Rt-1932-367
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1932-04-15 |
| Publisert: | Rt-1932-367 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 109/1 s.a. |
| Parter: | Drammensvassdragets fellesfløtningsforening (advokat Jon Vislie) mot Anette Andersen Øen (advokat Finn R. Schjødt, opnevnt). |
| Forfatter: | Boye, Næss, Hanssen, Andersen, Alten, Soldan, Dahl |
| Lovhenvisninger: | Vasdragsloven (1887) §49, §43 |
Dommer Boye: Ved døm av sorenskriveren i Eiker, Modum og Sigdal den 19 september 1928 blev saaledes kjent for rett: «I. Hovedsøksmaalet: 1. Saksøkte Drammensvassdragets fellesfløtningsforening (Trælasthandlerdireksjonen i Drammen) kjennes uberettiget til at disponere saksøkeren Emil Andersen Øens (eller nu hans i uskifte hensittende enke Anette Andersen Øens) eiendom gr.-nr. 33 br.-nr. 19 Øen i Nedre Eiker med elvegrunn til opsetning eller vedlikehold av dopper og i forblindelse hermed opflaatning av tømmer, til neddrivning av peler eller til ferdsel og annen for grunneieren generende benyttelse som ikke er hjemlet i vassdragslovens §43. 2. Saksøkte bør som eier av Stenberg hengsle- og lenseanlegg innen en frist av 3 maaneder fra dommens forkynnelse under en løpende mulkt til Nedre Eikers herredskasse av kr. 20 for hver dag, han maatte sitte dommen overhørig, fravike og ryddiggjøre saksøkerens eiendom med elvegrunn for de nu paastaaende faste og flyttbare innretninger, tilhørende hengsle- og lenseanlegget. 3. Saksøkte bør til saksøkeren betale erstatning efter skjønn, optatt paa saksøkerens bekostning, for det tap og den skade som i tiden efter 21 november 1921 er paaført saksøkeren ved saksøktes uberettigede benyttelse av omhandlede eiendom med elvegrunn. Dommen under nr. 2 og 3 at fullbyrdes under adferd efter loven. II. Motsøksmaalet: Saksøkeren Drammensvassdragets fellesfløtningstorenings paastand tas ikke til følge. III. Sakens omkostninger opheves i begge søksmaal. IV. Den for saksøkeren i hovedsøksmaalet befalte sakfører høiesterettsadvokat Finn Schjødts godtgjørelse hos det offentlige ansettes til kr. 1.500».
Side:368
Drammensvassdragets fellesfløtningsforening har paaanket denne dom til Oslo overrett, som den 14 april 1930 har avsagt dom hvorved blev kjent for rett: «Underrettens dom stadfestes forsaavidt angaar hovedsøksmaalet postene 1 og 2, motsøksmaalet og saksomkostninger. Drammensvassdragets fellesfløtningsforening frifinnes for Anette Andersen Øens paastand om erstatning. Sakens omkostninger for overretten opheves. Dommens I hovedsøksmaalet post 2 at efterkommes innen 3 maaneder efter overrettsdommens forkynnelse. Den beskikkede sakfører advokat Finn R. Schjødts salær ansettes til kr. 400».
Fra begge parters side er overrettens dom paaanket til Høiesterett.
Drammensvassdragets fellesfløtningsforening, som av Justisdepartementet har faatt appellbevilling, har som hovedappellant nedlagt saadan paastand: «I hovedsøksmaalet: At hovedappellanten frifinnes. I kontrasøksmaalet: Prinsipalt: At hovedappellanten i forhold til innstevnte kjennes berettiget til at bruke elven og elvegrunnen utenfor gr.-nr. 33 br.-nr. 19 Øen i Nedre Eiker til fløtningsanlegg uten avgift. Subsidiært: At hovedappellantens rett hertil gjelder overensstemmende med det under saken fremlagte kart merket III. I begge søksmaal paastaas saksomkostninger for alle retter».
Kontraappellanten Anette Andersen Øen har faatt bevilling til fri sakførsel for Høiesterett og har nedlagt saadan paastand: «1. At underrettens dom stadfestes og at appellantskapet tilpliktes at betale det offentlige sakens omkostninger for overretten og Høiesterett. 2. At advokat Fin R. Schjødts tilkommende hos det offentlige som beskikket sakfører fastsettes av retten».
Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til premissene til de i saken avsagte dommer. For Høiesterett er fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg skal nevne tingsvidne holdt 12 mai 1931 med avhørelse av en rekke vidner.
Jeg er kommet til samme resultat som overretten og kan i vesentlige deler tiltrede overrettens begrunnelse.
Som pointert av underretten med tilslutning av overretten har det formodningen for sig, at naar der avhendes en fast eiendom, som støter til et vassdrag, medfølger retten til elvegrunnen og vannstrekningen utenfor det faste land saa langt som eiendomsretten strekker sig i elven. Naar hovedappellanten paastaar at den regel er fraveket i det foreliggende tilfelle, har han at føre bevis herfor. Jeg er enig med de underordnede retter i at saadant bevis ikke er ført. Fra hovedappellantens side er særlig gjort gjeldende, at eierne av Øen ikke hadde rett til at delta i laksefisket i elven, og at de derfor heller ikke hadde nogen annen rett over elven. Jeg finner det unødvendig at avgjøre hvorledes det forholder sig med retten til laksefisket. Selv om Anette Øen ikke har nogen saadan rett, er det dermed ikke avgjort at hun ikke har eiendomsrett til elven og vannstrekningen, og jeg finner det ikke godtgjort at eieren av Øen har fraskrevet sig nogen saadan rett. Tvert imot synes den dokumenterte utskrift av trelasthandlerdireksjonens forhandlingsprotokoll for aarene 1847-1856 sterkt at tale for at der
Side:369
er betalt godtgjørelse til opsitterne paa Øen for benyttelse av landet og vannstrekningen utenfor Øen, og ordningen bekreftes ytterligere ved den dokumenterte brukskontrakt av 6 oktober 1893 mellem direksjonen for trelasthandelen i Drammen og Jørgen Hansen Øen, hvorved denne overdrog til Drammens Trelasthandlerdireksjon «til fri og ubehindret brug og benyttelse mit land ved vestre bred av Drammenselven med den samme tilliggende rett til elven og vandet».
Jeg kan heller ikke gi hovedappellanten medhold naar han har paaberopt sig hevd. Hverken før eller efter 1843 kan betingelsen for hevd anses for at være til stede, og jeg kan i det punkt i det vesentlige tiltrede hvad underretten og overrettens annenvoterende har anført. Hovedappellanten har ikke for Høiesterett oprettholdt sin paastand om at der skulde foreligge nogen rett ifølge «alders tids bruk».
Naar kontraappellanten faar medhold i sin paastand om eiendomsrett til elvegrunnen og vannstrekningen utenfor bruket, er der enighet mellem partene om at der overensstemmende med vassdragslovens §49 maa holdes skjønn for at fastsette den godtgjørelse som Drammensvassdragets fellesfløtningsforening har at tilsvare, og likeledes at denne godtgjørelse fastsettes fra 21 november 1921. Med hensyn til den av kontraappellanten paastaatte erstatning for tap og skade ved uberettiget benyttelse av eiendommen efter 21 september 1921 er jeg enig med overretten i, at der ikke er godtgjort eller sannsynliggjort at nogen saadan økonomisk skade er forvoldt, og jeg kan med hensyn til dette punkt henholde mig til overrettens begrunnelse.
Jeg kommer saaledes til det resultat at overrettens dom maa stadfestes. Den opnevnte sakfører har utført sitt hverv forsvarlig og vil bli at tilkjenne salær av statskassen, og jeg finner at hovedappellanten maa tilsvare det offentlige saksomkostninger for Høiesterett forsaavidt hovedanken angaar.
Dom:
Overrettens dom stadfestes, dog saaledes at opfyllelsesfristen settes til 3 maaneder efter avsigelsen av Høiesteretts dom. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Drammensvassdragets fellesfløtningsforening til det offentlige kr. 1.000. Den opnevnte sakfører høiesterettsadvokat Finn R. Schjødts salær av statskassen fastsettes til kr. 1.000.
Dommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Hanssen, Andersen, Alten, ekstraordinær dommer overrettsjustitiarius Soldan og dommer Dahl: Likesaa.
Av underrettens dom:
- - - Det omhandlede lenseanlegg utenfor Øengaardene, hvoriblandt saksøkerens eiendom gr.-nr. 33 br.-nr. 19 Øen eller Braaten, utgjør et ledd i det saakalte Stenberg hengsle, anlagt i tiden omkring 1843. Efter aastedsbeskrivelsen og de fremlagte skisser er lenseanlegget en dobbeltlense, beliggende vesentlig paa Øen-gaardenes elvegrunn og vannstrekning
Side:370
paa sydvestsiden av Drammenselven (paa vestsiden av djupaalen) og støttende sig til ialt 14 dopper, fordelt paa følgende bruk: - - - Paa saksøkerens eiendomsgrunn er 6 dopper. - - - Det omraade, hvorpaa Øen-eiendommene og Rundtom-eiendommene nordenfor og Berget-eiendommene søndenfor ligger, har i sin tid tilhørt et hovedbøl gr.-nr. 33, Korshorgen, gammelt matr.nr. 77, (nu opdelt i en mengde bruk) paa den annen side av elven, - - -
Saksøkeren gjør gjeldende, at saksøkte savner enhver kontraktsmessig eller annen hjemmel, saaledes hevdshjemmel, til overhedet at disponere hans og de andre Øen-eiendommers strandlinje og elvegrunn for sine fløtningsformaal (bortsett fra br.-nr. 31), efterat den lille avgift, som var erlagt, blev opsagt av grunneierne i 1919, en avgift, som efter hans mening bare motsvarte en slags leie paa aaremaal, og som derfor var opsigelig fra deres side. Hvad grunneierne tilsiktet med opsigelsen, var at faa fastsatt en rimelig avgift, svarende til de svære ulemper, som fløtningen i de senere aar har paaført deres eiendommer, enten gjennem overenskomst med saksøkte eller gjennem ekspropriasjon med videre i henhold til vassdragslovens §49.
Saksøkte hevder paa sin side prinsipalt,- at saksøkeren (og de øvrige eiere av Øen-gaarder) ikke har nogen eierraadighet over elven utenfor sin eiendom, idet hovedbøllet Korshorgen til utøvelse av sin rett til laksefiske i elven beholdt eiendomsretten til elvebunden og vannstrekningen utenfor brukene, uaktet en formelig skylddelingsforretning hadde funnet sted. Hensett hertil har fløtningen ikke savnet hjemmel for sine forskjellige disposisjoner utenfor Øen-gaardene, idet man bande før og efter 1843, da der foretokes en større omordning av fløtningen i vassdraget, kunde støtte sig til avgiftskontrakter med Korshorgens eiere. Saksøkte har navnlig henvist til en kontrakt av 1806 og. en do. av 1843. Subsidiært gjør han gjeldende, at Trelasthandterdireksjonen, organisert i sin nuværende skikkelse allerede i 1808, har hevdet rett til at ha staaende og til at benytte det permanente dobbeltlenseanlegg utenfor Øen-eiendommene efter fløtningens behov til enhver tid. - - -
A. Det første spørsmaal, som foreligger til løsning, er hvorvidt eiendomsretten til elvebunden og vannstrekningen (strand- og vannretten) utenfor saksøkerens bruk skulde tilligge nogen annen eiendom enn denne.
- - - Efter rettens opfatning har det formodningen for sig, at saksøkerens bruk, da det omraade, hvorpaa det ligger, i 1767 blev utskilt som selvstendig eiendom, beholdt den eiendomsraadighet, som Korshorgens eier eller flere eiere tidligere hadde utøvet her, bl.a. over elvebunnen og vannstrekningen utenfor bruket saa langt, som iendomsretten strakk sig i elven. Det maa derfor paahvile saksøkte at godtgjøre, at de appertinenser, som naturlig følger med ved salget av en fast eiendom, i dette tilfelle retten til den utenfor marken værende vannstrekning og elvegrunn, ikke medfulgte.
Efter de foreliggende oplysninger kan ikke denne bevisbyrde anses fyldestgjort. Saavidt skjønnes, fremgaar det ikke av de uttrykk og vendinger, som er benyttet i de anførte skjøter eller i de øvrige dokumenter i saken, at den eier av Korshorgen eller av en parsell av Korsgaarden paa østsiden av elven som lot foreta skylddeling av plassen og siden solgte den, har villet forbeholde sig nogen eierraadighet paa vestsiden av elven utenfor saksøkerens eiendom. Til støtte for den opfatning, at kjøperen
Side:371
ikke fikk eiendomsretten til vannet og elvebunnen, har saksøkte lagt særlig vekt paa to omstendigheter: At Øen hadde vært husmannsplass, og at eierne av Korshorgen og bruk, utskilt av denne eiendom paa østsiden, efter hvad man kan se av forskjellige dokumenter, vedblivende ansaa sig berettiget til at utstrekke sitt laksefiske (samfiske med drivgarn) ogsaa til elven utenfor Øen, uaktet her var opstaatt selvstendige bruk.
Den første omstendighet kan retten ikke tillegge synderlig betydning. At omraadet hadde vært bortleiet til plass, kan ikke antas at ha gjort det mindre skikket for salg til full eiendom enn andre deler av Korshorgen eller at ha innskrenket brukets naturlige utstrekning. Husmannen hadde vel som saadan ikke rett til at delta i laksefisket i elven, men forholdet i denne henseende blev jo et helt annet, da plassen blev fraskilt Korshorgen og gikk over til selvstendig eiendom. Hermed kommer retten over til den annen omstendighet, som heller ikke kan tillegges avgjørende vekt: Fiskeretten og ordningen av laksefisket i dette strøk av elven. - - - Efter omstendighetene anser retten det for overveiende sannsynlig, at de parseller av Korshorgen, som paa østsiden av elven har rett til laksefiske, ogsaa har rett til drivgarnsfiske utenfor Øen, altsaa bl.a. paa saksøkerens eiendom. Men herfra kan man ikke slutte, at de har rett til annet eller anderledes drevet fiske, som ikke kan settes ganske ut av betraktning. - - - Det er sikkerlig riktig, som fremholdt av saksøkte, at Øen-gaardene aldri har deltatt i garnfisket, antagelig fordi fiskeinteressentskapet paa østsiden ikke har ønsket deltagere fra vestsiden (de to bredder slaar sig neppe sammen om felles garnfiske i elven), og fordi fisket paa vestsiden er sterkt hindret av de mange innretninger, som knytter sig til Stenberghengslet. - - - Østsidens rett til laksefiske med drivgarn paa vestsiden, bl.a. utenfor saksøkerens eiendom, maa efter rettens opfatning anskues som en bruksrett opstaatt gjennem stiltiende samtykke fra grunneierne, en rett som godt kan bestaa ved siden av saksøkerens adgang til annet slags fiske (for eks. uten garn), og som vel at merke ikke utelukker hans eierraadighet forøvrig over elvegrunnen og vannet. Dersom saksøkte gaar til avholdelse av ekspropriasjonsforretning efter vassdragslovens §49, maa skjønnet derfor antagelig være opmerksom paa den omhandlede bruksrett. - - -
B. Saksøkeren gjør gjeldende, at der i tiden før 1843 da den gamle skraalense blev flyttet, og da der i dette eller de nærmest paafølgende aar blev foretatt større forandringer med hensyn til fløtningsinnretningene i den del av vassdraget, som det her er tale om, ikke kan være spørsmaal om hevd. Saalenge denne skraalense, som ikke for nogen del laa paa Øens grunn, eksisterte, er der ikke antydning til nogen fast benyttelse av Øens strand- og vannrett, og der fantes ikke dopper her. Efterat fløtningsforholdene blev sterkt endret i 1843 og de nærmest følgende aar, anbragtes de to innerste pelerader eller dopper i elven utenfor Øen for opflaatning av tømmer. Med «strand- og vannretten» forstaar saksøkeren strandlinjen og grunnen paa begge sider av denne, bande over og under vannet, og det er denne rett, som fløtningen har hatt interesse av at disponere gjennem kontrakter med grunneierne, hvor forskjelligartet enn uttrykksmaaten kan ha vært. Avgiften for «landlæg» (ogsaa brukt om selve avgiften) betyr derfor avgift for benyttelse av strandlinjen og grunnen paa begge sider av denne. Videre gjør han gjeldende, at der heller ikke for tidsrummet efter 1843 kan være tale om hevd. Forat en saadan erhvervelse skal kunne
Side:372
antas, maa en bestemt beføielse (han mener vel forføining eller raadighet) over annenmanns eiendom ha funnet sted regelmessig i minst 20 aar. Men dette er ikke tilfelle her. Fløtningsforholdene har i de senere aar helt forandret karakter, navnlig ved innførelsen av maskinopflaatning (moser), og gjort virksomheten vesentlig byrdefullere for grunneierne. Og det er ogsaa at.merke, at fra den tid saksøkte begynte at betale avgift, erkjente han derved at der ikke var adgang til at hevde. - - -
Saksøkte gjør gjældende, at betingelsene for hevd er tilstede i dette tilfelle. Visstnok blev sorteringshengslet, hvorav dobbelt-lensen utenfor Øen utgjør et ledd, forandret og modernisert i 1916. Men det var bare en kvantitativ utvidelse som fant sted, og de tidligere ulemper for grunneierne blev ikke øket, ialfall bare ubetydelig. Han har anført følgende om hevdspørsmaalet: «Den rett innstevnte i tilfelle har hevdet fra Øen-gaardene, er rett til at bruke elven til permanente fløtningsinnretninger efter behovet til enhver tid. Innstevnte er ikke bundet til det antall dopper og til det tømmerkvantum som har vært det almindelige i hevdstiden, men kan utnytte elven paa enhver tjenlig maate for tømmerdriften i vassdraget, ialfall saalenge grunneierne ikke derved paaføres vesentlig større ulemper enn vanlig. Jfr. høiesterettsdom i Rt-1891-435. Rett til landet behøver innstevnte derimot ikke nu i større utstrekning enn vassdragsloven hjemler. Men det maa dog fastholdes at innstevnte under den tidligere ordning av fløtningen hadde hevdet rett til at benytte landet saadan som det blev brukt dengang, mot at erlegge den i aarene 1847-56 fastsatte betaling». Saksøkte har en annen opfatning i hensyn paa de smaa avgifter, som saksøkeren (og endel andre eiere av Øen-gaarder) har oppebaaret: Det er for eiendommens land ikke for dens vannstrekning, fløtningens rett til at disponere stranden til landlegg av tømmer, at der er betalt avgift («landlæg») eller understøttelse. Denne avgift, hvis grunnlag ikke kjennes, blev ikke betalt fra 1810-1947, idet man formodentlig ikke har hatt bruk for landet eller stranden i dette tidsrum efter de daværende fløtningsforhold. Dens erleggelse kan efter saksøktes mening ikke ha vaert til hinder for hevd.
Retten er enig heri, men finner forøvrig at betingelsene for hevd av den paastaaede rett til at ha den nuværende faste lenseinnretning staaende utenfor saksøkerens land ikke er tilstede. Det fremgaar av de 4 hovedvidners prov, at den fløtningsinnretning, som nu er anbragt utenfor Øen-eiendommenes land, og dens drift, er vesentlig forskellig fra den eldre lense og dens benyttelse, og at driften siden man antagelig fra 1916 begynte at bundte (mose) tømmeret med maskinkraft, og lot moserne i lange strenger, forbundne med wire, altsaa sammenhengende rekker av moser, ligge paa yttersiden og ogsaa paa dens indre side av dobbeltlensen, har paaført grunneierne betydelig skade og ulemper, bl.a. i hensyn paa ferdselen med baat. Efter hvad 1ste hovedvidne Marinius Andersen Øen har forklart, er dopperne i den tredje eller ytterste rad opsatt saa sent som i 1915. Under fløtningen om sommeren kan der ligge 4-5 moser i bredden og regelmessig kan endel moser bli liggende endog aaret rundt. Fløtningsvirksomheten paa saksøkerens eiendom er saaledes i de siste 10 aar ikke bare modifisert, men helt omlagt, saaledes at man ikke kan tale om, en vesentlig ensartet benyttelse av elven i hevdstid. Hertil kommer, at styret for fellesfløtningen synes at ha maattet forstaa allerede fra 1850-aarene, eller at burde ha forstaatt, at saksøkeren og de som er i samme stilling (eller deres forgjengere) hadde et rimelig krav paa, at forholdet
Side:373
blev ordnet ved overenskomster og fastsettelse av en passende godtgjørelse fra den tid, deres elvestrekning blev tatt i bruk som ledd i det saakalte Stenberg hengsle. Naar dette ikke er skjedd, tør maaskje, som fremholdt av saksøkeren, grunnen være den, at de enten var smaakaarsfolk eller i fløtningens arbeide, saaledes at de enkeltvis hadde vanskelig for at hevde sin rett. - - -
C. Endelig skal erstatningsspørsmaalet bli nærmere prøvet. Saksøkte har gjort preskripsjonsinnsigelse gjeldende. Som følge herav kan erstatning for tap og skade, eldre enn 3 aar, regnet tilbake fra innkallelsen til forlikskommisjonen 21 november 1924, ikke tilkjennes. Da saksøkeren vil faa medhold i paastanden om, at hans eiendom med elvegrunn skal ryddiggjøres for de faste og flyttbare fløtningsinnretninger, tilhørende hengsle- og lenseanlegget, anser retten det for givet, at han tilkommer erstatning (en rimelig godtgjørelse) for benyttelsen av hans grunn i tiden efter 21 november 1921. Videre anser retten det for sannsynlig, at anbringelsen og driften av innretningene fra samme tidspunkt har paaført ham skade. - - -
Av overrettens dom:
- - - Derimot har jeg ikke kunnet anse bevis ført for økonomisk skade eller for at det er gjort sannsynlig, at saadan er voldt. Trafikken paa elven maa visstnok være blitt besværliggjort, men ikke i saadan utstrekning, at pengetap i de tre siste aar derved er forvoldt. Heller ikke kan jeg anta, at der har vært saadan adgang til fiskeri av økonomisk betydning i elven overhedet, saa belemret som den i senere tid er blitt og saa forurenset som den maa være blitt saa langt nede. - - - E. Holtan.
- - - Imidlertid finner jeg ikke det foreliggende tilstrekkelig til at konstatere at Øen ingen vannrett har. Forholdet er dette, at appellantskapet for at slippe fri for en avgift vil faa vannretten kjent tilliggende én annen eiendom, der saavidt vites ikke selv har gjort fordring paa den. Appellantskapet maa da ha en meget sterk bevisbyrde. Jeg slutter mig saaledes i dette punkt til førstvoterende.
Med hensyn til spørsmaalet om alders tids bruk eller hevd er jeg i det vesentlige enig med førstvoterende. Appellantskapet har siden 1850-aarene faktisk betalt avgift til innstevntes eiendom og andre Øengaarder. Uansett om avgiften fra først av maatte være tenkt som en godtgjørelse for landlegg i egentlig forstand maa den efter min mening gjennem aarene antas mottatt av grunneierne og betalt av appellantskapet som en godtgjørelse for all den bruk appellantskapet faktisk har gjort sig baade av landet og av elven utenfor dette. Jeg ser deri en erkjennelse fra appellantskapets side av at der skyldes saadan avgift. At der i beslutningen vedkommende Johanne Henriksdatter Øen tales om understøttelse er efter min mening uten reell betydning, da denne godtgjørelse likesaavel som de to andre er opført i foreningens bøker som avgift og ikke er ydet som fattigunderstøttelse. Godtgjørelsen er oppebaaret ogsaa av Johanne Henriksdatters efterfølgere. Hertil kommer at appellantskapet i 1893 sluttet overenskomst med Jørgen Hansen Øen om betaling av avgift. Likeoverfor dette kan appellantskapet efter min mening ikke med føie paaberope hevd. Det er et spørsmaal, om den ikke derved egentlig ogsaa er avskaaret fra at gjøre gjeldende den før behandlede innsigelse angaaende Øens vannrett.
Side:374
Da der videre ikke er sluttet nogen formelig overenskomst om avgiften og dens størrelse, maa innstevnte være berettiget til at forlange den regulert i forhold til den økede utnyttelse og nutidens pengeverdi, hvilket er hensikten med søksmaalet.
Ogsaa for erstatningens vedkommende er jeg enig med førstvoterende. - - - W. G. Winsnes.
Enig i det vesentlige og i resultatet paa samme maate som annenvoterende. - - - Enevold Borch.