Rt-1937-597
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1937-06-30 |
| Publisert: | Rt-1937-597 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 125 s.å. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (aktor statsadvokat Jak E. Andersen mot Idar Møller Christensen (forsvarer advokat Valentin Voss). |
| Forfatter: | Klæstad, Aars, Broch, Schjelderup, Bonnevie, Boye, Paulsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, §233, §49, §51 |
Dommer Klæstad: Angående saksforholdet henviser jeg til Oslo lagmannsretts kjennelse av 21. mai 1937. Kjennelsen har sådan slutning: «Statsadvokatens påstand om at påtalemyndighetens adgang til å anvende sikringsmidler mot domfelte Idar Møller Christensen i henhold til straffelovens §39 I litra a-e utvides til også å omfatte litra f, forkastes.»
Mot denne kjennelse har domfelte erklært kjæremål, subsidiært anke for det tilfelle at det skulde finnes at
Side:598
lagmannsrettensrettens avgjørelse skulde vært truffet i doms form. Han hevder at påtalemyndigheten bare bør gis bemyndigelse til å anvende det i straffelovens §39 nr. 1 bokstav e omhandlede sikringsmiddel for det tilfelle at de i bokstav a til d nevnte midler har vist sig utilstrekkelige. Subsidiært påstår han at sikringsmidlene utvides til også å omfatte det i straffelovens §39 nr. 1 bokstav f omhandlede sikringsmiddel, nemlig fengslig forvaring. Som grunn for dette subsidiære standpunkt anfører han, likesom for lagmannsretten, at skal valget stå mellem fengslig forvaring i Botsfengslet eller anbringelse i Opstad tvangsarbeidshus, foretrekker han det første.
Kjæremålsutvalget har henvist anken til Høiesterett.
Jeg er enig i lagmannsrettens opfatning av det prosessuelle spørsmål som anken reiser. Ved lagmannsrettens dom av 9. januar 1935 blev der bl.a. anordnet sikkerhetsforholdsregler mot tiltalte i medhold av straffelovens §39 nr. 2, jfr. nr. 1 bokstav a til e, dog ikke utover et tidsrum av 3 år uten rettens samtykke. Ved Høiesteretts dom av 30. mars 1935 blev sikringstiden fastsatt til 6 år, men for øvrig blev lagmannsrettens dom oprettholdt. Det er derved avgjort på rettskraftig måte at der skal anvendes sikringsmidler efter straffelovens §39 nr. 1 bokstav a til e i et tidsrum av inntil 6 år. Jeg er enig med lagmannsretten i at der ikke er adgang for domstolene til å endre denne rettskraftige avgjøre uten uttrykkelig lovhjemmel. Ifølge straffelovens §39 nr. 3, 2net ledd, kan domstolene senere forlenge sikringstiden, og ved Høiesteretts dom i Rt-1934-810 er det antatt at det i forbindelse med en slik forlengelse er adgang til å gi anvisning på sikringsmidler som ikke var anordnet ved den tidligere dom. I andre tilfelle kan jeg imidlertid ikke se at loven hjemler domstolene adgang til å endre en tidligere rettskraftig dom angående sikringsmidler efter straffelovens §39.
Jeg antar således at det i den foreliggende sak ikke er adgang for domstolene til å gjøre forandring i den tidligere dom ved å gi anvisning på et sikringsmiddel (fengslig forvaring) som ikke var anordnet ved den tidligere dom.
Heller ikke har domstolene efter min opfatning adgang til nu å innskrenke de sikringsmidler som den tidligere dom gav anvisning på, eller til å binde påtalemyndigheten i utøvelsen av dens valg efter §39 nr. 4, som ved den tidligere dom ikke var undergitt noen begrensning. Ti også dette vilde betegne en ikke lovhjemlet endring av den tidligere rettskraftige dom. Den av lagmannsretten nevnte høiesterettskjennelse i Rt-1935-870 bygger såvidt skjønnes på den samme opfatning.
Da de krav som er reist i denne sak således må antas å være avgjort ved en tidligere rettskraftig dom, burde saken vært avvist fra lagmannsretten. Av samme grunn kan straffelovens §39 bnr 3, 1ste ledd, angående anvendelse av doms form som er påberopt under prosedyren, ikke få anvendelse. Jeg antar at lagmannsretten med rette har truffet sin avgjørelse i kjennelses form, og at rettsmidlet er kjæremål og ikke anke.
Side:599
Slutning:
Anken avvises. (Vanlig salær til forsvareren).
Dommer Aars: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Broch, Schjelderup, Bonnevie, Boye og Paulsen: Likeså.
Av lagmannsrettens kjennelse:
Ved nærværenede retts dom av 9. januar 1935 blev Idar Møller Christensen efter strl. §233 første ledd, jfr. §49 og §51, dømt til fengsel i 2 år og 6 måneder - - - og påtalemyndigheten bemyndiget til i sikringsøiemed å anvende sikkerhetsforholdsregler mot tiltalte i medhold av stril. §39 II, jfr. I litra a-e, dog ikke ut over et tidsrum av 3 år uten rettens samtykke. - - - Ved Høiesteretts dom av 30. mars 1935 blev det tidsrum hvori der kan anvendes sikkerhetsrorholdsregler mot domfeldte fastsatt til 6 år. Domfeldte avsonet straffen i Botsfengslet fra 15. april 1935, og avsoningstiden utløp uten at bestemmelsen i strl. / 39 post 5, hvorefter Justisdepartementet kan bestemme at straffen helt eller delvis skal bortfalle hvis der anvendes forholdsregler som nevnt i post 1, blev bragt i anvendelse.
I skrivelse til Oslo politikammer av 9. april 1937 bemerket statsadvokaten at han under henvisning til uttalelsene fra Botsfengslets læge antok at sikringsmidler efter strl. §39 a-d neppe vilde være tilstrekkelig, i ethvert fall for nærværende. Statsadvokaten besluttet derfor at der skulde anvendes i anbringelse i arbeidshus som sikringsmiddel og anmodet om forføining overensstemmende hermed, ved straffetidens utløp 15. s. m.
I skrivelse til statsadvokatene i Oslo av 14. s. m. meddelte direktøren for Botsfengslet at domfeldte hadde bedt ham fremføre hans inntrengende anmodning om å få en sådan forandring i dommen at sikringen kan skje i Botsfengslet istedenfor på Opstad. - - - Direktøren tilføiet at domfeldte efter hans skjønn ikke hører hjemme på Opstad. - - -
Ved beslutning av 26. april d. å. har statsadvokaten innbragt saken for nærværende rett for erhvervelse av rettens beslutning om utvidelse av den ved dom av 9. januar 1935 gitte bemyndigelse til å anvende sikkerhetsforholdsregler mot domfeldte til også å omfatte det i strl. §39 I, litra f, nevnte sikringsmiddel.
Under sakens behandling her i retten er der avgitt sakkyndige erklæringer av de opnevnte sakkyndige, overlæge Scharffenberg og politilæge Kristensen. - - - Begge de sakkyndige samstemmer i at hvis valget av sikringsmidler bare skal skje mellem anbringelse i Opstad Tvangsarbeidshus eller i Botsfengslet er Botsfengslet utvilsomt bedre enn Opstad. - - -
Statsadvokaten har nedlagt påstand om at påtalemyndighetens adgang til å anvende sikringsmidler i. h. t. straffelovens §39 litra a-e utvides til også å omfatte litra f. Forsvareren har nedlagt påstand om at begjæringen forkastes, og at den påtalemyndigheten gitte bemyndigelse til å anvende sikkerhetsforholdsregler blir å utøve således at påtalemyndigheten alene skal kunne anvende det i §39 I litra e nevnte sikringsmiddel, tvangsarbeidshus, for det tilfelle at forutgående anvendelse av nogen av de i litra a-d nevnte sikringsmidler skulde ha vist sig utilstrekkelige.
Side:600
Retten skal bemerke, at der ikke antas å være adgang til å forandre den ved endelig dom trufne bestemmelse m.h.t. sikringsmidler under forløpet av den i dommen bestemte sikringstid. Sådan forandring kan alene foretas i forbindelse med samtykke til forlengelse av sikringstiden i medhold av strl. §39 nr. 3, 2 ledd. Denne opfatning er gitt klart og utvetydig uttrykk i den i Rt-1935-870-72 inntatte HRD. Med anvendelse på det foreliggende tilfelle vil der således hverken kunne avgis beslutning om utvidelse av de anordnede sikringsmidler til også å omfatte fengslig forvaring eller som av forsvareren påstått, om begrensning av påtalemyndighetens valgrett. - - - Retten vil for øvrig bemerke at man er enig med de sakkyndige at det neppe vil være heldig å anbringe domfeldte, som efter de foran refererte vidneprov er en flittig og pålitelig arbeider, i Opstad tvangsarbeidshus.