Rt-1932-603
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1932-06-14 |
| Publisert: | Rt-1932-603 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 185/1 s.a. |
| Parter: | Bergens kommune (advokat Ø. Thommessen) mot Bergens Privatbank (advokat Valentin Voss). |
| Forfatter: | Bade, Hanssen, Larssen, Alten, Bugge, Broch, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | LOV-1916-04-04-§3, LOV-1916-04-04, Grunnloven (1814) §105, LOV-1860-05-10-§1, Foreldelsesloven (1896) §5, LOV-1916-04-04-§4 |
Angaaende saksforholdet i denne sak henvises til premissene for Bergens byretts kjennelse av 4 mai 1926 og samme retts dom av 3 september 1929, ved hvilken blev kjent for rett: «Innstevnte Bergens kommune bør innen 15 dager efter denne doms forkynnelse under eksekusjons tvang mot at faa utlevert de citantskapet tilhørende i saken omhandlede 10 pantobligasjoner med pant i Store Markevei 9 og 11, Pundersmuget 3, Store Markvei 22, 24 og 28 til samlet paalydende kr. 344.100 i til avlesning kvittert stand betale citantskapet Bergens Privatbank kr. 254.450,60 med almindelig sparebankrente av kr. 207.186,60 fra 19 mars 1922, til betaling skjer. Iøvrig bør innstevnte for citantskapets tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger opheves».
Denne dom er av Bergens kommune paaanket til Høiesterett, hvor den har nedlagt paastand paa frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for byretten og Høiesterett.
Innstevnte, Bergens Privatbank, har efter uttatt kontrastevning nedlagt saadan paastand: «1. At byrettens dom stadfestes, dog saaledes, at der svares, rente av domsbeløpet fra 11 juni 1920 til betaling skjer, og 2) At Bergens kommune tilpliktes at betale Bergens Privatbank saksomkostninger for byretten og Høiesterett».
Av nye dokumenter skal nevnes akt av tingsvidne ved Bergens byrett 16 desember 1930 og 13 januar 1931, samt bevilling for Bergens kommune til at fremsette to nye innsigelser.
Høiesterett finner med byretten, at Bergens Privatbank ikke har vært forpliktet til som panthaver i de eksproprierte eiendommer istedetfor kontant betaling at finne sig i overførsel av dens pantefordringer
Side:604
til de nyregulerte tomter, som pantedebitoren. H. Nordhausen overtok i henhold til §3 i lov av 4 april 1916 om tillegg til lov om bygningsvesenet i Bergen av 19 april 1899. Maa tiltrer i saa henseende i det vesentlige byrettens begrunnelse herfor, men finner det med byrettens tredjevoterende unødvendig at uttale noget om, hvorledes forholdet forsaavidt vilde ha stillet sig, om tomt var anvist i henhold til samme lovs §4.
Kommunen har for Høiesterett fremholdt, at selv om banken ikke i og for sig hadde nogen saadan plikt som av kommunen paastaatt, maatte dog en saadan ordning kunne gjennemføres ved panthavernes samtykke dertil, og det hevdes da at banken iallfall stiltiende skulde ha samtykket i ordningen. Et saadant samtykke skulde her ligge i bankens passive holdning overfor kommunen gjennem et lengere tidsrum, idet banken først i skrivelse til kommunen av 21 mars 1922 fremsatte krav paa renter av sine obligasjoner, saaledes mere enn 2 aar efter fravikelseskjennelsen av 22 januar 1920, og ca. 4 aar efterat Nordhausen ved formannskapsbeslutning var blitt tildelt et par tomter i brandstrøket. Kommunen hevder, at banken har være helt enig i, at Nordhausen overtok nye tomter som erstatning for de eksproprierte, og at banken derfor var fullt forberedt paa at overføre sine obligasjoner paa de nye tomter. Naar banken senere har fraveket sitt oprinnelige standpunkt, skyldes dette efter kommunens mening den omstendighet, at tomtene er sunket meget i pris. Banken maa imidlertid være bundet ved sitt stiltiende samtykke, idet kommunen om banken i tide hadde sagt fra om sitt krav paa deposisjon, hadde innrettet sig anderledes og solgt tomtene, mens de var i høi pris.
Høiesterett finner ikke i den nevnte passivitet fra bankens side tilstrekkelig grunnlag for at fastslaa et stiltiende samtykke til at Nordhausens erstatning for de eksproprierte eiendommer blev avgjort ved overtagelse av nye tomter. Efter det oplyste blev saaledes renter betalt av kommunen like til 11 juni 1920, og det gikk saaledes ikke saa meget som 2 aar hen, før banken gjorde skriftlig paakrav om renter efter pantobligasjonene qu. Banken har derhos fremholdt, at den paa daværende tidspunkt gikk ut fra, at Nordhausen ogsaa vilde bli overdradd kvartal K i brandstrøket, hvilket Nordhausen ogsaa senere fikk Høiesteretts dom for at ha hatt krav paa, kfr. den av byretten nevnte dom av 26 februar 1925. Hvis Nordhausen foruten de andre ham overdragne tomter ogsaa var tildelt kvartal K, vilde banken, hevder den, ha faatt full sikkerhet, og da vilde nærværende tvist ikke opstaatt.
Høiesterett skal iøvrig henvise til, at kommunen ikke kan sees at ha gjort nogen henvendelser til banken angaaende hvorledes den vilde stille sig til spørsmaalet om likvidasjon av erstatningsbeløpet i nye tomter. Det synes derfor lite rimelig efter det foreliggende at anse banken bundet ved den mellem Nordhausen og kommunen etablerte ordning, fordi banken lot ca. 1 3/4 aars tid gaa før den gjorde paakrav hos kommunen.
Hvad dernest angaar størrelsen av de pantefordringer, banken kan gjøre gjeldende overfor kommunen, paastod denne for byretten, at banken iallfall ikke kunde tilkjennes mere enn kr. 207.186,60,
Side:605
men byretten satte ut av betraktning denne innsigelse som for sent fremsatt i prosedyren. Kommunen har imidlertid faatt bevilling til for Høiesterett at fremsette nevnte innsigelse. Og da denne er basert paa, at opgjør maa skje særskilt for hver enkelt eiendom, maa man gi kommunen medhold i, at banken som maksimum ikke kan kreve mere enn sistnevnte beløp, hvilket banken, saavidt skjønnes, egentlig, heller ikke har bestridt for Høiesterett.
Kommunen har for Høiesterett som for byretten hevdet, at bankens krav maa reduseres ytterligere, idet de pantobligasjoner, hvorpaa kravet bygges, delvis er innfridd gjennem innbetaling av brandskadeerstatningen. Høiesterett finner at maatte gi kommunen medhold heri forsaavidt angaar de obligasjoner, som paa den tid da erstatningen utbetaltes, tilhørte Bergens Skillingsbank. Det maa ansees paa det rene, at Nordhausen - direkte eller gjennem Privatbanken - av erstatningsbeløpet betalte Skillingsbankens hele tilgodehavende efter obligasjonene. Disse blev visstnok forsynt med blankotransport istedetfor kvittering, og denne omstendighet vilde kunne faatt betydning, om obligasjonene var blitt overdradd til en tredjemann, som var i god tro. Under hensyn til Privatbankens befatning med utbetalingen av brandskadeerstatningen maa man imidlertid anta, at privatbanken, om den ikke positivt kjente til, at obligasjonen var innfridd, ialfall burde ha forstaatt dette. Som følge herav finnes banken ikke at kunne bygge nogen rett mot kommunen paa disse obligasjoner. Bankens krav vil efter dette alene omfatte beløpet av de øvrige obligasjoner i den utstrekning de faller innenfor ekspropriasjonserstatningen, nemlig:
Vedkommende Store Markevei 9 og 11 og Pundersmuget 3 kr. 100.000,00Vedkommende Store Markevei 28 kr. 43.648,00Ialt kr. 143.648,00
Dette beløp med renter vil saaledes bli at tilkjenne banken.
Hvad rentekravet angaar har kommunen ingen innsigetse fremsatt mot byrettens avgjørelse. Derimot har banken hevdet, at byretten uriktig har begrenset rentekravet til tiden efter 19 mars 1922 paa grunn av foreldelse. Banken anførte under prosedyren for byretten, att borgermester Bang i Bergen ved forhandlingene om opgjøret i anledning av heromhandlede affære hadde gitt et ubetinget tilsagn om at kommunen, saafremt den pliktet at svare renter, ikke vilde gjøre preskripsjonsinnsigelse gjeldende, men byretten tok ikke hensyn til denne anførsel, da kommunen protesterte mot den som for sent fremsatt.
For Høiesterett har kommunen erklært, at den ikke av processuelle grunner vilde protestere.
Høiesterett kommer imidlertid forsaavidt til samme resultat som byretten, idet man efter de forklaringer, som er avgitt ved tingsvidnet i Bergen desember 1930 og januar 1931 ikke kan finne bevis for, at borgermester Bang har gitt et bestemt tilsagn om frafallelse av foreldelsesinnsigelse med hensyn til rentene. Man
Side:606
behøver derfor ikke at komme inn paa om borgermesteren hadde vært kompetent til paa egen haand at gaa med paa saadan frafallelse fra kommunens side.
Sakens omkostninger finnes at burde opheves ogsaa for Høiesterett.
Dom:
Bergens kommune bør mot at faa utlevert de i saken omhandlede 10 pantobligasjoner med pant i Store Markevei 9 og 11,. Pundersmuget 3, Store Markvei 22, 24 og 28 til samlet paalydende kr. 344.100 kvittert til avlesning, betale Bergens Privatbank kr. 143.648 med almindelig sparebankrente herav fra 19 mars 1922, til betaling skjer. Iøvrig frifinnes Bergens kommune. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av byrettens kjennelse:
I skrivelse til auksjonsdirektøren av 22 oktober 1924 begjærte Bergens Privatbank tvangsauksjon avholdt over eiendommen Store Markevei nr. 9, 11, 22, 24 og 28 samt Pundersmuget nr. 3, som i sin tid eiedes av H. Nordhausen, og som ved forskellige obligasjoner var pantsatt til banken for ialt kr. 344.100, men ved auksjonsdirektørens kjennelse av 20 februar 1925 blev auksjonen nektet fremme. Utskrift av denne kjennelse er ikke fremlagt, men det fremgaar av prosedyren i nærværende sak, at resultatet er begrunnet med, at de pantsatte eiendommer sammen med en hel rekke andre efter branden i 1916 blev ekspropriert av Bergens kommune, at alle disse tomter derpaa blev sammenslaatt til ett nummer (brandtomten), at de pantsatte eiendommer saaledes har ophørt at eksistere, og at banken som panthaver derfor maa holde sig til de grunner, som er tillagt eieren som erstatning for de eksproprierte. Banken paaanket denne kjennelse til nærværende rett, som imidlertid ved dom av 15 september 1925 stadfestet den og ila banken saksomkostninger. - - - Denne dom sees at være paaanket til Høiesterett. Forinnen den ovennevnte byrettsdom ennu var avsagt, anla Bergens Privatbank efter forgjeves prøvet forliksmegling nærværende sak mot Bergens kommune, som paastaas tilpliktet at betale takstsummen for de hos H. Nordhausen eksproprierte eiendommer tilsammen kr. 254.450,60 med 5 pct. renter fra 11 juni 1920 mot kvittering paa de ovenfor nevnte pantobligasjoner. Innstevnte paastaas derhos ilagt saksomkostninger. Citantskapet har grunnet sin paastand paa lov av 10 mai 1860, som det mener er avgjørende for opgjøret mellem en ekspropriant og en ekspropriat. Panteretten i de eksproprierte eiendommer kan efter citantskapets opfatning ikke ipso jure overflyttes til eiendommer, som enten efter §3 eller §4 i tilleggsloven av 4 april 1916 til Bergens bygningslov utlegges til en ekspropriat, hvad innstevnte anføres at mene. Iøvrig er lovens §4 ikke bragt i anvendelse, men de brandlidte grunneiere har alene overtalt nye tomter efter lovens §3. En saadan overtagelse er imidlertid en fri handel, ved hvilken innstevnte til vederlag for eller i opgjør for ekspropriasjonserstatningen har overdratt grunneieren en ny tomt, men denne fri handel mellem innstevnte og vedkommende brandlidte grunneier kan efter citantskapets mening umulig medføre, at en panthaver i den eksproprierte tomt tvinges til at likvidere sitt tilgodehavende i denne tomt med et tilgodehavende i den nye tomt. - - - Ernst Johannesen. Wilhelm Eid. A. E. Soelseth.
Side:607
Av byrettens dom:
Med hensyn til nærværende saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til rettens kjennelse av 4 mai 1926. Et av sakens hovedspørsmaal er dette om citantskapet, der hadde panterett i Nordhausens av innstevnte eksproprierte eiendommer i brandstrøket, er forpliktet til istedenfor at faa sitt med pant sikrede tilgodehavende kontant utbetalt av innstevnte som ekspropriant, at finne sig i at dets pantefordring overføres til de nyregulerte tomter i brandstrøket som Nordhausen er tilpliktet at overta.
- - - Lov av 4 april 1916 om tillegg til lov om bygningsvesenet i Bergen inneholder ikke nogen uttrykkelig bestemmelse om ekspropriasjonens innflytelse paa panthaverens rettsstilling. Det er ogsaa paa det rene at lovens motiver ikke har behandlet forholdet til panthaverne. De almindelige rettsprinsipper maa derfor bli at legge til grunn ved bedømmelsen av forholdet mellem eksproprianten og panthaverne. En ekspropriasjon som heromhandlede maa antas i like grad at være rettet direkte mot panthaverne som mot grunneierne, saaledes at man maa gaa ut fra at det i forhold til panthaverne er disses panterett som er ekspropriasjonens gjenstand, jfr. Hagerup: Panterett 3dje utgave side 220 og Scheel: Tingsrett side 188. Det almindelige prinsipp for all ekspropriasjon, nemlig det i grunnlovens §105 fastslaatte, at full erstatning skal ydes, maa derfor ogsaa komme til anvendelse i forhold til panthaverne. Full erstatning vil disse opnaa ved at eksproprianten skaffer dem den samme sikkerhet som de før ekspropriasjonen hadde for sitt tilgodehavende. - - - Det er imidlertid paa det rene at der ikke in casu er tale om en nyregulert tomt anvist den gamle grunneier i henhold til §4. De to tomter nærværende sak dreier sig om er nemlig erhvervet av grunneieren i henhold til lovens §3. Panteerhvervelse i henhold til §3 staar imidlertid ikke i samme forhold til ekspropriasjonen som saadan erhvervelse efter §4. Erhvervelsen efter §3 er en helt frivillig tomteerhvervelse som ikke har annen forbindelse med ekspropriasjonen av brandstrøket enn at de tidligere grunneiere var fortrinsberettiget til kjøp av nyregulerte tomter. Spesielt var fortrinsretten ikke begrenset til at gjelde en like god og beleilig tomt, eller en tomt i samme kvartal eller nabokvartal som den oprinnelige, likesom grunneieren ikke hadde noget ubetinget krav paa erhvervelse av tomten, idet avgjørelsen herav henlaa under formannskapet. Det vilde derfor for tomteerhvervelse efter §3 være en ganske tilfeldig omstendighet om den nyregulerte tomt paa nogen maate svarte til den eksproprierte hvad verdi, beliggenhet og størrelse angikk. Foruten at panthaverne saaledes ved denne tomteerhvervelse ikke hadde nogen sikkerhet for at deres pantesikkerhet vilde bli uforandret, vilde deres stilling efter ekspropriasjonen bli avhengig av den utenfor ekspropriasjonen liggende omstendighet om grunneieren var liebhaber til en ny tomt eller ikke. Det var saaledes i disse tilfelle ikke ekspropriasjonen som overførte deres panterettigheter til nye tomter, men alene grunneiernes paa egen haand foretatte disposisjoner, disposisjoner som panthaveren ikke var forpliktet til at finne sig i. At tilleggslovens §1 ogsaa for tomteerhvervelse efter §3 tilstaar eksproprianten likvidasjonsrett for ekspropriasjonserstatningssummen mot overtagelsesprisen for den nye tomt, kan ikke under disse omstendigheter tillegges nogen vekt, saa meget mere som bestemmelsen der alene angaar grunneierens forhold ikke kan fortolkes utvidende til ogsaa at gjelde i forhold til panthaverne.
Citantskapet maa derfor efter min opfatning ha krav paa at faa sine
Side:608
pantfordringar dekket i penger av innstevnte der ikke paa annen maate har ydet eller kan yde erstatning i anledning av ekspropriasjonen. Innstevnte gjør imidlertid subsidiært gjeldende, at en del av de forannevnte pantobligasjoner er bortfalt som betalt av debitor. Dette gjelder 4 pantobligasjoner som i sin tid tilhørte Bergens Skillingsbank og senere er paaført transportpaategning, nemlig: pantobligasjon stor kr. 100.000 med pant i Store Markevei 9 og 11, og Pundersmug 3, pantobligasjon stor kr. 15.000 m.p. i Store Markevei 22, pantobligasjon stor kr. 15.000 m.p. i Store Markevei 24 og pantobligasjon stor kr. 5.000 m.p. i samme eiendom. Med hensyn till innløsningen av disse 4 pantobligasjoner har daværende bankchef i Bergens Skillingsbank som 1ste kontravidne forklart, at bankens tilgodehavende blev innbetalt visstnok av Bergens Privatbanks bud som samtidig fikk obligasjonene utlevert i blancotransportert stand. Obligasjonene som var paaført blancotransport efter Nordhansens anmodning, blev utlevert 6 januar 1919 efterat Bergens Skillingsbanks tilgodehavende var dekket, og har fra 7 januar s.a. vært i citantskapets besittelse. Sistnevnte hadde i henhold til erklæringer fra Nordhausen av 8 juni 1917 og 25 oktober 1918 haandfaatt pant i Nordhausens i Bergens Privatbank til enhver tid beroende verdipapirer, og blancotransportene qu, maa antas i sin tid at være utfylt av Nordhausen med citantskapets navn. Under disse omstendigheter maa citantskapet som godtroende 3dje maan ha erhvervet en fullt rettsbeskyttet panterett i obligasjonene qu. efter forordning 7 februaar 1798 jfr. Hambro i Rt-1909-526-537.
Innstevnte gjør ennvidere gjeldende at citantskapet ved for sine egne pantobligasjoners vekommende at ha samtykket i og ved for forannevnte 4 pantobligasjoners vedkommende at ha bevirket at Bergens Skillingsbank samtykket i at Nordhausen fikk utbetalt brandskadeerstatningen uten, byggeplikt har opnaadd dekning av sine pantefordringer forsaavidt angaar brandskadeerstatningens beløp, idet brandskadeerstatningen er disponert av citantskapet til egen fordel. Pantefordringene skulde derfor avskrives med kr 186.728,62 + brandskadeerstatningen for Store Markevei nr.9 og Pundersmuget 3, for hvilke eiendommes vedkommende erstatningsbeløpene ikke er oplyst. Der er paa det rene at av brandskadeerstatningsbeløpet er kr. 135.000 + et rentebeløp anvendt til betaling av Bergens Skillingsbanks tilgodehavende for de foranomhandlede 4 pantobligasjoner, og at resten av brandskadeerstatningen kr. 47.500 er innbetalt til citantskapet, saaledes at brandskadeerstatningen faktisk i sin helhet er inngatt til disse 2 banker. - - - Da citantskapet har erhvervet panterett i disse 4 obligasjoner efterat brandskadeerstatningen var utbetalt, følger det allerede herav at citantskapets panterett ikke berøres av forholdet med brandskadeerstatningen, og at citantskapet for hele obligasjonens paalydende kan holde sig til grunnerstatningen. Jeg antar at innstevnte heller ikke har krav paa at citantskapet skal avskrive paa pantefordringen den del av branderstatningen som er innbetalt direkte til citantskapet. Ved ekspropriasjonen skaptes der ikke nogen forpliktelser for panthaveren i forhold til eksproprianten, saaledes at det ikke kan antas at panthaveren paa grunn av ekspropriasjonen faar nogen plikt til at sørge for at brandskadeerstatningen avbetales paa pantegjelden. Ekspropriantens tarv er fullt tilgodesett ved selve ekspropriasjonen, idet eksproprianten ikke under nogen omstendighet plikter at betale mere enn det fastsatte erstatningsbeløp og till gjengjeld faar motverdien, grunnen, saaledes at der ikke engang bestaar noget behov for at
Side:609
ekspropriasjonen skulde paalegge panthaveren plikter av nogen art. Panthaveren maa derfor uten videre kunne frafalle panterett i brandskadeerstatningen, og paa samme maate kunne avtale med debitor at brandskadeerstatningen skal gaa til fradrag paa debitors gjeld uten at den gjenværende sikkerhet derfor skal forminskes tilsvarende. Dette siste er det som faktisk er foregaatt ved at citantskapet har gitt samtykket qu. og debitor innbetalt erstatningen til citantskapet, som ikke har avskrevet beløpet paa pantobligasjonene. - - -
Citantskapet har paastaatt sig tilkjent renter av forannevnte beløp med 5 pct. p.a. fra 11 juni 1920. Innstevnte benekter at den har nogen plikt til at svare renter efter 11 juni 1920 og paastaar dessuten at krav paa renter før 19 mars 1922 er preskribert. Citantskapet benekter at rentekravet for nogen dels vedkommende er foreldet, og mener at renteplikten er begrunnet i innstevntes undlatelse av i henhold til lov av 10 mai 1860 §1 at deponere ekspropriasjonserstatningen qu. - - -
Da heromhandlede erstatningskrav er gjenstand for 3-aars foreldelse, jfr. lov av 27 juli 1896 nr. 7 §5, kan erstatning ikke kreves for tidsrummet forut for 19 mars 1922. Innstevnte pliktet ikke i forhold til citantskapet at deponere et større beløp enn hvad der tiltrengtes til dekning av citantskapets pantefordringer, altsaa kr. 207.186,60, jfr. dok. 64 side 16, og i større utstrekning har citantskapet heller ikke lidt noget tap. - - - Hans Sevaldson, konst.
I det vesentlige og i resultatet enig. Ottar Huuse.
Som av førstvoterende paavist, gjelder det i denne sak tomteoverdragelse i medhold av lov av 4 april 1916 §3. Jeg er i det vesentlige enig i, hvad førstvoterende herom har uttalt, og i hans resultat, men jeg vil ha reservert mig mot at ha uttalt noget om, hvorvidt citantskapet, om reglene i lovens §4 var befulgt, med den lydelse bygningslovene for Bergen har, var forpliktet til at finne sig i, at dets panterett i de gamle tomter overførtes paa de nye, som blev tildelt pantedebitor. A. E. Soelseth.