Rt-1950-335
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1950-04-21 |
| Publisert: | Rt-1950-335 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 82/1950 |
| Parter: | Riborg Hansen (overrettssakfører Jac. Wulfsberg) mot Bernhard Hansen overrettssakfører Falch Jørgensen). |
| Forfatter: | Bahr, Berger, Dæhli |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §27, §19 |
På skiftesamling i et dødsbo i Drammen i 1949 ble det tilført forhandlingsprotokollen:
«I mangel av enighet om til hvem den faste eiendom, Kirkebakken 8, blir å utlegge ble bestemt at loddtrekning skal holdes. Etter loddtrekning blir eiendommen å utlegge fru Riborg Hellerud Hansen.»
Fru Hansen var loddeier i boet. En annen loddeier, Bernhard Hansen, påkjæret loddtrekningen til lagmannsretten, som avsa kjennelse med sådan slutning:
«Skifterettens beslutning om å utlegge boets faste eiendom til arvingen Riborg Hellerud Hansen, og den til grunn for beslutningen liggende loddtrekning oppheves. - Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Fru Hansen påkjæret denne kjennelse og hevdet prinsipalt at det var loddeierne, ikke skifteretten som fattet beslutning om loddtrekningen. Rettsmidlet måtte da i tilfelle være anke, ikke kjæremål. Subsidiært anførte hun at det etter skiftelovens §27 ikke var adgang for Bernhard Hansen til å påkjære skifterettens avgjørelse med den begrunnelse at den var «urettferdig».
Kjæremålsutvalget uttalte:
«Om den kjærende parts prinsipale begrunnelse bemerkes:
Bernhard Hansens kjæremål til lagmannsretten var ifølge kjæremålserklæringen og påstanden bare rettet mot loddtrekningen - den måte den ble gjennomført på - og dens resultat, ikke mot beslutningen om at loddtrekning skulle foretas. (I et senere prosesskrift for lagmannsretten er dog hans prosessfullmektig, overrettssakfører Falck Jørgensen, inne på at det i stedet for loddtrekning kan bli tale om auksjon over eiendommen, og uttaler at han «subsidiært stemmer derfor på min mandants vegne.») At fremgangsmåten ved loddtrekningen, hvorved søskenbarn av de avdøde ble tildelt lodder på like fot med søsken, ble bestemt av skifteretten og ikke av loddeierne, er på det rene.
Lagmannsretten har imidlertid i sine premisser tatt opp til behandling spørsmålet om lovligheten av selve beslutningen om
Side:336
loddtrekning. (Hvorvidt retten her har gått utenfor kjæremålsgrunnen, er det ikke nødvendig å gå inn på, idet dette spørsmål ikke er tatt opp for Utvalget.) Lagmannsretten har lagt til grunn at beslutningen er fattet av skifteretten. Den kjærende part hevder som nevnt at beslutningen er fattet av loddeierne, og at den derfor ikke kan være gjenstand for kjæremål etter skiftelovens §27. Utvalget finner det i anledning av den kjærende parts prosedyre på dette punkt tilstrekkelig å peke på at det i boet er en rekke fraværende arvinger, som i skiftesamlingen var representert ved verge, og at en av de i Norge bosatte arvinger, nemlig Marie Stiansen, ifølge protokollen ikke møtte i skiftesamlingen og heller ikke hadde noen fullmektig til stede. Under disse omstendigheter forelå ikke betingelsene for at en beslutning av de tilstedeværende loddeiere kunne binde skifteretten med hensyn til realisasjonen av eiendommen. Jfr. skiftelovens §19 og Augdahls kommentarutgave av loven side 51 og 333-34.
Heller ikke den kjærende parts subsidiære begrunnelse kan føre frem. Når Bernhard Hansen for lagmannsretten gjorde gjeldende at fordelingen av loddene var «urettferdig overfor de fremmøtte søskende på begge sider - idet deres chanse selvfølgelig ble forverret i betydelig grad», forstår Utvalget det slik at det var Bernhard Hansens oppfatning at skifteretten ved denne fordeling gikk de avdøde søskens rettigheter som arvinger for nær - med andre ord som et angrep på lovligheten av skifterettens fremgangsmåte. - Oppfatter man selve beslutningen om loddtrekning som kjæremålsgjenstand, jfr. det som er sagt foran om lagmannsrettens behandling av kjæremålet, er det klart at dette ligger innenfor skiftelovens §27.»