Rt-1930-222
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1930-02-25 |
| Publisert: | Rt-1930-222 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 78/1 s.a. |
| Parter: | Statsadvokat Vigen, aktor mot Bjarne Riise, Einar Jhannessen och Reidar Ivar Kristian Elde (forsvarer: advokat Nørregaard). |
| Forfatter: | Lie, Motzfeldt, Boye, Evensen, Breien, Winsnes, Paulsen |
| Lovhenvisninger: | Alkoholloven (1927) §60, §47, §59, Alkoholloven (1927) |
Dommer Lie: Ved Hammerfest herredsretts dom av 18 desember 1929 blev kjøbmann Bjarne Riise, formann Einar Johannessen og fiskekjøper Reidar Ivar Kristian Elde frifunnet i anledning av siktelse mot dem for forseelse mot rusdrikklovens §60, jfr. §47.
Mot denne dom er der erklært anke av politimesteren i Vestfinmark paa grunn av lovanvendelsen. Politimesteren mener, at der ikke er noget holdepunkt i rusdrikklovens §60 for den forstaaelse av denne bestemmelse som herredsretten har sluttet sig til.
Jeg henviser angaaende saksforholdet til herredsrettens dom.
Efter min mening bør anken forkastes. Bestemmelsen i rusdrikklovens §60 er saa vidtgaaende efter sine ord, at disse efter mitt skjønn maa forstaaes med en viss innskrenkning for ikke at gi bestemmelsen et innhold som jeg ikke godt kan tenke mig gir uttrykk for dens mening. En tilstrekkelig plausibel innskrenkning finner jeg i bestemmelsens formaal. Dette angis i lovens forarbeider av det utvalg som Socialdepartementet hadde nedsatt til at utrede spørsmaalet om en omorganisasjon av kontrollen med alkohollovgivningens overholdelse og her sies det: «Utvalget forutsetter at hensikten har vært at hindre omgaaelse av de gjeldende bestemmelser om salg og skjenkning av alkoholholdig drikk, saaledes som disse bestemmelser er blitt fortolket av Høiesterett, naar det gjelder fellesanskaffelse av saadan drikk til fortæring i klubb- eller selskapslokaler». Se blandt annet Sveen og Riisnæs's kommentarutgave av rusdrikkloven, anmerkning 5 ad §60. Likeledes er bestemmelsens formaal angitt omtrent paa samme maate under
Side:223
forhandlingene i Odelstinget og Lagtinget i 1924 av enkelte talere uten innsigelse fra noget hold. Jeg citerer blandt annet følgende: I Odelstinget sa Socialdepartementets chef, statsraad Klingenberg, blandt annet: «Jeg vil imidlertid for lovens anvendelses skyld faa presisere den begrunnelse som her er gitt, presisere hvad det er man sier man tar sikte paa, saa man ikke gir loven en anvendelse som ingen har tenkt paa. Jeg skal ikke gaa i detaljer om det, det kan være vanskelig. Men det faar jo, efter det som er sagt her, være det som i sin almindelighet kan karakteriseres som drikkeklubber, drikkesammenslutninger, som rammes ved bestemmelsen». Og i Lagtinget blev det blandt annet sagt av advokat J. Christiansen: «Noget forslag vil jeg ikke stille, men jeg vil for lovens anvendelses skyld presisere paa samme maate som departementschefen i Odelstinget - og dette gjelder da tillike og særlig §47 - at det som skal rammes av bestemmelsene, er det som i sin almindelighet karakteriseres som drikkeklubber, som typiske drikkesammenslutninger. For at lovanvendelsen kan bli bygget paa det som har vært begrunnelsen for disse lovbestemmelser, har jeg villet fastslaa lovgrunnen». Og videre blev i Lagtinget sagt av Flagstad: «Jeg vil kun si, at den fraksjon i komiteen som jeg tilhører er ganske enig i hr. Christiansens uttalelse og i den fortolkning han har gitt av paragrafen». Man har ogsaa i bestemmelsens egen tekst en tilknytning til det formaal som herigjennem er lagt for dagen, nemlig i anførselen om at bestemmelsen gjelder i forening eller sammenslutning, «hvor saadan rusdrikk ikke lovlig kan selges eller skjenkes», hvad jeg opfatter som et uttrykk for at det som ligger bak bestemmelsen, er at gjøre reglene om salg og skjenkning tilstrekkelig effektive. Efter forholdenes art er det forstaaelig at man har funnet det nødvendig at strekke sig langt for at kunne gjennemføre formaalet. Det har vært paakrevet at velge en form som gjør det mulig at rydde av veien bevisvanskeligheter i tilfelle, hvor der opstaar spørsmaal om der foreligger en omgaaelse av reglene om salg og skjenkning. Men det er ikke uforenlig hermed, at den valgte form bare opfattes som et vaaben, der blir anvendelig i fornøden utstrekning for at møte tilfelle hvor der overhodet er grunn til mistanke om at der foreligger omgaaelse, saaledes at det blir uanvendelig i tilfelle hvor dette maa ansees utelukket. Jeg finner at overveiende grunner taler for at man ikke legger mere enn dette i bestemmelsen, og jeg mener at jeg forsaavidt har en vesentlig støtte i de uttalelser som jeg har citert fra odelstings og lagtingsforhandlingene.
Spørsmaalet om et tilfelle rammes av bestemmelsen, naar man har dette ledende synpunkt for øie, maa bli gjenstand for konkret prøvelse. Herunder vil forskjellige omstendigheter kunne komme i betraktning, uten at nogen enkelt saadan efter mitt skjønn i ethvert tilfelle kan tillegges avgjørende betydning. Dette gjelder blandt annet den omstendighet som Socialdepartementet har gitt uttrykk for i sin skrivelse av 12 juli 1929, som lyder saaledes: «Departementet finner at burde innskrenke sig til en uttalelse om saken i sin almindelighet og skal i saa henseende bemerke, at departementet antar at rusdrikklovens §60 ikke er til hinder for at.
Side:224
en forening, som ved en enkelt leilighet i egne eller leiede lokaler avholder fest for sine medlemmer med gjester, derunder serverer rusdrikk, saafremt festen har en tilfeldig og ekstraordinær karakter og de benyttede lokaler ellers ikke kan bete som bevertningssted i lovens forstand». Det er mulig at den her fremholdte omstendighet i et foreliggende tilfelle kan finnes tilstrekkelig betydningsfull til at utelukke anvendelse av bestemmelsen. Men tilfellet kan ogsaa ligge saaledes an at den ikke kan være avgjørende. Og omvendt kan der ogsaa bli plass for at utelukke anvendelsen av bestemmelsen i tilfelle hvor denne omstendighet ikke foreligger. Regelmessig skulde jeg tro at bestemmelsen blir uanvendelig hvor fortæring av rusdrikk er en biomstendighet ved festlig samvær, som har sin naturlige anledning i forholdene uavhengig av om rusdrikk benyttes eller ikke. Men heller ikke en saadan formulering kan angi mere enn et veiledende hensyn ved avgjørelsen av det centrale spørsmaal, som maa være om en omgaaelse av reglene om salg og skjenkning efter omstendighetene kan ansees utelukket eller ikke.
Efter herredsrettens beskrivelse av saksforholdet finner jeg det i enhver henseende ubetenkelig at gaa ut fra, at det ikke kan være minste grunn til frykt for at der i dette tilfelle skulde foreligge en saadan omgaaelse, selv om dette ikke likefrem omhandles i domsgrunnene.
Kjennelse:
Anken forkastes (Vanlig salær.)
Dommer Motzfeldt: Enig med førstvoterende.
Dommerne Boye og Evensen, de ekstraordinære dommere Breien og Winsnes samt dommer Paulsen: Likesaa.
Av herredsrettens dom:
- - - I møte den 7 februar 1929 i styret for Honningsvaag Turn- og Idrettsforening blev det besluttet, at der skulde avholdes en fest den 23 februar s.a. Videre blev der besluttet, at der skulde serveres varm aften med 1/2 flaske pilsnerøl til hver av deltagerne: Billettprisen blev fastsatt til kr. 5 pr. person. Hvert medlem hadde adgang til at invitere med en person. Foreningens styre bestod av de siktede. - - -
Det er paa det rene at Honningsvaag Turn- og Idrettsforening ikke har bevilling til salg eller skjenkning av rusdrikke. Saadan drikk vil derfor som regel ikke kunne skjenkes i foreningen i henhold til rusdrikklovens §60. Det er videre paa det rene at der i foreningens lokaler ikke drives bevertning med mat og drikke. Lokalet hvor festen holdtes kan derfor ikke ansees som bevertningssted i rusdrikklovens forstand og denne lovs §59 kommer derfor ikke til anvendelse i den foreliggende sak.
- - - De siktede har anført, hvad ogsaa maa ansees bevist, at der i foreningen i høiden holdes fest en gang om aaret efter generalforsamlingens nærmere bestemmelse. Enkelte aar har der ikke vært avholdt fest. I aaret 1929 har der vært avholdt 2 fester, nemlig foruten den her omhandlede en fest som blev avholdt den 29 september paa foreningens 25 aars dag. Ogsaa paa denne siste fest blev der servert øl ti maten i henhold til Sodaldepartementets telegram av 14 s. m. hvori uttales, at der ikke er noget å bemerke ved at foreningen serverer øl til maten ved jubilæet. - - -
Side:225
Paatalemyndigheten har i saken anført, at den ikke kan dele den opfatning av lovens §60 som Socialdepartementet har gitt uttrykk for. Den er av den opfatning at loven maa forstaaes strengt efter sin ordlyd, saaledes at der ikke under nogen omstendighet kan nytes rusdrikk i foreninger eller sammenslutninger som mangler bevilling. Paatalemyndigheten anfører at der ikke antas at være noget holdepunkt i loven for den opfatning at rusdrikk kan nytes under fester av tilfeldig og ekstraordinær karakter.
Retten skal bemerke at lovens §60 under straffansvar forbyr nytelse av rusdrikk i møter eller sammenkomster i foreninger. Derimot antar man overensstemmende med hvad Socialdepartementet har uttalt som sin opfatning, at forbudet i §60 ikke rammer festlige sammenkomster av tilfeldig og ekstraordinær art, særlig hvor der - som her foruten foreningens egne medlemmer har deltatt en rekke utenforstuende - innbudte - personer. Under saadanne omstendigheter antas der ikke i egentlig forstand at kunne tales om «forening». Hvad den i nærværende sak omhandlede fest angaar maa det antas at denne var tilfeldig og ekstraordinær, idet der ikke i foreningens love eller paa annen maate er bestemt eller forutsatt at fester skal avholdes, likesom der med en enkelt undtagelse (nemlig i aaret 1929) kun har vært avholdt høist en fest om aaret efter nærmere bestemmelse i generalforsamling. De siktede vil i henhold hertil bli at frifinne. - - -