Rt-1940-634
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1940-12-20 |
| Publisert: | Rt-1940-634 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 157 |
| Parter: | Fr. Wettergreen (advokat Sigmond) mot Chr. Finckenhagen (advokat I. Skavlan). |
| Forfatter: | Boye, Næss, Klæstad, Hanssen, Rivertz |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1896) §12, §14, §5, §6 |
Angående nærværende sak sammenheng henvises til Aker herredsretts dom av 25 mars 1939. Dommen, som er avsagt av hjelpedommeren, har sådan domsslutning: «Fr. Wettergreen dømmes til å betale til Chr. Finckenhagen kr. 5.000 med 4 pst. årlig rente fra 3 februar 1938 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Fr. Wettergreen har med tillatelse av Kjæremålsutvalget påanket denne dom direkte til Høyesterett og nedlagt påstand om at han frifinnes og hos ingeniør Chr. Finckenhagen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett.
Motparten. Chr. Finckenhagen har nedlagt påstand om at herredsrettens dom stadfestes og at Wettergreen tilpliktes å betale ham saksomkostninger for underretten og Høyesterett.
Den ankende part har for Høyesterett ikke påberopt seg annet grunnlag for sin frifinnelse enn at fordringen er foreldet.
Angående spørsmålet om foreldelse kommer Høyesterett til et annet resultat enn herredsretten, idet fordringen ansees foreldet.
Som av herredsretten bemerket er foreldelsesfristen overfor forlover av samme lengde som overfor hovedskyldner. foreldelseslovens §6. Begge de krav som saken gjelder, antas undergitt 3 års foreldelse, idet fordringen på kr. 2.957,85 i anledning av Wettergreens salg av et parti gummiringer må ansees som en alminnelig gjeldsfordring for salg av varer og således også foreldes i 3 år, lovens §5,1.
Når herredsretten har ansett disse krav undergitt en 10 års foreldelse i henhold til foreldelseslovens §12 og §14, for så vidt angår Wettergreens ansvar som selvskyldner, er begrunnelsen at hovedfordringen var anmeldt i konkursboet da garantien ble stilt den 14 februar 1923. Dette er imidlertid ikke nok til å begrunne den ekstraordinære foreldelsesfrist som foreldelseslovens §14, jfr. §12 etablerer. For at denne skal få anvendelse må fordringen ikke alene være anmeldt, men også anerkjent i boet. Dette framgår klart av lovens §14, 2. og 3. punktum. Fordringen ble først anerkjent i skiftesamlingen den 16 mars 1923. Da det således ved garantiens stiftelse var en 3 års frist som gjaldt for fordringen og derfor også ifølge lovens §6 for forløftet, inntrådte foreldelse 3 år etter siste avbetaling på fordringen den 23 januar
Side:635
1928, altså den 23 januar 1931. Kravet er først påtalt overfor Wettergreen ved forliksklage av 18 januar 1938.
Dommer Boye er angående spørsmålet om foreldelse kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige henholde seg til dens begrunnelse.
Etter det anførte vil Wettergreen være å frifinne. Etter dette resultat antas saksomkostninger ikke å burde tilkjennes.
Domsslutning:
Fr. Wettergreen frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av herredsrettens dom:
Den 2 desember 1922 ble det ved Oslo skifterett åpnet konkurs i A/S Benz Bil-Imports bo. Ingeniør Chr. Finckenhagen anmeldte den 16 desember 1922 sin fordring til boet på kr. 27.285 og på skiftesamling den 16 mars 1923 ble fordringen anerkjent med kr. 27.047. Boet ble sluttet den 27 mai 1931 med en dividende på ca. 11 pst, og Finckenhagen fikk da dekking med kr. 3.048,19.
Den 14 februar 1923 hadde selskapets disponent, Fr. Wettergreen, overfor Finckenhagen avgitt slik garantierklæring: «Jeg bekrefter telefonsamtale av i går, hvor jeg personlig stiller meg som selvskyldner for Benz Bil-Import A/S' gjeld til Dem. Jeg skal senere komme tilbake med forslag hvordan og hva tid jeg kan ordne med gjelden.» Og den 7 februar 1923 hadde disponentens hustru, Astrid Wettergreen, avgitt slik garantierklæring: «Jeg stiller meg som selvskyldner for inntil kr. 12.000 av det beløp Benz-Bil-Import skylder til ingeniør Chr. Finckenhagen.» Fru Wettergreen avgikk ved døden i desember 1937, og hennes mann har overtatt hennes forpliktelser.
I henhold til sin garanti har Wettergreen betalt følgende beløp: September 1923 kr. 500, desember 1923 kr. 1.500, november 1925 kr. 2.227, januar 1926 kr. 1.000, 10 juli 1926 kr. 187,92, 19 juli 1926 kr. 5, og 23 januar 1928 kr. 400, tilsammen kr. 5.819,92. Dette beløp tillagt den utbetalte dividende i konkursboet utgjør kr. 8.368,11. Av fordringene i konkursboet - kr. 27.047 - skulle det da stå udekket kr. 18.178,89. Finckenhagen mener at Wettergreen ifølge de avgitte garantier er ansvarlig for dette beløp, og da Wettergreen ikke kan erkjenne noe ansvar har Finckenhagen etter forgjeves behandlet forliksklage av 18 januar 1938 reist sak. Han krever ikke betalt det hele beløp, men har nedlagt slik påstand: «At disponent Fr. Wettergreen tilpliktes å betale ingeniør Chr. Finckenhagen kr. 5.000 med renter fra forliksklagen og saksomkostninger.»
- - - Saksøkte hevder at saksøkeren i virkeligheten kun hadde til gode kr. 8.152,85 hos Benz Bil-Import A/S, og at dette beløp nå er dekket. Hans fordring mot boet for øvrig besto i uberettigede krav på honorarer og provisjoner, og betalingen av disse krav var i hvert fall ikke omfattet av garantien. Videre hevder saksøkte at saksøkerens krav mot ham er foreldet, idet hans garanti foreldes samtidig med hovedfordringen. Av saksøkerens fordring i konkursboet var alt, med unntagelse av kr. 2.957,85 vekselkrav som foreldes i 3 år. De kr. 2.957,85 var krav på betaling for varer etter erstatningskrav, som også foreldes i 3 år.
Saksøkeren hevder at saksøkte har stilt seg ansvarlig for den hele fordring, og at foreldelsesfristen er 10 år regnet fra boets slutning. - - -
Retten må etter dette anta at saksøktes mulige forutsetning om at
Side:636
han kun var ansvarlig for den etter hans mening «virkelige» fordring kr. 8.152,85 ikke har vært til stede ved garantiens avgivelse, og i hvert fall ikke er gitt noe uttrykk eller har vært forståelig for saksøkeren. Saksøkte må da ha vært bundet av sin garanti således som dens ordlyd tilsier. - - - Så framt foreldelse ikke foreligger er saksøkte da ansvarlig for den udekkede restgjeld, kr. 18.178,69.
Angående foreldelse bemerkes: Etter foreldelseslovens §6 er foreldelsesfristen overfor forlover av samme lengde som overfor hovedskyldneren. Og det må antas at om hovedskyldneren går konkurs, og fristen overfor ham således blir endret eller forlenget etter reglene i §14 og §12, er dette uten innflytelse på fristen for foreldelse overfor forloveren. Hans ansvar er foreldet ved utløpet av den vanlige foreldelsesfrist for den art fordring som han står ansvarlig for.
Men i nærværende tilfelle var det allerede åpnet konkurs i hovedskyldnerens bo da selvskyldnergarantien ble avgitt, og begge parter var på det rene med det. Det er for en i konkursboet anmeldt fordring det er stilt garanti, og den ordinære eller vanlige foreldelsesfrist for slike fordringer er etter §14 og §12 ti år fra boets slutning. Etter konkursens åpning er fordringenes foreldelse bestemt ved reglene i §14 og §12, og forløfte på slike fordringer avgitt etter konkursens åpning må da foreldes etter de samme regler. Fordringen overfor hovedskyldneren var allerede påtalt da forløfte ble inngått, jfr. §14, og den «vanlige» foreldelsesfrist for fordringene således avbrutt. For den fordring eller de fordringer saksøkte stilte garanti, løp det således ingen annen foreldelsesfrist enn den frist som er anordnet i §14 og §12, dvs. ti år fra boets slutning. Da boet ble sluttet i 1931 kan det således ikke antas at saksøktes ansvar helt eller delvis er foreldet.
Saksøkerens påstand vil etter dette bli å ta til følge. - - -