Rt-1948-164
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1948-03-06 |
| Publisert: | Rt-1948-164 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 57 B/1948 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Mellbye). |
| Forfatter: | Eckhoff, Rognlien, Torstenson, Kruse-Jensen, Fougner |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §68, Straffeloven (1902) §49, §62, §86, Landssvikloven (1947) §60 |
Dommer Eckhoff: Eidsivating lagmannsrett avsa 19. april 1947 dom med denne domsslutning:
«Tiltalte A dømmes for forbrytelser mot straffelovens §86 og §86 jfr. §49, jfr. landssviklovens §60, alt sammenholdt med straffelovens §62 til tvangsarbeid. - - -
Domfelte har påanket dommen og i ankeerklæringen gjort gjeldende at straffen er for streng og at erstatningen er satt for høyt. Han har i en senere erklæring hevdet at lagmannsrettens lovanvendelse er uriktig, og dette er nærmere utformet under forhandlingen for Høyesterett.
Domfelte hevder her at han ikke kan dømmes for forbrytelse mot straffelovens §86, fordi det etter hans oppfatning ikke var krigstilstand mellom Norge og Tyskland etter 10. juni 1940, da den norske overkommando kapitulerte.
Dette spørsmål er kort behandlet i Eidsivating lagmannsretts dom mot Reidar Haaland 12. juli 1945 (R.M. 2 1) og i Høyesteretts plenums kjennelse 9. august s. å. (R.M. 3 3), men da det fra domfeltes side hevdes at kapitulasjonsoverenskomstens bestemmelser ikke var kjent på det tidspunkt, skal jeg gå noe nærmere inn på saken:
Utgangspunktet er at det inntrådte krigstilstand mellom Norge og Tyskland 9. april 1940. Det tyske angrep var innledet med landstigning over sjøen og i luften, det norske forsvar hadde satt seg til motverge, og det tyske ultimatum var blitt avvist av den norske regjering. Da Stortinget ble samlet på Hamar samme dag, ble det avgitt en kongelig resolusjon i henhold til Grunnlovens §68 som også fastslo den inntrufne krigstilstand.
Da senere fortsatt motstand i Norge syntes hensiktsløs, besluttet Kongen i statsråd 7. juni 1940 etter anbefaling av forsvarssjefen, general Ruge, at Kongen, Kronprinsen og Regjeringen, Stortingets president samt embetsmenn og offiserer skulle flytte til et alliert land for derfra å opprettholde den lovlige regjeringsmakt for Norge. Dagen etter, 8. juni, innledet forsvarssjefen forhandlinger over Stockholm med den tyske overkommando. Den 9. juni om ettermiddagen ble Regjeringens proklamasjon til det norske folk kringkastet fra Tromsø. I denne ble det sagt at kampen foreløpig var oppgitt innenlands, men at den ikke ble oppgitt for øvrig. Tvert imot - de ville holde frem med den utenfor landets grenser. Umiddelbart etter kom forsvarssjefens kunngjøring. Og i denne ble det gjentatt at det første avsnitt i striden var forbi, men krigen fortsatte på andre fronter og nordmenn var med der. Umiddelbart før kunngjøringen ble sendt ut, hadde forsvarssjefen fått melding fra den tyske overkommando om at norske forhandlere ville bli mottatt og fiendtlighetene ville bli innstillet også fra tysk side kl. 12 natt til mandag 10. juni. Denne dag ble det så undertegnet to overenskomster: en
Side:165
mellom general Dietl som leder av den tyske divisjon i Narvik-området og en representant for den norske overkommando på Bjørnefjell, og en mellom representanter for de to overkommandoer i Trondheim. Denne siste overenskomst er hovedoverenskomsten.
Det sies der at: «I betraktning av den norske 6. divisjons tapre holdning gis det følgende ærefulle betingelser for nedlegging av våpnene: §1. De samlede norske stridskrefter nedlegger våpnene og vil så lenge den nåværende krig varer ikke atter gripe dem mot Tyskland og dets forbundne» - - -. For øvrig inneholder avtalen alminnelige bestemmelser om utlevering av våpen, forråd og transportmidler, løslatelse av soldater, internering av offiserer o. l. i hovedtrekk som de tidligere kapitulasjonsoverenskomster fra Sør-Norge og den samtidige på Bjørnefjell.
Selv om det er på det rene at de kjensgjerninger som her er nevnt til dels har vært misforstått, kan jeg ikke finne det tvilsomt at det også etter 10. juni 1940 fortsatt var krig mellom Norge og Tyskland. Det som da skjedde var at de gjenværende stridskrefter i Nord-Norge innstillet fiendtlighetene og overga seg, men den norske regjering fortsatte som ansvarlig leder av landets utenriks- og forsvarspolitikk utvilsomt krigen. Dette viste seg ved at det i juni 1940 umiddelbart etter ankomsten til London ble tatt skritt til gjenoppbygging av hær, flåte og flyvåpen. Det forte videre til at det i mai 1941 ble inngått militæravtale med Storbritannia, og at Regjeringen i juni s. å. sammen med Storbritannia og en rekke tyskokkuperte land avga høytidelig erklæring om at krigen skulle fortsette, inntil seieren var vunnet.
Etter dette må domfeltes anke over lovanvendelsen forkastes. - - -
Dommer Rognlien: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Torstenson, Kruse-Jensen og Fougner: Likeså.