Rt-1933-1041

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1933-11-10
Publisert:	Rt-1933-1041
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 74/2 s.a.
Parter:	Lars Hamre m.fl. (advokat Norvald Hagen) mot Omsetningsraadet (overrettssakfører Sverre Lie til prøve).
Forfatter:	Lie, Alten, Christiansen, Bonnevie, Schjelderup, Evensen, Berg
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814), Grunnloven (1814) §105, §75a, Forsikringsavtaleloven (1930) §1, §4, §5, §6, Forsikringsavtaleloven (1930), Tilleggslov til panteloven (1931)0-§4, Tilleggslov til panteloven (1931)0

Dommer Lie: Ved dom avsagt av Oslo byrett under medbetjening av sakkyndige domsmenn den 31 januar 1933 blev de i saken omhandlede utpantningsforretninger stadfestet, mens saksomkostninger ikke blev tilkjent. Saksøkerne Lars Hamre m.fl. har erklært anke mot dommen til Høiesterett. Saksforholdet fremgaar av byrettens domsgrunner. Anken bygges paa betraktninger som saksøkerne har fremholdt i byretten uten der at faa medhold av

Side:1042

retten, og forøvrig paa en rekke spesielle innvendinger mot lovmessigheten og grunnlovsmessigheten av den i saken omhandlede melkeavgift. Der er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter bl.a. utskrift av vidneførselen i en voldgiftssak samt av dommen i voldgiftssaken og likeledes utskrifter av bevisoptagelser ved Oslo byrett.

De ankende parter har nedlagt saadan paastand: «1. At byrettens dom underkjennes og at de paaklagede utpantningsforretninger av 29 juni 1932 opheves eller underkjennes. 2. At de ankende parter tilkjennes saksomkostninger for begge retter».

Motparten, Omsetningsraadet, har nedlagt saadan paastand: «1. Byrettens dom stadfestes. 2. De ankende parter Lars Hamre m.fl. tilpliktes in solidum at betale Omsetningsraadet saksomkostninger for Høiesterett».

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og tiltreder i det vesentlige dens begrunnelse. Loven av 6 juni 1930 med tilleggsloven av 24 juni 1931 maa efter min mening ved avgjørelsen av spørsmaalet om de er grunnlovsmessige sees paa bakgrunn av den jordbrukskrise som har fremkalt den. Hvad utjevningsavgiften angaar har den sin grunn i det misforhold i lønnsomhet mellem konsummelk og produksjonsmelk som er inntraadt ved krisen. Den forholdsvis gunstige stilling som konsummelken har faatt skyldes samfundsforhold av forskjellig art, mens melkeprodusentenes personlige forhold og melkens kvalitet bare i ganske underordnet grad kan faa betydning for tilgodegjørelsen av de fordeler som stillingen fører med sig. Der er ogsaa en øiensynlig fare for at stillingen vil kunne bli undergravet derved at konsummelkens større lønnsomhet bevirker en økning i tilførselen av den, saa at melkeprisene faller til skade for næringen i sin almindelighet. Under disse omstendigheter kan det saavidt jeg skjønner ikke være tvilsomt at ordningen med frivillige ydelser av sammenslutninger av melkeprodusenter til utjevning av prisforskjellen mellem konsummelk og produksjonsmelk og at i forbindelse dermed de som ikke frivillig vil være med blir paalagt en utjevningsavgift i samme øiemed, er et samfundsmessig begrunnet tiltak i melkenæringens interesse under vanskelige økonomiske forhold. Som Omsetningsraadet treffende har fremholdt maa utjevningsavgiften betraktes som en assuransepremie som produsenter av konsummelk betaler for at sikres en nogenlunde rimelig pris paa sin melk. Man kan ogsaa si det slik at den er et mottrekk fra næringens egen side for at avverge en konkurranse som kan bli ødeleggende for næringen i sin helhet. Selvsagt maa ogsaa de av melkeprodusentene som ikke frivillig vil være med omfattes av ordningen for at den skal naa sitt øiemed. Jeg mener ogsaa at det ikke er det minste unaturlig i at disse for formaalets skyld maa bære sin del av byrden naar man opfatter formaalet paa den maate som jeg gjør. Særlig bemerker jeg at de enkelte produsenter som ikke frivillig vil være med ikke kan ha noget rettskrav paa at beholde uinnskrenket en fordel av den art som konsummelkens gunstige stilling betinger, selv om de kanskje har innrettet sig efter stillingen, for eksempel ved eiendomskjøp eller paa annen maate. Ved bedømmelsen av

Side:1043

hele forholdet maa forøvrig efter min mening komme i vesentlig betraktning at man har sterke garantier for at ordningen ikke kommer til at virke i utrengsmaal og for at den ikke skal føre større byrder med sig enn behovet krever. For det første raader storparten av melkeprodusentene i de enkelte distrikter selv over om ordningen overhodet skal settes i verk. Dernest har Landbruksdepartementet, som her er innsatt som Kongens stedfortreder, fastsatt utjevningsavgiften til det beløp som vedkommende distrikts melkecentral selv bestemmer for sine medlemmer paa beregningsmessig basis og overensstemmende med de regler som til enhver tid gjelder. Videre fungerer Omsetningsraadet som en betydningsfull kontrollinstitusjon paa dette omraade for at avverge misbruk og uriktigheter av enhver slags, ogsaa hvad utregningen av utjevningsavgiften angaar. Og endelig kan efter almindelige forvaltningsmessige regler Landbruksdepartementet efter klage fra interesserte eller efter eget tiltak gripe inn naar som helst for at vaake over at utregningen av utjevningsavgiften foregaar nøiaktig efter de regler som departementet har gitt.

Med hensyn til spørsmaalet om forholdet mellem loven og lovens gjennemførelse faar ogsaa det som jeg har anført delvis interesse. Angaaende dette spørsmaal skal jeg særlig bemerke at jeg forstaar tilleggslovens §4, 3dje ledd, saaledes at betingelsen «storparten av mjølkeumsetnaden» betegner som minimum mere enn halvparten av omsetningen. Forøvrig maa det saaledes som jeg forstaar loven være overlatt til administrasjonen selv skjønnsmessig under hensyn til alle sider at avgjøre hvad der i det enkelte tilfelle bør kreves for at ordningen skal kunne settes i verk. I lovens forarbeider er der kommet frem bemerkninger som gaar i retning av at et mere kvalifisert flertall tillegges betydning. Men disse bemerkninger forstaar jeg bare som en veiledning for administrasjonen ved prøvelsen av de skjønnsmessige hensyn som bør komme i betraktning. Det har vært særlig gjenstand for prosedyre hvorledes uttrykket «mjølkeumsetnaden» skal nærmere bestemmes, men jeg finner det ikke nødvendig at komme inn paa dette spørsmaal. Jeg mener nemlig at naar «storparten» av mjølkeumsetnaden forstaaes paa den maate som jeg gjør, maa det ansees ganske sikkert at lovens betingelser foreligger opfylt hvorledes mann enn bestemmer det nærmere innhold av «mjølkeumsetnaden». Hvad angaar administrasjonens utførelse av det skjønn som lovens gjennemførelse har gitt plass for, vil jeg uttale at jeg ikke kan finne nogen som helst antydning i sakens oplysninger til at det her kan bebreides nogen av de medvirkende organer at der for noget punkts vedkommende er handlet utenfor grensene av et forsvarlig skjønn.

Det er særlig anket over at der ikke over hele linjen er sørget tilstrekkelig for at overholde likhetssynspunktet ved fastsettelsen av utjevningsavgiften, men jeg kan ikke finne at der er oplyst noget som viser at der her er tatt annet enn helt saklige hensyn, og jeg maa gaa ut fra at den forskjell som der er skyldes forskjellighetene i de faktiske forhold som maa komme i betraktning ved utmaalingen av byrdene for melkeprodusentene.

Jeg finner efter dette at byrettens dom maa stadfestes.

Side:1044

Saksomkostninger for Høiesterett bør efter min mening ikke tilkjennes, særlig under hensyn til den store prinsipielle interesse de spørsmaal har som foreligger i saken. Jeg stemmer for saadan

Dom:

Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Alten: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan ogsaa i det vesentlige tiltrede den begrunnelse som er gitt av byretten, og det som førstvoterende i tilslutning hertil har uttalt. Jeg har dog funnet det tvilsomt om utjevningsavgiften overensstemmende med loven og den kongelige resolusjon kan betraktes som fastsatt av Landbruksdepartementet ved de bestemmelser som inneholdes i dets skrivelse av 25 juli 1931. Jeg vil ogsaa tilføie at jeg med byretten er tilbøielig til at anta at der er noget berettiget i klagene over at melkecentralenes avgiftssatser uten videre anvendes overfor de utenforstaaende produsenter av konsummelk. Disse driver for en stor del sin virksomhet under andre forhold og med høiere produksjonsomkostninger enn centralenes medlemmer, uten at der, saavidt jeg har kunnet forstaa, blir tatt hensyn bertil ved centralenes avgiftsberegninger.

Dommer Christiansen: Jeg er det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bonnevie: Likesaa.

Dommer Schjelderup: Jeg er enig med førstvoterende. I og for sig kan jeg ogsaa være enig med annenvoterende i at Landbruksdepartementet nok burde ha kunnet gi sin skrivelse av 25 juli 1931 en klarere avfatning enn den har faatt. Men om den fornuftige mening med skrivelsen kan jeg paa den annen side ikke være i tvil. I saa maate er det for mig avgjørende at den tanke som ligger til grunn for gjennemføringen av denne samfundsmessig helt nødvendige ordning forekommer mig at være likesaa praktisk som rettferdig. Jeg mener ordningen representerer en meget tilfredsstillende løsning av den vanskelige opgave. Jeg tenker da særlig paa Omsetningsraadets kontroll naar de av centralene fastsatte avgifter skal stadfestes av departementet og paa den adgang departementet har forbeholdt sig til at rette paa mulige misforhold efterpaa. Under disse omstendigheter kan jeg ikke legge nogen vekt paa de rent sproglige mangler ved departementsskrivelsen som annenvoterende har pekt paa.

Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Justitiarius Berg: Likesaa.

Av byrettens dom:

- - - Av stevningen hitsettes: Den 29 juni 1932 avholdtes paa vegne av Omsetningsraadet i Bøndenes Bank, Oslo, 2 utpantningsforretninger for utjevnings- og omsetningsavgift i henhold til midlertidig lov av 24 juni 1931 nr. 20. - - - Det anføres i utpantningsforretningene at utpantningene gjelder skyldig utjevnings- og omsetningsavgift for kr. 5015.22 for Lars Hamre m.fl. og kr. 876.06 for D. Severin Klokk m.fl. Hertil skal

Side:1045

bemerkes at utpantningen kun gjelder utjevningsavgiften. Over utpantningsforretningene er klaget til byfogden i Oslo som 7. juli 1932 har samtykket i at saken behandles i søksmaal former. De to utpantninger er holdt i henhold til lov um bridge i millombils lov av 6 juni 1930 til aa fremja umsetnaden av jordbruksvaror av 24 juni 1931 nr. 20, §4, §3dje ledd og 5, 2net ledd. Efter disse bestemmelser kan kongen eller den han gir fullmakt til legge avgift paa all konsummelk som selges gjennem meieri, melkeutsalg eller andre forretninger eller direkte fra produsent til forbruker. Betingelsen for at saadan avgift kan paalegges er at en forening av meieri og melkeprodusenter, som representerer storparten av melkeomsetningen, har vedtatt at legge avgift paa konsummelk for at utjevne prisforskjellen mellem konsummelk og produksjonssalgsmelk. Loven anordner saaledes en tvangsorganisasjon, idet uansett medlemsskap av omhandlede samskipnad avgift skal betales, og denne tilfaller efter lovens §6 vedkommende næringssamskipnader sammen og Omsetningsraadet styrer pengene til fremhjelp av de formaal som er nevnt i §1. Saksøkerne mener at omhandlede lov forsaavidt angaar den paalagte utjevningsavgift for melkeprodusenter som ikke staar tilsluttet melkecentralene er grunnlovstridig, jfr. særlig grunnlovens §105. Vederlag for den paalagte avgift gis nemlig ikke. Ved kgl. res. av 24 juli 1931 fikk Landbruksdepartementet (nedenfor benevnt deptet.) fullmakt til at paalegge utjevningsavgift i henhold til lovens §4, 3, og bestemte ved skrivelse av 25 juli 1931, at denne avgift kan opkreves i tiden fra og med 1 august 1931 til og med 31 desember 1931 (senere, ved kgl. res. av 18 desember 1931, forlenget til 31 desember 1932). Efter deptet.s skrivelse er bemyndigelsen til at opkreve utjevningsavgift avhengig av søknad der innsendes gjennem Omsetningsraadet og deptet. avgjør efter forslag fra raadet om det innen distriktet er dannet saadan sammenslutning som kan bemyndiges til at opkreve utjevningsavgiften hos ikke-medlemmer. Deptet. bestemmer ennvidere at avgiften fastsettes av Omsetningsraadet for hver enkelt sammenslutning som har faatt bemyndigelse til at opkreve avgift. Utjevningsavgiften tilfaller og medmindre annet bestemmes opkreves av centralen i det distrikt hvor. melken selges til forbruk. Avgiften fastsettes til det beløp vedkommende distrikts melkecentral bestemmer for sine medlemmer. I henhold til deptets. skrivelse av 25 juli 1931 har Omsetningsraadet ved skrivelse av 28 s. md. bestemt, at i de distrikter som omfattes av Østlandets melkecentral, Telemark do., Vestagder do., Vestlandets do. (nedenfor benevnt V.central), Trøndelag do. og Nord-Norges do., skal der av all konsummelk (helmelk, fløte og skummet melk) som selges gjennem meieri, melkeutsalg eller andre forretninger eller direkte fra produsent til forbruker betales saadan utjevningsavgift, som av disse centraler er lagt paa omsetning av konsummelk til utjevning av prisforskjellen mellem konsummelk og produksjonsmelk. - Saksøkerne hevder at den her etablerte ordning staar i strid med grunnloven samt den nevnte lov av 24 juni 1931 og at denne ordning ikke er hjemlet i denne lov.

V.central har den 28 juli 1931 vedtatt at medlemmer som selger melk direkte til konsum skal svare en utjevningsavgift av kr. 40 pr. aars-ku eller 8 pct. av utsalgsprisen paa helmelk. Avgiften fastsettes iøvrig noget forskjellig for de forskjellige centraler og den varierer fra 7 til 2 øre pr. liter. Den er heller ikke ens for alle leverandører i samme distrikt - - -

Saksøkerne hevder at kongen ikke kan delegere den i loven omhandlede myndighet til deptet. og at dette ikke kan overlate avgiftens fastsettelse

Side:1046

og beregning saaledes som gjort, delvis til Omsetningsraadet og melkecentralene. De hevder ogsaa at lovens «samskipnad av meieri og mjølkeprodusentar» neppe er identisk med de oprettede melkecentraler. Videre at lovens betingelse «samskipnad av meieri og mjølkeprodusenter som representerar storparten av mjølkeumsetnaden har vedteke aa leggja avgjft paa konsummelk» ikke er overholdt i alle distrikter, saaledes ikke i det distrikt som omfattes av V.central, nemlig - foruten Bergen - Rogaland, Hordaland samt Sogn og Fjordane fylker. Det samme gjelder Møre melkecentral (nedenfor benevnt M.central) der omfatter Møre fylke. Saksøkerne forlanger at der redegjøres for hvorledes der er forholdt hermed.

Det er kun medlemmer som er tilsluttet centralene som har fordel av utjevningsavgiften. De frie melkeprodusenter faar intet. Det er ogsaa centralene som bestemmer avgiftens størrelse og avgiften brukes heller ikke til de formaal som er nevnt i lovens §1. Avgiften benyttes efter de frie melkeprodusenters mening til at bekjempe dem og man har eksempler paa at centralene har forsøkt at skade private melkeprodusenter og melkeforretninger. Den etablerte ordning gir rum for chikane og overgrep. - - -

I sitt tilsvar har saksøkte, Omsetningsraadet, anført bl.a. at det er riktig at de to utpantninger kun gjelder utjevningsavgiften. De angaar ikke omsetningsavgiften. - - - Utjevningsavgiften er av en annen karakter og tjener et spesielt formaal. Den er hjemlet ved forannevnte lov av 24 juni 1931 nr. 20, §4, 3dje ledd. I motsetning til omsetningsavgift som kreves ved alt salg av melk, hvad enten det skjer til produksjon eller konsum kan utjevningsavgift bare kreves av det salg som kalles for konsummelkesalg, det er salg av melk til forbruk i husholdninger, til butikker, restauranter bakerier, konditorier o. lign. Denne avgift kreves ikke av salg av produksjonsmelk, d. v. v. melk som brukes til ysting og kjerning. Den utjevningsavgift som paa denne maate betales av konsummelksalget brukes som tillskudd til den pris som opnaaes for produksjonsmelken. Der foretas ved hjelp av den en utjevning mellem prisen for den bedre belalte konsummelk og den daarligere betalte produksjonsmelk. - - - Dette system blev oprinnelig basert paa helt frivillig tilslutning og de første centraler traadte i virksomhet høsten 1930 med en tilslutning som representerte fra 85 op til 98 pct. av melkeomsetningen innen distriktet. - - -

Det er ikke som av saksøkerne paastaatt anordnet nogen tvangsorganisasjon ved loven av 24 juni 1931. De melkeprodusenter som er medlemmer av centralene har adskillig flere og større forpliktelser enn den at betale en slik utjevningsavgift. Centralens medlemmer maa - foruten at betale utjevningsavgift for konsummelksalget - ogsaa rette sig efter centralens lover og de beslutninger som blir truffet av styret, representantskapet eller aarsmøtet, beslutninger av markedsregulerende art, prisnoteringer, salgsbetingelser osv. De avgiftspliktige ikke-medlemmer har ingen forpliktelse til at rette sig efter disse paabud. Centralens medlemmer plikter at levere all sin melk til centralen eller den mottager denne bestemmer, mens ikke-medlemmer har adgang til at omsette melken til hvem og paa hvilken maate den vil. De er heller ikke med at betale centralens administrasjonsomkostninger, idet de ifølge den forannevnte skrivelse fra deptet. av 25 juli 1931 (inntatt i Lovtidende 2. avd. s. 434) skol godskrives hvad der av utjevningsavgiften er anvendt til centralens administrasjon i forhold til den av hver innbetalte avgift, se ogsaa Ot. prp. nr. 54 s. 18, 2. spalte, 2. avsnitt. - - -

Side:1047

Med hensyn til lovens gjennemførelse har Omsetningsraadet anført bl.a. at der i henhold til loven av 24 mai 1931 §4, 3dje ledd, ved kgl. res. av 24 juli s.a. blev gitt deptet. fullmakt til at paalegge den i loven omhandlede avgift paa konsummelk. I henhold hertil bemyndiget deptet. ved skrivelse av 28 juli s.a. bl.a. V.central til at opkreve saadan avgift i tiden 1 august til 31 desember 1931. Ved skrivelse av 18 august s.a. fikk M.central tilsvarende bemyndigelse for tiden 1 september til 31 desember 1931. Omsetningsraadets forannevnte skrivelse av 28 juli 1931 er bare en kunngjørelse om deptets. avgjørelse. Utjevningsavgiften tilfaller ikke centralene til eiendom, likesaalitt som den tilfaller «vedkomande næringsskipnader saman». Den gaar til den i lovens §4,3 omhandlede utjevning, og denne foretas av centralene som nettop er organisert med dette formaal for øie. Meningen med uttrykket i deptets. skrivelse av 25 juli 1931: «Utlevningsavgiften tilfaller og med mindre annet bestemmes opkreves av centralen i det distrikt hvor melken selges til forbruk» er bare at avgjøre hvem avgiften skal av og innen hvilket distrikt utjevningen skal foregaa, naar melken blir omsatt fra en centrals distrikt inn paa en annen centrals distrikt - - - Det er overensstemmende med lovens formaal at fordele byrdene ved reguleringsarbeidet med nogenlunde likhet paa alle som har fordel av reguleringen. Men Omsetningsraadet bestemmer hvor langt man skal gaa i at fordele avgiftene paa dem, som ikke er medlemmer av centralen. Overensstemmende hermed er loven praktisert.

Omsetningsraadet finner ikke at der fra grunnloven kan hentes innsigelser mot en midlertidig ordning av denne art. Systemet har i andre former vært praktisert tidligere, saaledes lov om maksimalfrakter av 18 juli 1917. Se videre lov om fastsettelse av erstatning til papirfabrikkene for levering av papir til nedtatt pris efter midlertidig lov nr. 4 av 18 juli 1917. Om grunnlovmissigheten av denne lovbestemmelse hensises til høiesterettsdom av 20 mars 1928.

Det er riktig at den avgiftssats som brukes for de forskjellige centraler er forskjellige, men dette kan efter Omsetningsraadets mening ikke faa betydning for nærværende sak da utjevningen bare foregaar innen centralens eget distrikt. - - -

Omsetningsraadet har endelig fremhevet at de frie melkeprodusenters fordeler ved systemet bestaar i at de opnaar et beskyttet marked og en stabil pris gjennem den utjevning som avgiftene muliggjør og det bestrides at systemet gir rum for chikane og overgrep. - - -

Retten skal bemerke: Bestemmelsene i loven av 24 juni 1931 hvorved der aapnedes adgang til at paalegge den i saken omhandlede utjevningsavgift paa den i loven anordnede maate kan ikke ansees som stridende mot grunnloven. Retten henviser i den forbindelse til den av Omsetningsraadet paaberopte høiesterettsdom av 20 mars 1928, inntatt i Rt-1928-356 hvor blandt annet uttales at «man finner at kunne slutte sig til vaare statsrettslige forfatteres lære, som ogsaa er blitt befulgt i praksis, hvorefter der uten den i grunnlovens §75a fastsatte tidsbegrensning ved lov kan paalegges avgifter som ikke gaar inn i statskassen, men anvendes til et bestemt begrenset formaal.» Da heller ikke utjevningsavgjiften skal gaa inn i statskassen, men skal anvendes til det bestemt begrensede formaal som er foreskrevet i lovens §4, 3dje ledd, kan den efter dette følgelig ogsaa uten hinder av grunnlovens §75a gyldig paalegges utover budgettperioden og hermed er det ogsaa sagt, jfr. Morgenstirne: Den norske

Side:1048

statsforfatningsrett II (3. utg.) side 164 og Skeies utredning side 85-96, at de lovgivende myndigheter maa ha hatt full adgang til, som skjedd at overlate kongen «eller den han gjev fullmakt» at treffe beslutning om saadan avgift. At kongen under disse omstendigheter hadde adgang til at overdra myndighetenes utøvelse til deptet. som skjedd ved kgl. res. av 24 juli 1931 maa være givet, se herom Morgenstierne 1. c. side 179.

Saksøkerne har imidlertid hevdet at omhandlede lovbestemmelse, hvorved der er aapnet adgang til at paalegge den nevnte utjevningsavgift maa bli at tlsidesette som stridende mot grunnlovens §105. Heri kan retten ikke være enig, idet man maa gi Omsetningsraadet medhold i at omhandlede avgift ikke kan betegnes som eller endog sidestilles med en ekspropriasjon eller et ekspropriasjonsartet inngrep der medfører erstatning efter grunnlovens §105. - - -

Det var derfor efter rettens opfatning med full hjemmel, overensstemmende med grunnlov og lov, at deptet. i sin forannevnte skrivelse av 25 juli 1931 traff bestemmelser efter omsetningsloven om utjevningsavgift av konsummelkesalg og herunder bl.a. ogsaa fastsatte avgiften «til det beløp vedkommende distrikts melkecentral bestemmer for sine medlemmer paa beregningsmessig basis og overensstemmende med de der til enhver tid gjeldeide regler for prisutjevning og prisansettelse». Denne bestemmelse inneholder avgiftsansettelsen, nemlig i form av en henvisning til den avgiftsordning som produsentene frivillig hadde innført: de uorganiserte skal betale samme avgift som medlemmene i distriktets melkecentral. Til tross for at det i deptets. skrivelse ogsaa er sagt «avgiften fastsettes av Omsetningsraadet for hver enkelt sammenslutning som har faatt bemyndigelse til at opkreve avgift» maa meningen være den, som ogsaa Skeie nærmere har papekt i sin utredning side 101, at Omsetningsraadets opgave blir med andre ord bare den at kontrollere og godkjenne beregningen. Hverken myndigheten til generelt at paalegge avgift eller til at fastsette dens størrelse i enkelte distrikter eller for enkelte grupper av konsummelkselgere er delegeret til raadet. Efter lovens motiver skulde der imidlertid ha vært adgang til at overlate raadet den sistnevnte myndighet - ja, Ot. prp. nr. 54 forutsetter endog at en saadan delegasjon er nødvändig: «Av praktiske umsyn vil det vera vanskeleg aa la kongen avgjera kor stor avgifta skal vera, so dette lyt Omsetningsraadet faa fullmakt til» (side 19). Retten skal tilføie at det efter dette ikke kan være noget at bemerke ved at Omsetningsraadet, der er et ved loven instituert raad av offentlig karakter og etablert nettop for at kontrollere arbeidet for at fremme omsetningen av melk, i loven er tillagt utpantningsrett med hensyn til de paalagte avgifter.

Videre er retten ved sin prøvelse av de foreliggende bevisligheter kommet til det resultat at de i loven satte betingelser forelaa da avgiften blev paalagt. Det kan saaledes som av Omsetningsraadet ogsaa anført ingen tvil herske om at melkecentraiene til hvis støtte loven er gitt er identiske med hvad loven kaller «samskipnader av meieri og mjølkeprodusenter».

Til støtte for sin anførsel om at disse samskipnader ogsaa for V. og M.centralers vedkommende representerte «storparten av mjølkeumsetnaden» har Omsetningsraadet - riktignok først under hovedforhandlingen - fremlagt gjenparter av sine skrivelser til deptet. av 27 juli og 17 august 1931

Side:1049

hvormed fulgte søknader av henholdsvis 24 juli og 11 august s.a., fra de nevnte to centraler om bemyndigelse til at opkreve utjevningsavgift ogsaa hos dem der innen vedkommende distrikter ikke var medlemmer av centralene. Man henviser til innholdet av disse dokumenter, spesielt de fremlagte søknader, i henhold til hvilke Omsetningsraadet efter hvad det anfører, og deptet. har prøvet spørsmaalet om den foreskrevne tilslutning, idet der er bygget paa de av centralene fremlagte oplysninger samt det kjennskap Omsetningsraadet og deptet. har hatt til forholdene. Paa grunnlag av saadant skjønn er - heter det - bemyndigelsene gitt. - - -

Efter det anførte samt de øvrige i saken foreliggende oplysninger er ogsaa retten, som nevnt, enig med Omsetningsraadet i og finner det godtgjort at V.central, da det innsendte sin søknad av 24 juli 1931 representerte storparten av melkeomsetningen i distriktet og at lovens betingelser for paaleggelse av omhandlede avgift derfor forelaa da bemyndigelsen blev gitt. Til samme resultat er retten efter det i saken oplyste kommet for M.centrals vedkommende. - - -

Angaaende den maate paa hvilken lovens bestemmelse om utjevningsavgift forøvrig er iverksatt og de mange innsigelser saksøkerne i den anledning har fremsatt skal retten bemerke: Som ogsaa av Skeie side 97 fremholdt stemmer det i deptets. skrivelse av 25 juli 1931 uttalte prinsipp, at en konsummelkselgers bidrag til utjevningsavgiften skal være det samme enten han staar i distriktets organisasjon eller ikke, med lovens motiver. Det heter nemlig i Ot. prp. nr. 54 side 19: «Avgifta maa truleg skifte noke fraa distrikt til distrikt og kanskje og fraa maanad til maanad, av di fyresetnaden er at den avgifta som vert betala etter lova retter seg etter den som vedkomande distrikt friviljugt tek paa seg og at avgifta vert nytta efter dei same reglar som gjeld for den friviljuge utjamning».

Retten kan heller ikke innse at henvisningen til at avgiftene skal rette efter centralenes egne avgifter kan fremby avgjørende betenkeligheter, idet man som ogsaa av Omsetningsraadet anført ikke godt kan forutsette at centralene som ledes av produsentenes egne folk vil fastsette avgifter som virker urimelige for melkesalget, jfr. herom ogsaa St. med. nr. 30 side 19, hvor det i anledning av innkomne klager over at avgiftssatsen ikke er ens og utjevningsreglene ikke er de samme i alle centraler er paapekt «at forholdene er saavidt forskjellig i vaart land, at det hittil ikke har vært mulig at finne grunnlag for en fullstendig uniformering av utjevningsreglene. Naar de enkelte distrikter paa dette punkt valgte noget avvikende former for utjevningen var dette ingen tilfeldighet, men et uttrykk for faktiske forskjelligheter i distriktenes omsettningsforhold. Det er mulig at en uniformering herefter, særlig med omsetningslovens bistand, vil kunne gjennemføres for hele landet...»

I denne forbindelse henvises forøvrig til Omsetningsraadets formann, Fjelstads partsforklaring, bl.a. om at avgiftssatsene for utjevningen i V.centrals distrikts blev fastsatt under hensyn til et av den sakkyndige meieriinspektør paa forhaand opstillet beregningsgrunnlag som var uten sammenheng med centralens regnskap, der først begynte 1 august 1931.

- - - Retten vil tilføie, at det formentlig, som av Omsetningsraadet anført, vilde være praktisk talt umulig at la avgiften rette sig efter den pris hver enkelt har solgt melken til. - - -

Der finnes ialfall ikke paavist at omhandlede utjevningsavgift, saaledes

Side:1050

som ordningen med denne er iverksatt, er i strid med omsetningsloven efter de tilføielser denne fikk i 1931. - - -

Efter det anførte er retten saaledes kommet til det resultat, at de paaklagede utpantningsforretninger er lovlige, og de maa derfor bli at stadfeste. - - - Olaf Rye. Einar Christensen. C. Tuft