Rt-1935-149
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-03-08 |
| Publisert: | Rt-1935-149 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 17/1 B s.a. |
| Parter: | Staten ved Arbeidsdepartementet (overrettssakfører Ole Bøhn til prøve) mot gaardbruker Anton Kingsrød (advokat Bj. Didriksen). |
| Forfatter: | Motzfeldt, Andersen, Rivertz, Evensen, Dahl, Hjelm-Hansen, Paulsen |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Motzfeldt: Tune herredsrett avsa 4 mai 1934 med domsmenn saadan dom: «Saksøkte Staten ved Arbeidsdepartementet tilpliktes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse at betale Anton Kingsrød 7600 kroner med 5 pct. aarlig rente til betaling skjer samt i saksomkostninger 322 kroner».
Staten ved Arbeidsdepartementet har paaanket dommen til Høiesterett med paastand om at frifinnes og tilkjennes saksomkostninger ved herredsretten og Høiesterett. I ankeerklæringen fremholdes de samme betraktninger som er behandlet i herredsrettens dom.
Gaardbruker Anton Kingsrød har paastaatt herredsrettens dom stadfestet og den ankende part tilpliktet at betale det offentlige saksomkostninger som om saken ikke hadde vært beneficert for motparten samt at den beskikkede sakførers salær fastsettes av retten. For skranken har advokat Didriksen gjort opmerksom paa at det i herredsrettens domsslutning er uteglemt at rentene skal løpe fra 3 desember 1932 (klagens forkynnelse).
Til bruk for Høiesterett er det ved Tune sorenskriveri avholdt en bevisoptagelse, hvorunder vidnene for herredsretten har forklart sig paa ny. Videre foreligger en erklæring fra dr. Bretteville Jensen av 2 mars 1935 saalydende: «Gaardbruker Anton Kingsrød har jeg undersøkt idag. Han gaar fremdeles besværlig, bruker en stokk og halter paa det høire ben. Høire
Side:150
ben er ca. 2-3 cm. kortere enn venstre. Han er 170 cm. høi og veier 92 kg. (med klær)».
Jeg henviser angaaende sakens nærmere forhold til herredsrettens domsgrunner.
Jeg er om enn under nogen tvil kommet til samme utslag som herredsretten og kan i det vesentlige henholde mig til dens begrunnelse. Jeg finner med herredsretten at det er den her foretatte usedvanlige opstabling av mange store blanke metalltønner paa en omkring 1 meter høi sandhaug like inn til veien som har skremt Kingsrøds hest. Likesaa finner jeg det ved flere vidners prov bragt paa det rene at en slik opstabling under omstendigheter som de foreliggende var egnet til at skremme hester. Jeg nevner her hvad det er anført av vidnet Albert Berby, som er gaardbruker og tidligere var vogn mann og har handlet med hester: «Samme morgen som Kingsrød kom til skade ved kjøreulykken i april 1932, gikk jeg en tid før ulykken hendte forbi sandhaugen med klorkalciums tønnene paa vei fra Sekkeland til Ise stasjon. Jeg stoppet da op ved sandhaugen og saa paa den da jeg mente at hester vilde bli redd for den. Det var anbringelsen av tønnene hulter til bulter oppe paa den store sandhaug jeg ansaa særlig farlig for hestene. Jeg tenkte ogsaa paa at hesten til min svoger, som snart skulde forbi, vilde bli redd for dette og fryktet for hvordan det vilde gaa. Efter hvad jeg siden har hørt blev den ca. 14 aar gamle trafikkvante hest skremt. Sandhaugen laa et godt stykke inn paa selve kjørebanen. Den kunde anslagsvis inneholde en 14 lass sand og var ganske stor. Den var meget større enn den sandhaug veivesenet lot anbringe der i høst og tok nogen fotografier av. Anbringelsen av de sorte tønner, som blinket i solen, paa toppen av sandhaugen var egnet til at skremme hester». Gaardbruker Sikkeland mener «at slik som tønnene var plasert maate de virke som hesteskremsel». Kajus Haganes tenkte da han kjørte forbi, «med sig selv at dette maatte være farlig for hester, og han bemerket til chaufføren at dette maatte være et «fullkomment» hesteskremsel, særlig fordi tønnene laa saa høit og var uregelmessig plasert». Det er ogsaa paa det rene at ialfall 5 andre hester enn Kingsrøds samme dag er blitt skremt av tønnene - derav ogsaa 14-15 aar gamle hester.
Efter min opfatning burde ogsaa veivesenets vedkommende ha forstaatt at en saadan fare under omstendighetene var nærliggende, og jeg mener at det herved er utvist en ansvarsbetingende uaktsomhet.
Det har for mig staatt tvilsomt om der foreligger en tilstrekkelig nær aarsakssammenheng mellem hestens frykt og Kingsrøds benbrudd. Men efter hvad der er forklart om høstens opførsel ved sandhaugen av dem som satt i vognen, er jeg blitt staaende ved ogsaa her at finne tilstrekkelig aarsakssammenheng, idet forholdet ikke kan betraktes som en almindelig nedstigning fra vognen under rolige omstendigheter. Resten vilde ikke forover, men vilde snu. Det er oplyst at flere andre av dem hvis hester blev skremt samme dag, ogsaa har funnet det
Side:151
nødvendig at stige av vognen og leie hesten forbi, saa denne fremgangsmaate i sig selv var naturlig.
Jeg stemmer efter dette for stadfestelse av herredsrettens dom med den nevnte endring angaaende rentenes utgangstid. Angaaende omkostninger bemerker jeg at da Kingsrød har hatt fri sakførsel for Høiesterett og staten er part paa den annen side, finner jeg ikke grunn til at tilkjenne omkostninger.
Dom:
Herredsrettens dom stadfestes saaledes at rentene løper fra 3 desember 1932. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret til den opnevnte sakfører høiesterettsadvokat Bjarne Didriksen fastsettes til kr. 800. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Andersen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Det er fullt paa det rene at klorkalciumtønner av heromhandlede art almindeligvis plasseres langs veikanten. Oplysningene fra veivesenet i saa godt som samtlige landets fylker gaar ut paa at dette forhold aldri har foraarsaket nogen besværing eller noget uheld. Det er visstnok saa at tønnene i nærværende tilfelle er anbragt paa en noget annen maate enn regelmessig skjedd. Men jeg har ikke av sakens oplysninger og forhold i det hele kunnet overbevise mig om at det maatte eller burde fremstillet sig for vedkommende kjørere fra veivesenet som forutselig eller paaregnelig at den anvendte fremgangsmaate skulde medføre særlig eller større fare for at hester skulde bli skremt og løpe ut med derav muligens flytende følger enn den sedvanlige anbringelsesmaate. Jeg finner derfor at det ikke kan legges vedkommende ansvarsbetingende uaktsomhet til last og voterer for statens frifinnelse.
Da jeg efter konferansen gaar ut fra at jeg staar alene med min mening, skal jeg ikke mer detaljert utforme mitt standpunkt, likesom jeg heller ikke former konklusjon. Med hensyn til den opnevnte sakførers salær er jeg enig med førstvoterende.
Dommer Rivertz: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Evensen, Dahl, ekstraordinær dommer lagmann Hjelm-Hansen og dommer Paulsen: Likesaa.
Av herredsrettens dom:
Den 16 april 1932 ved 6-6 1/2 tiden om eftermiddagen kom Anton Kingsrød paa landeveien i Varteig sterkt til skade efterat den hest som han kjørte var blitt redd for 8 sorte og store klorkalciumtønner som veivesenets folk hadde lagt hulter til bulter paa en grushaug ved veikanten og som skinte i solen. Hesten sprang ikke ut men blev saa urolig at Kingsrød fant det nødvendig at gaa ut av vognen for at leie hesten forbi grushaugen. Da hesten stod og trippet og vilde snu idet Kingsrød skulde av vognen, falt han overende med den følge at han brakk laarhalsen.
- - - Retten skal bemerke: - - - Anbringelsen av saadanne tønner
Side:152
ved veikanten synes at være en regulær fremgangsmaate og kan formentlig ikke i og for sig regnes som uaktsomhet. - - - Veivesenets folk anbragte den 15 april 1932 - dagen før ulykken - de omhandlede tønner paa grushaugen ved veien, uaktet en av dem samme dag hadde pr. telefon bedt lensmannen i Varteig om at bli anvist et lagringssted og denne hadde gitt ordre om at kjøre klorkalciumpartiet op i skolegaarden paa Sikkeland. Istedetfor at efterkomme denne ordre legger folkene de omhandlede tønner paa en stor ca. 1 meter høi grushaug som laa umiddelbart ved veikanten og tildels ogsaa ut over veien, dog uten at hindre passagen. Og tønnene blev lagt «hulter til bulter». Veivesenets folk hadde hastverk, da den store veistreik var i vente. - - - Det maa antas at det er denne uordentlige plasering i forbindelse med at tønnene blev lagt paa den omhandlede grushaug som særlig har gjort saksøkerens hest redd, og der er ført vidner om at ogsaa andre hester samme dag var redd for tønnene. Ogsaa en annen kjører maatte saaledes stige av sin vogn og leie hesten forbi det farlige sted. Retten finner derfor at der ved den særlige maate hvorpaa tønnene i dette tilfelle var anbragt maa sies at være utvist saadan uaktsomhet av veivesenets folk, at det offentlige bør erstatte den derved forvoldte skade.
Retten finner ogsaa at uaktsomheten maa sies at staa i adækvat aarsaksforhold til skaden. At hesten blev redd for tønnene er helt paa det rene, og denne hestens skrekk gjorde det nødvendig for saksøkeren at stige ned av vognen og likesaa var hestens uro paa grunn av skrekken aarsak til, at saksøkte falt og brakk laarhalsen. - - - Retten finner derfor at staten bør erstatte Kingsrød det tap han har lidt ved ulykken. - - - Samlet tap hittil altsaa kr. 2600. - - - Kingsrøds tap i fremtidig erhverv finner retten under hensyn til den utviste skyld og omstendighetene forøvrig at burde ansette til kr. 5000, idet paa den ene side er tatt i betraktning at den utviste skyld ikke kan sies at være særlig stor, om det enn bør merkes at der blev handlet mot lensmannens ordre og paa den annen side at Kingsrød er en mann som efter at ha lagt meget arbeide og betydelige omkostninger i forbedring av sin gaard nu er kommet i økonomiske vanskeligheter saa han haardt trenger erstatningen. Der er ved beregningen av tapet tatt hensyn til at Kingsrød antagelig i flere aar fremover vil ha en utgift av 800 a 1000 kroner pr. aar paa grunn av arbeidsuførhet og at han neppe nogensinne vil faa sin fulle førlighet tilbake. Av hensyn til ikrafttredelsesloven §19 har imidlertid retten ikke funnet at kunne tilkjenne saksøkeren en erstatning som helt svarer til hans tap men at burde redusere den til det ovennevnte beløp kr. 5000.