Rt-1940-48

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1940-02-03
Publisert:	Rt-1940-48
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 9
Parter:	Carl Waagaard og A.S Bjørn Farmanns gate 14 (advokat Chr. Vogt) mot Henry Coll (advokat B. Dahl-Hansen).
Forfatter:	Solem, Schjelderup, Klæstad, Lundevall, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Åndsverkloven (1930) §21, §20, §2, §4

Dommer Solem: Oslo byrett med fagkyndige domsmenn avsa den 4 mai 1936 dom med domsslutning: «Malermester Carl Waagaard og A/S Bjørn Farmanns gate 14 dømmes til in solidum å betale til arkitekt Henry Coll kr. 10.240 og kr. 600 i saksomkostninger.»

Dommen ble både av Waagaard og A/S Bjørn Farmanns gate 14 og av arkitekt Coll påanket til Eidsivating lagmannsrett, som den 15 april 1937 avsa dom med domsslutning: «Malermester Carl Waagaard og A/S Bjørn Farmanns gate 14 dømmes til å betale - en for begge og begge for en - til arkitekt Henry Coll kr. 15.000 med 4 pst. årlig rente derav fra 5 september 1935 til betaling skjer. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler de samme in solidum til arkitekt Coll kr. 1.300.»

Side:49

Waagaard og A/S Bjørn Farmanns gate 14 har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og nedlagt påstånd: «At malermester Carl Waagaard og A/S Bjørn Farmanns gate 14 frifinnes samt tilkjennes sakens omkostninger for alle retter.»

Coll har nedlagt påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes. Malermester Carl Waagaard og A/S Bjørn Farmanns gate 14 tilpliktes å betale arkitekt Henry Coll sakens omkostninger.»

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Partene og en del av de vitner som er ført for byretten og lagmannsretten er avhørt ved bevisopptagelse til bruk for Høyesterett. Det er dessuten framlagt en del nye erklæringer.

Anken gjelder dommen i dens helhet og i ankeerklæringen er gjort gjeldende 1) at Coll hverken hadde noe kontraktsmessig eller annet krav på å være utførende arkitekt for Waagaard og derfor heller ikke har krav på godtgjørelse som utførende arkitekt, 2) at det ikke fra Waagaards side foreligger noen etterligning av Colls tegninger, 3) at Colls tegninger ikke er beskyttet etter lov om åndsverker og 4) at den idømte erstatning under enhver omstendighet er for stor.

I spørsmålet om Waagaard har etterlignet Colls tegninger er jeg kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre det som er sagt i disse retters domsgrunner om dette. Jeg kan ikke finne dette rokket ved de erklæringer som er framlagt for Høyesterett, bl.a. fra arkitekt J. H. Berner og arkitekt Johan Meyer.

Det er på det rene at Waagaard ikke har brukt alle de tegninger som var overlatt ham, men bare etasjeplanene. Men disse utgjorde en meget viktig del av materialet og var av avgjørende betydning for den måte som Waagaard utnyttet tomten på ved sitt bygg..

Som byretten finner jeg at det ikke er sluttet noen kontrakt mellom Waagaard og Coll om at Waagaard skulle bruke Coll som utførende arkitekt ved bygget. Om de følger Waagaards bruk av tegningene må få skal jeg bemerke:

Det må ansees på det rene at Ramberg, da han forhandlet med Waagaard om salg av tomten og leverte Colls tegninger til Waagaard, nevnte at forutsetningen var at Coll skulle være utførende arkitekt dersom hans tegninger ble benyttet til bygget. Senere henvendte Coll seg personlig til Waagaard, men denne tilkjennega Coll ved denne leilighet, som han også hadde gjort overfor Ramberg, at han ikke ønsket å bruke Coll som arkitekt for sitt byggearbeid.

Når forholdet er dette at Coll har tilbudt Waagaard sin tjeneste som arkitekt og Waagaard har avvist ham, men likevel har brukt en del av hans tegninger, har han ved denne uberettigede benyttelse skaffet seg en vesentlig økonomisk fordel som han måtte vite at Coll ikke ville overlate ham vederlagsfritt. Når en på denne måten ved en uberettiget forføyning utnytter en annens arbeid til egen fordel, tilsier rett og rimelighet at det blir ytet vederlag for utnyttingen. Det vederlag Coll da har krav på

Side:50

må fastsettes skjønnsmessig. Ved dette skjønn må det tas hensyn til at Colls forutsetning for å overlate tegningene var den, som også er vanlig i arkitektkretser og som Waagaard var kjent med, nemlig at Coll skulle bli utførende arkitekt såframt tegningene ble brukt til bygget, og annet ikke ble avtalt. På den annen side mener jeg at det også må legges noen vekt på at det bare er en del - om enn en meget viktig del - av tegne materialet som er brukt og at Colls tegninger var beregnet på et noe billigere bygg enn det som Waagaard til slutt oppførte på tomten. Det må også tas hensyn til at Coll ikke har hatt de vanlige utgifter ved tilsyn med byggearbeidet og at han har hatt sin tid til fri disposisjon etter at han hadde levert tegningene fra seg. Alle hensyn tatt i betraktning finner jeg at vederlaget skjønnsmessig kan fastsettes til kr. 8000.

Jeg finner at Waagaard bør betale saksomkostninger også for Høyesterett.

Domsslutning:

Carl Waagaard og A/S Bjørn Farmanns gate 14 betaler en for begge og begge for en til Henry Coll kr. 8000 med 4 av hundre i årlig rente derav fra 5 september 1935 til betaling skjer samt i saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett kr. 3000. Fristen for å oppfylle dommen er 2 uker fra den dag den blir forkynt.

Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Klæstad og kst. dommer Lundevall: Likeså.

Dommer Bonnevie: I likhet med førstvoterende er også jeg kommet til det resultat at det for så vidt etasjeplanen angår må sies å foreligge en rettsstridig benyttelse fra Waagaards side av Colls tegning.

Ved bestemmelsen av størrelsen av Colls pengekrav mot Waagaard i anledning av dette rettsbrudd, må §21 i loven om åndsverker komme til anvendelse og Coll må altså i et hvert fall kunne kreve utbetalt den nettogevinst som Waagaard har skaffet seg ved den rettsstridige benyttelse av her omhandlede tegning. Men hertil må kravet også være begrenset, idet det i det her foreliggende tilfelle etter min mening må være klart at denne nettogevinst for Waagaard representerer et større beløp enn den økonomiske skade som kan være Coll forvoldt ved handlingen. Ved bedømmelsen av kravets størrelse - altså ved bedømmelsen av Waagaards nettogevinst ved rettsbruddet - legger jeg for mitt vedkommende liten eller ingen vekt på det forhold at Coll hadde tilbudt sin tjeneste som utførende arkitekt for hele bygget mot fullt arkitekthonorar. Den omstendighet at Coll hadde tilkjennegitt å ville være utførende arkitekt og ha fullt honorar hvis alle hans tegninger ble brukt, gir etter min mening ingen veiledning her hvor det ikke dreier seg om alle de for bygget nødvendige tegninger, men bare om en enkelt av dem - etasjeplanen for annen til femte etasje - om enn visstnok den viktigste.

Side:51

Spørsmålet hvorvidt og i tilfelle for hvilken godtgjørelse Coll kunne vært villig til å overlate Waagaard denne ene tegning til fri benyttelse har i det hele tatt så vidt jeg har forstått ikke vært drøftet mellom Waagaard og Coll eller Ramberg. Ved bedømmelsen av størrelsen av Waagaards nettogevinst må en etter min mening se hen til hva det ville koste Waagaard gjennom åpen forhandling enten med Coll eller med en annen jevnbyrdig arkitekt å skaffe seg en like brukbar tegning for etasjeplanen. Det er mulig at Coll om spørsmålet var blitt reist ville vært villig til å selge denne enkelte del av sine arbeid for bygget når han ikke fikk overdradd hele byggets utførelse, men det vet en ikke noe bestemt om. Og jeg må iallfall gå ut fra at Waagaard i tilfelle hos en annen jevnbyrdig arkitekt kunne ha fått en like tilfredsstillende etasjeplan utført som et spesielt oppdrag.

Ved min skjønnsmessige vurdering av Waagaards nettogevinst er jeg alt tatt i betraktning blitt stående ved ikke å kunne stemme for et høyere beløp enn kr. 5.000. Jeg er enig med førstvoterende med hensyn til saksomkostningene.

Av byrettens dom (dommer Helgesen med domsmenn):

- - - Saksøkeren (Coll) har anført at han i årene 1932-1933 etter anmodning av eiendomsmegler S. E. Ramberg utarbeidet tegninger og forslag til bebyggelse av tomten Bjørn Farmanns gate nr. 14. - - -

Ved kontrakt av 29 mai 1933 kjøpte saksøkte nr. 1 malermester Carl Waagaard tomten (samtlige aksjer i A/S Bjørn Farmanns gate 14 som eiet tomten). Salget ble formidlet av Ramberg.

En tid etter at tomten var blitt solgt til Waagaard, oppsøkte også Coll denne og spurte ham om det ville bli bygd etter hans (Colls) tegninger. Hertil skal Waagsard angivelig ha svart at han ikke kom til å benytte tegningene.

Coll påstår at hans tegninger er lagt til grunn for utførelsen av bygget. Han mener seg derfor under de foreliggende omstendigheter berettiget til arkitekthonorar etter arkitektenes norm. Han gjør gjeldende at Waagaard uttrykkelig påtok seg en sådan motsvarende forpliktelse ved kjøpet av tomten. Selv om han det ikke hadde gjort - hevder Coll - så er det vanlig praksis at den som bruker en arkitekts tegninger også har plikt til å benytte arkitekten som utførende arkitekt for bygget med plikt til å betale ham vanlig honorar etter normen. Subsidiært bygger Coll sitt krav på bestemmelsen i loven om åndsverker av 6 juni 1930 nr. 17, §20 og §21, jfr. §2 nr. 7, og hevder at Waagaard og selskapet er forpliktet til å erstatte den økonomiske skade som er voldt ham ved Waagaards rettsstridige bruk av hans tegninger. Han mener at dette tap må settes lik arkitekthonoraret.

Partene er enige om at det til grunn for en eventuell beregning av Colls godtgjørelse skal legges en byggesum på kr. 450.000. Arkitekthonoraret vil da etter normens klasse III være kr. 20.295 som svarer til påstandsbeløpet.

- - - Waagaard gjør bl.a. gjeldende at Colls tegninger eller etterligninger av disse overhodet ikke er blitt benyttet ved bebyggelsen av tomten. Arkitekt Nissen har tegnet bygget for Waagaard, og Nissen har ikke sett Colls tegninger eller hatt noen ide om at Coll hadde gjort tegninger til bygget. Heller ikke Waagaard selv har på noen måte utnyttet Colls planer og tegninger. - - -

Side:52

Retten skal bemerke: Etter de foreliggende opplysninger er det på det rene at arkitekt Coll høsten 1932 utarbeidet et helt selvstendig projekt angående bebyggelsen av Bjørn Farmanns gate nr. 14. Coll utarbeidet i alt 5 tegninger, nemlig plan av 1, 2, 3, 4 og 5 etasje, plan av 6 etasje, plan av 7 etasje, plan av kjeller, fasadetegning og snitt. Det av Coll utarbeidede projekt representerer etter rettens mening en helt selvstendig løsning som etter loven om åndsverker av 6 juni 1930 nr. 17 er rettsbeskyttet, se lovens §2 nr. 7 og §4 sammenholdt med bestemmelsene i §20 og §21.

Coll utarbeidet projektet på egen risiko, idet avtalen mellom ham og Ramberg som arbeidet med tomten var at Coll intet honorar skulle ha hvis Colls tegninger ikke ble benyttet. Hvis de derimot ble brukt skulle Coll bli utførende arkitekt og ha fullt arkitekthonorar. Det er uklart om dette ble uttrykkelig avtalt mellom Coll og Ramberg. Det er iallfall etter rettens mening godtgjort at begge to fra første stund av var innforstått med denne ordning, og det er også en innen byggevirksomheten hyppig anvendt framgangsmåte.

Foruten Colls tegninger er i retten også framlagt 4 tegninger datert 21-25 september 1933, signert av arkitekt Trygve Nissen. Disse tegninger (etasjeplan, 6. etasjeplan, kjellerplan og fasadetegning) ble av Waagaard innsendt med bygningsanmeldelsen. Tegningene ble derpå endret i forskjellige detaljer. - - - Arkitekt Nissen har som vitne opplyst at han fikk i oppdrag av Waagaard å utarbeide anmeldelsestegninger på grunnlag av skisser Waagaard hadde utført og stillet til hans disposisjon. Da Waagaard ønsket at det skulle forandres noen småting, ble de oprinnelige anmeldelsestegninger erstattet med de 4 tegninger datert mai 1934, og etter disse er byggverket oppført.

Etter å ha gransket samtlige de foreliggende tegninger og sammenholdt de to projekter med hverandre (Colls og Waagaards) og på grunnlag av de øvrige oplysninger i saken, er retten kommet til det resultat at det foreligger så påfallende overensstemmelser mellom de to projekter med hensyn til detaljene og disposisjonene, at det utvilsomt foreligger fra Waagaards side en etterligning eller kopiering av Colls tegninger. Etter rettens mening er det umulig naturlig å forklare de av Waagaard anvendte løsninger på annen måte. Selve planløsningen er ensartet og de uoverensstemmelser som forekommer mellom Colls tegninger og de tegninger som ble brukt ved oppførelsen av bygget er av ren bagatellmessig art, og kan ikke tillegges noen betydning for det spørsmål det her gjelder. Det er som tidligere nevnt på det rene at Waagaard i noen tid hadde i sin besittelse de tegninger som var blitt utarbeidet av Coll, så han (Waagaard) også faktisk hadde full anledning til å sette seg inn i Colls løsninger og misbruke disse.

Retten nevner også til støtte for sin oppfatning at spørsmålet om etterligning i sin tid har vært forelagt for Oslo Arkitektforening, hvis 10-mannsråd den 23 august 1935 avga en uttalelse hvorav hitsettes: «Etter å ha gjennomgått sakens dokumenter med bilag finner Timannsrådet å måtte uttale, at der i arkitekt Trygve Nissens anmeldelsestegninger datert 21-25 september 1933 og de av Waagaard signerte, men i virkeligheten antagelig av arkitekt Trygve Nissen utarbeidede definitive tegninger datert mai 1934, i sine hoveddisposisjoner såvel som i flere detaljer vises så stor likhet med det av arkitekt Coll utarbeidede projekt, at Waagaard (arkitekt Trygve Nissen) ikke kan ha funnet frem til disse løsninger uten påvirkning fra Colls planer. Konklusjon: Timannsrådet finner at de av herr Waagaard utarbeidede

Side:53

tegninger kommer så nær arkitekt Colls løsning, at det må sies å foreligge etterligning.»

Det er da etter rettens mening godtgjort at Waagaard har gjort seg skyldig i et rettsstridig forhold overfor Coll, idet han uten dennes samtykke har brukt hans tegninger og rettsstridig utnyttet disse ved oppførelsen av byggverket på Bjørns Farmanns gate 14, jfr. loven om åndsverker §4.

Spørsmålet blir da om hvilken rettsvirkning dette forhold fra Waagaards side medfører.

Det bemerkes først at retten etter det opplyste ikke kan finne bevis ført for at det eksisterer noen avtale mellom Coll og Waagaard hvoretter sistnevnte på egen vegne eller på vegne av gårdsaksjeselskapet har påtatt seg en kontraktsmessig forpliktelse til å betale Coll fullt arkitekthonorar hvis hans tegninger ble brukt. I det hele kan ikke retten finne at det er ført bevis for at det overhodet eksisterer noe kontraktsforhold mellom Coll og Waagaard. Det som foreligger er et deliktmessig ansvar for Waagaard og selskapet, hvor Waagaard den hele tid etter at han kjøpte tomten i mai 1933 har vært enestyre, idet Waagaard ved sin opptreden også har handlet i selskapets interesse. Dette må derfor også være ansvarlig og noen særskilt selvstendig innsigelse mot selskapets ansvar er heller ikke reist av de saksøkte.

Coll har prinsipalt gjort gjeldende, at Waagaards rettsbrudd må medføre forpliktelse for ham og selskapet til å betale fullt arkitekthonorar, subsidiært at han må betale erstatning etter rettens skjønn overensstemmende med alminnelige rettsregler og bestemmelsen i §21 i loven om åndsverker.

Retten finner å måtte gi den prinsipale påstand om fullt arkitekthonorar medhold. Etter rettens oppfatning må Waagaards forhold bedømmes på samme måte som om han hadde anmodet Coll om å utarbeide planen og tegningene. Det er da alminnelig at det samtidig avtales med arkitekten at denne skal bli utførende arkitekt med krav på vanlig fullt (100 pst.) arkitekthonorar hvis hans tegninger brukes. Dette antas for øvrig også å følge av forholdets natur og derfor tillike gjelde for det tilfelle at det intet uttrykkelig er avtalt herom. Under de foreliggende forhold ville det være urimelig og stride mot alminnelig rettsfølelse om Waagaard ved sin rettsstridige framgangsmåte skulle bli stilt i en bedre stilling enn en som hadde stått i kontraktsmessig rettsforhold til Coll og på grunnlag av dette benyttet hans tegninger og løsninger. Retten henviser til Stang: Innledning til formueretten, 3. utg. side 309 flg. om de såkalte uegentlige rettshandler. Retten mener altså at Waagaards handlemåte i det foreliggende tilfelle blir å behandle som en rettshandel. Waagaard har også under hovedforhandlingen selv gitt uttrykk for at hvis han brukte Colls tegninger var han klar over at det hadde vært ensbetydende med å måtte engasjere Coll som arkitekt. Waagaard har følgelig vært klar over hvilken rettsvirkning det vil medføre hvis han utnyttet Colls tegninger.

Under de foreliggende forhold ble altså Waagaard etter rettens mening ved sin rettsstridige utnyttelse av tegningene forpliktet til som vanlig i disse forhold å benytte Coll som utførende arkitekt og til å betale ham 100 pst. arkitekthonorar. Når han da unnlater å engasjere ham som arkitekt, må han under de i saken foreliggende omstendigheter være forpliktet til å betale ham fullt honorar. Når det ikke foreligger noen avtale om honorarets størrelse, mener retten seg berettiget til å legge arkitektenes honorarnorm til grunn. - - -

Side:54

Retten finner av hensyn til det enkle arkitektoniske utstyr det her gjelder at bygningen under sterk tvil bør plaseres i klasse II og ikke i klasse III. Etter normens kapitel 5, se side 14-15 og den i normen fastsatte reduksjon, se kap. 7 pkt. N (side 21) og da det er tvil om i hvilken klasse byggverket rettelig hører hjemme, se kap. 3 side 10, om anmerkning til klasseinndeling, fastsettes fullt arkitekthonorar til kr. 16.000. Etter det opplyste har Coll for det første utført et arbeid som svarer til hvad det i normen er kalt forarbeid, se side 10. Dessuten har han konferert med bygningsmyndigheter, og gjort tegningene i en sådan stand at de kunne brukes som anmeldelsestegninger. Det honorar han tilkommer herfor setter retten til 20 pst. av det hele honorar, se normens side 17. Resten av det samlede honorar blir da kr. 12800. Da Coll ikke har vært utførende arkitekt og således i byggeperioden ikke har hatt utgifter til administrasjon i forbindelse med dette bygg, finner retten at det skjønnsmessig må gjøres et fradrag på 45 pst. I det anførte resthonorar, således at det framkommer et nettoresthonorar av kr. 7040 som sammen med de nevnte kr. 3200 er den fortjeneste Coll har gått glipp av ved Waagaards framgangsmåte. Waagaard og selskapet blir derfor in solidum tilpliktet å betale Coll kr. 10240 samt saksomkostninger som fastsettes til kr. 600.

Av lagmannsrettens dom (dommerne Krog, Miøen og Stenersen):

- - - Lagmannsretten skal bemerke, at arkitekt Colls her omhandlede projekt antas å være beskyttet ved lov om åndsverker av 6 juni 1930, jfr. dens §2, post 7. - - - Videre bemerkes at det - hvad etasjeplanen angår - viser seg å foreligge så stor likhet mellom de 2 projekter, at det vanskelig kan skyldes en tilfeldighet. Man er derfor med hensyn til denne del av planen kommet til det samme resultat som byretten, at det foreligger en etterligning av Colls tegninger, og kan for så vidt henvise til byrettens domsbegrunnelse. - - -

At arkitekt Nissens tegninger av fasaden, kjelleren og toppetasjen ikke frambyr særlige likhetspunkter med Colls planer, utelukker ikke plagiat av etasjeplanen, som er det eneste Waagaard har utarbeidet skisser til.

Med hensyn til størrelsen av den erstatning, som de ankende parter etter det anførte må dømmes til å betale arkitekt Coll, antar en med byretten at denne har krav på fullt honorar etter honorarnormen. Waagaard har nemlig heller ikke i lagmannsretten kunnet benekte, at han var forpliktet til å betale Coll som arkitekt, hvis han benyttet hans tegninger. Retten finner også at det rettsforhold som besto mellom arkitekt Coll og selgerne av tomten og som Waagaard var gjort bekjent med måtte forplikte Waagaard til å anvende arkitekt Coll som utførende arkitekt, hvis han ville ha Colls planer lagt til grunn for bygget. Waagaard hadde intet rettskrav på å få planene overdratt som forarbeid og har intet forsøk gjort på å oppnå avtale herom. Coll har derimot tilbudt sin tjeneste som utførende, men ble møtt med avslag. Partene er nå enige om at byggverket må henføres til klasse III etter normen. Lagmannsretten er enig med byretten i, at det må gjøres fradrag for innsparte utgifter. Da det er opplyst at Coll ved den tid det gjelder ikke var opptatt med annet arbeid og derfor ville ha benyttet forholdsvis lite leiet hjelp, antas fradraget for utgifter ikke å kunne settes høyere enn til ca. 1/3 av utførelseshonoraret (80 pst.). I henhold hertil finnes erstatningen passende å kunne settes til kr. 15.000. - - -

Side:72