Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1939-05-24
Publisert: Rt-1939-375
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 91
Parter: Ingeniør Trygve Brodtkorb (advokat Arne Dahl) mot Marit Nytrøen (advokat M. Sterri).
Forfatter: Alten, Broch, Bonnevie, Klæstad, Motzfeldt, Stang, Berg
Lovhenvisninger: Domstolloven (1915) §108, Tvistemålsloven (1915) §387, §394, Skjønnsprosessloven (1917) §13, §14, §106, §107, §201, §386


Dommer Alten: Ved Nord-Østerdal herredsrett blev det den 9 september 1937 holdt en overodelstakst over eiendommen Misjøhaugen, gnr 12 bnr 2 i Øvre Rendal, hvorved verdien blev satt til kr. 6.240. Denne takst blev ophevet og saken hjemvist til ny behandling ved Høiesteretts kjennelse av 18 august 1938, som er referert i Rt. side 553. Høiesteretts flertall fant i tilslutning til annenvoterende at det ikke var avgitt noe forsvarlig skjønn over eiendommens fulle verdi efter gangbar pris i egnen, men at verdsettelsen måtte betegnes som en vilkårlighet.

Ny overtakst blev holdt 2 september 1938, men skjønnsmennene satte også denne gang enstemmig verdien til kr. 6.240.

Saksøkte Trygve Brodtkorb har, med bevilling til fri sakførsel, påanket den nye overtakst og nedlagt påstand om at taksten opheves og henvises til Sør-Østerdal skjønnsrett, til ny behandling, at Marit Nytrøen ilegges saksomkostninger for overskjønnet og Høiesterett, og at det tilkjennes den opnevnte sakfører salær av statskassen.

Ankemotparten Marit Nytrøen, som også har fri sakførsel, påstår at anken forkastes, at den ankende part ilegges omkostningsansvar til det offentlige for Høiesterett og at det tilkjennes den opnevnte sakfører salær.

Anken grunnes dels på saksbehandlingen og dels på rettsanvendelsen.

Side:376

Anken over saksbehandlingen gjentar to innsigelser mot overskjønnsrettens sammensetning som er forkastet ved dennes kjennelse. Den første av disse innsigelser går ut på at de samme skjønnsmenn ikke kunde gjøre tjeneste ved den nye overtakst. Efter referat i kjennelsen er innsigelsen begrunnet med at Høiesterett ved hjemvisingen av saken intet har uttalt om hvorvidt det bør opnevnes nye skjønnsmenn, og at opnevnelsen av de samme skjønnsmenn vilde sette disse i en tvangssituasjon som det ikke kan ha vært lovens mening å sette dem i. Det fremgår herav at innsigelsen ikke er begrunnet i en påstand om at skjønnsmennene skulde være ugilde efter §108 i domstolloven. Hermed stemmer det at rettens formann ifølge rettsboken, for innsigelsen blev fremsatt, har gjort skjønnsmennene og partene opmerksom på domstolslovens ugildhetsregler i §106, §107 §108, uten at noen bemerkning fremkom, og at retten i kjennelsen anfører: «Det er enighet mellem partene om at noen ugildhetsgrunn foreligger ikke for noen av skjønnsmennenes vedkommende». Heller ikke for Høiesterett har den ankende part gjort gjeldende at domsmennene skulde være ugilde efter domstolslovens §108, og når det anføres at de har befunnet sig i en tvangssituasjon, er dertil å si at deres stilling ikke har vært noen annen enn den medlemmene av underordnede retter kommer i i alle tilfelle hvor deres første dom blir ophevet av Høiesterett ut fra en rettsopfatning som den underordnede rett er forpliktet til å følge. Jeg er på det rene med at bestemmelsene i §386 i tvistemålsloven om hjemvising av saken til den underordnede rett ikke er til hinder for at rettens sammensetning forandres hvis det opdages under den nye behandling at det for noen av rettens medlemmer foreligger en ugildhetsgrunn. Men det har efter min mening ikke vært tilfelle i denne sak, og jeg mener derfor at innsigelsen med rette er forkastet av overskjønnsretten.

Den annen formelle innsigelse går ut på at da skjønnsmennene i henhold til skjønnslovens §14 er opnevnt utenfor kommunen, skulde det efter lovens §13, siste ledd, bare ha vært opnevnt det antall skjønnsmenn som skulde gjøre tjeneste, mens det blev gått frem efter den almindelige regel i §13 og gitt partene adgang til utskyting. Jeg finner imidlertid med overskjønnsretten at da det ikke blev gjort noen innvending mot overskjønnsrettens sammensetting ved den første behandling og da det heller ikke blev anket til Høiesterett av den anførte grunn, kan innsigelsen ikke tillegges noen betydning. Jeg kan heller ikke se at det på noen måte har vært til skade for den ankende part at det er opnevnt så mange skjønnsmenn at han har kunnet benytte sig av utskytingsretten.

Med hensyn til rettsanvendelsen anfører den ankende part at overskjønnsretten i strid med tvistemålslovens §394, 2. ledd, har satt sig ut over Høiesteretts rettsopfatning ved å fastholde en vilkårlig verdsettelse av eiendommen istedenfor å avgi et forsvarlig skjønn over dens fulle verdi efter gangbar pris i egnen. Denne ankegrunn må efter min mening tas til følge.

Som nevnt av førstvoterende i den forrige ankesak blev det under overskjønnsforretningen avsagt kjennelse om de rettslige

Side:377

forutsetninger for skjønnet med sådan slutning: «Det blir ved taksten ikke å ta hensyn til - eller å gjøre noe fradrag av den grunn - at saksøkersken eller andre måtte ha odelsrett til eiendommen. I taksten blir å medregne den fulle verdi av samtlige de anvendelser som kan gjøres av eiendommen. Således medregnes med full verdi ikke bare eiendommens mulige anvendelse som seterbruk, men også med full verdi dens anvendelse som sportseiendom - til jakt og fiske». I skjønnsgrunnene anføres nå: «Skjønnsmennene har på ny i fornøden utstrekning befaret eiendommen. Alle de faktorer som må antas å ha betydning for verdien er gjort til gjenstand for behandling under prosedyren. Ved vurderingen har man tillagt disse faktorer den vekt som de fortjener. Skjønnet er kommet til samme resultat som ved overtaksten som blev avhjemlet 10 september 1937. Dette resultat svarer efter vår beste overbevisning til eiendommens fulle verdi efter gangbar pris i egnen. Skjønnsmennene anser sig hverken berettiget eller forpliktet til å verdsette eiendommen Misjøhaugen, gnr 12 bnr 1, men finner kun grunn til å anføre at den pris som professor Sunde har gitt for den og de bud som blev avgitt over eiendommen den 14 juli 1937 ligger langt over dens fulle verdi efter gangbar pris i egnen.»

Det må efter dette antas at skjønnsmennene også ved det nye skjønn har gått ut fra de i og for sig riktige rettssetninger som er gitt uttrykk i den citerte kjennelse. Ved Høiesteretts kjennelse av 18 august 1938 er det imidlertid på en for overskjønnsretten bindende måte fastslått at det, efter de oplysninger som dengang forelå til bedømmelse av eiendommens verdi, ikke kan ansees for en skjønnsmessig forsvarlig rettsanvendelse å sette verdien til kr. 6.240. Spørsmålet blir derfor om det ved den fornyede behandling er tilveiebragt oplysninger som bringer saken i en annen stilling. Det kan jeg ikke finne. Noen ny omstendighet er heller ikke nevnt i skjønnsgrunnene. Overskjønnsretten har, som det vil sees, inskrenket sig til almindelige bemerkninger. Den eneste spesielle anførsel til begrunnelse av verdsettelsen er at den pris som blev betalt for det tilsvarende bruk nr. 1, nemlig kr. 21.000 og de bud som blev avgitt ved auksjonen over denne eiendom i 1937 fra kr. 10.000 til kr. 18.000, ligger langt over dens fulle verdi efter gangbar pris i egnen. Selv om dette må være riktig gir det ingen begrunnelse for at bnr 2 efter gangbar pris bare skulde være verd kr. 6.240. Hvor urimelig denne verdsettelse er, fremgår tilstrekkelig av de oplysninger som er referert av første og annenvoterende i den forrige ankesak. Under enhver omstendighet har overskjønnsretten efter Høiesteretts kjennelse av 18 august 1938 ikke vært berettiget til å fastholde en verdsettelse av kr. 6.240 når det ikke var fremkommet nye oplysninger som ved et forsvarlig skjønn kunde begrunne denne verdsettelse. Også det nye overskjønn må derfor opheves som vilkårlig.

Da skjønnsmennene har satt sig ut over Høiesteretts avgjørelse, finner jeg at saken i overensstemmelse med den ankende parts påstand ikke bør henvises til ny behandling ved samme rett, men til Sør-Østerdal herredsrett i henhold til tvistemålslovens §387,2. ledd.

Side:378

Jeg har også hatt under overveielse om det ikke skulde være grunn til efter domstollovens §201 å pålegge skjønnsmennene å betale erstatning til det offentlige for iallfall en del av de omkostninger som anken har nødvendiggjort. Men efter omstendighetene er jeg blitt stående ved at det kan undlates.

Da begge parter har fått fri sakførsel finner jeg ikke grunn til å ilegge ankemotparten saksomkostninger til det offentlige.

Slutning:

Odelsovertaksten opheves. Overskjønnssaken henvises til Sør-Østerdal herredsrett. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke. Salærene fastsettes for de opnevnte sakførere, høiesterettsadvokatene Arne Dahl og M. Sterri til henholdsvis kr. 700 og kr. 600.

Dommer Broch: Jeg anser mig bundet av Høiesteretts kjennelse av 1938 således at jeg på samme måte som førstvoterende må legge til grunn at efter det materiale som da hadde foreligget for skjønnsretten var den avgitte overtakst på kr. 6.240 ikke et forsvarlig skjønn og måtte betegnes som en vilkårlighet. Når de samme skjønnsmenn ved den nye behandling er kommet til nøiaktig samme resultat uten at det kan sees oplyst at det har foreligget nye skjønnsmomenter eller oplysninger som skulde kunne stille skjønnstemaet i en vesentlig endret belysning, må det efter min mening være nærliggende at de samme feil som Høiesterett hadde fastslått klebet ved det gamle skjønn, også kleber ved det nye. Skjønnets rettslige holdbarhet fremstiller sig da som så tvilsom og lite betryggende at jeg i hvert fall vilde ha funnet det riktigst å opheve taksten av disse grunner.

Bevis for sådant forhold som skulde kunne berettige til å bringe ansvarsbestemmelsen i domstolslovens §201 i anvendelse foreligger efter min opfatning ikke under noen omstendighet.

Det er imidlertid prinsipalt min opfatning at skjønnsmennene ikke burde tjenestgjort ved det nye skjønn. Jeg antar nemlig at de burde veket sete efter domstolslovens §108. Når hensyn tas til den grunn som ophevelsen av det første skjønn er bygget på, kan jeg ikke innse annet enn at skjønnsmennene var i en så vanskelig stilling at de ikke kunde eller burde vært ansett skikket som habile skjønnsmenn for den nye takst. Det er efter herredsrettens protokollasjon noe uklart i hvilken form inhabilitetsspørsmålet har vært reist for skjønnsretten, idet domstolslovens §108 og rettergangslovens §387 ikke synes holdt klart fra hverandre. Men at inhabilitetsspørsmålet i realiteten har vært fremholdt av Brodtkorbs advokat er ikke tvilsomt.

Jeg er enig i at taksten bør henvises til Sør-Østerdal herredsrett i medhold av tvistemålslovens §387.

Med hensyn til saksomkostningene og salæret til de opnevnte sakførere er jeg enig med førstvoterende og tiltrer også hans slutning.

Dommer Bonnevie: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Klæstad: Likeså.

Dommer Motzfeldt: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende angående det avgitte skjønn, men tiltrer

Side:379

angående spørsmålet om den formelle innsigelse på grunnlag av domstolslovens §108 det som er anført av herr dommer Broch. Angående henvising til en annen domstol og salærene er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Stang: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, herr dommer Broch.

Justitiarius Berg: Likeså.

Av overodelstaksten:

Skjønnsmennene har påny i fornøden ustrekning befaret eiendommen. Alle de faktorer som må antas å ha betydning for verdien er gjort til gjenstand for behandling under prosedyren. Ved vurderingen har man tillagt disse faktorer den vekt som de fortjener. Skjønnet er kommet til samme resultat som ved overtaksten som blev avhjemlet 10 september 1937. Dette resultat svarer efter vår beste overbevisning til eiendommens fulle verdi efter gangbar pris i egnen. Skjønnsmennene anser sig hverken berettiget eller forpliktet til å verdsette eiendommen Misjøhaugen, gnr 12, bnr 1, man finner kun grunn til å anføre at den pris som professor Sunde har gitt for den, og de bud som blev avgitt over eiendommen den 14 juli 1937 ligger langt over dens fulle verdi efter gangbar pris i egnen. - - -