Rt-1950-1049

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-11-28
Publisert:	Rt-1950-1049
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 218/1950
Parter:	Viktor Jensens rederi A/S (høyesterettsadvokat P. Normann Meyer) mot the Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship) (overrettssakfører Paal Berg - til prøve).
Forfatter:	Helgesen, Berger, Holmboe, Eckhoff, Grette
Lovhenvisninger:	Lov om erstatning for rekvirerte skip (1946), Grunnloven (1814) §105, Lov om erstatning for rekvirerte skip (1946) §3, §4, §5, §6, §7

Dommer Helgesen: Skjønnsretten for Statens oppgjør med rederne avsa den 17. juni 1948 dom i saken med slik domsslutning:

«Saksøkte frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Viktor Jensens Rederi A/S har påanket dommen i sin helhet for så vidt gjelder skjønnsrettens avgjørelse av at rederiet ikke tilkommer erstatning etter lov av 19. juli 1946 nr. 15 om erstatning for skip og bruk av skip i medhold av provisoriske anordninger av 22. april og 18. mai 1940 m.v.

Den ankende part, som for Høyesterett i alt vesentlig har påberopt seg de samme anførsler og rettslige betraktninger som for skjønnsretten, har nedlagt denne påstand:

«Viktor Jensens Rederi A/S tilkjennes for S/T «Willy» forliserstatning etter oppgjørslovens §3, samt brukserstatning, utjevningserstatning, erstatning for beholdninger m.v. etter lovens §3, §4, §5, §6, §7 alle med 4 pst. rente fra 23. mai 1947, samt saksomkostninger for skjønnsretten og for Høyesterett.»

Motparten, Nortraships påstand er:

«Skjønnsrettens dom stadfestes. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Om saksforholdet vises til skjønnsrettens domsgrunner.

Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter. Av disse nevner jeg: utdrag av Nortraships «The Employment Register», som viser at S/T «Willy» er oppført i registeret blant rekvirerte skip, samt skrivelse av 4. desember 1948 fra Lloyds Register of Shipping med bekreftelse på at S/T «Willy» nå seiler under brasiliansk flagg, og at den er klassifisert i Bureau Veritas.

Som det vil sees av skjønnsrettens dom, gikk S/T «Willy» på tidscerteparti for The Anglo Saxon Petroleum Co. Ltd., London, på den omtalte reise fra Corpus Christi til The United Kingdom. Certepartiet var sluttet 1. desember 1939 for 6 måneder under tonnasjeavtalen av november 1939 mellom den engelske regjering og Norges Rederforbund.

Jeg er kommet til samme resultat som skjønnsretten, og kan i alt vesentlig henholde meg til dens begrunnelse. Jeg kan ikke finne at saken ved de nye dokumenter som er fremlagt, er kommet i noen annen stilling enn tidligere. Det er således etter min mening åpenbart at det ikke kan tillegges noen betydning at skipet står oppført i «The New Employment Register» blant de rekvirerte skip. Jeg

Side:1050

kan i denne omstendighet spesielt ikke se noe uttrykk for at Nortraships ansvarlige ledelse selv mente at skipet gikk inn under anordningen av 22. april 1940.

Med hensyn til anordningen av 18. mai 1940 har skjønnsretten forstått den slik at dens anvendelse forutsetter at det dreier seg om skip som etter en vanlig bedømmelse er brukbare, og ikke skip i ubetinget kondemnabel stand. I dette er jeg enig med skjønnsretten.

Når det gjelder bevisene for S/T «Willy»s tilstand ved anordningens ikrafttreden 18. mai er jeg ikke enig med den ankende part i at disse bør bedømmes annerledes enn gjort av skjønnsretten, fordi det nå er opplyst at skipet etter kondemneringen ble reparert og er i behold.

Nortraships beslutning om å kondemnere skipet ble truffet i London den 8. juni. Beslutningen bygget på utførlige opplysninger fra New York om skipets tilstand etter den brann som oppsto den 28. april og som varte i 3 dager. Jeg nevner således at skipet før kondemneringen ble besluttet, var blitt besiktiget av representanter for assurandørene, for Lloyds og av en konsulent som var oppnevnt av The Norwegian Shipping Committee i New York som rederiets representant. Det er etter min mening ikke grunnlag for under de foreliggende omstendigheter å sette til side den oppfatning som Nortraship var kommet frem til: at skipet var kondemnabelt og derfor ikke brukbart. Dette så meget mindre som Nortraship selv måtte ha en åpenbar interesse i å overta skipet hvis det hadde vært brukbart.

Saksomkostninger bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Skjønnsretten dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Viktor Jensens Rederi A/S til The Norwegian Shipping and Trade Mission 1 500 - femten hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmboe, Eckhoff og Grette: Likeså.

Av skjønnsrettens dom (høyesterettsjustitiarius Paal Berg, professor Carl Jacob Arnholm, høyesterettsadvokat John Nielsen og skipsrederne Arthur Mathiesen og Odd Gogstad):

Den 22. april 1940 var saksøkerens skip S/S «Willy» på reise fra Corpus Christi til The United Kingdom med bensin. Skipet gikk på tidscerteparti for The Anglo Saxon Petroleum Co. Ltd., London. Den 27. april gikk det inn til Charleston for reparasjon. Den 28. april brøt det ut brann og skipet ble sterkt skadet. Den 10. mai ble det slept til New York hvor det ble liggende til det ble kondemnert 8. juni samme år.

Skipets eier, Victor Jensens Rederi A/S har overfor Nortraship reist krav om erstatning og godtgjørelse for skipet etter de vanlige regler for rekvirerte skip, overensstemmende med lov 19. juli 1946 §3f.f.

Side:1051

Nortraship har utbetalt til rederiet assuranseerstatningen GBP 82,277-18-5 som Nortraship har innkassert. Men Nortraship nekter å gi rederiet oppgjør etter reglene for rekvirerte skip. Rederiet har derfor forlangt sine krav prøvet for skjønnsretten. Under saksforberedelsen har saksøkeren erkjent at S/S «Willy»s certeparti med Anglo Saxon Petroleum Co. Ltd. likestiller skipet med skip som seilte for den britiske regjering direkte.

Saksøkeren hevder: Forordningen av 22. april 1940 sier riktignok etter sin ordlyd at den norske regjering bare rekvirerte norske skip som ikke allerede var i den norske, den britiske eller den franske regjerings tjeneste. Og saksøkeren erkjenner at S/S «Willy»s certeparti etter sin art setter skipet i klasse med skip i britisk tjeneste. Men det kan ikke ha vært meningen at de skip som allerede var i alliert tjeneste, og som allerede gjorde sin innsats «for å sikre forsyninger og fremme krigsoperasjoner for Norge og de nevnte makter» skulle falle utenfor de gunstigere erstatningsregler som gjelder for rekvisisjon. Dette ville f. eks. lede til den åpenbare urimelighet at skip som på det tidspunkt var sluttet til tyske, italienske eller japanske befraktere til høyere frakter skulle stilles bedre i oppgjør med Nortraship enn skip som allerede hadde ytet positiv støtte til de allierte. Den provisoriske anordning av 22. april 1940, som nødvendigvis måtte bli et hastverksarbeid, tok overhodet ikke sikte på å sette regler for det oppgjør som senere måtte følge, og man kan derfor ikke ta dens lite overveiede ord bokstavelig når man nå skal bruke anordningen i forbindelse med oppgjøret. Utgangspunktet må bli at de skip som gikk inn for den felles sak å sikre forsyning for Norge og dets allierte må stå likt. Enhver annen løsning ville lede til urettferdige resultater. Sakrøkeren henviser for så vidt til oppgjørslovens motiver.

Prinsipalt hevder saksøkeren derfor at S/S «Willy» kommer inn under oppgjøret med Nortraship allerede i kraft av anordning av 22. april 1940. Subsidlært hevder han at iallfall den senere provisoriske anordning av 18. mai 1940 har opprettet et rekvisisjonsforhold mellom rederiet og Staten. Denne anordning har ikke gjort noe unntak for skip i alliert tjeneste, og S/S «Willy» kommer derfor inn under denne anordning. At skipet allerede var alvorlig skadet da denne provisoriske anordning trådte i kraft 18. mai 1950 har ingen betydning. Anordningen gjør ingen forskjell på bedre og dårligere skip. Alt ble tatt, og Nortraship kan ikke etterpå skille ut igjen det som ikke viste seg lønnsomt. Tross skadene eksisterte fremdeles S/S «Willy» som skip. Det fløt, hadde endog tålt å bli slept fra Charleston til New York, og det kunne ha blitt reparert om det ikke på grunn av rent økonomiske vurderinger ble kondemnert. Kondemneringen fant dessuten sted først 8. juni 1940, altså etter forordningens ikrafttreden, og kondemneringen kunne ikke ha tilbakevirkende kraft. Staten må derfor gi oppgjør for dette skip som for alle de øvrige skip som gikk tapt under rekvisisjonen. - - -

Saksøkte hevder: Når provisorisk anordning av 22. april 1940 uttrykkelig unntar visse skip fra rekvireringen, så er det dermed avgjort at de ikke er rekvirerte, og de kan ikke kreve rekvisisjonsoppgjør. Det er et tilfelle at rekvirerte skip under rent spesielle forhold kan bli bedre stillet enn andre skip, og det kan selvsagt påvises ujevne resultater i dette enorme rekvisisjonsoppgjør som bygger på disposisjoner i den usikre krigstid. Men dette kan ikke gi grunn til å utvide oppgjøret til

Side:1052

også å gjelde skip som ikke var rekvirert, særlig på bakgrunn av at de ikke rekvirerte skip som oftest nøt godt av andre fordeler. Således hadde f. eks. mange av de ikke rekvirerte skip høyere frakter eller tryggere farvann. Heller ikke provisorisk anordning av 18. mai gir rederiet krav på oppgjør etter lov 19. juli 1940. Da denne ordning trådte i kraft var S/S «Willy» et hjelpeløst og nesten verdiløst vrak som ikke på noen måte kunne bringe forsyninger til Norge eller de allierte, og det ble ved kondemneringen 8. juni 1940 fastsatt at skipet allerede ved brannen 28. april 1940 var blitt verdiløst og utjenlig. At kondemnering fant sted etter 18. mai spiller ingen rolle, da det ikke var påvist fra den annen side at skipets tilstand etter denne dato var forverret, hverken teknisk eller økonomisk. S/S «Willy» har derfor aldri vært rekvirert, og noe rekvisisjonsoppgjør kan ikke kreves av rederen. - - -

Skjønnsretten er enstemmig kommet til dette resultat:

Formålet med den provisoriske anordning av 22. april 1940 var ifølge dens §1 å sikre Norges og de alliertes forsyninger og fremme krigsoperasjonene. Av denne grunn erklærte regjeringen at alle skip som ikke allerede fremmet disse formål var stillet til rådighet for Staten. For denne tvangsdirigering ble det ikke allerede dengang oppstillet noen oppgjørsregler, og det var derfor på det tidspunkt Grunnlovens §105 som ga regler for hvordan rekvireringene skulle oppgjøres. Om dette ville stille de tvangsdirigerte skip bedre eller dårligere enn de som allerede seilte for de allierte kunne man dengang ikke si. De siste hadde sine certepartier å holde seg til, og hadde nettopp den rettslige stilling de selv kontraktsmessig hadde valgt på forretningsmessig grunnlag. Rederiene hadde her selv godtatt frakter - last - farvann og mødkontrahent, og hadde de rettskrav certepartiene ga dem og som Staten respekterte. De skip som ble rekvirert ble derimot ved tvang pålagt seilinger de kanskje ikke hadde tatt ellers, og alle disposisjoner ble foretatt på forsyningsmessige grunnlag hvor hensynet til de enkelte skips sikkerhet eller gevinst måtte komme i bakgrunnen. Når man derfor senere har fått oppgjørsregler for disse rekvirerte skip, er det rimelig at dette oppgjør delvis skjer etter andre linjer enn for de ikke rekvirerte skip, og at rekvisisjonsanordningens bestemmelse om å holde visse skip utenfor rekvisisjon også gjelder oppgjøret.

Efter §1 er S/S «Willy» i britisk tjeneste positivt holdt utenfor rekvisisjonen og skjønnsretten finner at det derfor også må holdes utenfor rekvisisjonsoppgjøret.

Heller ikke anordningen av 18. mai 1940 får betydning i denne sak. Når denne anordning omfatter alle skip, og altså medtar skip i alliert tjeneste er dette ikke for å gi et bedre og riktigere uttrykk for hva den første anordning egentlig skulle ha ment. Og endringen er heller ikke foretatt av hensyn til de senere oppgjør. Hensikten med denne endring var å avverge at skip som seilte i alliert tjeneste, men ble disponert av rederi i okkupert område skulle betraktes som eiet av «technical enemies». Ved også å la disse skip bli disponert av Nortraship unngikk man denne fare. Dette moment hadde man ikke vært oppmerksom på ved avfattelse av anordning av 22. april 1940 og endringen gir derfor intet holdepunkt for hva man kan ha lagt i §1 i den første anordning.

Den 18. mai 1940, da den nye anordning trådte i kraft var S/S «Willy»

Side:1053

etter skjønnsrettens mening intet skip i rekvisisjonslovens forstand. Man må her godta det faktiske forhold som ble slått fast ved kondemneringen av 8. juni 1940, nemlig at S/S «Willy» som følge av brann allerede den 28. april var så skadet at det ikke lenger var noe brukbart fartøy, hverken teknisk eller økonomisk sett. Det er ikke påvist at denne vurdering var feilaktig, og skjønnsretten finner ingen grunn til å legge noen vekt på at denne etterfølgende vurdering fant sted først den 8. juni. Det er den dato tilstanden virkelig oppsto som er avgjørende, ikke den dato tilstanden ble vurdert, med mindre det kan påvises at vurderingsgrunnlaget i mellomtiden er endret. Det er ved kondemneringen fastslått at S/S «Willy» ble så ødelagt at det etter en vanlig forretningsmessig vurdering var ubrukelig som skip. Om vraket enn kunne kalles et skip og om Staten enn må sies å ha rekvirert alt, uansett kvalitet, forutsetter rekvisisjonsanordningen dog at det skulle være skip som etter en vanlig bedømmelse var brukbare, og ikke skip i ubetinget kondemnabel stand. Kondemneringen er heller ingen disponering over skipet således at rekvisisjonsforhold derved er oppstått. Kondemneringen ble bare foretatt som et nødvendig ledd i assuranseoppgjøret. - - -