Rt-1938-623
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1938-09-03 |
| Publisert: | Rt-1938-623 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 76 B |
| Parter: | Statsadvokat Døscher Tobiesen (aktor) mot Peder Nilsen og Ole Petter Persen Fjelmann (forsvarer overettssakfører Roald Angell til prøve.) |
| Forfatter: | Bonnevie, Klæstad, Bruun, Coucheron, Stang, Larssen, Lie |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §280, Reindriftsloven (1933) §24, Reindriftsloven (1897), §255, §256, §74, Reindriftsloven (1933) |
Dommer Bonnevie: Ved Salten herredsretts dom av 28 juli 1937 blev Peder Nilsen og Ole Petter Persen Fjelmann, begge av Felvatn i Gildeskål, frifunnet for tiltale efter straffelovens §256,4 for å ha forbrukt eller avhendet nogen dem betrodd løsøregjenstand eller medvirket hertil, derved at de har skutt og selv forbrukt eller avhendet for egen regning en del voksne reinsdyr, der som herreløse streifet om i Glommen reinbeitedistrikt og ikke var merket overensstemmende med reindriftsloven.
Statsadvokaten i Nordland har erklært anke mot dommen,
Side:624
prinsipalt over dommens innhold forsåvidt lovanvendelsen angår og over saksbehandlingen.
Jeg finner at anken må forkastes. Anken over lovanvendelsen bygger, såvidt jeg forstår ankeerklæringen, på at herredsretten uriklig har antatt at reineierens eiendomsrett til reinen ikke umiddelbart tapes ved forsømmelsen av å foreta merkning av reinen innen utløpet av de i loven satte frister for reinmerkning. Påtalemyndigheten gjør gjeldende at eiendomsretten til rein som ikke er blitt merket i rett tid, må være gått tapt for reineieren, slik at reinen blir å betrakte som herreløst gods, og at reineieren derfor ved å slakte og til egne sig slik rein gjør sig skyldig i underslag av hittegods. Jeg er imidlertid for mitt vedkommende enig med herredsretten i at forsømmelsen av rettidig merkning ikke umiddelbart medfører tap av eiendomsretten til reinen. Ved å undlate å merke reinen utsetter reineieren sig for straff efter reindriftslovens §74 k og utsetter sig tillike for at lappefogden med hjemmel av bestemmelsen i lovens §24 setter sig i besiddelse av reinen og selger den til inntekt for reindriftsfondet. Men slik som loven er avfattet er det efter min mening ikke berettiget å fortolke loven derhen at eiendomsretten til reinen tapes i og med merkningsfristens utløp og før lappefogden har tatt dyrene i besiddelse for å selge dem. Jeg tiltrer i det hele hvad herredsretten har fremholdt om dette spørsmål.
Heller ikke den subsidiære anke over saksbehandlingen kan efter min mening gis medhold. Anken bygger forsåvidt på at det er en feil at herredsretten ikke subsidiært tok standpunkt til om det i tiltalebeslutningen omhandlede forhold rammes av straffelovens §280 som straffer den som «rettsstridig undrar en ham tilhørende formuesgjenstand hvori noen annen har pant eller annen sikkerhet fra å komme den berettigede til gode». Når påtalemyndigheten mener at §280 her er anvendelig, er det ut fra den opfatning at reindriftsfondet som følge av bestemmelsene i reindriftslovens §24 iallfall må ansees for å ha en legal panterett eller sikkerhet i den umerkede rein. Heri kan jeg ikke være enig. Lovens §24 uttaler ikke annet eller mere enn at de salg av rein som lappefogden i henhold til denne bestemmelse måtte foreta, skal reindriftsfondet ha inntekten av. Hvis det hadde vært lovens mening å sikre denne rett før reindriftsfondet ved legalt pant, måtte det vært uttrykkelig sagt i loven. Da forholdet således efter min mening ikke kan rammes av straffelovens §280, er det ikke nogen feil ved saksbehandlingen at herredsretten ikke har drøftet eventuell subsumsjon under denne straffebestemmelse, som ikke er nevnt i tiltalebeslutningen.
Slutning:
Anken forkastes. Salæret til forsvareren, overrettssakfører Roald Angell fastsettes til kr. 100.
Dommer Klæstad: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
De ekstraordinære dommere byrettsjustitiarus Bruun, byrettsdommer Coucheron og dommerne Stang, Larssen og Lie: Likeså.
Side:625
Av herredsrettens dom:
Ved statsadvokaten i Nordlands tiltalebeslutning av 19 mai 1937 er 1. reineier Peder Nilsen og 2. reineier Ole Petter Pedersen Fjelmann, satt under tiltale til fellelse efter straffelovens §256, 4. ledd, jfr. §255 - - - derved at de har skutt og selv forbrukt eller avhendet for egen regning endel voksne reinsdyr, der som herreløse streifet om i Glommen reinbeltedistrikt og ikke var merket overensstemmende med reindriftsloven. - - -
De tiltalte er for tiden de eneste flyttsamer som beiter i Glommen distrikt. De tiltalte har i flere år forsømt sin merkningsplikt. - - - Der har således i de senere år vært mange umerkede rein i de tiltaltes hjord, men de tiltalte har behandlet disse som sine egne. - - - Samtlige forannevnte rein var umerkede og tilhørte efter de tiltaltes påstand dem selv. De var i deres hjord og var under samme bevoktning som de merkede rein. Kjøttet av de slaktede dyr blev dels brukt av de tiltalte selv og dels avhendet for å skaffe penger til andre levnetsmidler.
Påtalemyndighetens representant har under hovedforhandlingen hevdet at de tiltalte i og med at de har forsømt sin merkningsplikt har tapt eiendomsretten til de umerkede rein og at disse var herreløse, da de tiltalte drepte dem, men at eiendomsretten i det øieblikk reinene var felt gikk over til reindriftsfondet, som efter reindriftslovens §24 har rett til utbyttet av de umerkede rein. Når de tiltalte tilegner sig de drepte rein, gjør de sig derfor skyldig i underslag av hittegods. - - -
Retten finner at de rein, som de tiltalte har drept, ikke bevislig har tilhørt nogen annen enn de tiltalte og at de tiltalte derfor ikke kan dømmes for underslag. Hittegods kan de drepte rein under ingen omstendighet være, idet det er rein, som den hele tid har vært i de tiltaltes besiddelse på samme måte som deres merkede rein. Retten finner ikke at loven av 25 juli 1897 eller reindriftsloven av 12 mai 1933 gir grunnlag for den opfatning at reineierne taper eiendomsretten til de rein, som ikke er merket innen de frister, som er satt i lovene. Forsåvidt angår loven av 1897 har dette såvidt vites aldri vært hevdet, kfr. også de av departementet utferdigede regler av 24 juni 1898 B. Hvis den nye reindriftslov skulde ha gjennemført en så gjennemgripende forandring på dette punkt, antar man at det måtte ha vært uttrykkelig uttalt i loven, at de tidligere eiere tapte eiendomsretten til rein, som ikke var merket innen fristen. Lovens §24 innfører den regel at slik rein skal selges til inntekt for reindriftsfondet og denne bestemmelse gir visstnok reindriftsfondet krav på verdien av umerkede rein, men gir ikke fondet noen eiendomsrett til reinen. Fondet er ikke tillagt annen rådighet øver reinen enn retten til salg av de umerkede rein og tilegnelsen av salgssummen. Selv om det skulde kunne antas, at eiendomsretten til de umerkede rein gikk tapt for de oprinnelige eiere ved, at reinen ikke blev merket i rett tid, således at reinen blev herreløs, kan man ikke anta der i det øieblikk reinen blev drept plutselig skulde opstå elendomsrett for reindriftsfondet til de drepte dyr. Den av aktor påberopte høiesterettsdom i Rt-1934-645 antar man ikke har nogen betydning for nærværende spørsmål. Man er opmerksom på, at motivene til reindriftsloven av 1933 tildels synes å gi uttrykk for en annen forståelse av §24 enn retten har gjort gjeldende, men man finner ikke å kunne tillegge motivene avgjørende vekt, når den mening motivene muligens har ikke har fått uttrykk i loven. Efter det anførte vilde tiltalte bli å frifinne, idet man heller ikke kan finne, at deres forhold rammes av noen annen straffebestemmelse.