Rt-1937-424

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1937-05-25
Publisert:	Rt-1937-424
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 97/1 s.å.
Parter:	Sveio kommune (advokat Ivar Follestad) mot Ullensvang Privatbank (advokat Nicolay Wiig).
Forfatter:	Hanssen, Bonnevie, Evensen, Dahl, Næss, Motzfeldt, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §120, Landkommuneloven (1921), §270, §271, Landkommuneloven (1921) §7

Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til dom avsagt 23. november 1931 av Sunnhordland herredsrett med domsmenn. Ved denne dom blev Sveio

Side:425

kommune dømt til å betale Ullensvang Privatbank kr. 10.000 med påløpne renter kr. 2829.70 til 30. september 1929 og 7 pct. renter fra 30. september 1929 ifølge kassekreditkontrakt av 10. juli 1925, mens saksomkostninger ikke blev tilkjent.

Svejo kommune som har fått bevilling til fritagelse for rettsgebyrer, har påanket herredsrettens dom til Høiesterett ved ankeerklæring av 24. februar 1932. Anken gjelder bevisbedømmelsen. Kommunen gjør gjeldende at ordfører Tveit tilvendte sig pengene fra Ullensvang Privatbank ved bedrageri og at den ikke kan være økonomisk ansvarlig for Tveits forbrytelser. Kommunen har nedlagt følgende påstand:

«Sveio kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett, idet Ullensvang Privatbank erstatter staten behandlingsgebyret for Høiesterett.»

Innstevnte Ullensvang Privatbank har nedlagt påstand om stadfestelse av herredsrettens dom og tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett.

Til bruk for Høiesterett er det foretatt to bevisoptagelser hvorunder forklaring er avgitt av banksjefen i Ullensvang Privatbank som part og 4 vidner. Dessuten er der fremlagt en del nye dokumenter.

Som følge av Høiesteretts dom av 26. mars 1933 i sak Sveio kommune mot Fana Sparebank ( Rt-1933-385) har Ullensvang Privatbank i noen grad omlagt sin prosedyre. Under henvisning til denne dom gjør Privatbanken nu gjeldende at både vekselobligasjonen til Bergens Sparebank og kassekredittkontrakten med Privatbanken fra først av var uforbindende for Sveio kommune. Sin påstand om ansvar for kommunen bygger Privatbanken prinsipalt på at dens lån er godkjent av herredsstyret eller at dette, bekjent med at ordfører Tveit hadde optatt lånet, har undlatt å reklamere overfor Privatbanken. Subsidiært gjør Privatbanken gjeldende at hvis ord føreren i kraft av sin stilling var bemyndiget til å opta lån i henhold til herredsstyrets beslutning av 22. mai 1925, måtte denne legitimasjon også virke overfor Privatbanken. For det tilfelle at tidsprioriteten skulde bli tillagt betydning hevdes det at Privatbanken her står best, fordi dens lån hovedsakelig blev anvendt til innfrielse av et tidligere lån i Norges Bank som var det første lån i henhold til beslutningen av 22. mai 1925. Som et selvstendig grunnlag for kommunens ansvar påberopes uaktsomt forhold av kommunen (herredsstyret).

Sveio kommune har protestert mot Privatbankens påstand om at lånet i Bergens Sparebank var uforbindende for kommunen av den grunn at herredsstyrets beslutning av 22. mai 1925 ikke gav ordføreren den fornødne fullmakt til å opta lånet, idet denne påstand angivelig er ny i prosedyren for Høiesterett. Av lignende grunn er der nedlagt protest mot den anførsel at lånet i Norges Bank av 2. juni 1925 var det «rette» lån efter beslutningen av 22. mai 1925. Ennvidere har kommunen protestert mot at ansvar nu bygges på uaktsomhet fra kommunens side, idet den hevder at dette er et nytt søksmålsgrunnlag.

Side:426

Høiesterett finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til de prosessuelle spørsmål som således er reist. Efter rettens opfatning av forholdet har nemlig de anførsler som påstås å være nye, ikke noen avgjørende betydning for sakens utfall.

Med hensyn til sakens realitet kommer Høiesterett til et annet resultat enn herredsretten.

Hvad angår Privatbankens påstand om at Herredsstyret har godkjent dens lån, er det på det rene at lånet var opført til inntekt i ordfører Tveits regnskap av 18. mai 1926 for byggingen av herredshuset, og at dette regnskap er godkjent av herredsstyret. Videre er det på det rene at lånebeløpet på grunnlag av dette regnskap blev innført i herredskassererens kassebok under 20. mai 1926, og at det derefter blev opført i herredets status pr. 30. juni 1926 som har vært forelagt herredsstyret uten at der er gjort noen bemerkning for dette punkts vedkommende.

Herredsstyrets godkjennelse av regnskapene var interne beslutninger hvorom der ikke blev gitt noen meddelelse til Privatbanken. Denne kan derfor ikke påberope sig godkjennelsen som noen rettshandel overfor den. Dette utelukker imidlertid ikke at lånet kunde blitt bindende for herredsstyret, hvis det virkelig hadde besluttet å godkjenne lånet. Efter Høiesteretts opfatning er det imidlertid ikke rimelig å anse herredsstyrets forhold som innebærende en sådan beslutning. Det som må forutsettes å ha interessert berredsstyret var hvor meget der var med gått til byggearbeidet og hvorledes midlene hertil var tilveiebragt. At 10.000 kroner var skaffet gjennem et lån var overensstemmende med herredsstyrets beslutning av 22. mai 1925. I hvilken bank lånet blev optatt må antas å ha vært uten særlig interesse for herredsstyret under forutsetning av at vilkårene stemte med beslutningen. Noen bedømmelse herav kunde herredsstyret imidlertid ikke foreta, idet regnskapet ikke inneholdt oplysning om lånevilkårene. Og herredsstyret var dengang helt uvitende om at ordfører Tveit før lånet i Privatbanken alt hadde optatt et lån i Bergens Sparebank i henhold til beslutningen av 22. mai 1925. Herredsstyret hadde derfor dengang ingen foranledning til å treffe noe valg om hvilket av disse to lån det vilde godkjenne.

Fra Privatbankens side har det også vært påberopt at herredskassereren har betalt avdrag og renter på dens lån. Vedkommende beløp er imidlertid ikke kommet frem til Privatbanken, idet herredskassereren betalte hele pene til ordfører Tveit som beholdt dem. Det må være klart at disse utbetalinger fra herredskassereren til Tveit ikke kan innebære en for herredet bindende godkjennelse av lånet.

Efter Høiesteretts opfatning kan et ansvar for kommunen heller ikke bygges på at herredsstyret ikke reklamerte overfor Privatbanken da det blev kjent med lånet der gjennem regnskapet for herredshuset. Herredsstyret hadde jo den gang ikke kjennskap til at der var optatt mere enn ett lån på grunnlag av beslutningen av 22. mai 1925, og det hadde da ingen opfordring til å foreta reklamasjon.

Side:427

Hvor vidt den nevnte beslutning hjemlet Tveit adgang til på egen hånd å opta et lån som der omhandlet, er et spørsmål som man ikke anser det nødvendig å ta bestemt standpunkt til. Det må være klart at beslutningen ikke gav ham hjemmel til å opta mere enn ett lån på 10.000 kroner, og når et sådant lån var optatt, måtte dermed den i beslutningen liggende hjemmel være uttømt. At lånet i Bergens Sparebank blev optatt før lånet i Privatbanken anses på det rene. Som før nevnt har imidlertid Privatbanken for Høiesterett gjort gjeldende at dens lån hovedsakelig blev anvendt til dekning av et lån i Norges Bank på 9.000 kroner, og at dette var det første lån som blev optatt i henhold til herredsstyrets beslutning av 22. mai 1925. Påstanden om at det sistnevnte lån blev optatt i henhold til beslutningen av 22. mai 1925, kan imidlertid ikke skjønnes å ha støtte i de foreliggende oplysninger. Lånet blev visstnok optatt 2. juni 1925, samme dag som herredsstyrets beslutning blev approbert av fylkesmannen, men det må ansees utelukket at Tveit da kjente til approbasjonen. Det var på 9.000 kroner, mens beslutningen gikk ut på et lån på 10.000 kroner. Det var et veksellån som forfalt 15. juli 1925 og var bestemt til å innfries ved forfall, og det var således uskikket som byggelån. Tveit har selv erkjent at lånet blev urettmessig optatt og at hensikten var å skaffe penger til Fjære Sparebanks filial. Og ved Bergens forhørsretts dom av 10. desember 1928 blev han dømt for bl.a. vedkommende dette lån å ha utferdiget usannferdig utskrift av herredsstyrets protokoll om at lånet var besluttet optatt. Under sakens behandling for herredsretten blev lånet ikke fra noen side satt i forbindelse med herredsstyrets beslutning av 22. mai 1925.

Et spørsmål som inntar en nokså stor plass i partenes prosedyre, er spørsmålet om lånet i Bergens Sparebank eller lånet i Privatbanken kan antas helt eller delvis å være anvendt til byggingen av herredshuset. Høiesterett anser det imidlertid unødvendig å gå nærmere inn på diskusjonen om dette spørsmål. Det må for så vidt være tilstrekkelig å bemerke at det ikke er godt gjort at lånet i Privatbanken for noen del er kommet Sveio kommune tilgode.

Som grunnlag for sin påstand om ansvar for herredet på grunn av uaktsomhet har Privatbanken dels anført i sin almindelighet at formannskapet ikke førte den kontroll med ordførerens virksomhet som det pliktet. Dels har den påberopt enkelte særlige forhold, nemlig at herredsstyret beholdt Tveit som ordfører, skjønt han i 1924 hadde optatt et urettmessig lån i Norges Banks avdeling i Haugesund, at herredsstyret ikke gjorde noe da det blev bekjent med at Tveit uten berettigelse hadde optatt lånet i Privatbanken, samt at Tveit i strid med §7 i lov om kommunestyre på landet av 30. september 1921 var både formann og kasserer i byggekomitéen for herredshuset.

Det er formentlig riktig at formannskapet ikke har øvet den kontroll det burde ha øvet med ordfører Tveits optreden i kommunens anliggender. At det for så vidt er vist forsømmelighet kan imidlertid ikke begrunne noe ansvar for

Side:428

kommunen overfor tredjemann med mindre det på vi ses et årsaksforhold mellent denne forsommelighet og det tap tredjemann har lidt.

Hvad angår det lån som Tveit optok i Norges Banks avdeling i Haugesund 2. juli 1924, ser det efter Tveits og herredskassererens forklaringer ut til at lånet blev optatt uten beslutning av heredsstyret, men at det blev optatt i herredets interesse og kom det tilgode. Man må spledes gå ut fra at optagelsen av lånet ikke betegnet noe uhederlig forhold fra Tveits side, men derimot en overskridelse av hans kompetanse. Det foreligger ingen direkte oplysning om når herredsstyret blev bekjent med optagelsen av lånet eller om hvad det foretok i den anledning. Da lånet blev optatt 2. juli 1924, kunde det imidlertid først komme med i herredsregnskapet for 1924/25, som antagelig først kom under behandling i herredsstyret adskillig tid efter at Privatbanken hadde ydet sitt lån på 10.000 kroner. Det er vel mulig at herredsstyret burde lia påtalt at Tveit hadde optatt lånet på egen bånd. Men undlatelsen av en sådan påtale kan ikke skjønnes å ha hatt noen betydning for Tveits bedrageri overfor Privatbanken.

Hvad angår bebreidelsen mot herredsstyret for ikke å ha foretatt noe i anledning av Tveits optagelse av lånet i Privatbanken, skal man bemerke at det ikke foreligger noe som tyder på at herredsstyret fikk kjennskap til at der for så vidt forelå noe mislig forhold fra Tveits side, før hans misligheter forøvrig blev opdaget. Og da blev der straks grepet inn.

Hvor vidt det var i strid med §7 i lov om kommunestyre på landet av 30. september 1921 at ordfører Tveit fungerte som regnskapsfører for byggingen av herredshuset, tør være noe tvilsomt; se anm. 1 til §7 i Utheims utgave av loven. I ethvert fall skyldtes dette forhold ikke noen beslutning av herredsstyret, og det foreligger ingen oplysning om at herredsstyret som sådant kjente til forholdet før det fikk sig forelagt regnskapet av 18. mai 1926. Det eneste herredsstyret da kunde ha gjort, måtte ha vært å påtale forholdet. Men en sådan på tale vilde formentlig vært uten betydning for Privatbanken.

Høiesterett finner efter dette at Sveio kommune må bli å frifinne.

Saksomkostningene finnes efter omstendigheten å burde opheves for begge retter.

Domsslutning:

Sveio kommune frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom:

Georg Tveit blev ansatt som kasserer og bokholder for Fjære Sparebanks filial i Sveio da denne blev oprettet i januar 1920. I slutten av november eller begynnelsen av desember 1927 kom medlemmer av bankstyret undervær med at han hadde begått falskneri. I styremøte 1. desember 1927 blev han suspendert som kasserer, idet kassen blev overtatt av styremedlemmet Bendik Bjelland. Tveit skulde dog fremdeles forrette som bokholder. Den 14. desember blev han avsatt også som bokholder.

Side:429

Tveit blev ordfører i Sveio herred 1. januar 1923. I desember 1927 opdaget Bendik Bjelland som var kommunerevisor og tillike medlem av formannskapet, at han også som ordfører hadde gjort sig skyldig i falsknerier. I formannskapsmøte 6. januar 1928 blev saken innberettet til fylkesmann en, og 20. januar blev Tveit arrestert. Samme dag holdt herredstyret møte, og da blev Tveit suspendert som ordfører. Ved Bergen forhørsretts dom av 10. desember 1928 blev Tveit for en rekke falsknerier, underslag m. m. - begått dels som kasserer siden 1921, dels som ordfører siden 1925 - dømt til fengsel i 2 år og 8 måneder.

Blandt de forbrytelser Tveit hadde gjort sig skyldig i, nevnte dommen at han som ordfører hadde utferdiget usannferdige utskrifter av herredsstyrets møteprotokoll gående ut på at tier var besluttet optatt nedenstående lån: «. . . i juni 1925 lån kr. 9000 i Norges Bank, Haugesund, . . . likesom siktede i de ovenfor omhandlede tilfeller hadde utferdiget usanne bekreftede avskrifter av approbasjonserklæringer fra Hordaland fylke.» Jfr. straffelovens §120.

Videre nevnte dommen at Tveit - ved usannferdig å opgi at han handlet på kommunens vegne og efter fullmakt fra herredsstyret - hadde forledet Ullensvang Privatbank til å utbetale som lån kr. 10.000 sommeren 1925 (straffelovens §270 og §271 nr. 1 og 5). Det er dette siste lån som har ført til den foreliggende sak.

Det faktiske forhold er partene i det vesentlige enige om.

Den 22. mai 1925 besluttet Sveio herredsstyre følgende: «Til bygging av heradshus vert å uppta eit millombils lån på inntil 10.000 kroner. Lånet vert å innbetala på 4 år med like store årlege avdrag.»

Beslutningen blev approbert av fylkesmannen 2. juni.

Den 2. juni fikk Tveit utbetalt av Norges Banks avdeling i Haugesund kr. 9000. Når og på hvilket grunnlag avdelingen innvilget dette lån har ikke kunnet bringes på det rene tross forespørsler til avdelingen fra Sveio kommunes advokat.

Den 29. juni sendte Tveit folgende brev til Bergens Sparebank og til Ullensvang Privatbank:

«Til bygging av heredshus vedtok heradstyret i møte 22. mai d. å. å taka upp eit millombils lån på 10.000 kr. Lånet skal betalast attende dei fyrste 4 år med like store årlege avdrag. Med tilføre av dette torer eg hermed høyra, um den vyrde bank er viljug å yta Sveio herad dette lån og i tilfelle på kva slag vilkor. Heradet si samla skuld er umlag 67.000 kr. Skatteprosenten for 1925/26 er 12 1/2. Dersom banken ynskjer fleire upplysningnr, står eg til tenest.»

2. juli bad Bergens Sparebank Tveit om å gi en del nærmere oplysninger om herredets økonomiske stilling.

4. jul i sendte Tveit de begjærte oplysninger.

4. juli holdt styret i Ullensvang Privatbank møte og besluttet å imøtekomme Tveits søknad på de vilkår som var nevnte i denne.

8. juli innvilget Bergens Sparebank lånet som vekselobligasjonslån, vedla blanket og bak sig tilstillet legitimasjoner.

9. juli sendte Tveit til Bergens Sparebank underskrevet obligasjon, utskrift av herredsstyrets beslutning samt fylesmannens approbasjonsskrivelse.

10. juli meddelte Ullensvang Privatbank Tveit at banken var villig til å yde lånet som kassakredittlån, og vedla kontrakt. Lånet skulde

Side:430

tilbakebetales med kr. 2500 årlig, første termin skulde forfalle 1. juli 1926, renten 6 1/2 procent.

11. juli sendte Bergens Sparebank Tveit en skrivelse hvormed fulgte disponteringsnota, hvis nettobeløp kr. 9644.40 «er remittert til Bergens Privatbank. Haugesund, til kredit for Fjære Sparebanks filials konto i nevnte bank.»

15. juli sendte Tveit Ullensvang Privatbank kassakredittkontrakt i underskrevet stand og bad om at lånet blev diskontert og det fulle beløp sendt Norges Banks avdeling i Haugesund for Sveio kommunes regning.

18. juli sendte Ullensvang Privatbank kr. 10.000 til Norges Banks avdeling i Haugesund for regning av Sveio herred.

20. juli erkjente Norges Bank overfor Ullensvang Privatbank mottagelsen av skrivelse av 18. juli.

20. juli skrev Norges Bank til Tveit at den hadde mottatt kr. 10.000 fra Ullensvang Privatbank. «Av beløpet har vi benyttet kr. 9008.72 til innfrielse av innlagte veksel pr. 15. juli. (Hermed menes det lån på kr. 9000 som er nevnt foran og som Tveit fikk utbetalt 2. juni). Resten kr. 991.28 har vi overført til Bergens Privatbank, her, for regning av Fjære Sparebanks filial.»

29. juli blev - av de fra Bergens Sparebank oversendte penger - kr. 7550 innsatt i Fjære Sparebanks filial på konto for herredshuset.

Tveit - som var formann i byggekomitéen for herredshuset samt tillike regnskapsfører og kasserer - avla regnskap 18. inni 1926. Efter

dette kom utgiftene vedbygget påkr. 15.694,61Som inntekt opførte han:Lån UllensvangPrivatbankkr. 10.000,00Kassekreditt» 3.000,00Uttatt av bank» 1.800,00 » 14.800,00Differensenkr. 894.61

blev utbetalt til Tveit av herredskassen 20. mai 1926.

Regnskapet blev forelagt herredskasserer Tobias Sveen som førte hovedsummen kr. 15.694,61 til utgift i herredets kassabok. Som inntekt førte han de nevnte tre poster. Sveen har forklart at han ikke blev forundret over da å få kjennskap til lånet i Ullensvang Privatbank; han hadde nemlig hørt at der var optatt et lån. Lånet i Bergens Sparebank fikk han først kjennskap til efter at Tveits falsknerier var kommet for dagen.

Det er å merke at det ikke har kunnet konstateres hvorfra de penger stammer hvormed Tveit har betalt utgiftene til herredshuset. Man vet altså ikke om de stammer fra Ullensvang Privatbank, Bergens Sparebank eller fra annet hold. Tveits opstilling i regnskapet kan man ikke stole på.

I herredets regnskap for 1925-26 er som inntektspost opført lån i Ullensvang Privatbank kr. 10.000. I herredets status pr. 30. juni 1926 er det samme lån opført som utgift. Regnskap og status har vært forelagt herredstyret uten at noen har gjort noen bemerkning ved de nevnte poster. Lånet i Bergens Sparebank har ikke vært opført i kommunens bøker, og ingen uten Tveit synes å ha kjent til det for efter at han var arrestert.

Avdrag og renter av lånet i Ullensvang Privatbank har ikke været betalt. Ikke desto mindre har det lykkedes Tveit å få utbetalt av herredskassen

Side:431

den 11. mai og 5. oktober 1927 henholdsvis kr. 750 og kr. 3000 som avdrag og renter vedkommende lånet. - - -

Hvad lånet i Bergens Sparebank angår, sørget Tveit for at det blev nedbetalt til kr. 5000. De resterende kr. 5000 + renter har Sveio kommune funnet å burde erklære sig ansvar for, idet de kommunale myndigheter mener at det er dette lån som er optatt i henhold til herredsstyrets beslutning av 22. mai 1925. - - -

Retten mener at efter de foreliggende oplysninger er det lånet i Ullensvang Privatbank som må sies å være optatt i henhold til herredsstyrets beslutning av 22. mai 1925. I så henseende bemerkes:

I 1921 begynte Tveit å komme i økonomiske vanskeligheter på grunn av sine private spekulasjoner. Allerede da kom han inn på forbryterbanen ved å foreta forbryterske transaksjoner som kasserer i Fjære Sparebanks filial. Efter hans forklaring begynte han i 1924 også å mis bruke sin stilling som ordfører. Det ligger da nær å gå ut fra at han - allerede da han 29. jumi 1925 skrev låneandragender til Ullensvang Privatbank og Bergens Sparebank, kanskje endog før - hadde under overveielse å misbruke herredsstyrebeslutningen. Det kan under disse omstendigheter ikke spille noen avgjørende rolle om Bergens Sparebank kom et par dager forut for Ullensvang Privatbank med å få lånekontrakt i stand og pengene utbetalt. Det kan bero på mere tilfeldige og ytre omstendigheter som f.eks. hurtigere ekspedisjon innen banken, hyppigere og hurtigere postbefordring.

Mere vekt vilde det hatt om man kunde påvist at den ene eller den annen banks penger var brukt til det øiemed herredsstyrebeslutningen forutsatte, nemlig til bygningen av herredshuset. Men det har partene ikke kunnet påvise. - - -

Retten mener da at det får komme an på hvilket av lånene de kommunale myndigheter er blitt bekjent med og innført i kommunens bøker. I så henseende bemerkes at herredskassereren blev bekjent med lånet i Ullensvang Privatbank, idet Tveit opførte det i sitt regnskap vedkommende bygning av herredshuset, datert 18. mai 1926. Derpå kom det inn i kommunens kassabok og i dens status pr. 30. juni 1926. Og status med underliggende regnskaper har vært forelagt herredsstyret uten at der er gjort noen bemerkninger ved lånet. Lånet i Bergens Sparebank derimot har de kommunale myndigheter ikke vært bekjent med før Tveits forbryterske virksomhet kom for dagen i slutten av 1927.

Det må i denne forbindelse også bemerkes at Tveit selv i sine første forklaringer for forhørsretten (rettsmøter 20. januar og 22. februar 1928) hevdet at herredsstyrebeslutningen var blitt «opbrukt» ved lånet i Ullensvang Privatbank, og at det var lånet i Bergens Sparebank som var straffbart. I sine senere forklaringer for forhørsretten er han kommet til det omvendte resultat.

Retten mener efter dette at lånet i Ullensvang Privatbank må sies å være optatt i henhold til gyldig herredsstyrebeslutning og fylkesapprobasjon. Om Tveit har brukt disse penger pa annen måte enn forutsatt, må være banken uvedkommende. - - -

G. H. A. Wiesener. Anders Agdestein. Rasmus Rommetveit.