Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1931-02-24
Publisert: Rt-1931-179
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 59/1 s.a.
Parter: Finansdepartementet (regjeringsadvokaten) mot A/S Sørensen og Balchen (advokat Rubach).
Forfatter: Alten, Christiansen, Lie, Grette, Rivertz, Motzfeldt, justitiarius Berg
Lovhenvisninger: Lov om skatt på forestillinger mv (1917) §2, Veiloven (1912) §9, §14, §1, §4, §5, §6, §7, Lov om skatt på forestillinger mv (1917), LOV-1917-07-18-2, Motorvognloven (1926) §8, §9, Motorvognloven (1926), LOV-1930-06-06-6-§4


Om sakens gjenstand og sammenheng henvises til fremstillingen i Oslo byretts dom av 10 mai 1928. Ved dommen blev den foretatte iligning av luksusskatt paa A/S Sørensen og Balchens brukte biler for 1927/28 ophevet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

Dommen blev stadfestet ved Oslo overretts dom av 2 april 1929 og Finansdepartementet ilagt 150 kroner i saksomkostninger for overretten. Et av rettens medlemmer stemte for at ta departementets paastand til følge, dog med ophevelse av omkostningene.

Finansdepartementet har med tillatelse av Kjæremaalsutvalget paanket overrettens dom til Høiesterett paa grunn av uriktig lovanvendelse og nedlagt paastand om, at ligningen stadfestes, og at A/S Sørensen og Balchen tilpliktes at betale de omhandlede skattebeløp tillikemed saksomkostninger for alle retter, derunder salær til regjeringsadvokaten.

Innstevnte for Høiesterett A/S Sørensen og Balchen paastaar overrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.

Høiesterett kommer til samme resultat som overrettens tredjevoterende og tiltrer den av ham gitte begrunnelse.

Det i lov nr. 1 av 18 juli 1917 §2 brukte uttrykk «bestemt for personbefordring» maa likesom det tilsvarende uttrykk i lovens §7 «bestemt til lystfart eller sportsbruk» antas at referere sig til konstruksjon og utstyr, jfr. motorvognloven nr. 2 av 20 februar 1926 §9 i slutningen, hvorefter vognen blir at registrere med alle fornødne oplysninger, saaledes ogsaa med angivelse av om der handles om en personvogn eller en varevogn, hvilket er av betydning efter loven av 1917 §2. Derimot kan det ikke ved registreringen ha betydning, hvorledes eieren tenker at bruke vognen eller om han overhodet nettop paa den tid tenker at bruke den - bortsett fra spørsmaalet om vognens benyttelse til leiekjøring, jfr. §2, 2net ledd. At selve bruken ikke spiller nogen rolle forøvrig ved forstaaelsen av nevnte §2 fremgaar ogsaa av Finansdepartementets oplysning i Post IV i dets rundskrivelse av 8 juli 1920 i anledning av tilleggslov av 29 juni 1920 nr. 5.

Da de her omhandlede automobiler er private og bestemt for personbefordring er de efter §2 i loven av 1917 skattepliktige fra registreringen (jfr. §4, §5, §6 og da de ikke er ophørt at være private eller bestemt for personbefordring, maa de fremdeles som registrerte være skatteplikt undergitt. En frivillig deponering av kjennetegn hos politiet har efter loven av 1917 ingen betydning. Først tilleggsloven nr. 6 av 6 juni 1930 §4 har gjennemført en lempning heri.

Side:180

Den ankende parts paastand vil saaledes være at ta til følge idet dog omkostningene finnes at burde opheves for alle retter.

Domsslutning:

Den til grunn for saken liggende ligning stadfestes. Om kostninger tilkjennes ikke.

Av overrettens dom:

Retten skal bemerke: Lov (nr. 1) av 18 juli 1917 bestemmer i §2, 1ste ledd, at private automobiler og motorcykler regnes som skattepliktige, «naar disse kjøretøier er bestemt for personbefordring». Avgjørende for skatteplikten maa da være forstaaelsen av lovens uttrykk «bestemt for personbefordring». Lovens mening i denne henseende er ikke klart uttrykt. Den synes at kunne forstaaes paa to maater, enten saaledes at det citerte uttrykk tar sikte paa kjøretøiets konstruksjon (personvogner i motsetning til lastevogner, traktorer o. l.), eller saaledes at det er selve bruken, som er det vesentlige, idet det avgjørende for skattepliktens inntreden da maa være, at der treffes saadan disposisjon med kjøretøiet, at det er meningen at iverksette bruken av det til personbefordring (det bestemmes for personbefordring). Man er enig med byretten i, at den sistnevnte forstaaelse maa antas at være den rette. Det fremgaar av lovens forarbeider (Ot. prp. nr. 48-1917), at det har vært meningen at ramme luksuriøst forbruk, og at der er tatt vesentlig hensyn til eierens bruk av kjøretøiet. Derimot tyder hverken loven eller dens forarbeider paa, at det skulde være meningen at bestemme en innførsels- eller omsetningsskatt paa motorvogner (som f.eks. ved lov nr. 2 av 18. juli 1917 for juveler, smykker etc.), hvilket vilde bli tilfellet, om der kun skulde tas hensyn til, at kjøretøiet efter sin konstruksjon maatte ansees bestemt for personbefordring. Det maatte i saa fall bli at beskatte paa eierens haand, selv om denne som forretningsmann hadde kjøretøiet paa sitt lager, ikke for at bruke det, men for at selge det. Det maa i denne henseende ansees avgjørende, at ogsaa Finansdepartementet hevder den forstaaelse av lov nr. 1 av 18 juli 1917, at skatteplikten for en vogn inntrer ved dens første registrering her i riket. Om registreringen bestemmer lov av 21 juni 1912 §9, hvortil loven av 18 juli 1917 henviser, og som nu er avløst av tilsvarende bestemmelser i lov (nr. 2) av 20 februar 1926 §8 §9, at før vognen «tas i bruk», skal den anmeldes til politiet og av dette innføres i en særskilt bok.

Hvad der tvistes om i nærværende sak, er imidlertid ikke tidspunktet for skattepliktens begynnelse, men for dens ophør. Men er det, som foran antatt, bruken som er det bestemmende for skatteplikten, saa maa det ogsaa være brukens ophør, som er avgjørende for skattepliktens ophør. Hvorvidt vognen fremdeles blir staaende i politiets register eller ikke, kan ikke i denne henseende skjønnes at være av nogen betydning. Loven om skatt paa motorvogner gjør ikke skatteplikten avhengig av registreringen, der visstnok kun kan ansees som et administrativt kontrollmiddel. Det avgjørende maa være, at det er konstatert, at vognen ikke lenger er «bestemt for personbefordring», men er gaatt over til lagervare, der ikke skal brukes før efter ny omsetning, og dette maa i nærværende tilfelle ansees tilstrekkelig konstatert ved avleveringen av dens kjenningsmerker og dens inntagelse paa Sørensen og Balchens lager.

Finansdepartementet sees ogsaa at være av den mening, at det i almindelighet vilde være urimelig at kreve skatt paa motorvogner for den

Side:181

tid, de staar tilsalgs paa en forhandlers lager. Lovens ord gir da heller ikke uttrykk for, at det skulde være dens mening at etablere en saadan skatteordning. Efter det anførte maa by rettens dom bli at stadfeste og den ankende part at ilegges saksomkostninger for overretten.

Axel Andersen. Winsnes.

Dommer Holtan bemerker, at han opfatter (den midlertidige) lov av 18 juli 1917 saa, at den i lovens §1 omhandlede skatt paahviler vognen fra registreringen, som omhandles i §4, og vedblir at hvile paa vognen, saalenge den er registreringen undergitt. Lovens §2 legger skatteplikt paa vogner bestemt for personbefordring og undtar kun saadanne, som benyttes til leiekjøring efter bevilling. Om annen anvendelse av vognene gis ingen regel. Herav maa sluttes, at det er uten betydning, hvorledes eieren forøvrig raader over vogn, som er skattepliktig efter §2. Om forhandlere har loven ingen regel og heller ikke om vogner, som ikke er i bruk. Lovens §14 aapner adgang til at fjerne enhver ubillighet, hvilket forklarer, at denne «midlertidige» lov ikke har gaatt nærmere inn paa de vanskeligheter, lovstoffet kunde by paa. - - -

Av byrettens dom:

Saken gjelder luksusskatt paa automobiler, jfr. lov nr. 1 av 18 juli 1917. Saksøkeren, firmaet Sørensen og Balchen, driver automobilhandel. I denne virksomhet er det praksis, at saksøkeren selger nye biler mot at ta igjen brukte biler plus et passende mellemlag. De brukte biler selges videre av saksøkeren for egen regning. Som følge av denne praksis har saksøkeren alltid en mengde brukte vogner paa lager, og naar firmaet paa navnte maate har faatt til eiendom en brukt bil, sendes skiltet (kjenningssignalet) til politiet, hvor den dog ikke slettes av registret. Som følge herav kan de brukte biler ikke brukes, saalenge de er saksøkerens eiendom, og de blir heller ikke brukt - - -

Nr. 1 innkom til klageren 21. mai 1927 og er fremdeles paa lager. Nr. 2 innkom til klageren 14 januar 1927 og er fremdeles paa lager. Nr. 3 innkom til klageren 19 november 1926 og er fremdeles paa lager. Nr. 4 innkom til klageren 24 juni 1927 og blev videresolgt 13 august 1927. Nr. 5 innkom til klageren 23 august 1927 og er fremdeles paa lager.

Saksøkeren paastaar, at før nevnte lov maa forstaaes saaledes, at skatten er knyttet til bruken av bilen, og han mener derfor, at saalenge bilen staar paa lager hos automobilforhandleren og hverken kan brukes eller blir brukt, er den ikke gjenstand for luksusbeskatning. - - -

Retten skal bemerke: - - - Det naturlige og rimelige synes at være, at den brukte bil i dette tilfelle likestilles med nye biler, som staar paa lager, og som ikke er registrert. - - -

Theodor Petersen.