Rt-1949-615
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1949-02-23 |
| Publisert: | Rt-1949-615 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 63/1948 |
| Parter: | Direktør Jacob Storli (overrettssakfører Reidar Selmer) mot fru Anne Haugan (overrettssakfører Stobak). |
| Forfatter: | Lagmann Nissen, lagdommer Stene, sorenskriver Lund med domsmenn Solveig Kristiansen, Olav Laukvik, Gustav Dybvig, Nils Egseth |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, §15 |
En 47 år gammel serveringsdame gled 29. januar 1945 ved 15-tiden på det glatte fortau utenfor en forretningsgård i Trondheim. Hun brakk høyre underarm med derav følgende sykdom og 50-60 pst. invaliditet.
Det var på det rene at fortauet var dekket av sne fra siste natt, som var blitt hårdtrampet av trafikken. Det ble også antatt at fortauet ikke var strødd.
Side:616
Serveringsdamen avkrevet gårdens eier erstatning og ble av byretten tilkjent ca. kr. 34 000.
Lagmannsretten uttalte om gårdeierens skyld: «Man er enig med byretten i at §25 pkt. 3 i politivedtektene for Trondheim, som statuerer en plikt for huseierne til å strø sand på glatt føre, vil være avgjørende når det spørres om rettsstridigheten. Sandstrøingsplikten er nemlig fastsatt for å avverge fare under den offentlige ferdsel, altså for å beskytte den art rettsgoder, som her er blitt skadelidende. At nevnte bestemmelse i politivedtektene kan frakjennes gyldighet etter ikrafttredelseslovens §15, kan ikke antas, Bestemmelsen omfatter, etter rettens oppfatning, anliggender som angår ordenen og rensligheten på de for alminnelig ferdsel bestemte eller alminnelige beferdede steder. Med hensyn til tolkingen av nevnte §25 pkt. 3, kan det visstnok ikke forlanges av en huseier en så fullkommen oppfyllelse av sandstrøingen, at enhver mulighet for ulykke er utelukket. Med de hyppige og hurtig skiftende vær- og temperaturforhold i Trondheim, vil dette ikke la seg gjøre, og det vil ikke kunne unngåes at fortauet leilighetsvis kan være glatt og trenge strøing, men uten at det kan legges huseieren til last at han ikke har strødd. Det avgjørende må være om huseieren har gjort hva der med rimelighet må kreves av ham. I nærværende tilfelle må lagmannsretten legge til grunn for sin bedømmelse, at føreforholdene om morgenen da Storli gikk til sitt kontor, ikke var slik, at han hadde foranledning til å strø, men at situasjonen ut over formiddagen utviklet seg slik at det ble påkrevet å strø. Grunnen til dette var at den sne som var falt i løpet av natten, utover formiddagen ble hårdtrampet og glatt på grunn av trafikken på fortauet. Lagmannsretten finner med byretten at Storli pliktet å ha sin oppmerksomhet rettet på endringen i føreforholdet, og at han i løpet av formiddagen burde ha sørget for at det ble strødd på dette sterkt trafikerte fortau. Han burde vært oppmerksom på at som følge av sporveisstansen i de dager, var det en betraktelig øket trafikk på fortauet. Etter dette finner man at han har handlet rettsstridig og uaktsomt ved å forsømme å strø, og man er enig med byretten i at han ikke kan være fri for ansvar om han om morgenen hadde bedømt føret som ufarlig.»
Om skadelidtes medvirkning ble det uttalt bl.a.: «Etter rettens oppfatning har hun ikke i tilstrekkelig grad vært på vakt mot å gli og falle på det glatte føre, og det må antas at hun ved å vise den fornødne forsiktighet ville ha unngått skaden. Under disse omstendigheter finner retten at hun ved egen uaktsomhet har medvirket til skaden, og at det derfor bør foretas en skadefordeling etter bestemmelsene i ikrafttredelseslovens §25 annet ledd. Under hensyn til beskaffenheten av de på hver side begåtte feil og disses innflytelse på skaden, finner man at Storli bør betale erstatning svarende til en halvpart av det tap som fru Haugan har lidt.»
Skadelidte ble av lagmannsretten tilkjent ca. kr. 21 500, hvorav kr. 10 000 for tap i fremtidig erverv.