Rt-1935-77
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-02-23 |
| Publisert: | Rt-1935-77 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 38/1 s.a. |
| Parter: | Statsadvokat Jak E. Anderssen, aktor mot Johan Fosen (forsvarer: advokat Ole Røed). |
| Forfatter: | Hanssen, Motzfeldt, Næss, Grette, Tønseth, Christiansen, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, §29, §20 |
Dommer Hanssen: Ved dom avsagt 12 oktober 1934 av Karmsund herredsrett blev Johan Fosen frifunnet for paatalemyndighetens tiltale for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17, 1ste ledd og §20, 1ste ledd. Dommen er av paatalemyndigheten paaanket til Høiesterett. Anken gjelder lovanvendelsen, idet paatalemyndigheten mener at det er uriktig, naar herredsretten har bygget sin frifinnelse paa den opfatning at det «at et barn som paa almindelig landevei spaserer paa veikanten i siste øieblikk skal springe ut i veien kan ikke henregnes til forutseelige hendelser».
Jeg antar at anken bør tas til følge. Spørsmaalet om tiltalte i det foreliggende tilfelle hadde grunn til at regne med den mulighet at vedkommende barn vilde springe ut i veien like foran bilen, er efter min opfatning et faktisk spørsmaal som er unddratt Høiesteretts prøvelse. Som av paatalemyndigheten anført har imidlertid herredsretten som grunnlag for sitt frifinnende resultat uttalt, at det ikke kan henregnes til forutseelige hendelser at et barn som paa almindelig landevei spaserer pa veikanten i siste øieblikk skal springe ut i veien. Efter sin ordlyd gir denne uttalelse ikke uttrykk for en bedømmelse
Side:78
av det konkrete tilfelle, men for en almindelig setning om hvad der kan ansees som en forutseelig hendelse som det er en bilkjørers plikt at regne med. Jeg mener derhos at det er uriktig at opstille en almindelig setning av dette innhold. Hvad det i saa henseende skal ansees for forutseelig eller ikke forutseelig maa for en vesentlig del bero paa forholdets natur i det enkelte tilfelle. Efter dette anser jeg det rettest at dommen opheves som hvilende paa uriktig lovanvendelse.
Kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling opheves, fordi retten har gaatt ut fra at aktsomhetsplikten efter motorvognlovens §17 jfr. §20 ikke under nogen omstendighet kan føre til at en motorvognfører maa regne med at et barn som gaar paa en almindelig landevei paa veikanten, springer ut i veien i siste øieblikk. (Vanlig salær til forsvareren).
Dommer Motzfeldt: Enig med førstvoterende.
Dommer Næss, de ekstraordinære dommere høifjellsdommer Grette og sorenskriver Tønseth, dommer Christiansen og justitiarius Berg: Likesaa.
Av herredsrettens dom:
- - - Efter hvad der foreligger øplyst skyldes ulykken den omstendighet at den 3 aar gamle tilskadekomne som befant sig paa veikanten og holdt 4de vidne i haanden, rev sig løs fra denne idet siktede skulde passere, og sprang tversover veien, antagelig for at springe over til 2net vidne, som var gaatt over paa veiens motsatte side og var satt til at passe barnet, og at bilen hadde saa stor fart at den ikke kunde stoppes momentant. Bilens fart var omkring 30 km. og trafikkreglenes §2-5 var ikke til hinder for at holde denne hastighet. Paatalemyndigheten har imidlertid gjort gjeldende, at siktede som paa tilstrekkelig langt hold var. opmerksom paa at der ferdedes voksne og barn paa begge sider av veien, skulde hatt plikt til at slaa farten saa sterkt ned, at han kunde stoppe vognen momentant om det maatte bli nødvendig. Denne betraktning kan dog retten ikke medgi berettigelsen av. Plikten til at kjøre med tilbørlig forsiktighet, være mest mulig aktpaagivende og avpasse kjørehastigheten saaledes at den ikke kan medføre fare, kan efter rettens opfatning ikke med rimelighet utstrekkes lenger enn at den kjørende til enhver tid maa kunne stoppe for enhver forutseelig hindring, og at et barn som paa almindelig landevei spaserer paa veikanten, i siste øieblikk skal springe ut i veien kan ikke henregnes til forutseelige hendelser. Der maa tas hensyn til at kjøretrafikken paa veiene vil lide et sterkt avbrekk om paatalemyndighetens betraktningsmaate gis medhold. Retten finner derfor at siktede maa frifinnes. - - -