Rt-1951-1091
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1951-11-20 |
| Publisert: | Rt-1951-1091 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 276 B/1951 |
| Parter: | Bergens Melkebar (sakfører Ingard Østerbø) mot A/S Chr. Michelsensgt. 1-3 (overrettssakfører Morten von Krogh). |
| Forfatter: | Thrap, Bahr, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234 |
Dommerne Thrap, Bahr og Schei.
I 1930 bortleiet A/S Christian Michelsensgt. 1-3, Bergen, noen forretningslokaler til Bergens Meieribolag. Leieretten ble senere overført til Bergens Melkebar A/S. Innflytning fant sted i 1932. I kontrakten het det blant annet at den «er bindende i 10 - ti - år fra innflytningsdatoen». Der var også inntatt nærmere bestemmelser om oppsigelse. - I 1941 oppsa gårdeieren leieboeren til fraflytning høsten 1942. Oppsigelsen ble ikke innbrakt for retten. Derimot foranlediget leieboeren sommeren 1942 at lokalene ble rekvirert til fortsatt bruk for leieboeren. - I 1950 ble rekvireringen opphevet
Side:1092
med virkning fra 1. juli 1951. Samme dag begjærte gårdeieren leieboeren utkastet.
Namsretten tok standpunkt til en rekke reiste spørsmål og kom til det resultat at begjæringen ikke tas til følge.
Lagmannsretten fant ikke at leiekontrakten falt bort av seg selv etter 10 år. Derimot fant retten det åpenbart at leieforholdet var brakt til opphør ved oppsigelsen i 1941, idet husleiesak ikke var reist. Den etterfølgende rekvirering medførte ingen stilltiende forlengelse av leieforholdet. Begjæringen om utkastelse ble derfor tatt til følge. Lagmannsrettens kjennelse ble påkjært av leieboeren.
Høyesteretts Kjæremålsutvalget uttalte blant annet:
«Den første kjæremålsgrunn er at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelseslovens §234 tredje ledd uriktig. Det fremgår imidlertid av den nærmere begrunnelse i kjæremålserklæringen, at det som den kjærende part her i virkeligheten angriper er lagmannsrettens skjønnsmessige avgjørelse av hvorvidt den hjemmel som den kjærende part har påberopt for sin fortsatte besittelse av de leiede lokaler, er «åpenbart uholdbar». Denne avgjørelse kan ikke være gjenstand for videre kjæremål. Se tvistemålslovens §404 nr. 3 og Rt-1937-903. For så vidt må altså kjæremålet avvises.
Angrepet på saksbehandlingen bygges på at begrunnelsen i lagmannsrettens kjennelse er mangelfull. Den kjærende part hevder at lagmannsretten ikke har tatt standpunkt til om motpartens oppsigelse av den kjærende part ved brev av 30. desember 1941 var formelt gyldig - hva retten etter den kjærende parts oppfatning skulle ha gjort. Den kjærende part har i den forbindelse henvist til namsrettens kjennelse, hvor dette spørsmål er drøftet og av namsretten løst derhen at oppsigelsen var ugyldig, fordi leiekontrakten etter namsrettens oppfatning måtte forståes slik at leieforholdet først kunne sies opp etter 10-årsfristens utløp - en oppfatning som den kjærende part også har gjort gjeldende for lagmannsretten.
Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet her ikke kan føre frem. Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at den har funnet at oppsigelsen ikke var ugyldig av den grunn namsretten og den kjærende part har nevnt. Kjæremålet over saksbehandlingen må derfor forkastes.»