Rt-1946-1169
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1946-11-02 |
| Publisert: | Rt-1946-1169 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 363/1946 |
| Parter: | Statsadvokat Rolv Ryssdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat G. Mellbye). |
| Forfatter: | Schjelderup, Gaarder, Eckhoff, Berger, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §86, Landssvikanordningen (1944) §2, §11, §24, §3 |
Dommer Schjelderup: Ved tiltalebeslutning av 24 november 1945 reiste statsadvokaten for landssviksaker i Vestfold tiltale mot A for forbrytelser mot landssvikanordningens §24 nr. 1, 2 og 4, jfr. §3. Grunnlaget for tiltalen var følgende forhold: Tiltalte hadde 15 oktober 1941 meldt seg inn i N.S. og stått som medlem til kapitulasjonen. Fra 1 juli 1943 og en tid fremover hadde han vært hirdleder i Horten. Og til slutt: «Omkring midten av april 1940 søkte han stilling som tolk ved det tyske militære tjenestested i Horten, og innehadde denne stilling til
Side:1170
kapitulasjonen. I denne stilling ytet han de tyske myndigheter aktiv bistand i deres overgrep overfor den norske befolkning.»
Ved Horten byretts dom av 26 januar 1946 ble tiltalte for de to første forhold dømt for forbrytelse mot landssvikanordningens §2 nr. 1, jfr. §3, til fengsel i 6 måneder som ansåes sonet ved varetektsfengsel, samt til tap for en tid av 10 år av de i samme anordnings §11 nr. 1 og 2 nevnte rettigheter. For den øvrige del av tiltalen ble han frifunnet: At han hadde søkt og innehatt stillingen som tolk ble ikke ansett som bistand til fienden. At han i denne sin stilling skulle ha ytet fienden aktiv bistand i dennes overgrep overfor den norske befolkning, ble ikke ansett bevist.
Statsadvokaten har påanket dommen. Han mener at frifinnelsen for å ha søkt og innehatt stillingen som tolk er bygget på uriktig lovanvendelse.
De springende punkter i byrettens dom er her disse: Okkupasjonen var et faktum, herunder var tolk nødvendig. Tyske tolker hadde ikke vært bedre men sikkert verre for norske interesser. Opptrer tolken helt korrekt og gjør han ikke mer enn å oversette riktig, kan han ikke straffes etter straffelovens §86 for sitt forhold. Noe annet er hvis tolken misbruker sin stilling og under sitt arbeid søker å fremme tyske og skade norske interesser. Da vil hans forhold kunne rammes av nevnte straffebestemmelse (§2 nr. 4). Men etter rettens mening ble det altså ikke ført bevis for at så her var tilfelle. Tiltaltes overtagelse av stillingen som tolk kunne heller ikke skjønnes å rammes av landssvikanordningens §2 nr. 3.
Jeg tilføyer at det nøyaktige tidspunkt for overtagelsen kanskje ikke er helt utvetydig fastslått i dommen. Men jeg går ut fra at det har vært i midten av april, eller senest omkring 20.
Angrepet på dommen er i ankeerklæringen begrunnet slik:
«Retten har funnet bevist at domfelte, som da var henvist til å søke hjelp av forsorgsvesenet, omkring midten av april 1940 frivillig tok stilling som tolk ved Kommandantur Seeverteidigung Oslofjord i Horten for betaling kr. 500 pr. måned.
Når retten finner at dette forhold ikke rammes av straffelovens §86, synes den å ha lagt avgjørende vekt på at det har gavnet norske interesser at en nordmann var tolk og at domfelte har opptrådt korrekt i stillingen og ikke har hatt til hensikt å hjelpe tyskerne. Denne oppfatning antas å være uriktig. Det avgjørende må være at på det tidspunkt da domfelte frivillig tok tjenesten hos tyskerne pågikk kamphandlingene i alle deler av landet, og tyskerne var ytterst avhengig av å oppnå kontakt med befolkning og myndigheter for å få gjennomført sine operasjoner. Hadde de måttet greie seg med egne tolker eller vært henvist til rekvisisjoner, ville de utvilsomt blitt utsatt for vanskeligheter og forsinkelser. Når det under disse omstendigheter frivillig melder seg nordmenn til tjeneste, har dette utvilsomt først og fremst vært til gode for fienden. Dette må også domfelte ha forstått.
Å trekke paralleller mellom domfeltes forhold og offentlige tjenestemenn som fortsetter i sine funksjoner, eller handlende som oppsøkes i sine forretninger, antas ikke berettiget.
Side:1171
At domfelte som tolk har gått inn for norske interesser inneholder dommen ingen opplysninger om, bortsett fra ett tilfelle våren 1945. Dette tilfelle må imidlertid være uten betydning for straffeskylden.
Lovanvendelsen antas også uriktig når retten finner at forholdet heller ikke rammes av landssvikanordningens §2 nr. 3.
Visstnok befant domfelte seg på det tidspunkt da han tok stillingen som tolk i en vanskelig økonomisk situasjon, men det må ansees avgjort utilbørlig at han redder seg ut av denne og skaffer seg en etter hans forhold betydelig fortjeneste ved frivillig å ta arbeid hos fienden på et tidspunkt da kamphandlinger pågikk og var under utvikling over hele landet.»
Som det vil ha fremgått av det jeg nå har gjengitt, hadde altså påtalemyndigheten opprinnelig også gjort selve måten tiltalte utførte tolkarbeidet på til gjenstand for særskilt påtale - i tillegg til og uavhengig av spørsmålet om det var rettsstridig å overta og utføre denne tjeneste. Begge deler mente den å kunne henføre under landssvikanordningens §2 nr. 4. På det ene punkt har altså byretten på grunnlag av bevisene frifunnet tiltalte og påtalemyndigheten godtatt frifinnelsen.
Dermed tar jeg opp det lovanvendelsesspørsmål som er det eneste som er forelagt Høyesterett: Var det rettsstridig at domfelte under de foreliggende omstendigheter i april 1940 søkte og senere utførte arbeidet som fast tolk hos den tyske marinekommando i Horten?
Hvor det gjelder forhold som det det her er reist tiltale for etter landssvikanordningens §2, jfr. straffelovens §86, vil det i virkeligheten ofte være vanskelig å konstatere hvor den i lovbudet forutsatte grense mellom det rettmessige og det rettsstridige går. Fremfor alt må det merkes, at skillet mellom rett og urett slett ikke alltid vil kunne fastlegges utelukkende etter kjennemerker som det etter vanlig tenkesett og språkbruk er naturlig å oppfatte og betegne som objektive. Ikke minst vil forholdet kunne stille seg slik hvor tiltale er reist på grunn av ervervsmessig eller dermed beslektet virksomhet for fienden, altså etter landssvikanordningens §2 nr. 3 og ofte også etter nr. 4. For så vidt angår landssvikforhold av den art at de umiddelbart oppfanges av landssvikanordningens §2 nr. 3 viser nemlig eksemplene i nummerets siste punktum klart at den iver for å skaffe seg økonomisk vinning som den ervervsdrivende har utvist stadig vil være et fremtredende eller karakteristisk trekk, når det er spørsmål om forholdet er utilbørlig. Men også hvor straffeklagen er reist mot en tolk eller en annen funksjonær som har søkt og utført arbeid hos okkupasjonsmakten må det samme gjelde selv om arbeidet eller virksomheten her ikke kan karakteriseres som ervervsmessig, og derfor ikke går inn under landssvikanordningens §2 nr. 3, men under sekkebestemmelsen nr. 4. Jeg mener altså at også i et tilfelle som det vi her har for oss, må de i nr. 3 oppstillede og nettopp antydede retningslinjer ha betydning. Men denne forståelse av lovbudet - landssvikanordningens §2 nr. 4 - ser det ikke ut til at byretten har delt. Til grunn for dommen har den nøyet seg med i alt vesentlig å legge en del generelle
Side:1172
betraktninger og blant dem enkelte som etter min mening ikke heller er holdbare.
Jeg nevner da først at byretten selvfølgelig har rett når den til å begynne med legger vekt på at tiltalte var arbeidsløs den gang han overtok vervet, og at den lønn han fikk ikke kan ansees å ha vært urimelig høy. - Derimot kan jeg ikke være enig i at det skulle kunne oppfattes som en generell erfaringssetning, at det for norske interesser ville vært verre om fienden hadde måttet benytte tyske tolker. Overfor dette kan en straks peke på den fare som stadig måtte være til stede for at tolken kunne bli vunnet for sine herrers og deres norske hjelperes syn og interesser - en fare som også denne tiltalte falt for ved etter halvannet års forløp å gå inn i N.S. Etter en slik - reell - overgang til fienden ville vel en norsk tolk ofte bli farligere for norske interesser enn en tysk. - Når en skal vurdere særlig utførelsen av arbeidet vil etter min mening også det formål spille sterkt inn som vedkommende tyske organ tjente, og likeså den fremgangsmåten som ble benyttet. I begge henseender måtte det kreves at den i folkeretten opptrukne ramme ikke ble åpenbart overskredet. Bortser en fra tolker som etter ordre fra eller i forståelse med behørig norsk hold unntagelsesvis måtte ha tatt arbeidet nettopp for å tjene norske interesser, vil tjenestegjøring hos det tyske sikkerhetspoliti og i hvilket som helst tilfelle hvor landsmenn led overlast alltid være utilbørlig. - Heller ikke de her nevnte sider ved en tolks arbeid må en overse, når en skal bedømme dets rettmessighet rent generelt.
Når en står overfor selve den handling fra tiltaltes side at han søkte og overtok dette arbeidet, må en videre vurdere forholdene på det tidspunkt da dette fant sted. Byrettens utgangspunkt - at okkupasjonen var et faktum - kan ikke være nok. I tillegg til ankeerklæringens beskrivelse av den for øvrig velkjente situasjon som distriktene omkring Oslofjorden befant seg i de første ukene etter 9 april 1940, mener jeg man også må holde seg den forvirring for øye som på mange hold rådet, og den derav følgende mangel på alminnelig kjente sikre retningslinjer. I samband med dette vil jeg nettopp hvor det gjelder denne sak, spesielt minne om at arbeidet ved Marinens verft i Horten fortsatte, men nå til fiendens gagn, selv om det riktignok skyldtes folkerettsstridig tvang fra fiendens side; jfr. herom det møtereferat fra 25 april 1940 som er inntatt på side 9-10 i den stensilerte fremstilling lagmannsrettssakfører Ole Torleif Røed har utarbeidet for Erstatningsdirektoratet. Forvirringen og særlig den omstendighet at tiltalte antagelig har hørt at andre fortsatte i sitt arbeid, kan imidlertid etter min mening ikke føre så langt at det skulle kunne ansees rettmessig at tiltalte nyttet leiligheten til å ta fast tjeneste hos fienden; som annet enn formildende omstendigheter vil dette ikke med rette kunne påberopes. På samme vis lar den seg da heller ikke opprettholde den parallell byretten har ment å kunne trekke med offentlige tjenestemenns fortsettelse i sine stillinger eller den omstendighet at handlende ble søkt av fienden. Også for så vidt vil et blikk på eksemplene i §2 nr. 3 gi tilstrekkelig veiledning. - Jeg
Side:1173
finner det etter dette utvilsomt at den påankede frifinnende del av byrettsdommen er bygget på uriktig lovanvendelse, og at derfor dommen med hovedforhandling må bli å oppheve.
Jeg stemmer etter dette for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Berger og justitiarius Stang: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver Harald Thomas med domsmenn Hans P Larsen og Karl Kristensen):
- - - Tiltalte A er på det nærmeste 43 år gammel. Hans siste stilling før krigen var reisefører, han er gift, hustruen lever, ingen barn, uten formue, siste års inntekt kr. 5 825, tidligere ustraffet.
Tiltaltes foreldre har fra før tiltalte ble født oppholdt seg i utlandet. Faren har vært ansatt som tjenestemann i utenriksetaten, drev en tid egen forretning, men gikk tilbake til tjenesten i utenriksetaten. Tiltalte er født i Antwerpen, konfirmert i Lübeck, gikk på skole på forskjellige steder i utlandet, og har ingen norsk eksamen. Han arbeidet en tid i farens forretning og ble senere reisefører for et par av de store tyske dampskipsselskaper med arbeidssted i Tyskland. Da krigen brøt ut i 1939 reiste tiltalte til Norge. Han var på nøytralitetsvakt, som innkalt og som stedfortreder, men ble syk og arbeidsløs. Den 9 april 1940 var han i Oslo, hadde ikke noe å gjøre og ikke noe å leve av og hadde hjelp av forsorgsvesenet. Like etter 9 april 1940 fikk han høre at hans far var kommet til Stockholm som tjenestemann ved legasjonen der. Tiltalte bestemte seg nå til å forsøke å komme til foreldrene i Stockholm. Han henvendte seg på et tysk militær kontor i Oslo, og søkte om utreisetillatelse til Sverige. Kontoret kan han ikke nærmere angi, men utreisetillatelse ble nektet. To tyske sjøoffiserer på kontoret spurte så om tiltalte var villig til å ta en stilling som tolk ved Kommandantur Seeverteidigung Oslofjord, som hadde sete i Horten. Tiltalte betenkte seg 14 dager men tok så stillingen, som var avlønnet med kr. 500 pr. måned. Han tjenestegjorde så fra midten av april 1940 og til landets frigjøring som tolk i Horten ved den nevnte sjøforsvarskommando og tillike ved det tyske Ortskommandantur i byen.
Tiltalte meldte seg den 15 oktober 1941 inn som medlem av Nasjonal Samling og stod som medlem til frigjøringen. Han betalte medlemskontingent, og var på noen møter, men var etter lagførerens forklaring sjelden å se på N.S.-møtene. I 1942 eller 1943 forsøkte N.S.-myndighetene seg med en inndeling av byen i roder med en rodeleder i spissen for hver rode. Tiltalte ble oppnevnt som rodeleder, men hele ordningen var dødfødt, og tiltalte gjorde ingen ting som rodeleder.
Da tiltalte hadde meldt seg inn i N.S. ble han oppfordret til å gå inn i hirden. Han var ikke villig til det, idet han misbilliget hirdens utskeielser. Ved partiforordningen av 25 februar 1943 ble tiltalte hirdpliktig. Han ble innkalt til opplæring i våpenbruk i leiren ved Holmestrand, men ville ikke
Side:1174
møte og skaffet seg lægeattest. Han ble fra 1 juli 1943 oppnevnt til hirdleder i Horten. Han sammenkalte et par hirdmøter i sin funksjonstid. Under møtene var der prat og sang. Han var ikke med på noen hirdaksjoner og eide ikke hirduniform. Til en sammenkomst i Drammen lånte han uniform. Tiltalte ble etter noen måneders forløp frabeordret stillingen som hirdleder.
Retten kan ikke finne at tiltaltes ansettelse som og tjenestegjøring som tolk for den tyske krigsmakt under de foreliggende omstendigheter kan ansees som straffbar bistand ytet fienden. Okkupasjonen var et faktum, og så lenge den varte måtte den tyske krigsmakt uunngåelig og til stadighet komme i berøring med og forhandling med norske sivile myndigheter og norske sivilpersoner. Herunder var tolk nødvendig. Det kan selvfølgelig rent utvortes sett sies at tolken ytet fienden bistand, men han yter samtidig norske myndigheter og norske enkeltpersoner hjelp. Det er en rekke ting, som må sies i det ytre å være bistand til fienden. Tyske soldater hjemsøkte den første okkupasjonstid norske butikker og foretok store innkjøp. Det er utvilsomt at kjøpmennene på denne måte ytet fienden bistand, men det har ikke falt noen inn, så vidt retten bekjent, at det skulle- være straffbar bistand. Det norske postvesen, telegrafvesen, statsbanene ytet fienden bistand, men tjenestemennene i disse etater har ikke dermed ytet straffbar bistand. Skulle norske borgere ikke kunne være tolk for tyskerne uten å gjøre seg skyldig i forbrytelse mot straffelovens §86, måtte tyskerne ha brukt tyske tolker. Det hadde ikke vært bedre, men sikkert verre for norske interesser. Opptrer tolken helt korrekt og gjør han ikke mere enn å oversette riktig kan han så vidt retten forstår ikke straffes etter straffelovens §86 for sitt forhold. Noe annet er hvis tolken misbruker sin stilling, og under sitt arbeid søker å fremme tyske og skade norske interesser. Da vil hans forhold kunne rammes av nevnte straffebestemmelse. Det anføres i tiltalebeslutningen at tiltalte i sin stilling ytet de tyske myndigheter aktiv bistand i deres overgrep overfor den norske befolkning. Men der er ikke nevnt et eneste særlig tilfelle hvor tiltalte har opptrådt på en slik måte. Det må tvert imot antas at tiltalte alltid har opptrådt helt korrekt som tolk. Han sier selv, at han, da han overtok stillingen som tolk, hadde for øyet å være til nytte for den norske befolkning. Denne forklaring er etter rettens bedømmelse ikke uriktig. Det kan nevnes at våren 1945 foretok de tyske myndigheter rekvisisjon av en rekke privathus i Horten. Tiltalte fikk høre om det, da han kom hjem fra ferie. Han ble så forarget for det overgrep, som etter hans mening forelå, at han forsøkte å komme fra sin stilling som tolk. Tiltaltes overtagelse av stillingen som tolk kan heller ikke skjønnes å rammes av landssvikanordningens §2 nr. 3. - - -