Rt-1940-221

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1940-03-09
Publisert:	Rt-1940-221
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 25 B
Parter:	Advokat J. K. Saltnæs (advokat Annæus Schjødt) mot 1. Fru Elida Sønjus konkursbo, 2. Fru Gunhilde Thorstensen (overrettssakfører Trygve Fremstad til prøve.)
Forfatter:	Næss, Klæstad, Broch, Fougner, Boye
Lovhenvisninger:

Dommer Næss: Angående denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til domsgrunnene for de avsagte dommer.

Ved Oslo byretts dom av 3 april 1937 ble den av fru Elida Sønju ved obligasjon stor opprinnelig kr. 8.000, nå pålydende kr. 4.000 i Myrvold gnr 102, bnr 143 i Aker, datert 13. tinglyst 16 september 1932 foretatte pantsettelse dømt ugyldig overfor advokat Saltnæs for det beløp hvormed den overstiger kr. 2.500. Advokat Saltnæs ble dømt til å betale fru Gunhilde Thorstensen kr. 1.500 med 6 av hundre i årlig rente derav fra 26 april 1935 til betaling skjer. Saksomkostninger ble ikke idømt.

Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 8 februar 1938 ble advokat J. K. Saltnæs kjent å ha vært uberettiget til å benytte den omhandlede pantobligasjon i Myrvold og tilpliktet å betale til fru Gunhilde Thorstensen kr. 4.345,60 med 6 av hundre i årlig rente derav fra 30 juni 1937 til betaling skjer og i saksomkostninger for byretten og lagmannsretten til de ankende fru Elida Sønju og fru Thorstensen kr. 900. En av lagmannsrettens dommere, byrettsdommer Riekeles dissenterte og stemte for at advokat Saltnæs anerkjentes som berettiget til betaling av pantobligasjonens utbringende for et beløp av kr. 1.200, og at han bare delvis skulle betale saksomkostninger med kr. 600.

Ved ankeerklæring av 23 mars 1938 har advokat Saltnæs innbrakt lagmannsrettens dom for Høyesterett med påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for alle retter. Som ankegrunner anføres at han «finner at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det har funnet at advokat Saltnæs ikke kan gjøre pantobligasjonen gjeldende overfor fru Thorstensen,

Side:222

fordi fru Thorstensen hadde uttatt forliksklage mot fru Sønju 27 juli 1932, altså for pantobligasjonens utstedelse, og fordi han måtte forstå at det var en nærliggende mulighet for, at det ville bli nedlagt påstand om omgjørelse av en mellom fru Thorstensen og fru Sønju inngått handel om Grua Hotell, hvorved en del av kjøpesummen ble avgjort ved eiendommen Myrvold, g. nr. 102, bnr 143 i Ø. Aker. Det antas videre å være en feil når flertallet har antatt at fru Sønju på den tid pantobligasjonen ble utstedt, ikke fritt kunne disponere over sine midler, fordi der ved ovennevnte forliksklage var reist tvist i anledning av handelen, og at advokat Saltnæs som kjente til tvisten var uberettiget til å ta imot en slik disposisjon som utstedelsen av en pantobligasjon fra fru Sønju». Det hevdes videre at retten ingen adgang har til å prøve og bedømme advokat Saltnæs' salærberegning vis à vis fru Sønju. Det er bare spørsmålet om advokat Saltnæs har ervervet en panterett etter obligasjonen som er undergitt rettens prøvelse.

Fru Elida Sønjus konkursbo og fru Gunhilde Thorstensen har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de foregående retter, idet jeg i det vesentlige deler den av dommer Riekeles i lagmannsretten hevdede oppfatning som hva hovedspørsmålet angår også deles av byretten.

Jeg er nemlig med disse dommere enig i at advokat Saltnæs ikke bør frakjennes enhver rett til å benytte seg av den til ham utferdigede pantobligasjon i Myrvold. Den omstendighet at fru Sønju hadde ervervet denne eiendom til fyllestgjørelse av en del av den avtalte kjøpesum for Grua Hotell som hun like før hadde solgt til Thorstensen, og at kjøperen allerede hadde uttalt forliksklage på grunn av påståtte mangler ved den solgte eiendom og uriktige opplysninger om denne, kan ikke antas å berøve Saltnæs retten til å benytte seg av den til ham utstedte pantobligasjon i Myrvold. Handelen om Grua Hotell ble ganske visst omstøtt som resultat av det mot fru Sønju innledede søksmål og denne mulighet kan ha framstilt seg for advokat Saltnæs da han mottok den omhandlede pantobligasjon til sikkerhet for sitt tilkommende for å bistå fru Sønju under den rettergang som var innledet. Men omstendighetene var allikevel ikke slik at utstedelsen av pantobligasjonen til Saltnæs måtte ansees uberettiget fordi den måtte tilsikte å avskjære kjøperen av hotellet, Thorstensen, adgang til fyllestgjørelse hos fru Sønju. Liksom de tidligere retter må jeg forkaste den av fru Thorstensen og fru Sønjus konkursbo framsatte påstand herom. Og jeg kan ikke finne at det bare av hensyn til den mulighet at handelen kunne bli omstøtt nødvendigvis måtte framstille seg som uberettiget for advokat Saltnæs å motta en pantobligasjon i eiendommen i øyemed å sikre ham godtgjørelse for arbeidet som fru Sønjus prosessfullmektig. Det må så vidt skjønnes komme an på de nærmere omstendigheter hvordan et slikt forhold rettelig bør bedømmes. Thorstensens interesse til sa visstnok at eiendommen var mest mulig intakt ved den eventuelle tilbakeskjøtning. Fru Sønju

Side:223

hadde på sin side interesse av å forsvare sin ervervede rett i Myrvold, og det ligger nær å anta at hun på det tidspunkt da hun utstedte obligasjonen var uten synderlig andre midler enn de som Myrvold representerte til sikring av advokatens krav. Salget var fullstendig gjennomført ved utstedelse og tinglysing av skjøte og de senere avsagte dommer angående handelens omstøtelse avgir ikke bevis for svikaktig atferd fra fru Sønjus side, idet en innsigelse herom ble forkastet.

Det foreligger intet som gir grunn til å tro at advokat Saltnæs da han mottok engasjementet eller fikk sikkerheten regnet med som sannsynlig at salget ville bli omstøtt. Jeg kan imidlertid ikke deri legge en forutsetning hos ham om alene å være sikret ved pantobligasjonen hvis resultatet ble som forventet. Jeg antar at man ville strekke kravet til gjensidig hensynsfullhet i handel og vandel vel langt hvis en ville anse en disposisjon som den her omhandlede som uberettiget utelukkende av hensyn til den part som hadde interesse av å påstå handelen omgjort.

Når det dernest er spørsmål om utstrekningen av den av advokat Saltnæs ervervede panterett, kan jeg ikke finne at det er rimelig å anerkjenne retten i videre omfang enn til dekning av den til enhver tid opptjente godtgjørelse for det av Saltnæs utførte verv som fru Sønjus prosessfullmektig. Jeg kan ikke anse hele det nevnte maksimumsbeløp kr. 4.000 som pantobligasjonen skulle sikre Saltnæs som et beløp innbetalt forskuddsvis à konto hos Saltnæs eller som et beløp som fru Sønju hadde bundet seg, til endelig, uten adgang til eventuelt å tilbakekalle Saltnæs' mandat. Derfor antar jeg med det dissenterende medlem av lagmannsretten at obligasjonen alene beskytter advokat Saltnæs' krav for så vidt dette var opptjent da det av Thorstensen ble avholdt avsetningsforretning hos fru Sønju 4 april 1933. Jeg henviser foruten til det av dommer Riekeles siterte sted hos Augdahl: Norsk Panterett side 157 til Per Rygh: «Gjorte» pantobligasjoner side 55-59 og side 61. Jeg finner dog ikke grunn til å foreta reduksjon av det av Saltnæs stipulerte salær for herredsrettssaken og finner derfor å burde stadfeste pantobligasjonen som gjeldende for kr. 1.500.

Angående et beløp av kr. 105,60 som er medtatt i anken finner jeg etter det opplyste at lagmannsrettens avgjørelse bør stadfestes og henholder meg for så vidt til lagmannsrettens begrunnelse.

Resultatet vil etter dette bli at Saltnæs må tilsvare et beløp av kr. 2845,60, idet han anerkjennes som beskyttet ved pantet for kr. 1.500. Jeg finner at advokat Saltnæs etter dette resultat må tilsvare del vise saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Domsslutning:

Advokat J. K. Saltnæs kjennes å ha vært uberettiget til å benytte pantobligasjon stor opprinnelig kr. 8.000 utstedt av fru Elida Sønju med pant i Myrvold gnr 102, bnr 143 i Aker, datert 13 og tinglyst 16 september 1932 utover et belop av kr. 1.500.

Side:224

Advokat J. K. Saltnæs betaler til fru Gunhilde Thorstensen kr. 2.845,60 med 6 av hundre i årlig rente derav fra 30 juni 1937 til betaling skjer. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler advokat J. K. Saltnæs til fru Elida Sønjus konkursbo og fru Gunhilde Thorstensen kr. 800. Fristen for å oppfylle dommen er to uker fra den dag den blir forkynt.

Dommer Klæstad: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige henholde meg til de betraktninger som lagmannsrettens flertall har gitt uttrykk for.

Dommer Broch: Som herr dommer Klæstad.

Dommer Fougner: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Boye: Likeså.

Av byrettens dom (dommer C. Kruse-Jensen):

Ved kontrakt av 22 juni 1932 solgte fru Elida Sønju sin eiendom Grua Hotell i Lunder til Conrad Thorstensen for kr. 48.585. Kr. 25.225 ble avgjort ved overtagelse av pantegjeld og kr. 15.000 betaltes kontant og resten kr. 8.360 likvidertes ved at fru Sønju ble overdradd eiendommen Myrvold i Østre Aker etter en pris av kr. 18.000 pantegjeld.

Ved Hadeland og Land herredsretts dom av 24 februar 1933 ble handelen omgjort. Domsslutningen lyder således: «Fru Elida Sønju dømmes til å betale Conrad Thorstensen kr. 16.199,55 med 5 pst. rente fra 27 juli 1932 og til å tilskjøte Thorstensen eiendommen Myrvold, gnr 102, bnr 143 i Østre Aker med beheftelser ikke overstigende kr. 10.000 mot at Thorstensen på sin side tilskjøter Elida Sønju eiendommen Grua Hotell, gnr 67 bnr 24 i Lunner. - - -» I dommens premisser heter det bl.a.: «Retten har vært i tvil om hvorvidt Sønjus opptreden bør betegnes som svikaktig, men den er blitt stående ved at det ikke er blitt ført fullt ut bevis for dette og innskrenker seg derfor til å karakterisere den som uaktsom.» Forliksklagen i saken var blitt uttatt 27 juli 1932 altså ca. 1 måned etter salget.

Ved høyesterettsdom av 29 oktober 1935 ble herredsrettens dom stadfestet og fru Sønju ytterligere ilagt kr. 800 i saksomkostninger.

Allerede den 4 april 1933 var det imidlertid etter Thorstensens forlangende blitt avholdt avsetningsforretning hos fru Sønju. Under denne møtte hun sammen med sin prosessfullmektig saksøkte advokat Saltnæs, og opplyste at det mottatte kontantbeløp kr. 15.000 i sin helhet var disponert. Til utlegg ble anvist eiendommen Myrvold som imidlertid ytterligere var blitt beheftet med en pantobligasjon til saksøkte angivelig effektiv for kr. 4.000. I forbindelse med avsetningsforretningen opplyste saksøkte at han hadde mottatt den nevnte obligasjon som sikkerhet for sitt tilgodehavende i anledning av prosessen - herunder også ennå ikke opptjent salær for Høyesterett. Det ble fra Thorstensens side straks protestert mot lovligheten av denne sikkerhetsstillelse. I avsetningsforretningen heter det bl.a.: «Den under 16 september tinglyste obligasjon stor kr. 8.000 er utstedt som garanti for advokat Saltnæs' tilgodehavende inntil kr. 4.000. - - -»

Fru Sønjus bo ble etter forlangende tatt under skifterettens behandling ved Aker skifteretts kjennelse av 20 januar 1936. Etter konkursen ble eiendommen Myrvold - for at auksjon kunne unngås - overdradd

Side:225

saksøker nr. 2 som panthaver ifølge avsetningsforretningen av 4 april 1933 for kr. 19.000. - - - Da det i skiftesamling i konkursboet den 31 august 1936 viste seg at saksøkte ikke hadde levert oppgjør for den mottatte obligasjon besluttet bostyret å anlegge sak mot ham til fastsettelse av hans panterett i henhold til obligasjonen. Saksøker nr. 2 sluttet seg til denne aksjon. - - -

Saksøkerne gjør prinsipalt gjeldende at saksøkte gjennom den omhandlede obligasjon overhodet ikke har ervervet noen panterett og de anfører i den forbindelse at obligasjonen ble utferdiget av fru Sønju for å hindre Conrad Thorstensen i å søke dekning for sitt tilgodehavende hos henne, hvilket saksøkte etter saksøkernes mening ikke kan ha vært ubekjent med. Subsidiært hevder de at obligasjonen i intet tilfelle kan tjene som sikkerhet for annet enn det saksøkte hadde tilgode da handelen var omgjort ved herredsrettens dom og avdøde Thorstensen var gitt utlegg i eiendommen ved avsetningsforretningen av 4 april 1933. Atter subsidiært mener de at saksøkte ikke kan ha panterett ifølge obligasjonen for mer enn hva det tilkommer ham i salær for prosedyren for herreds- og Høyesterett, hvilket ikke tilnærmelsesvis kan komme opp i et beløp av kr. 4.000. - - -

Retten skal bemerke: Etter rettens oppfatning kan saksøkerne ikke gis medhold i sitt prinsipale krav, idet de - som her har den fulle bevisbyrde - ikke kan sies å ha ført tilstrekkelig bevis for at den omtvistede obligasjon med saksøktes vitende og tilslutning ble utstedt av fru Sønju for å hindre avdøde Thorstensen i å søke dekning for sitt tilgodehavende hos henne. På grunnlag av de opplysninger som foreligger i saken - - - finner retten å måtte gå ut fra at obligasjonen i sin tid ble utstedt av fru Sønju til Saltnæs for et beløp av inntil kr. 4.000 til dekning av hans tilgodehavende for arbeid som prosessfullmektig vedrørende transaksjonene i forbindelse med Grua Hotell og hva dermed stod i forbindelse. I denne forbindelse har retten også lagt noen vekt på at fru Sønju på utstedelsestiden hadde rådighet over sitt bo. Av det ovenfor anførte framgår at retten heller ikke kan gi saksøkerne sin tilslutning når de anfører at obligasjonen ikke i noe tilfelle kan tjene som sikkerhet for annet enn det saksøkte hadde tilgode da Thorstensen var gitt utlegg i eiendommen ved avsetningsforretningen av 4 april 1933. Obligasjonen er nemlig, så vidt forståes, ikke noen gjort obligasjon, men - som allerede nevnt - utstedt for utført arbeid med forberedelse og utførelse av herredsrettssaken og videre for arbeid som sannsynligvis ville komme i forbindelse med dommens eventuelle prøvelse for Høyesterett. - - -

Etter det anførte gjenstår det kun å avgjøre hvorvidt saksøkte - som etter hva det er på det rene - betinget seg panteretten på et tidspunkt da han visste at salget av Grua Hotell var bestridt - har adgang til å kreve panteretten opprettholdt for sitt tilkommende for utførelsen av herreds- og høyesterettssakene vedrørende salget av Grua Hotell og hva derved står i forbindelse for et beløp av kr. 4.000. - - -

På grunnlag av de foreliggende opplysninger - først og fremst saksøktes opplysninger under hans rettslige forklaring samt herreds- og høyesterettsdommenes avgjørelse med hensyn til omkostningsspørsmålet - er retten kommet til det resultat at saksøktes salær ikke under noen omstendighet burde vært satt høyere enn kr. 2.500. Herav følger at pantsettelsen i forhold til saksøkte må dømmes ugyldig for det overskytende beløp samt at han må tilpliktes å betale saksøker nr. 2 kr. 1.500. - - -

Side:226

Av lagmannsrettens dom: (Lagdommer Miøen, kst. lagdommer Koefoed, byrettsdommer Riekeles.)

- - - Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn byretten. Retten finner som byretten ikke bevist at det foreligger svik fra advokat Saltnæs' side. Den finner ikke bevist, at obligasjonen qu. er utstedt i den hensikt å hindre Thorstensen fra å få sin rett. Men rettens flertall lagdommerne Miøen og Koefoed, finner at advokat Saltnæs allikevel ikke kan gjøre obligasjonen gjeldende overfor fru Thorstensen.

Thorstensen hadde tatt ut forliksklagen mot fru Sønju i anledning av mangler ved Grua Hotell allerede 27 juli 1932. Det var riktignok ikke i forliksklagen uttrykkelig påstått handelens omgjørelse men advokat Saltnæs måtte som jurist forstå at dette var en nærliggende mulighet, noe som jo også ved stevningens uttagelse kort etter viste seg ble tilfellet. I en påstand om omgjørelse av handelen lå også påstand om å få eiendommen Myrvold igjen, og da selvfølgelig uten påbyrdelse av større heftelser enn det hvilte på eiendommen den gang Thorstensen ga fra seg eiendommen (jfr. de avsagte dommer).

Det er sagt at fru Sønju den gang fritt kunne forføye over sitt bo. Nei, over eiendommen Myrvold som hun hadde overtatt som delvis vederlag for Grua Hotell i anledning av hvis salg det var reist tvist av den tidligere eier av Myrvold, over den kunne hun ikke disponere uten med forbehold av den annens mulige bedre rett. Disponerte hun allikevel over den, utsatte hun seg for å komme i ansvar og hennes medkontrahent ved disposisjonen som kjente til at det var tvist, ble medansvarlig. Advokat Saltnæs forsto eller burde forstått at det var en risiko ved å ta imot en pantobligasjon i Myrvold. En panthaver eller f.eks. en kjøper som var inne i situasjonen ervervet ikke en bedre rett enn pantsetteren eller selgeren. Det var ikke adgang for fru Sønju til å disponere slik over eiendommen at det ble tap for Thorstensen om handelen ble omgjort, og Saltnæs var uberettiget til å ta imot sådan disposisjon.

Fru Thorstensen ansees etter dette å ha krav på å få eiendommen Myrvold uten påheftelse av den omhandlede pantobligasjon. Fru Thorstensen har den 30 juni 1937 måttet innfri obligasjonen hos den godtroende overtager av obligasjonen. Ved forlik fikk hun ettergitt renter for mer enn 1 år mot å betale påløpende omkostninger kr. 105,60. Hun betalte altså kr. 4000 + kr. 240 + kr. 105,60, tilsammen kr. 4.345,60. Dette - - - må advokat Saltnæs erstatte henne. - - -

Dommer Riekeles bemerker: Jeg er uenig med flertallet i, at advokat Saltnæs er uberettiget til overhodet å benytte seg av den pantesikkerhet som han fikk ved den omhandlede pantobligasjon i eiendommen Myrvold. Etter at fru Sønju hadde fått seg eiendommen tilskjøtet, hadde hun full disposisjonsrett over eiendommen. Denne bortfalt ikke i og med, at Thorstensen ved forliksklage av 27 juli 1932 innledet søksmål mot henne. En slik virkning har ikke forliksklagen eller søksmålet. Dersom Thorstensen ville forebygge at fru Sønju disponerte over eiendommen, burde han ha avholdt arrest. Og når han unnlot dette, kan det ikke innsees at Saltnæs ikke har ervervet noen rett ved å motta obligasjonen som sikkerhet for godtgjørelsen for det arbeid som han påtok seg for fru Sønju i anledning av søksmålet vedkommende Grua Hotell.

Men etterat Thorstensen ved avsetningsforretningen den 4 april 1933 hadde fått pant i Myrvold, må det antas, at Saltnæs ikke kunne benytte seg

Side:227

av pantesikkerheten for det framtidige arbeid, kfr. Augdahls panterett side 157. Jeg finner derfor at Saltnæs av obligasjonens utbringende har rett til å ta seg betalt for herredsrettssaken og for ankeerklæringen.

for herredsretten har han beregnet seg kr. 1.500. - - - Hans tilkommende for nevnte sak og for ankeerklæringen synes ikke å kunne oppføres med et høyere beløp enn kr. 1.200. - - -