Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1950-12-13
Publisert: Rt-1950-1132
Stikkord:
Sammendrag: Dissens: 4-1
Saksgang: L.nr. 231/1950
Parter: Kristiansund kommune (høyesterettsadvokat J.C. Mellbye) mot J.M. Heggen (overrettssakfører Odd Friis-Petersen - til prøve).
Forfatter: Soelseth, Stenersen, Thrap, Stang, Dissens: Holmboe
Lovhenvisninger: Konkursloven (1863) §3, §2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915)


Dommer Soelseth: Ingeniør J. M. Heggem ble i 1949 for terminene 1941-42-1945-46 etterlignet for byskatt til Kristiansund kommune med et beløp stort kr. 17 173,39, og det ble den 8. desember 1949 av kemneren i Kristiansund avholdt utpantning hos ham for beløpet med renter og omkostninger og tatt utlegg i forskjellige bankinnskudd, som ligningskontoret hadde oppgitt. Da det viste seg at innskuddene forlengst var hevet, ble det den 23. mars 1950 på ny av kemneren avholdt utpantning for den etterlignede skatt med renter og omkostninger, og da ble for et beløp stort kr. 17 649,11 tatt utlegg i den kontantbeholdning på kr. 39 645,-, som Heggem i sin selvangivelse hadde oppgitt å ha pr. 1. januar 1950. Heggem nektet imidlertid å overgi pantet til namsmannen eller noen annen. Den 13. april 1950 ble det avholdt ransakningsforretning hos Heggem for å komme i besittelse av de midler hvori utlegg var tatt. Heggem ble under forretningen oppfordret til å opplyse om pengene var i hans hjem, om han hadde dem på seg eller hadde satt dem i bank. Han ville ikke opplyse hvor pengene var, men fremsatte tilbud om å betale 50 pst. av skatten kontant mot at resten ble ettergitt. Namsmannen hadde ikke anledning til å godta dette tilbud, og den deretter foretatte ransakning etter pengene ble resultatløs.

Den 5. mai 1950 fremsatte bykassereren i Kristiansund, overensstemmende med Kristiansund formannskaps beslutning av 27. april nestfør, begjæring om åpning av konkurs i Heggems bo i medhold av konkurslovens §3. Ved Kristiansund skifteretts kjennelse av 10. mai 1950 ble begjæringen ikke tatt til følge.

Side:1133


Kristiansund kommune har påanket skifterettens avgjørelse til Høyesterett og har nedlagt denne påstand:

«Ingeniør J. M. Heggems bo tas under behandling som konkursbo ved Kristiansund skifterett.

Ingeniør J. M. Heggem tilpliktes å erstatte Kristiansund kommune ankesakens omkostninger.»

Ingeniør J. M. Heggem har nedlagt denne påstand:

«Kristiansund skifteretts kjennelse av 10. mai 1950 hvorved Kristiansund kommunes begjæring om konkurs av ingeniør J. M. Heggems bo ble avslått, stadfestes. Kristiansund kommune dømmes til å betale ingeniør J. M. Heggem ankesakens omkostninger.»

Til bruk for Høyesterett er fremlagt skattesedler for Heggems by- og statsskatt for terminen 1950-51 og 4 erklæringer gående ut på at erklæringsutstederne har opptalt kr. 37 000,-, som er forevist dem av Heggem. For øvrig foreligger saken i samme skikkelse som for skifteretten.

Jeg kommer til et annet resultat enn skifteretten. Skifteretten har begrunnet sin nektelse av å åpne konkursbehandling med, at den finner godtgjort at Heggem virkelig eiet ca. 35 000 kroner i kontanter - et beløp som overstiger skattefordringene (foruten byskatt også statsskatt) som etter Heggems forklaring var hans eneste gjeldsforpliktelser, og at det skyldtes manglende vilje og ikke manglende evne til å betale, når kommunen ikke er fyllestgjort.

Skifterettens begrunnelse er således på den ene side at den finner godtjort at Heggem virkelig eiet ca. 35 000 kroner i kontanter, og på den annen side at når det e foreligger manglende evne til å betale, er betingelsene for konkurs etter konkurslovens §3 ikke til stede.

Det var har imidlertid i praksis vært alminnelig antatt at en debitor var å anse som insolvent og at konkurs kunne åpnes, når det ikke under en utleggsforretning for uomtvistet og forfallen gjeld, hvilket her er tilfelle, ble påvist formuesverdier som ga dekning. Spørsmålet er om det i dette tilfelle kan tillegges noen betydning for avgjørelsen av om Heggem er solvent, at han oppgir å ha tilstrekkelige midler, men ikke vil bringe dem til stede således at kreditor kan oppnå fyllestgjørelse. Etter min oppfatning kan det ved avgjørelsen av om der foreligger tilstrekkelige midler, ikke tas hensyn til verdier som foreligger i en sådan form at der ikke åpnes adgang til likvid betaling av forfalne forpliktelser, jfr. Hagerups Konkurs (4. utgave), 31, og det samme må etter min mening gjelde med hensyn til midler som visstnok eksisterer, men hvor de på grunn av debitors forhold er utilgjengelige til dekning av fordringshaverens krav. Jeg tilføyer i denne forbindelse at jeg må forstå bestemmelsen i konkurslovens §3: «medmindre skyldneren påviser at han uansett boets tilstand er i stand til å fyllestgjøre sine gjeldsforpliktelser» derhen at midlene må påvises på en sådan måte at de kan tjene til dekning av fordringshaverens krav.

Ved denne forståelse av konkurslovens §3 blir det også sammenheng mellom innholdet av konkurslovens §3 og konkurslovens §2. Når konkurslovens §2 bestemmer at konkurs kan åpnes, hvor

Side:1134

skyldneren unnviker eller blir i utlandet for å hindre eller oppholde sine fordringshaveres forfølgning, ville det etter min mening være inkonsekvent om en debitor skulle ha en større anledning til å unngå konkurs hvis han uten å flykte, forstakk sine midler, hvorved han også hindrer eller oppholder fordringshaverens forfølgning. Betingelsene etter konkurslovens §3 er derfor til stede for åpning av konkurs, og kommunen har etter min mening en legitim interesse av at så skjer.

Jeg antar at Heggem må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Ingeniør J. M. Heggems bo tas under behandling som konkursbo ved Kristiansund skifterett.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler J. M. Heggem til Kristiansund kommune 800 - åtte hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Holmboe: Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten. Jeg anser det godtgjort at Heggem har tilstrekkelige kontante midler til å betale sin gjeld. Foruten skyldnerens forklaring som ble avgitt for skifteretten og godtatt av denne, foreligger for Høyesterett de av førstvoterende nevnte erklæringer, hvoretter erklæringsutstederne har konstatert at en pengebeløp stort kr. 37 000,- er i skyldnerens bisettelse. At det er hans penger, finner jeg like så lite som skifteretten grunn til å tvile på, særlig i betraktning av at han kort tid i forveien har hevet innestående på sine forskjellige bankbøker, og at han har oppgitt beløpet i sin selvangivelse. Det er heller ikke opplyst noe som tyder på at pengene er forbrukt.

Når skyldneren således har tilstrekkelige likvide midler til å dekke sin gjeld, antar jeg ikke at betingelsene for konkursåpning etter konkurslovens §3 er til stede. Når dette lovsted taler om at «skyldnerens midier er utilstrekkelige til betaling av hans gjeld» og i siste punktum om at han «er i stand til å fyllestgjøre sine forpliktelser», så må disse uttrykk etter min mening, overensstemmende med vanlig språkbruk, ta sikte på skyldnerens betalingsevne, ikke på hans betalingsvilje, og denne forståelse er etter mitt skjønn i den beste overensstemmelse med konkursreglenes primære formål som er å sikre at en insolvent skyldners midler fordeles forholdsmessig mellom hans kreditorer, ikke å tvinge en solvent men uvillig skyldner til å betale. Reglene herom har man i tvangsfullbyrdelsesloven og i straffelovens kapitel 27. Om disse regler muligens ikke er tilstrekkelige og om det ville være hensiktsmessig å gi adgang til å åpne konkurs også når debitor viser manglende vilje til å betale, behøver jeg ikke å avgjøre, idet dette etter min mening i tilfelle bare kunne skje ved lovendring.

Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at det fra konkurslovens §2, som handler om det tilfelle at debitor er unnveket for gjeld, kan trekkes noen slutning av betydning for den foreliggende sak, hvor

Side:1135

debitor jo er til stede, men som nevnt er uvillig til å betale. Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Stenersen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Thrap og justitiarius Stang: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Rolf Christensen):

- - -

Retten skal bemerke:

I henhold til konkurslovens §3 må det godtgjøres at skyldnerens midler er utilstrekkelige til betaling av hans gjeld. Denne bevisbyrde påhviler den kreditor som forlanger konkurs, og det kreves bevis for insolvens. Retten kan ikke se at rekvirenten ved de fremlagte opplysninger har oppfylt sin bevisbyrde i så måte. Det er ikke godtgjort ved de avholdte utpantninger at skyldneren savner midler. Etter det som foreligger antar retten at det er mangel på vilje til å betale gjelden som har motivert debitors opptreden. Retten finner i denne forbindelse at det ikke er grunn til å tvile på riktigheten av debitors forklaring i skifteretten, og antar derfor at han i dag har i sin besittelse kontanter til et beløp av ca. kr. 35 000,- som overstiger de forfalne fordringer. Han har for øvrig erklært at han ikke har annen gjeld enn skattegjelden. Retten har i sin avgjørelse lagt til grunn en desisjon av Kristiania skifterett av 26. mars 1923 hvor tilfellet var temmelig analogt med det foreliggende. Det ble der ikke antatt å være konkursgrunn at debitor nektet å gi opplysning om hvor han hadde sin kontante formue. For øvrig er retten kjent med at det fra Kristiansund kommunes side er innlevert anmeldelse til påtalemyndigheten for straffbart forhold. Dette er etter rettens oppfatning den riktige vei å gå slik som saken ligger an. - - -