Rt-1938-23
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1938-01-07 |
| Publisert: | Rt-1938-23 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 4/1 s.a. |
| Parter: | Overrettsakfører Alf Glad (til prøve) aktor mot Sverre Jngvald Holmsen og Jens Paul Grønlund (forsvarer advokat G. Mellbye). |
| Forfatter: | Fougner, Aars, Larssen, Stang, Nygaard, Thune, Hanssen |
| Lovhenvisninger: | Jaktloven (1899) §2, Straffeloven (1902) §80, §18, §1, Jaktloven (1899), §407 |
Dommer Fougner: Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Halden den 28 juli 1937 blev gårdbruker Sverre Ingvald Holmsen for overtredelse av straffelovens §407, jfr. lov av 20 mai 1899 §1, forelagt en bot av kr. 200, og Jens Paul Grønlund for overtredelse av de samme lovbestemmelser forelagt en bot av kr. 30. Da de siktede ikke vedtok forelegget, blev saken innbragt for Idd og Marker herredsrett, som ved dom avsagt med domsmenn den 23 oktober 1937 idømte Sverre Ingvald Holmsen en bot stor kr. 100 subsidiært 9 dagers fengsel, for forseelse mot straffelovens §407, jfr. lov av 20 mai 1899 §1, samt 40 kroner i saksomkostninger. For Jens Paul Grønlunds vedkommende blev saken avvist. Et beløp på kr. 111,36 hvortil en skutt elgku var utbragt og som var
Side:24
deponert hos lensmannen i Berg, blev ved herredsrettens dom tilkjent forpakteren av den eiendom, Bø,hvorpå elgen var skutt, Olaf Bø. Dommen er enstemmig.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Dommen er av domfelte Sverre Ingvald Holmsen påanket til Høiesterett, idet som ankegrunn for det første gjøres gjeldende at det ikke har foreligget påtalebegjæring fra den fornærmede innen den i straffelovens §80, 1ste ledd, bestemte frist. Det fremholdes forsåvidt at den fornærmede i saken - som også antatt av herredsretten - er forpakteren av den eiendom hvorpå elgen blev skutt, Olaf Bø, og at denne allerede den 1 oktober 1936 blev spurt av lensmannsfullmektigen om han begjærte tiltale og straff, hvad han imidlertid ikke vllde uttale sig om. Da Olaf Bø ved avhørelsen den 1 oktober 1936 hadde kjennskap til forseelsen og den i samme skyldige, måtte påtalebegjær senest ha vært inngitt 1 april 1937, mens begjæring i så henseende først fremkom under hovedforhandlingen den 22 oktober s.å.
I ankeerklæringen gjøres videre gjeldende at domsgrunnene er utilstrekkelige.
Også politimesteren har påanket dommen. Politimesteren gjør som ankegrunn gjeldende at Sverre Ingvald Holmsen er dømt på uriktige domspremisser, idet retten har gått ut fra at forpakter Olaf Bø var den påtaleberettigede i saken da elgen blev skutt på en eng på eiendommen Bø. Idet det, såvidt forståes, efter politimesterens mening er tilstrekkelig at begjæring om påtale rettidig er fremsatt av grunneieren, påanker han også herredsrettens avvisning av saken forsåvidt angår Jens Paul Grønlund.
Jeg mener at domfeltes anke må tas til følge. Ifølge dommen antas det sted hvor elgen blev skutt å være «eng» i den forstand hvori dette ord er brukt i jaktlovens §2, første ledd. Men da var det også efter samme lovbestemmelse brukeren, her altså forpakteren Olaf Bø, og ikke grunneieren som innehadde jaktretten på denne strekning. Og når forpakteren og ikke eieren var den jaktberettigede, antar jeg at det er forpakteren og ikke grunneieren som må ansees som den i saken fornærmede. Jeg kan i denne henseende ikke tillegge det betydning at jakt på elg efter jaktlovens §18 er undergitt restriksjoner med hensyn til det antall som årlig kan felles på det enkelte, særskilte matrikelnummer. Men er det forpakteren og ikke eieren som er den fornærmede, mener jeg med domfeldte at den i straffelovens §80, 1ste ledd, bestemte frist for fremsettelsen av begjæring av påtale må ansees å være oversittet. Idet jeg herom henviser til hvad jeg har referert fra domfeltes ankeerklæring, fremhever jeg at forpakteren må forutsettes allerede ved avhørelsen den 1 oktober 1936 å ha hatt kjennskap til forseelsen og til hvem der var den skyldige. Og om han har manglet forståelsen av at han selv var den som var fornærmet ved den pågjeldende jakt, kan dette ikke utelukke 6-måneders fristens løp.
Følgen av at begjæring om påtale ikke er rettidig fremsatt av den fornærmede, må bli at herredsrettens dom opheves og at saken for domfelte Sverre Ingvald Holmsens vedkommende avvises fra herredsretten.
Side:25
Politimesterens anke må efter min mening bli å avvise. Forsåvidt det ankes over at domfelte Sverre Ingvald Holmsen er dømt på uriktige domspremisser, kan jeg ikke se at dette i og for sig betegner nogen lovlig ankegrunn. Og hvad angår anken over at herredsretten har avvist saken for Jens Paul Grønlunds vedkommende, mener jeg at det riktige rettsmiddel, uansett at herredsrettens avvisning er skjedd ved dom, ikke ved kjennelse, i tilfelle vilde ha vært kjæremål. Jeg henviser til Salomonsens kommentar til straffeprosessloyen, 2nen utgave, 1ste bind side 164-165 og de der citerte rettsavgjørelser.
Jeg antar at det for Sverre Ingvald Holmsen har vært nødvendig å ha forsvarer i herredsretten, og at det bør tilkjennes ham erstatning av statskassen for de herved forvoldte utgifter.
Slutning:
Forsaåvidt angår Sverre Ingvald Holmsen opheves herredsrettens dom og saken avvises for hans vedkommende fra herredsretten. Påtalemyndighetens anke avvises. Sverre Ingvald Holmsen tilkjennes i erstatning av statskassen for nødvendig utlegg til forsvar kr. 40. (Vanlige sa lærer .)
Dommer Aars: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Larssen og Stang, de ekstraordinære dommere lagmann Nygaard, sorenskriver Thune og dommer Hanssen: Likeså.
Av herredsrettens dom:
- - - Retten finner følgende bevist: Den 28 september 1936 drev det jaktlag som er nevnt i forelegget, og hvis leder var tiltalte gårdbruker Sverre Ingvald Holmsen, elgjakt på Medbø med flere eiendommer i Torpedalen i Berg. På jakten skjøt tiltalte gårdbruker Jens Paul Grønlund på Bø eiendom i Torpedalen, tilhørende Kjøpmann Olaf Olsen og forpaktet av Olaf Kristian Jensen Bø, en elgku. Bø var ikke med blandt de eiendommer, hvor laget hadde rett til å jage, men hørte til et annet jaktlag, som for øvrig dagen før hadde skutt den ene elg, som det her var lov til å skyte.
I saken er begjært påtale mot Sverre Holmsen både av eieren og forpakteren av Bø, men mot Grønlund bare av eieren, Olaf Olsen. Denne har ved bortforpaktningen av Bø forbeholdt sig jaktretten på eiendommen. Efter lov angående jakt og fangst av 20 mai 1899 §2 omfatter imidlertid dette forbehold ikke brukerens aker og eng. På det sted hvor elgen blev skutt og som retten har besiktiget, hadde der i gammel tid vært en husmannsplass, som forlengst var nedlagt. Siden hadde der vært tilsådd som aker og eng, men i ca. de siste 10 år hadde der ikke vært sådd eller slått der, men marken var kun benyttet som havn for kreaturene. Jordet, som var flere mål stort, var dog av den beskaffenhet, at det når som helst uten vanskelighet kunde oppløies igjen, og det var ikke tilgrodd med busker eller trær. Efter det anførte kan retten ikke finne det tvilsomt, at stedet må betegnes som eng i lovens forstand, jfr. motivene til forslaget til jaktlov Side 83/84, hvor det bl.a. heter: «under eng inngår selvfølgelig både naturlig Og kunstig eng». Påtaleretten tilligger således forpakteren, hvorav følger
Side:26
at saken, forsåvidt Grønlund angår, må avvises, da forpakteren som nevnt ikke har begjært påtale for hans vedkommende.
De tiltalte hevder, at elgkua blev reist på Medbø grunn og lovlig forfulgt til det sted den blev skutt. Retten kan ikke finne dette bevist.
Holmsen må således efter det anførte bli å dømme. - - -