Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1935-06-15
Publisert: Rt-1935-514
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 130/1 s.a.
Parter: Statsadvokat Riisnæs, aktor mot Kristian Wilhelm Berg, forsvarer: advokat Ole Røed.
Forfatter: Alten, Boye, Broch, Aars, Jacobsen, Solem, Backer
Lovhenvisninger: LOV-1897-08-03-4-§15, LOV-1897-08-06-§17


Dommer Alten: Ved dom avsagt av Lyngen herredsrett 2 oktober 1934 er Kristian Wilhelm Berg dømt for overtredelse av lov av 3 august 1897 nr. 4 §15, jfr. kgl. res. av 27 januar 1922, til en bot av 10 kroner eller subsidiært fengsel i 3 dager. Om sakens gjenstand og sammenheng henviser jeg til herredsrettens domsgrunner. Domfelte anker over lovanvendelsen, idet han mener at han ikke kan dømmes efter de paagjeldende forbudsbestemmelser, da han har brukt garn til fangst av uer og ikke til fangst av sei.

Efter domsgrunnene har de garn han benyttet, hatt en maskevidde av 4 1/4 tomme, men det er ikke noget i veien for at sei ogsaa kan gaa i slike garn, og retten har ment at det

Side:515

maa være nok til fellelse at vedkommende, naar han setter garnene, er sig bevisst at det er all mulig sannsynlighet for at han vil faa sei i dem, hvis det er sei paa stedet. Retten har altsaa ansett det tilstrekkelig til fellelse at de benyttede redskaper er skikket til fangst av sei, og at fiskeren har handlet forsettlig, mens det ikke er antatt at være nødvendig at han har hatt til hensikt at fange sei.

Hvorledes bestemmelsen i lov av 3 august 1897 om fiskeriene i Nordland og Tromsø amter §15 i saa henseende skal forstaaes kan, efter de dommer som tidligere foreligger angaaende fortolkning av lignende lovbestemmelser, være noget tvilsomt. Hvad Kongen kan forby er at det benyttes garn «til fangst av sei». En tilsvarende uttrykksmaate er anvendt i §17 i lov av 6 august 1897 om skreifiskeriene i Lofoten, og denne bestemmelse er ved en kjennelse av Høiesterett i Rt-1932-530 flg. fortolket slik at det ikke kreves hensikt, men at det er tilstrekkelig at det anvendes redskaper som vedkommende forstaar er skikket til den forbudte fangst. Jeg deltok i avgjørelsen av denne sak, men hørte dengang til mindretallet, idet jeg under hensyntagen til en rekke eldre avgjørelser vedkommende lovgivningen om laks- og sjøørretfiske fant at burde slutte mig til den opfatning at det til fellelse maatte kreves hensikt. Efter fornyet overveielse er jeg imidlertid kommet til at den forstaaelse av loven som flertallet gav uttrykk for, bør følges ogsaa ved avgjørelsen av den nu foreliggende sak. Jeg tilføier at jeg forstaar herredsrettens domsgrunner saaledes at fiskeplassen Haken er et sted hvor det fremdeles gaar sei, saaledes at det under ingen omstendighet var utelukket at domfelte vilde faa sei i de utsatte uergarn. Om han virkelig har faatt det er likegyldig og heller ikke oplyst.

I sin ankeerklæring har domfelte ogsaa anført at fiskeplassen Haken ikke er nogen typisk seigrunn. Det er ikke helt klart om han gjør dette gjeldende som ankegrunn, men jeg forstaar domsgrunnene slik at retten efter de - forklaringer som under hovedforhandlingen er avgitt av de avhørte vidner, har funnet det godtgjort at Haken er en seiklakk, og jeg kan heller ikke se at retten ved denne avgjørelse har gaatt ut fra nogen feilaktig opfatning av hvad der skal forstaaes ved en seiklakk eller seigrunn.

Jeg finner efter dette at anken maa forkastes. I betraktning av siktedes daarlige økonomiske stilling finner jeg at det heller ikke for Høiesterett bør ilegges ham saksomkostninger. Jeg stemmer for saadan

Kjennelse:

Anken forkastes. (Vanlig salær til forsvareren).

Dommer Boye: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Broch, Aars, de ekstraordinære dommere sorenskriverne Jacobsen og Solem og dommer Backer: Likesaa.

Side:516

Av herredarettens dom:

- - - Siktede har erkjent at han i første halvdel av juli 1933 har satt uergarn paa den i omhandlede klakk «Haken». Til sin frifinnelse hevder han for det første at «Haken» ikke er nogen grunn eller klakk som efter loven gaar inn under fredningsbestemmelsene. Videre hevder han at han ikke kan bli at dømme naar han kun har driftet med uergarn og ikke med seigarn. Det er paa det rene i saken at siktede kun har benyttet uergarn.

Retten skal bemerke: De fredningsbestemmelser som er citert i forelegget og som henviser til kgl. res. av 28 juni 1902 inneholder ikke nogen opregning av hvilke grunner omfattes av forbudet. Det avgjørende maa derfor bli om de forskjellige plasser det kan være tale om, in casu «Haken», kan betraktes som nogen virkelig seigrunn eller klakk, og har vært betraktet som sadan av fiskerne. Til bedømmelse herav har man en viss veiledning i dybdeforholdene, idet det vanlige dyp for en typisk seigrunn er ca. 70 favner. «Haken» har, efter hvad der er oplyst i saken en dybde paa ca. 100 favner, hvilket er i meste laget for at man kan kalle den en seigrunn, men dog ikke saa meget at den av den grunn alene kan ansees at være undtatt fra fredningsbestemmelsene. Det avgjørende maa som foran nevnt være om stedet har vært benyttet som seiklakk og respektert som saadan av fiskerne. De avhørte vidner hevder med bestemthet at - «Haken» er en saadan typisk seiklakk, og siktede, som selv har drevet fiske i Lyngenfjorden siden 1888 har erkjent at han tidligere har betraktet den som saadan. Han hevder imidlertid at i de siste 5 aar har der ikke vært sei der, og at han maa være berettiget til at sette uergarn der. Retten finner at efter denne innrømmelse fra siktedes side maa han bli at dømme efter forelegget, idet den innsigelse at det ikke har vært sei der i de senere aar ikke kan føre frem. Det er nemlig intet usedvanlig i at seien for en tid helt kan forlate et sted hvor den tidligere har staatt og komme tilbake igjen senere. Og naar siktede selv har erkjent at han har respektert fredningsbestemmelsene som ogsaa vedkommende «Haken» tidligere, kan hans handlemaate nu kun sees som et forsøk paa at ville trosse sig til en rett som han har vært klar over han ikke har.

Heller ikke siktedes annen innsigelse, at han kun har brukt uergarn kan efter rettens mening føre frem. Det maa nemlig ansees paa det rene at det ikke er noget i veien for at seien kan gaa paa uergarn, særlig naar disse er av saa stor maskevidde som de siktede bruker, 4 1/2°. Forbudet mot at bruke garn til seifangst vilde bli helt illusorisk, hvis man kunde høres med at det er uer- eller annen slags garn man har brukt, naar det bare ikke er typisk seigarn. Det maa være nok at vedkommende, naar han setter garnene, er sig bevisst at det er all mulig sannsynlighet for at han vil fa sei i dem, hvis der er sei til stede. At siktede har vært sig dette bevisst, har han selv erkjent. - - -