Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1938-11-05
Publisert: Rt-1938-815
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 196
Parter: Statsadvokat Riisnæs, aktor mot Knut Hansen (forsvarer advokat J. M. Lund).
Forfatter: Rivertz, Boye, Motzfeldt, Næss, Solem, Lie, Berg
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §298, Straffeprosessloven (1887) §283, §299, §383, Straffeloven (1902)


Dommer Rivertz: Til prøvelse av Høiesterett har Kjæremålsutvalget henvist anke fra statsadvokaten i Bergen og Hordaland over Bergen forhørsretts dom av 4 juni 1938 hvorved Knut Hansen som var siktet for forbrytelse mot straffelovens §298, jfr. §299, blev frifunnet.

Angående saksforholdet henvises til forhørsrettens domsgrunner.

Anken gjelder lovanvendelsen, idet statsadvokaten mener at siktede må ansees for å ha gjort sig en næringsvei av lykkespill.

Ved sakens oversendelse til Kjæremålsutvalget har Riksadvokaten bemerket at da siktede ikke har villet erkjenne at han hadde forståelsen av at hans forhold var rettsstridig, stiller det sig tvilsomt om det her foreligger en sådan tilståelse at summarisk pådømmelse kunde skje. Jeg er enig med Riksadvokaten i at betingelsene for pådømmelse ved forhørsrett efter straffeprosesslovens §283 neppe har foreligget, men da dommen er frifinnende og anken ikke gjelder saksbehandlingen, kan denne feil ikke medføre ophevelse av dommen.

Hvad angår det spørsmål som anken gjelder, nemlig forståelsen av straffelovens §298, finner jeg å måtte slutte mig til forhørsretten og anser det tilstrekkelig å henholde mig til den begrunnelse som denne har gitt.

Slutning:

Anken forkastes. (Vanlig salær til forsvareren.)

Dommer Boye: Enig med førstvoterende.

Dommer Motzfeldt: Likeså.

Dommer Næss: Jeg antar at anken bør tas til følge, idet jeg finner at det påtalte forhold må hen føres under straffelovens §298. Den utleie av lokalet som har funnet sted karakteriseres ved at det er til lykkespill det skulde anvendes, og at dette har vært av vesentlig betydning for sikte de som ellers ikke hadde kunn et påregne den avtalte leie. At han ikke har deltatt selv i

Side:816

spill og at leiens størrelse ikke var avhengig av dette, finner jeg ikke avgjørende for forholdets bedømmelse. Jeg antar at han har gjort sig en næringsvei av å utleie lokalet til lykkespill, og at han derfor går inn under lovbestemmelsen.

Med hensyn til salæret er jeg enig med førstvoterende. Da jeg vet at jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Solem: Jeg er enig med førstvoterende og skal i anledning av dommer Næss' dissens bemerke, at det ikke i saken finnes nogen oplysning om at siktede ikke kunde påregnet den avtalte leie på annen måte enn ved å leie huset ut til folk som drev lykkespill.

Dommer Lie: Jeg er enig med førstvoterende.

Justitiarius Berg: Jeg er enig med herr dommer Næss. Jeg forstår straffelovens §298 så, at den rammer ikke bare den som selv deltar i lykkespill, men også den som skaffer spille lokalet, jfr. Kjerschows kommentar s. 735. Jeg går videre ut fra at en gjør sig en næring av lykkespill, selv om inntekten av lykkespillet bare er et bierhverv, og ikke hans hovederhverv, jfr. Kjerschows kommentar til straffeloven s. 735. Jeg finner det lite tvilsomt at siktede hadde forbrutt sig mot §298, om leien for lokalet var blitt betalt som en viss del av spilleinntekten. Men at lei en er fastsatt til et bestemt beløp pr. uke uten hensyn til omsetningen mellem spillerne kan efter min mening ikke føre til at hans forhold faller utenfor loven. Jeg legger, som herr dommer Næss, vekt på at det ikke kan være synderlig tvilsomt at den eneste forklaring til den høie leieinntekt han har hatt er at vedkommende rum i uthuset skulde brukes til pokerspill. Og dette må siktede ha vært fullt på det rene med. Det er i ankeerklæringen nevnt at han har oplyst at han selv betalte 15 kr. pr. måned i husleie for hele hytten, mens han for det rum han leiet til spillegjengen fikk 15 kr. pr. uke. I en politirapport er oplyst at det i rummet ikke var annet bohave enn et bord og en benk og ellers nogen tomkasser som blev brukt som stoler.

Av forhørsrettens dom:

Retten finner godtgjort at siktede i tiden desember 1937-februar 1938 har leiet ut et rum han disponerte i en hytte i Fjøsangerveien i Bergen til en «gjeng» personer om hvilke han visste at de i hytten vilde drive lykkespill (poker) om penger av den art som omhandles i strakelovens §298, jfr. §299, og at de leiet hytten bare i denne hensikt. Siktede skulde ha en godtgjørelse av kr. 15 pr. uke, som senere blev kassert inn med en tredjedel eller kr. 5 på hver av ukens 3 spilleaftener. Siktede deltok ikke selv i spillet og var heller ikke tilstede, uten når han kom for å kassere inn avgiften Nogen ganger så han at denne blev tatt av «spillepotten», andre ganger var den lagt tilside til ham før han kom. Retten opfatter forholdet derhen at han efter avtalen med «gjengen» hadde samme krav på godtgjørelse uten hensyn til om der var noget i «potten» eller ikke, og uten hensyn til hvordan spillet gikk, ja selv uten hensyn til om der overhodet blev spilt, altså også dersom «gjengen» en kveld skulde ha funnet på å beskjeftige sig med et helt uskyldig tidsfordriv. Forsåvidt er denne sak forskjellig fra et par tidligere saker som er pådømt ved Bergen byrett, og hvor husvertens godtgjørelse

Side:817

var stipulert som en prosentsats av «potten» og således var avhengig av at der blev spilt og av innsatsenes høide.

Retten antar under tvil at siktedes forhold i nærværende sak ikke står i en slik umiddelbar forbindelse med spillet at han kan sies å ha gjort sig en næringsvei «av lykkespill», og antar derfor at forholdet ikke går inn under §298. Det er ganske visst så at det kan se subtilt ut å la straffbarbeten avhenge av enten husrumgodtgjørelsen er avtalt i den ene eller annen form, der er dog en betydelig forskjell i husvertens interesse i spillet enten der er avtalt en prosentsats av potten som husleiegodtgjørelse, eller der er avtalt en fast sum, i hvilket siste tilfelle spillet ikke for nogen dels vedkommende kan sies å være drevet for husvertens regning. For medvirkning kan siktede ikke straffes, da det bare er den medvirkning som består i forledelse som er straffbar. Skjønt retten ikke tillegger det nogen avgjørende betydning, finner den dog også å burde nevne at §383 har en særskilt straffetrusel mot den som på offentlig sted yder husrum til lykkespill, mens §298 ikke nevner husrum. De to paragrafer har riktignok forskjellige områder som kan forklare den forskjellige uttrykksmåte, men retten vilde allikevel funnet det naturlig om §298 hadde vært gitt en noget annen form dersom det hadde vært meningen å ramme forhold som det der foreligger i nærværende sak.

Siktede har selv ifølge sin forklaring ment at hans forhold ikke var rettsstridig. Retten vilde imidlertid ikke ha frifunnet av denne grunn hvis den hadde funnet forholdet straffbart. Da imidlertid dette ikke er tilfellet, blir siktede å frifinne.