Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1935-06-20
Publisert: Rt-1935-534
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 135/1 s.a.
Parter: Statsadvokat Aasgaard, aktor mot Knut Rolf Næss (forsvarer: advokat P. A. Holm).
Forfatter: Solem, Alten, Næss, Aars, Boye, Klæstad, Rivertz
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §167, Straffeprosessloven (1887) §167, §228, §240, §255, Straffeprosessloven (1887), §132, §139, §165, §166, §168, §172, §182, §64, Straffeloven (1902)


Ekstraordinær dommer sorenskriver Solem: Ved Trondheim forhørsretts dom av 8 februar 1935 er Knut Rolf Næss for forbrydelse mot straffelovens §166,2, jfr. straffelovens §64, dømt til fengsel i 30 dager som tilleggsstraff. Domfelte har paaanket dommen paa grunn av uriktig lovanvendelse, idet han er bekjent med at riksadvokaten har gjort gjeldende at straffelovens §167 maa lede til straff-fritagelse, naar en siktet har forledet en annen person til at avgi falsk forklaring om et straffbart forhold, som siktede er siktet for.

Saksforholdet fremgaar av forhørsrettens dom. Jeg mener at anken bør forkastes. Det forekommer mig at selve ordlyden i straffelovens §167 temmelig klart viser at det bare er for sin egen falske forklaring en siktet nyter straff-frihet, og at denne straff-frihet ikke kan utstrekkes til den siktede som forleder andre til at forklare sig falsk. At den opfatning som jeg her har gjort gjeldende, og som jeg mener stemmer med lovens ordlyd, ogsaa har vært tilsiktet av straffelovkommisjonen fremgaar av dens motiver side 168, hvor det heter: «Derimot maa det være utvilsomt at §167 alene bør anvendes paa den som selv avgir den falske forklaring, ikke paa den som forleder andre dertil.» Jeg kan ikke finne at det er nogen rimelig grunn til at skjelne mellem de tilfeller da den forklaring det gjelder, er beediget og da den er ubeediget. Saavidt jeg kan se er denne opfatning av loven ogsaa tidligere fulgt av Høiesterett. Jeg henviser til avgjørelser i Rt-1925-101 og Rt-1932-808. Se ogsaa Rt-1933-95 og Rt-1934-988. I det første tilfelle gjaldt saken en beediget og i de andre tilfeller ubeedigede forklaringer. Paa foranledning av en uttalelse av riksadvokaten er det fra forsvarets side gjort gjeldende at straffelovens §167 gir uttrykk for et prinsipp som kommer til anvendelse i mange andre tilfeller enn hvor loven uttrykkelig sier at det kommer til anvendelse. Forsvareren har forsaavidt henvist til de fritagelsesregler som gjelder for vidner, og til straffelovens §139 og §172. Jeg kan ikke være enig i denne opfatning. Fritagelsesreglene for vidner er ikke diktert av hensynet til siktede, men tilsikter at skaane vidnene, og de nevnte straffebestemmelser kan ikke opfattes som uttrykk for et almindelig prinsipp, som skulde lede til at en siktet straff-fritt skal kunne forlede andre til straffbare handlinger for at dekke sig selv.

Paa grunn av domfeltes økonomiske kaar bør han ikke ilegges omkostninger.

Kjennelse:

Anken forkastes. (Vanlig salær til forsvareren).

Side:535

Dommer Atten: Jeg er enig med førstvoterende, men skal tilføie nogen bemerkninger, fordi forsvareren bl.a. har henvist til et votum av mig i Rt-1934-68. Jeg uttalte der at straffeprocesslovens §167, 2net ledd, og flere andre lovbestemmelser bør opfattes som uttrykk for en almindelig rettsgrunnsetning av det innhold at en ellers lovbefalt oplysningsplikt ikke gjelder naar oplysningene ikke kan gis uten at man derved utsetter sig selv eller sine nærmeste for straff eller tap av den borgerlige aktelse. Men selv om en slik regel antas at gjelde, følger ikke derav at en siktet ogsaa har rett til at fremme sitt forsvar ved straffbare handlinger. I saa henseende er baade straffeprocesslovens og straffelovens bestemmelser klare nok. En siktet er efter straffeprocesslovens §255 fritatt for forklaringsplikt. Ved straffelovens §167, 1ste ledd, er han ogsaa fritatt for straff om han avgir falsk forklaring. Siktede har saaledes overhodet ingen plikt til positivt at bidra til oplysning av saken. Men paa den annen side fremgaar det av straffeprocesslovens §228, nr. 2, jfr. §240, at siktede kan paagripes og holdes i varetektsfengsel, naar hans forhold gir særlig grunn til at frykte for at han ved tilintetgjørelse av gjerningens spor eller ved avtale med vidner eller medskyldige eller paa annen maate vil forspille beviset. I en viss utstrekning er disse handlinger straffrie. Straff efter straffelovens §132 for den som i hensikt at motarbeide en offentlig undersøkelse angaaende en straffbar handling bevirker eller medvirker til at gjenstander av betydning for undersøkelsen tilintetgjøres, bringes til side eller forvanskes, eller at gjerningens spor paa annen maate utslettes, er saaledes efter paragrafens tredje ledd ikke anvendelig paa en siktet. Nogen tilsvarende undtagelse gjør loven derimot ikke naar det gjelder straff efter §165 for medvirkning til at en annen avgir falsk forklaring bekreftet med ed eller forsikring efter §168 for falsk anklage eller efter §182 for benyttelse av falske dokumenter. Det er i full overensstemmelse med disse bestemmelser at en siktet straffes efter straffelovens §166, 2net ledd, om han medvirker til at et vidne avgir falsk ubekreftet forklaring, og jeg kan med førstvoterende ikke finne at §167, 1ste ledd, gir noget holdepunkt for den av riksadvokaten uttalte mening. Siktedes medvirkning til at en annen avgir falsk forklaring kan bare være straff-fri hvis ogsaa den som avgir forklaringen er siktet i saken.

Dommer Næss: Jeg er enig med førstvoterende og tiltreder ogsaa herr dommer Altens bemerkninger.

Dommerne Aars, Boye, Klæstad og Rivertz: Likesaa.