Rt-1940-7

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1940-01-13
Publisert:	Rt-1940-7
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 3
Parter:	Norsk Forsikringsselskap Æolus A.S (overrettssakfører Leif Bendixen til prøve) mot Daniel Berg, og Daniel Berg mot Norsk Forsikringsselskap Æolus A.S og Forsikringsselskapet Viking (advokat Kjell Hansen-Just).
Forfatter:	Evensen, Næss, Solem, Lundevall, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §30, Motorvognloven (1926)

Dommer Evensen: Aker herredsrett, sorenskriveren med domsmenn, avsa den 29 september 1937 dom med sådan domsslutning: «Forsikringsselskapet Viking betaler til Daniel Berg

Side:8

kr. 500 med 4 av hundre i årlig rente herav fra 26 januar 1937 til betaling skjer. Forsikringsselskapet Æolus og Forsikringsselskapet Norge frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Eidsivating lagmannsrett med 4 sakkyndige domsmenn avsa den 8 desember 1938 dom med sådan domsslutning: «Forsikringsselskapet Viking betaler til Daniel Berg kr. 750. Forsikringsselskapet Æolus betaler til Daniel Berg kr. 11.250 med 4 pst. rente derav fra 26 januar 1937 til betaling skjer. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Forsikringsselskapet Æolus til Daniel Berg kr. 800 og til statskassen kr. 700. I forholdet mellom Daniel Berg og Forsikringsselskapet Viking tilkjennes ikke saksomkostninger.» En av lagdommerne voterte for stadfestelse av herredsrettens dom.

Saksforholdet framgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Så vel Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S som Daniel Berg har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet og omfatter lovanvendelsen så vel som bevisbedømmelsen og erstatningens fastsettelse.

Æolus har nedlagt sådan påstand: «1) Prinsipalt: Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S frifinnes. 2) Subsidiært: Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S dømmes til å betale Daniel Berg erstatning etter rettens skjønn. Ansvarsforholdet mellom Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S og A/S Forsikringsselskapet Viking fastsettes av Høyesterett. 3) Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S tilkjennes saksomkostninger.»

Daniel Berg har nedlagt sådan påstand: «Prinsipalt: 1) A/S Forsikringsselskapet Viking og Norsk Forsikringsselskap Æolus dømmes til in solidum å betale til Daniel Berg erstatning etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 40.000, således at hvert av selskapene blir ansvarlig for kr. 20.000 med lovlige renter og saksomkostninger for alle retter. 2) A/S Forsikringsselskapet Viking og Norsk Forsikringsselskap Æolus dømmes til å betale til statskassen gebyrene som om saken ikke var fritatt for rettsgebyrer. Subsidiært: 1) Lagmannsrettens dom stadfestes. A/S Forsikringsselskapet Viking og Norsk Forsikringsselskap Æolus dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter. 2) A/S Forsikringsselskapet Viking og Norsk Forsikringsselskap Æolus dømmes til å betale til statskassen gebyrene som om saken ikke var fritatt for rettsgebyrer.»

Viking har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger hos Daniel Berg.

Som nytt for Høyesterett er lagt fram en erklæring fra Bergs arbeidsgiver om Bergs arbeidsforhold m.v. samt en erklæring av 8 november 1939 fra den tidligere i saken oppnevnte sakkyndige, professor R. Ingebrigtsen.

Jeg er hva selve erstatningsplikten angår kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall - hvoriblant samtlige 4 bilsakkyndige - og tiltrer i det vesentlige også flertallets begrunnelse. Det er etter min oppfatning ikke tilstrekkelig holdepunkt for fravikelse av lagmannsrettens bedømmelse av den stedfunne

Side:9

kjøring som uaktsom både fra Forsbergs og Nordbys side. Saken foreligger for så vidt i nøyaktig samme skikkelse som for lagmannsretten uten nye opplysninger. De for lagmannsretten avgitte forklaringer er dokumentert for Høyesterett i form av stenografisk referat.

Jeg er likeledes enig med lagmannsretten i at de to kollisjoner må holdes ut fra hverandre og at Viking kun har ansvar for den skade Forsbergs bil påførte Berg, og Æolus kun for den skade Nordbys bil påførte ham.

Derimot er jeg kommet til et annet resultat hva disse skaders ansettelse angår.

På spørsmål fra partenes advokater om det er mulig å dele Daniel Bergs skade (invaliditet) på første og annet sammenstøt, og i tilfelle skaden lar seg oppdele, hvor stor del av den samlede invaliditet skyldes første og hvor stor del skyldes annet støt, har professor Ingebrigtsen i sin før nevnte erklæring av 8 november 1939 bl.a. uttalt: «Jeg er overbevist om, at også første støt var ganske alvorlig. Dette støt og det derav følgende ribbensbrudd har etter all sannsynlighet også gitt hans halshvirvelsøyle et alvorlig trykk med derav følgende varig mén. Ja, det er overveiende sannsynlig, at de symptomer Berg framdeles har fra halshvirvelsøylen og som framdeles i dag bidrar til det varige mén nettopp oppsto ved det første støt. Når herredsretten i domspremissene på side 58 uttaler om første støt:,,en sådan molest vil forholdsvis hurtig helbredes og vil ikke etterlate varig mén", da støttes ikke denne uttalelse av de medisinske forutsetninger bygget på vitneprovene; også første støt har vært ganske alvorlig og må ansees å ha bidratt til det varige mén hos skadede ved traumatisk virkning mot halshvirvelsøylen. Men ikke derved alene. Første støt har også sin andel i skadedes nevrotiske symptomer. Disse er nå nokså fast forankret, de skyldes nok vesentlig skadedes hjernerystelse, men dessuten den samlede mengde av traumatisk lesjon, som rammet skadede ulykkesdagen; å angi prosentvis hvor stor andel hver av de to kollisjoner måtte ha i skadedes nevrotiske symptomer anser jeg helt fåfengt, men kan gå så langt, at jeg vil anse det sannsynlig at annet støt som forårsaket hjernerystelsen i denne henseende har hatt noe større betydning enn første støt. 3) Etter gjennomgåelse av vitneprovene ved lagmannsrettssaken og det øvrige «utdrag til Høyesterett» kan jeg som svar på prosessfullmektigens spørsmål uttale: Både første og annet støt har vært ganske alvorlig. En må anta, at begge har skadet Berg så meget, at det etter begge støt er blitt stående varig mén. Men jeg finner det ganske ugjørlig etter tilfellets medisinske forutsetninger å foreslå en fordeling, endog tilnærmet, av Daniel Bergs blivende invaliditet mellom første og annet støt.»

Hensett til de således foreliggende opplysninger antar jeg at en ikke kan komme forholdet nærmere enn å fordele den samlede skade med en halvpart på Viking og en halvpart på Æolus.

Lagmannsretten har ansatt den samlede erstatning til kr. 12.000. Etter de opplysninger som nå foreligger - de av

Side:10

lagmannsretten anførte momenter for øvrig tatt i betraktning - antar jeg at erstatningen bør forhøyes til kr. 15.000.

Sakens omkostninger antas Viking og Æolus å måtte tilsvare for alle retter. Berg har hatt fritagelse for rettsgebyrer for Høyesterett som for herredsretten og lagmannsretten. Det samlede beløp disse gebyrer andrar til er oppgitt å være kr. 1.412,25 som følgelig vil bli å tilkjenne det offentlige.

Domsslutning:

A/S Forsikringsselskapet Viking betaler til Daniel Berg kr. 7500 med fire av hundre i årlig rente derav fra 26 januar 1937 til betaling skjer samt i saksomkostninger til Daniel Berg kr. 1.000 og til det offentlige kr. 706.13. Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S betaler til Daniel Berg kr. 7.500 med fire av hundre i årlig rente derav fra 26 januar 1937 til betaling skjer samt i saksomkostninger til Daniel Berg kr. 1.000 og til det offentlige kr. 706.13. Fristen for å oppfylle dommen er 2 uker fra den dag den blir forkynt.

Dommer Næss: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg antar at det ikke foreligger ansvarsbetingende forhold fra de to bilføreres side og heller ikke objektivt ansvar og at derfor de to forsikringsselskaper må bli å frifinne, eller for Vikings vedkommende at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste da dette selskap ikke har anket.

Når lagmannsretten har bygd subjektivt ansvar på den antagelse at bilførerne «må ha merket at det var is på veien før de kom til Drengsrudbakken», kan en sådan antagelse etter min mening alene være begrunnet hvis den bygger på et i faktisk henseende tilstrekkelig betryggende grunnlag, og det kan ikke være tilstrekkelig i så henseende å bygge på en større eller mindre skjønnsmessig vurdering av situasjonen. Men det savnes enhver opplysning i saken om at de kjørende har truffet noen isdannelse på veien på strekningen fra Berger til Drengsrudbakken og derfor hatt grunn til å regne med is også i denne bakken. Deres kjøring på denne strekning har derfor også etter opplysningene vært helt uklanderlig og en kan ikke av opplysningene utlede at de har hatt for stor fart utfor bakken regnet etter alminnelige forhold. Først i Drengsrudbakken støtte de plutselig på et isbelegg da de skulle manøvrere sine biler for å unngå de møtende trafikkhindringer. Det er etter det opplyste et kjent naturfenomen at sådan isdannelse kan forekomme lokalt og plutselig ved såkalt «isskudd». Herom har bl.a. kommuneingeniør Berg i Asker uttalt seg som 4. vitne for lagmannsretten. Det er derfor etter min mening ved bedømmelsen av manøvreringen av bilene i Drengsrudbakken ikke berettiget å legge til grunn at bilførerne på forhånd har måttet forstå at de her ville møte is, og jeg er i denne henseende i overensstemmelse med herredsretten i hvis avgjørelse også sakkyndige domsmenn har deltatt. Jeg legger for min del også atskillig vekt på at det ikke er aksjonert av det offentlige for uaktsomt forhold i anledning av bilførernes her omhandlede forhold, skjønt anmeldelse ble inngitt, liksom

Side:11

lensmann Myhre som kom til stede straks etter ulykken og ledet etterforskningen, han har sertifikat fra 1921 og regner seg selv som en meget forsiktig bilist, under avhørelsen i lagmannsretten har erklært at en ikke kunne ane at det var så glatt før det ble aktuelt å bremse, og at det ville ha gått ham nøyaktig på samme måte som her hvis han var kommet opp i en lignende situasjon.

Jeg mener derfor at lagmannsretten har anvendt en for streng målestokk ved bedømmelsen av de to bilføreres aktsomhet, men er enig med lagmannsretten i at det ikke er grunn til å bedømme den enes forhold strengere enn den annens, hvorfor jeg finner at noe ansvar for begges vedkommende ikke kan grunnes på subjektiv skyld.

Det objektive ansvar ville etter min menig i henhold til motorvognlovens §30, 5. ledd, jfr. 1. ledd, for den vogn hvori Berg satt, alene være begrunnet hvis tilskadekomne Berg hadde vært betalende passasjer i denne vogn, men jeg er enig med herredsretten i at han ikke kan regnes for betalende passasjer på grunn av det tilskudd som han har betalt til bestridelse av bensinforbruket på turen. Jeg antar således at Viking er fritatt for det objektive ansvar i henhold til §30, 5. ledd. Men også for Æolus må jeg komme til det samme resultat i henhold til bestemmelsen i paragrafens 4. ledd. Den omstendighet at den bil som Berg satt i sto stille kan jeg ikke tillegge den betydning at ikke kollisjonen mellom bilene regnes for et sammenstøt i motorvognlovens forstand. Jeg er enig med herredsretten og den dissenterende dommer i lagmannsretten i at ulykken er en typisk trafikkulykke og må bedømmes som en kollisjon mellom den bil som Berg satt i og den etterfølgende, idet jeg framhever at den bil hvori Berg satt i sammenstøtsøyeblikket framdeles sto der hvor den var stanset opp etter glidningen ut for bakken. Og Berg satt framdeles på sin plass fordi han var for svak til å gå ut av bilen. Når denne bil ble rammet av den etterfølgende 5 à 10 minutter etter at den var stanset, er den framdeles en bil i trafikk og kan ikke bedømmes som om den var parkert. Bestemmelsen i §30, 4. ledd, forstår jeg da således at den i et sådant tilfelle opphever ansvarsregelen i paragrafens 1. og 2. ledd også overfor en passasjer i den stillestående bil, idet jeg finner at de samme grunner som har tilsagt en sådan innskrenkning av den objektive ansvarsregel i forholdet mellom de to vogner innbyrdes, også har gyldighet overfor de personer i vognen som ved å være passasjerer har knyttet sin skjebne til vognen. Jeg henviser her til Knoph og Rørholts kommentar til motorvognloven side 69.

Jeg stemmer således som allerede nevnt, for at selskapene frifinnes eller for Vikings vedkommende for at lagmannsrettens dom stadfestes. Jeg finner ikke at saksomkostninger bør tilkjennes.

Dommer Solem: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men med en noe annen begrunnelse.

Spørsmålet om bilførernes aktsomhet bedømmer jeg på samme måte som herredsretten og kan henvise til dens domsgrunner om dette. Jeg finner altså at Forsberg, men ikke Nordby,

Side:12

har gjort seg skyldig i uaktsomt forhold. Av dette følger at Viking som har ansvarsforsikring for Forsberg, må være ansvarlig for den skade hans kjøring har voldt.

I motsetning til annenvoterende er jeg av den oppfatning at motorvognlovens §30, 4. ledd, her ikke kommer til anvendelse Motorvognlovens bestemmelser om objektivt ansvar er diktert av hensyn til den fare motorvognen frambyr når den er i drift. Når to biler støter sammen må faremomentet antas å være like stort på begge sider, og derfor gjelder etter §30, 4. ledd, ikke det objektive ansvar i dette tilfelle. Men forutsetningen må da være at begge motorvogner er i drift, for det er bare da de frambyr et særskilt faremoment. En motorvogn som ikke er i drift frambyr ikke større fare enn en hvilken som helst annen livløs gjenstand. I dette tilfelle hadde føreren av C 1459 forlatt bilen og gått opp i veien for å varsle andre kjørende om å stanse. Forsbergs bil var da ute av bruk og det kan etter min forståelse av loven ikke sies at de to motorvogner støtte sammen, men at den ene bil kjørte på den andre som sto stille.

Jeg er med førstvoterende enig i at det her er spørsmål om to forskjellige trafikkulykker som må holdes ut fra hverandre og bedømmes hver for seg.

Når motorvognlovens §30, 4. ledd, ikke kan anvendes vil Nordby og hans forsikringsselskap Æolus bli ansvarlig etter den alminnelige regel i paragrafens første ledd. Med herredsretten og annenvoterende er jeg enig i at Berg må betraktes som om han er befordret med Forsbergs bil uten å yte betaling for befordringen Jeg oppfatter unntaksbestemmelsen i 5. ledd slik at den bare gjelder innskrenkning i ansvaret for den som har befordret gratispassasjeren og ikke overfor andre skadevoldere. Nordby og hans forsikringsselskap Æolus kan derfor ikke etter §30, 5. ledd, fritas for ansvar, men må være ansvarlig etter hovedreglen i 1. ledd, da jeg ikke kan finne at skadelidte Berg har vist grov uaktsomhet.

Jeg er enig med førstvoterende i fastsettelsen av erstatningen og saksomkostningene og i fordelingen av disse beløp.

Kst. dommer Lundevall: Jeg er med førstvoterende enig i at Forsberg og Nordby under kjøringen ikke har utvist den strenge aktsomhet som det under de foreliggende omstendigheter måtte forlanges, og at deres forhold derfor begrunner erstatningsplikt for Viking og Æolus. Imidlertid finner jeg at Vikings erstatningsplikt plikt ikke kan begrenses til skaden ved første sammenstøt. Når Forsberg kjørte som han gjorde måtte han være forberedt på uhell av forskjellig art, således ikke alene på kollisjon med fremmede biler, men også på at hans bil kunne bli brakt ut av stilling med blokering av veien helt eller delvis med derav følgende fare for nye påkjørsler i betraktning av at det gjaldt et så vidt trafikert sted som dette med de vanskelige føre- og trafikkforhold. En sådan fare er erfaringsmessig nokså nærliggende under forhold som disse, hvilket begivenhetenes forløp ved denne anledning også viste. Jeg mener med andre ord at denne fare var en påregnelig følge av hans kjøring og at hans forsikringsselskap av

Side:13

den grunn må svare for følgen av det annet sammenstøt. Det kan da ikke hjelpe, mener jeg, at Forsberg etter første sammenstøt søkte å avbøte den videre fare, ti da var årsaksrekken allerede satt i bevegelse og denne videre følge sto ikke til å avvende, iallfall ble den ikke avvendt. Jeg finner således at Viking som Forsbergs assurandør må svare for begge skader.

Hva Nordby angår hadde han ingen del i den første skade, men vel i den annen på grunn av sin uaktsomme kjøring og følgen må da bli at Æolus og Viking blir solidarisk ansvarlige for denne siste skade.

Jeg er enig i at begge skader settes til kr. 15.000 fordelt med en halvpart på hver skade. Etter resultatet blir da Viking ansvarlig for kr. 7.500 og Viking og Æolus solidarisk ansvarlig for de andre kr. 7.500. Jeg er for øvrig enig med førstvoterende.

Dommer Bonnevie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, herr dommer Næss.

Etter voteringen blir domsslutningen som av førstvoterende foreslått.

Av herredsrettens dom:

Den 1 november 1936 kl. 10,45 om aftenen fant det sted en kollisjon i Drengsrudhellingen ved Asker jembanestasjon mellom flere biler, nemlig en Dodge-bil C 1459, tilhørende formann Hans Forsberg, og ansvarsforsikret i Forsikringsselskapet Viking, en Buick-bil Å 9023, tilhørende bileier Hans Kristian Nordby og forsikret i Forsikringsselskapet Æolus, en Nash-bil F 3461 og en Opel F 3459, begge tilhørende A/S Centralgarasjen, Drammen, og forsikret i Forsikringsselskapet Norge.

I den førstnevnte bil - C 1459 - kjørte montør Daniel Berg, som kom til skade ved kollisjonen, og da han mener at samtlige forsikringsselskaper er ansvarlig for den skade han har lidt, har han etter å ha erholdt bevilling til fritagelse for ettsgebyrer, anlagt nærværende søksmål og nedlagt sådan påstand: «1.) Forsikringsselskapene Viking, Æolus og Norge dømmes til å betale til Daniel Berg erstatning etter rettens skjønn. - - -»

Sakens sammenheng er følgende:

Den 1 november 1936 kjørte et selskap fra Oslo om morgenen i Forsberg og Nordbys biler for å delta i et evangelisk møte, som ble avholdt på Berger i Vestfold, og reiste tilbake ved 9-1/2 10 tiden om aftenen. Det var på enkelte steder tåke (tåkedotter) og veiene var glatte og slibrige. I Drengsrudhellingen er veien asfaltert og veidekket er vel vedlikeholdt, den er ca. 7,5 m bred og ganske rett på en strekning av ca. 300 m, og stigningen er forholdsvis liten, ca. 1 på 20 m, i retning fra Asker stasjon. Om aftenen hadde det dannet seg et isdekke over veien, så at den var så glatt at det var vanskelig å gå på den. Forsberg, som selv kjørte sin bil og hadde kjørt forbi Nordby underveis, ble langt nede i hellingen møtt av Centralgarasjens 2 biler, som kom fra Oslo, og da han var i en avstand fra dem av så vidt skjønnes 40 å 50 m begynte bakhjulene på hans vogn å gli over til venstre. Det lyktes ham ikke å få rettet vognen opp og den tørnet mot den forreste av de møtende biler, Nash-bilen, som igjen støtte mot Opel-bilen.

Nordby kom kjørende nedover Drengsrudhellingen ca. 5 min. senere og han ble i forholdsvis kort avstand fra de andre biler, varslet om at han måtte stoppe. Da han på grunn av tåken ikke kunne se hvorledes forholdene

Side:14

lå an, slo han straks bremsene inn, hvilket hadde til følge, at også for hans vedkommende gled bakhjulene over til venstre og vognen, som gled sidelangs nedover, støtte mot Forsbergs bil, som stod tvers over veien. Denne ble påny støtt mot Nash-bilen, som igjen ble støtt mot Opel-bilen.

Ved den første kollisjon fikk Daniel Berg etter hans egen framstilling, et voldsomt støt i brystet, 2 ribben ble brukket og han fikk utslått 2 innsatte tenner. Hans hustru ville ha ham ut av vognen, han svarte at han ikke orket dette, da han ikke kunne puste, men han var ved denne anledning fullstendig klar. Ved den andre kollisjon fikk han etter hva han selv har opplyst, et støt i skulderen og halsen. Han kjente en stikkende smerte i nakken og hodet og mistet straks bevisstheten. Den skade som Berg har lidt er meget betydelig. Han har hatt et langvarig sykehusopphold og sengeleie, og han er ennå - henved ett år etter ulykken - på langt nær ikke arbeidsdyktig. Etter hva det er opplyst av den oppnevnte sakkyndige, professor Ingebrigtsen, skyldes denne hans tilstand dels en hjernerystelse, dels et støt mot nakken. Han led av en sykdom som er sedvanlig hos eldre arbeidere, spondylitis deformans, og støtet har for ham hatt langt alvorllgere følger enn om det hadde rammet en frisk mann og det vil etterlate varig mén. Det er etter dette ganske klart at denne store skade ikke skriver seg fra den første kollisjon, hvorved alene et par ribben ble brukket og et par tenner slått ut. En sådan molest vil forholdsvis hurtig helbredes og vil ikke etterlate varig mén. Hans sykelige tilstand må skyldes sammenstøtet med Nordbys vogn.

Det er fra Bergs side anført, at han må betraktes som betalende passasjer og at han derfor har krav på erstatning hos de saksøkte selskaper uten hensyn til skyld fra bilførernes side etter motorvognlovens §30, men heri kan han ikke gis medhold. Forholdet er at Forsberg og Berg var kamerater og deres hustruer veninner. De hadde ofte foretatt kjøreturer i Forsbergs bil, uten at det hadde vært tale om betaling herfor, og det var heller ikke avtalt noen godtgjøring da de reiste sammen til det religiøse møte på Berger. Under oppholdet her tilbød Berg seg å betale bensinen for den lange reisen. Forsberg mottok dette tilbud og fikk utbetalt kr. 10. Etter rettens skjønn kan det ikke sies at Berg har ydet betaling for befordringen. Hans hustru var med i bilen så vel fram til Berger som tilbake og hans datter på turen utover. Kr. 10 kan selvsagt ikke ansees som noen passende godtgjøring for en slik reise, og hverken lovteksten eller lovens forarbeid støtter den av Berg hevdede oppfatning.

Så vel av Berg som av Centralgarasjen, Viking og Norge er framholdt, at Æolus som ansvarsforsikrer for Nordby har en ubetinget plikt til å erstatte den ved siste kollisjon forvoldte skade, idet reglene i motorvognlovens §30,4 ledd her ikke kommer til anvendelse. Samtlige biler hadde nemlig i flere minutter stått stille da sammenstøtet fant sted og Centralgarasjens biler stod tilhøyre helt ut til veikanten. Retten kan heller ikke være enig heri. Det foreligger her en typisk trafikkulykke og det var utelukkende den første kollisjon sombevirket at Nordby slo bremsene inn, hvilket hadde kollisjon nr. 2 til følge.

Hvis det skal statueres ansvar for noen av de saksøkte, må dette således grunnes på uaktsomt forhold fra bilførernes side, og det må først avgjøres om det er noe å legge Forsberg til last. - - - Retten kan etter å ha tatt alle hensyn i betraktning ikke komme til annet resultat enn at Forsberg har kjørt for hurtig og har bremset fordi han har funnet at farten var for stor til å kjøre forbi de møtende vogner. Det er videre rettens mening,

Side:15

at han på en så bred vei som det her er tale om og på en strekning av ca. 50 m ved en omtenksom manøvrering av vognen burde ha kunnet rette den opp. - - - En finner etter dette at Viking på Forsbergs vegne må ansees ansvarlig for følgene av det første sammenstøt, i det det intet er å legge Centralgarasjens biler til last. - - -

Vikings ansvar for den skade som er tilføyd Berg finnes passende å kunne settes til kr. 500, og saksomkostningene dem i mellom antas å burde oppheves, da Berg har påstått seg tilkjent en langt større erstatning. - - -

Hvorvidt Nordby har gjort seg skyldig i en erstatningsforpliktende uaktsomhet, har vært sterkt omtvistet, men retten finner at sådan uaktsomhet ikke er utvist. Han har kjørt på høygear nedover hellingen, men etter hva en finner bevist, med ganske liten fart - - - etter 2. vitne, lastebileier Alme Hansens prov, med ikke større fart enn 10-15 km i timen. Han har forklart at da han fikk varsel om å stoppe og slo bremsene inn, forsto han at vognen kunne komme i spinn, men han mente at følgene av en kollisjon herved ville bli mindre skadelige. En betrakter det som en naturlig reaksjon at han straks bremset, idet han ikke kunne se på hvilken måte veien var sperret og han ikke på annen måte kunne få stoppet vognen. Det er anført at Nordby har overtrått så vel alminnelige som spesielle regler i motorvognloven og trafikkreglene, idet han på det glatte føre skulle ha avpasset kjørehastigheten slik at han kunne stoppe på 5 m og ikke burde kjørt hurtigere enn 12 km i timen. Nordby har imidlertid, så vidt skjønnes, ikke kjørt hurtigere enn nødvendig for å ha styring på vognen, og å stoppe på 3 m vil alltid være utelukket når det kjøres på islagte veier. Det kan ikke være lovens mening å forby bilkjøring når det ligger is på veien, hvilket er nokså alminnelig om høsten og våren. Og i nærværende tilfelle må komme i betraktning at veiene ikke var farlige da Nordby kjørte fra Oslo om morgenen, formentlig heller ikke da han kjørte fra Berger. Etter hva det er forklart av kommuneingeniør Berg i Asker, kom velisen først ved 10-tiden om aftenen. Først på denne tid begynte veivesenets folk å strø og man var ikke kommet til Drengsrudhellingen da ulykken inntraff. - - -

Av lagmannsrettens dom:

- - - Viking har godtatt herredsrettens dom, fordi det allerede hadde utbetalt Berg kr. 800 før dommen falt. Selskapet erkjenner dog ikke at Forsberg har utvist noen skyld ved den første kollisjon. - - -

Æolus gjør gjeldende at Nordby ikke har utvist noen uaktsomhet, og at den objektive erstatningsregel i motorvognlovens §30 ikke kan gis anvendelse overfor det. - - -

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn herredsretten. En finner etter de foreliggende opplysninger om at det ved anledningen var tåket, ikke bare på ulykkesstedet, men over en lengre strekning, og at det var glatt føre mer og mindre også over en lengre strekning, at det forelå oppfordring for bilførerne til å utvise den ytterste grad av forsiktighet under kjøringen. De sydfra kommende førere hadde hatt atskillig tåke over Lierskogen, og de må ha merket at det var is på veien før de kom til Drengsrudbakken. Det var da deres ubetingede plikt å innskrenke farten til et sådant minimum at de i en hver situasjon kunne holde vognen i sin hånd. De foreliggende opplysninger om den fart de to vogner må ha hatt nedover bakken er motstridende. Retten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på vitneprovene herom. Men skadene viser at farten ikke kan ha vært så

Side:16

liten som førerne selv har opplyst, og i hvert fall har den vært så stor at en ringe foranledning har vært nok til å bringe vognene ut av sin kjørebane. Man finner derfor at førerne ikke har utvist den strenge aktsomhet som det under de foreliggende omstendigheter må forlanges. En finner ikke som herredsretten grunn til å gjøre noen forskjell for de to vogners vedkommende. Det er ikke grunn til å anta at Nordby har kjørt med en mindre hastighet enn Forsberg. En legger derimot mindre vekt på førernes opptreden under selve møtingen. Det finnes derfor å påligge begge vogner ansvar.

Det har funnet sted to forskjellige kollisjoner med noen tids mellomrom. Disse finnes å måtte holdes ut fra hverandre og kan ikke antas å stå i direkte årsakssammenheng med hverandre. Forsikringsselskapet Viking som har ansvarsforsikring for Forsbergs motorvogn, vil således alene ha ansvar for følgene av det første sammenstøt, mens forsikringsselskapet Æolus svarer for det annet.

Retten finner at den samlede erstatning passende ansettes til kr. 12.000. En har herunder lagt vekt på at den allerede lidte skade utgjør kr. 8.300 og at det må regnes med noen blivende invaliditet. Ved bedømmelsen av denne har en funnet å burde sette ørelidelsen ut av betraktning og likeledes i det vesentlig nevrosen, under hensyn til at det iallfall ved en av undersøkelsene har vist seg at Berg simulerte. En føler seg derfor ikke overbevist om at ikke de symptomer på hvilke legens erklæringer hviler er noe overdrevet.

Bevislig har den første skade kun bestått i et ribbensbrudd og to innslåtte tenner. Herav måtte følge en kortere tids arbeidsudyktighet, denne del av erstatningen ansettes til kr. 750, som faller på Forsikringsselskapet Viking. For resten kr. 11.250, blir Forsikringsselskapet Æolus ansvarlig. - - -

Lagdommer Jebe er med hensyn til alle de i saken foreliggende spørsmål kommet til samme resultat som herredsretten og slutter seg til dens begrunnelse. - - -