at dette maa medføre at lagmannsrettens dom med hovedforhandling maa bli at opheve, forsaavidt de tiltalte er dømt for grovt tyveri.

Kjennelse:

Forsaavidt de tiltalte er dømt for forbrytelse mot straffelovens §261 jfr. 258 nr. 4 og §257, opheves lagmannsrettens dom med hovedforhandling, fordi beskrivelsen av gjerningen i hovedspørsmaalet til lagretten ikke er saaledes formet at det kan sees av lagrettskjennelsen, om den er bygget paa en riktig forstaaelse av det under saken omtvistede rettsspørsmaal, om Renselskapet efter de foreliggende faktiske forhold var besidder av de dyr som er skutt. Salæret til forsvareren høiesterettsadvokat Punvold fastsettes til kr. 120.

Dommer Andersen: Jeg er i det vesentlige og restiltatet enig med førstvoterende.

Dommerne Paulsen, Schjelderup, Aars, ekstraordinær dommer fhv. justitiarius Scheel og justitiarius Berg: Likesaa.

Av herredsrettens dom:

- - - Rettens flertall, sorenskriver Richter og domsmann Flaten anser følgende bevist: Siden 1921 har den saakalte «Rensak» som er en sammenslutning av jeger- og fiskerforeninger i øvre Rendal hatt en innkjøpt tamrenflokk gaaende i fjellpartiet omkring Rendalssølen hvilket

Side:1354

fjellparti tilhører private grunneiere. Denne renflokk som oprinnelig bestod av ca. 120 dyr, antas nu at ha formeret sig til ca. 1000 dyr eller mere. Hensikten med innkjøpet av renen har vært at tilveiebringe en ny villrenbestand i Sølenfjellene, idet den gamle var utryddet, men det har tatt lengere tid enn forutsatt at faa renen forvillet, og interessentskapet «Rensaken» har derfor hittil ikke villet opsi sin eiendomsrett til dyrene, men har fastholdt denne eiendomsrett saavel som besiddelsen av dyrene» idet interessentskapet efter beslutning i styret, aarligaars uten hensyn til fredningstid, har nedskutt et bestemt antall dyr, og solgt kjøttet og huder til inntekt for selskapet, likesom det gjennem leilighetsvis gjetning av dyrene har søkt at hindre at disse forlot sin beiteplass ved Sølenfjellene.

Det er ved gjentagende straffedommer av nærværende rett, senest herredsdom av 25 september 1928, hvilken dom senere blev stadfestet av lagmannsretten, avgjort, at de ovennevnte rensdyr eies av interessentskapet «Rensaken», og rettens flertall finner fremdeles at saa er tilfelle, likesom det finner, at den faktiske raadighet selskapet i forening med dens eiendomsrett utøver over renen, er av saadan art og omfang at renen fremdeles maa sies at være i interessentskapets besiddelse.

Videre anser rettens flertall det bevist at der antagelig i slutten av oktober og begynnelsen av november 1929 i nærheten av Holla seter i Ytre Rendal blev skutt i alt 12 av disse interessentskapets ren (bukker og simler), at 10 á 11 av disse dyr blev flaadd og kjøttet parteret, samt at det er kjøtt og huder av disse nedskutte ren, som under ransakning hos de fire tiltalte den 14 november 1929 blev funnet i disses hjem og beslaglagt. - - - Sluttelig anser rettens flertall det bevist, at det er de fire tiltalte som har skutt, parteret og borttatt disse dyr, samt tilegnet sig kjøttet og hudene av samme. - - -

Rettens mindretall, domsmann Eriksen, har ikke funnet bevis ført for at det er de fire tiltalte som har skutt og parteret samt borttatt de ovennevnte rensdyr. - - -

Av lagmannsrettens dom:

- - - Ved tiltalebeslutning utferdiget den 24 februar d.a. av statsadvokaten i Østfold og Hedmark er de nu satt under tiltale til fellelse efter straffelovens §261, jfr. §258, 4 «for uten besidderens samtykke at ha borttatt eller medvirket til borttagelsen av en gjenstand som tilhører en annen i hensikt at forskaffe sig eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen og forøvet dette med hensyn til ren eller simle paa marken, derved at de antagelig i begynnelsen av november 1929 i traktene omkring Holla seter i Ytre Rendal har skutt og tilegnet sig endel rensdyr, tilhørende «Renselskapet». - Subsidiært straffelovens §257. - - -

Ved lagrettens kjennelse, som retten legger til grunn, er de tiltalte kjent skyldig i grovt tyveri efter tiltalens prinsipale post, og vil saaledes bli at felle efter straffelovens §261, jfr. §258 post 4. - - -