Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1951-12-22
Publisert: Rt-1951-1184
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 141 B/1951
Parter: Hanna Brodtkorb m.fl. (høyesterettsadvokat Edvard Løchen) mot 1. Fustelven Sportsselskap Ltd., 2. eierne av gården Forsmo, Henrik Brodtkorb, fru Hanna Riiser og fru Martha Christie (overrettssakfører Nils M. Vaagland - til prøve).
Forfatter: Bahr, Skau, Berger, Thrap, Holmboe
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §366


Dommer Bahr: Fustelven Sportsselskap Ltd., eier av gnr. 123 bnr. 2 Jomfruremmen og Henrik Brodtkorb, fru Hanna Riiser og fru Martha Christie, eiere av gården Forsmo, gnr. 122 bnr. 2, har reist sak mot en rekke oppsittere under gårdene Kulstad, gnr. 117, og Haukland, gnr. 124, angående retten til laksefiske i Fustelven i Vefsn. Saksøkerne påstår de saksøkte kjent uberettiget til alt laksefiske på saksøkernes eiendommer med unntak av retten til kastenotfiske i den såkalte kastepoll.

Ved Alstahaug herredsretts dom av 6. september 1947 ble de saksøkte frifunnet. For dette resultatet stemte herredsrettens flertall, de to domsmenn, mens rettens formann stemte for at saksøkernes påstand skulle tas til følge. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Saksøkerne påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. For lagmannsretten ble saken utvidet til også å gjelde Sportsselskapets rettigheter som innehaver av gnr. 117 bnr. 2 Aasnæv, en særskilt matrikulert fiskerett på gården Kulstads grunn. Saken ble i lagmannsretten behandlet med 4 domsmenn. Lagmannsretten avsa 11. oktober 1949 dom med slik domsslutning:

«1. Hanna Brodtkorb og Agnes Brodtkorb som eiere av gnr. 117, bnr. 3, Erling Kulstad, som eier av gnr. 117, bnr. 14, Olav Soløy, som eier av gnr. 117, bnr. 15, Alf Daleng, som eier av gnr. 117, bnr. 6, Einar Staurem, som eier av gnr. 117, bnr. 8, Jarle Kulstad, som eier av den fiskerett som tidligere tillå gnr. 117, bnr. 16, Hjalmar Haukland og Jentoft J. Haukland som eiere av gnr. 124, bnr. 1, og Halfdan Haukland og Ragnar Haukland som eiere av gnr. 124, bnr. 3, samtlige i Vefsn herred, dømmes uberettiget til alt fiske på Jomfruremmen, gnr. 123, bnr. 2's og Forsmo, gnr. 122, bnr. 2's grunn, begge i Vefsn herred med unntagelse av retten til kastenotfiske i Kasterpollen.

2. Fustelvens Sportsselskap Ltd. er som eier av Båthølen, gnr. 117, bnr. 2 i Vefsn herred eneberettiget til alt fiske i Fustelven med fri adgang til strandbredden, berettiget til uten vederlag å ta stein og grus til anlegg av brygge langs elven, samt berettiget til å bortrydde for stangfiske i elven hindrende trær, alt for så vidt angår den del av elven som opprinnelig tilhørte bnr. 2 inntil bnr. 22 ble utskilt fra bnr. 2 ved skylddelingsforretning av 11. juni 1900.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke - hverken for herredsretten eller lagmannsretten.»

Domsslutningens punkt 2 gjelder den foran nevnte tvist om

Side:1185

fiskeretten Aasnæv, gnr. 117, bnr. 2, som i dommen feilaktig er kalt Båthølen.

Også lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. Mindretallet - en av domsmennene - kom til samme resultat som herredsretten.

Hanna og Agnes Brodtkorb, Erling Kulstad, Olaf Soløy, Alf Daleng, Einar Staurem, Jarle Kulstad, Hjalmar Haukland, Jentoft Haukland, Halfdan Haukland, Ragnar Haukland og Johannes Gløsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Jeg hitsetter nedenfor en oversikt over de eiendommer ankepartene representerer:

1. Hanna Brodtkorb

2. Agnes Brodtkorb gnr. 117, bnr. 3

3. Erling Kulstad » » » 14

Kulstadgårder 4. Olaf Soløy » » » 15

5. Alf Daleng » » » 6

6. Einar Staurem » » » 8

7. Jarle Kulstad » » » 16

8. Hjalmar Haukland » 121, » 1

9. Jentoft Haukland

Hauklandgårder 10. Halfdan Haukland » » » 2

11. Ragnar Haukland

12. Johannes Gløsen » » » 3

Anken gjelder dommen i dens helhet.

Med hensyn til hovedspørsmålet i saken - lagmannsrettsdommens punkt 1 - hevder ankepartene at de er berettiget til all slags laksefiske på Jomfruremmens og Forsmos grunn. Jeg gjengir i det følgende det vesentlige av den begrunnelse som er tatt inn i ankeerklæringen:

Det må være uriktig når lagmannsretten har fortolket lagtingsdommen av 18. juli 1685 derhen at den kun handler om kastenotfisket i kastepollen, og at den fastslår at fisket er fritt og udelt og bare skal tilligge grunneierne. Sett på bakgrunn av eierforholdene og driftsmåten ved laksefisket i eldre tider, rå dommen tvert om forståes slik at all slags fiske i Fusta skulle være i felleskap mellom gårdene Kulstad, Forsmo og Haukland. Det må også tas hensyn til forutsetningene da eiendommene Forsmo og Jomfruremmen ble utskilt fra henholdsvis Kulstad og Haukland og fikk størsteparten av hovedbrukenes strandlinje langs elven. Det sier seg selv at hovedbrukene ble forbeholdt uhindret adgang til fiske. Men på grunn av at notfiske var det vanlige, ble ofte et fellesskap etablert i forbindelse med et slags sesongfiske. I Rt-1942-277 på side 281 er referert en dom av Alstahaug herredsrett hvor det bl.a. heter: «- - - at det etter det opplyste er en vanlig ordning av laksefisket i Vefsenelven at det utøves i fellesskap av alle oppsittere på samme gårdsnr. som har rett i elven». Dette stemmer også med hva som har vært det vanlige ved deling av gårdsbruk i Nord-Norge: den dyrkede jord deles, mens utmark, fiske, eggvær o. l. ble i fellesskap. Når, som her, de enkelte gårder er oppstått ved deling fra et opprinnelig

Side:1186

eldste bruk (Forsmo utskilt fra Kulstad og Jomfruremmen fra Haukland før år 1700), er det ingen presumsjon for at en allerede forut utøvet fiskerett skulle følge det bruk ut for hvis grunn fisket foregår, når dette bruk er yngre.

Når gamle dokumenter nevner laksefiske og notfiske i fleng, så var det fordi kastenotfisket var den eneste brukelige form i praksis. I slutten av forrige århundre kunne et enkelt kast gi henimot 100 laks i Fusta, og da sier det seg selv at andre fangstmetoder ikke kom på tale, da notfisket lettvint ga tilstrekkelig til dekning av Kulstads og Hauklands behov. Sportsfiske fra land kom først på tale etter at engelskmennene begynte å drive det her, og da var elven bortforpaktet. Men om bønder som har fiskerett på et sted, aldri har fisket med moderne redskaper, betyr det selvsagt ikke at de er avskåret fra når som helst å begynne med det.

De forskjellige omstendigheter lagmannsretten har anført til støtte for sin fortolkning, kan ikke være holdbare: At de ankende har erkjent at fellesfisket bare går opp til fossen, har sin naturlige grunn i at Kulstadgårdene ikke har hatt noen vesentlig grense mot vassdraget ovenfor fossen. Dessuten gikk ikke laksen ovenfor fossen før laksetrappen kom i 1879. Lagmannsretten har videre funnet det bevist at det også foregikk annet fiske i Fusta da lagtingsdommen ble avsagt, nemlig rykkefiske i fossen, som kun ble utnyttet av Hauklands oppsittere. Dette fiske krevde stadig tilsyn og kunne etter sin art bare drives av de som bodde ved elven; det hadde relativt liten betydning, og i rettslig henseende kunne det ikke få noen virkning på rådigheten nedenfor fossen.

Hva angår gnr. 117 bnr. 2 Aasnæv - dommens punkt 2 - bestrider ankepartene at denne særskilt matrikulerte fiskerett omfatter noen enerett til laksefisket i vedkommende del av elven. Retten har tidligere tilligget eiendommen Båthølen, som er utgått fra Kulstad, og Kulstad-gårdenes rett til laksefiske i Fustelven er ikke utskiftet. Som innehaver av bnr. 2 kan Sportsselskapet derfor bare gjøre gjeldende en rett til andel i Kulstad-gårdenes felles laksefiske.

Ankepartene har nedlagt slik påstand:

«1. At de ankende parter frifinnes for ankemotpartenes krav og kjennes berettiget til all slags fiske i Fustelven nedenfor Forsmo-fossen og ut for Jomfruremmen, gnr. 123, bnr. 2 og Forsmo gnr. 122, bnr. 2 sammen med de fiskeberettigede for disse eiendommer.

2. At de ankende parter frifinnes for kravet fra Fustelvens Sportsselskap Ltd. som eier av Åsnev gnr. 117, bnr. 2 i Vefsn på enerett til alt fiske i Fustelven i den del av elven som før 11. juni 1900 lå ut for bnr. 2.

3. At de ankende parter tilkjennes omkostninger for alle retter.»

Ankemotpartene, Fustelven Sportsselskap og eierne av gården Forsmo, har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger så vel for Høyesterett som for de underordnede retter.

Saksforholdet fremgår av de underordnede retters

Side:1187

domsgrunner. Som nytt for Høyesterett er fremlagt bl.a. utskrift fra «Extra-Ordinaire Laugting og Markegang» på gården Kulstad 14. august 1730. Den sak som her ble behandlet, gjaldt grensen mellom gårdene Forsmo og Kulstad. Saken ble avgjort ved lagtingsdom av 19. august 1730 (sitert i lagmannsrettens dom). I utskriften er tatt inn dommer, grensegangsforretninger og andre dokumenter fra tidsrommet 1646-1688, vedrørende eiendomsgrensene og laksefisket. Jeg kommer senere tilbake til innholdet av disse dokumenter. Videre er fremlagt ekstrakt av aktutskrift i en sak som ble ført i årene 1756-1760 mellom oppsitterne på Haukland, Forsmo og Kulstad på den ene side og eieren av Jomfruremmen, Joseph Nielsen, på den annen side angående «rykkefisket» etter laks i Forsmofossen, avgjort ved lagtingsdom 17. juni 1760. Det er også fremlagt en del andre nye dokumenter, deriblant utskrift av bevisopptak ved Alstahaug herredsrett 15. og 16. februar 1951 til bruk for høyesterettssaken. Ved dette bevisopptak ble avgitt forklaringer av de ankende parter Jentoft J. Haukland, Halfdan Haukland, Hjalmar Haukland, Einar Staurem og Erling Kulstad og av ankemotparten Henrik Brodtkorb; dessuten ble det avhørt 4 vitner, av hvilke de 2 ikke tidligere hadde forklart seg i saken. Jeg kommer senere tilbake til innholdet av de nye dokumenter i den utstrekning jeg finner det nødvendig.

Saken foreligger for Høyesterett i hovedtrekkene i samme skikkelse som for lagmannsretten. Når det gjelder forholdene i eldre tid, er dog saken blitt noe mer inngående belyst gjennom de nye dokumenter som er fremlagt for Høyesterett, og jeg skal senere på grunnlag av disse dokumenter gi en oversikt over utviklingen.

Med hensyn til hovedspørsmålet i saken - om de ankende parter har rett til all slags laksefiske på Jomfruremmens og Formos grunn eller bare til kastenotfiske i kastepollen - er jeg enig med lagmannsretten. For så vidt angår gnr. 117 bnr. 2 Aasnæv er jeg kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, idet jeg finner at de ankende parters påstand her må tas til følge.

Når det gjelder hovedspørsmålet, kan jeg i det vesentlige tiltre lagmannsrettens flertalls begrunnelse, men finner grunn til å gi en supplerende faktisk fremstilling. Til den skal jeg så knytte noen bemerkninger om de viktigste momenter i saksforholdet.

Når jeg i det følgende gjennomgår bevismaterialet, tar jeg for sammenhengens skyld også med en del av de dokumenter som er nevnt i de underordnede retters dommer.

Den eldste kjente rettsavgjørelse vedrørende det laksefiske som det her er tale om, er en markegangsforretning og dom av sorenskriveren i Helgeland med lagrettemenn, avsagt 9. juni 1646. Rettens oppgave var her å fastsette grensen mellom Kulstad og Forsmo og «at kiende og Dømme imellem forbemeldte 2de gaarders opsiddere, hvem Laxe-Fisket skulde nyde». Det fremgår av dommen at begge gårder tilhørte kronen, at oppsitterne, som var parter i saken, var leilendinger, og at Forsmo var ut skilt fra Kulstad. Kulstad karakteriseres i dommen som «en gammel bygd gaard af arilds

Side:1188

tid» og Forsmoen som «en anden øde gaard- - - som under forbemeldte Kulstad er ryddet og optagit. Grensen mellom de to gårders land mot Fustelven ble trukket etter Båthølbekken. Om laksefisket heter det i dommen: «- - - hvad sig anlanger Laxe-Fisket er saa af os afsagt, Vi icke dend gamle gaard som af arilds tid haver været bygd sin herlighed kunde ey fratages (sic), ey heller øede gaarden som kaste paa det neste nu finderlige, slet frakiende, men haver tillagt dend gl.: gaard, se sex parter, og Forsmoen den syvende part, dog alle parter Noed sammen at holde - - -».

Jeg innskyter her at ifølge en uttalelse av 18. desember 1950 fra statsarkivet i Trondheim, som er fremlagt i saken, er Forsmo nevnt som selvstendig (skattlagt) eiendom i 1610. Kulstad er funnet omtalt så tidlig som i 1430-årene. Jeg nevner videre at kastenotfisket etter laks i kastepollen foregår på elvestrekningen fra Båthølbekken oppover mot fossen, dvs. fra og utenfor Forsmos grunn.

Den andre siden av elven (nordsiden) tilhørte den gang gården Haukland - Jomfruremmen var ennå ikke utskilt - men om Haukland står det ikke noe i dommen. Men av en resolusjon fra amtmannen av 3. juli 1652 fremgår at også Haukland var med på laksefisket. Det heter her: «Efter som mændene paa Kulstad i Vefsn saa og Lauritz Hauckland beklager sig, at Christopher klocker (d.v.s. mannen på Forsmo) icke holder dend forligelsesmaal, som dennem og hannem er gangen imellem, anlangende det fiskerie de skal have sammen i øverste Fisker-Elv hvorfore forsk: Christopher klocker hermed skal være anbefalet, at rette sig efter Lovlig forligelsesmaael, saa fremt hand derfore icke vil stande til Rette».

Den 8. februar 1657 ble det i nærvær av lagmannen inngått en «venlig accord og foreening» mellom Niels Andersen Kulstad på vegne av Kulstad-mennene og Christopher Olsen på Forsmo «om det Laxe-Fiskeri, som under Voris gaarder og lejemaal er liggende, saa at Christopher Olsen skal nyde og beholde dend tredie part ud af alt forbemeldte. Niels Andersen med sine Naboer, som hos hannem paa gaarden er boende, skal nyde og bruge de toe parter i bemeldte fiskerie, derimod skal for dedackte Christopher Olsen holde den tredie part udi en Drage-Noed saa velsom allene at holde en Baad dertil.» I denne overenskomst er Haukland ikke med.

Lagtingsdommen av 18. juli 1685 er referert i herredsrettens og lagmannsrettens dommer. Som det fremgår av referatet, gjaldt saken en tvist mellom Forsmo-mannen og Kulstad-mennene, men også forholdet til Haukland ble behandlet. Jeg finner å - burde gjengi visse avsnitt av prosedyren og dommen. I justisprotokollen er anført bl.a.: «Fremkom 2det Guttorm Baarsen Forsmoen og ved befuldmægtiget Petter Petters Falck i Rette gaf en Kongl. Stefning ofver Kulsta opsiddere, angaaende deris fælles Laxefiske s. hand formener tillige med dem at nyde. Peder Petters Falck efter oplæst fuldmakt, indgaf sit forsæt paa Guttorm Forsmoens og egne vegne, protesterende at laxefisket bør følge Forsmoen, efters. det skeer

Side:1189

på dets Grund, refererende sig til Recessens derom sigelse, nemlig Enhver skal fiske ved sin Grund, og ingen anden etc.: refererende sig och til contracter tilforne giordt mellem begge gaarders opsiddere, sampt hiembtings Domme, s. ey. af Kulsta bebyggere, som hd. siger, skal vere efterlefvet, - - - Efterat Peder Petters Hafde intet meer at produxere, Indlagde de 2de Kulstamænd, s. paa samtlige deris Naboers Vegne mødte nerverende i Rette at svare, Et prouf og vidne tagen paa Guttorm Forsmoen, at hand Noeden nemlig houchlands Noedepart bortskar, og vilde dem udeluche af fiskeriet med videre etc.:» - Av dommen hitsetter jeg: «Som fornemmis de førige Kulstads Opsiddere haffver Samtøgt, at Forsmoen bleff i førige tider deris eldgamle Bøxlegaard Kuldstad underbygd, disligeste Sambtøgt it fuldkommen Schieellevelle der Imellom oprette, efter den gl: Sorenschriffvers Sl. Christopher Munches med mændenes forseiglede verch og affsichts udvisning (d.v.s. markegangsforretningen av 1646) fore: Kulstads Opsiddere og nu være tilfreds, med det landsloven L: L: B: 44 Cap: Hiempbler Formoens opsiddere, nemblig hver mand scall Niude fri Ficherie for sin egen grund etc. Og som fornemmis Kuldstads Opsiddere iche kand nøtte Noeden nedenfor Forsmoen, dens nødvendig maa bruge Forsmoens land og Mit-Strøm, till at opdrag Noeden i land paa: er det Rettens gemes Forsmoens opsidder Niuder sin Fuldkommen Landszlod, frem for Houchlands Opsiddere, hvis Land nøttis ickun til den Eene Arm och toug at føre paa mens dj. drager, haffuer dog altid nøt 1/3 deel Part af fischen, effter des befunden leilighet, er for Rettest afsagt, til nærmere roeligt og Eenighet effter dags, Imellum parterne at stiffte, at hvis Fisch Gud dennem giffuer, schall schifftis i trej lige parter, Saa at Forsmoen, Kulstads og Houchlands Opsiddere hver nyder 1/3 part,; der jmod hver Gaards Opsiddere holde lige saa meget i Noeden, som den anden saafrembt Hand vill nyde sin Threidie Part fuldkommen med de andre. Baaden Schall de paa Houchland og Forsmoen Schifftis til at holde for dem alle medens der kastis. - - -»

Kommisjonsforretningen av 13. juni 1688, som er nevnt i lagmannsrettens dom, gjaldt grensen mellom Forsmo og Kulstad. Om laksefisket uttales det i forretningen: «- - men Laxe-Fiskeriet udi Elven, dermed forbliver det ved seeniste Laugtings Dommen, - -». Forretningen er satt til side ved lagtingsdom av 19. august 1730.

Den 2. mai 1726 avsa sorenskriveren i Helgeland med lagrettemenn dom i en sak som var reist av mennene på Kulstad og Haukland mot mennene på Forsmo og Jomfruremmen i anledning av at de sistnevnte hadde kastet etter laks i kastepollen «uden Kulstad og Houckland oppsidderis Villie og Minde», og uten å gi dem andel fangsten. Retten fant at de saksøkte hadde fisket i strid med lag tingsdommen av 1685 «som tilholder Kulstads og Hauklands opsiddere lige lod med dennem», og dømte dem til å betale erstatning til saksøkerne. (Dommen er nevnt både i herredsrettens og lagmanns rettens dom, men begge steder med uriktig datum.)

Dommen av 2. mai 1726 er det første dokument i saken hvor

Side:1190

eiendommen Jomfruremmen er nevnt. Denne eiendom er utgått fra Haukland. Ifølge en underrettsdom av 10. mai 1766 skal Jomfruremmen være ryddet for over 100 år siden (altså før 1666). I herredsrettens dom anføres at Jomfruremmen skal være skilt ut fra Haukland antagelig omkring år 1700; men nærmere opplysninger om dette foreligger ikke.

Lagtingsdommen av 19. august 1730 gjaldt som tidligere nevnt grensen mellom Forsmo og Kulstad. Om laksefisket heter det i dommen: «Dend tvistighed som har været parterne imellem angaaende Laxe-Fiskeriet i Fust-Elven, har ikke her for over-Retten været paastevnet, men saasom parterne har på begge sider forlanget, at derom maatte noget indtræckis i denne Dom. Saa forbliver det det ved dend af forrige Laugmand Christen Jensen Munchegaards afsagde Dom av d: 18de Junii 1685, hvis slutning til des mere efterretlighed, efter parternis begiæring, blir udi Acten indført, og dend som sig imod samme Dom forbryder at bøde til straf Tie Rixdaler.»

Jeg skal så gjengi en del fra prosessen i 1757-60 om rykkefisket i fossen:

Saken var som tidligere nevnt reist av mennene på Forsmo, Kulstad og Haukland mot brukeren av Jomfruremmen, Joseph Nielsen. Saksøkerne krevde at Nielsen skulle opphøre med rykkefisket, som etter deres mening var til skade for det felles kastenotfiske nedenfor i elven og i strid med dommen av 1685. I et innlegg av 4. juni 1759 fra saksøkerne anføres bl.a.: «- - - Thi at Ioseph Nielsen Iomfrue-Remmen haver foretaget sig at bruge, det Os udi Vores Ældgamle hævdede og Matricullerede Laxe Vaaddrætt skadelige paafund, at rykke Lax med Krog, oppe i Elven, oven for samme Vores Laxe Fiskerie, - - -». Og videre: «- - - Gaardene Kulstad og Houchland, kand viise een Ældre berættigelse for sig til Vandet og Fiskeriet end Forsmoen og Iomfruremmen, ihvorvel at gaarden Forsmoen, nu efter samme Resiterede Dom (d.v.s. dommen av 1685), er given een Fuldkommen berettigelse udi det fælles Vaaddrætt, og Gaarden Iomfruremmen ligesaa der og haver sin Anddeel udi Noedkasted, - - 2det at siiden det er beviist, med de af Os førdte Viidner, og udi egen bekiendelse af Ioseph Nielsen Selv, at hand og ingen Anden udi Vores Gaarders underliggende Laxe Elv, Fusten kaldet, haver rykket og beskadiget Laxen med Krog, - -»

Saksøkte, Joseph Nielsen, leverte et motinnlegg datert 10. juni 1759, hvor han bl.a. bestred saksøkernes påstand om at kastenotfisket var matrikulert. I den forbindelse nevner jeg at det ikke foreligger noe holdepunkt for at dette fiske noen gang har vært særskilt skyldsatt. Av innlegget hitsettes for øvrig:

«- - - Den Gamle Laugtings Dom, af 18de Iunii 1685, aldeeles ikke deciderer det allerringeste udi mit brug, i at Fiske med Angel; hvortil Gaarden Skallands Opsiddere neden for i samme Elv, haver ligesaavel som jeg, een u-imodsigelig Rætt; Den Gamle Laugtings dom derimod alleene vedkommer Nodtkastet, paa det eeniste der til bequemme Stæd i Fusten Elven,». «Den af mig forhen, som nu tilleignede Hævds-Rætt, til at Fiske efter Loven, for mit

Side:1191

Leye Lands Grund i Elven, vil appellanterne i Deres seenere Jndlæg, Mig ogsaa fratviste - - -».

Vitnet Lars Nielsen forklarte «at da hands Sl: fader Niels Jensen boede paa Jomfrue-Remmen, Som er nogle og 20 aar siden, Veed Viidnet saa Vidt hand kan erindre; at hds Sl: fader for uden det hand Var Med Eyer i Noeden, Som Samtlige gaarders Opsiddere haver der udj, hafde hand og en liden theine for Sig Self Som hand fangede lax udj, indtil Saa lenge at berget udgich, da hand ey brugte andet end en laan; men at ryche fisken blev den tiid ey brugt; - -». Videre opplyste vitnet Maren Larsdatter «at I den tiid hun og hendes Sl. Mand der boede paa Jomfrue-Remmen - - -, blev ey andet af Dem brugt, uden en Theine, Som De toeg lax udj, indtil en berg Nabbe i Elven udgich, hvor De giorde Theine fast, Da de Siden ey brugte noget, uden en laan, og Nodtten Som De eyede tilsammen med De andre gaarder; - - -».

Joseph Nielsen fikk medhold i begge instanser med den begrunnelse at hans rykkefiske var lovlig og ikke innebar noen krenkelse av kastenotfisket. Underretten fremhever i sin dom av 30. september 1758 bl.a. at etter vitneforklaringene hadde det på Jomfruremmen i tidligere tid vært fisket laks også med annet redskap enn not, nemlig teine, «indtil Landet til samme brug blev u-bequem», og at denne fiskemåte ikke hadde vært påtalt av de andre noteiere. Om dommen av 1685 uttaler retten at den bare handlet om «Noedte kastet, og hvad enhver til Fiskeriet skulde Contribuere». I lagtingsdommen av 17. juni 1760 heter det innledningsvis at saksøkerne har innstevnet Joseph Nielsen Jomfruremmen «som den, der formeener, at tilføie sig fornermelse udi Deres tilfælles med ham tilhørende Laxe Fiskerie i Fust Elven i Wefsens Fierding, da bemeldte Joseph Nielsen Iomfruremmen skal betiene sig af det brug, at Fange Lax med Angel, ovenfor det ham, og Citanterne tilhørende Noedte Støe, eller Vande drætt, - - -». Om dommen av 1685 uttaler retten: «Vel have Citanterne ladet fremlægge een Laugtings Dom av 18de Juny 1685. Men som Materierne, hvorom det den tiid og nu handles ere saa langt adskildte, saa kand samme Dom ikke komme under Reflection udj denne Sag, - - -». Endelig hitsetter jeg av domsslutningen: «At Indstævnte Joseph Nielsen Iomfru-Remmen, ikke kand eller bør formeenes at bruge sit Laxe Fiskerie uden for sin paa boende Gaards Grund, saa godt som hand veed og kand hvorfore hand og for Citanternes Tiltale i denne Sag bør frie at være.»

Joseph Nielsen hadde forpaktet Jomfruremmen av sogneprest Spentrup. I forpaktningskontrakten av 2. januar 1751 hadde sognepresten forbeholdt seg «den Leylighed, som er ved Gaarden til Laxe-Fangst i Elven - - -.» Under en rettssak mellom sogneprest Spentrups enke og Joseph Nielsen, avgjort ved underretts dom 10. mai 1765, kom Joseph Nielsen bl.a. inn på prosessen om rykkefisket; han karakteriserer dette fiske som «mit Laxe-Fiskerie ved Rykning i Elven», og taler om at han selv måtte utføre saken ved lagtinget «for at Conservere Fiskeriet under Gaarden».

Side:1192

Forpaktningskontraktene av 4. oktober 1785 og 30. oktober 1792 vedrørende Jomfruremmen, hvor preste-enken Inger Evina Brun som bortleier forbeholdt seg en fjerdepart i rykkefisket er nevnt i lagmannsrettens dom.

Under bevisopptaket 15. februar 1951 uttalte ankeparten Halfdan Haukland om rykkefisket at dette bare tilkom Hauklandgårdene og Jomfruremmen, og at fangsten ble delt mellom dem uten at de 2 andre gårdene (Forsmo og Kulstad) hadde noen del i det, fordi den kulpen hvor rykkefisket foregikk, lå så nær Jomfruremmens eiendom. Etter ankeparten Hjalmar Hauklands forklaring ble fangsten delt i 3, nemlig en del til Jomfruremmen og tre deler til Haukland-gårdene. Forsmo var ikke med på rykkefisket og fikk ikke noen del i fangsten.

Etter det som er opplyst under prosedyren for Høyesterett, opphørte rykkefisket da det var kommet laksetrapp i Forsmofossen (1879). Denne fiskemåte ble dessuten forbudt ved lov.

Som nevnt i herredsrettens dom ble det i skjøte på Jomfruremmen fra Isach Nielsen til Peder Torrissen av 20. mai 1879 forbeholdt selgeren bl.a. enerett til å fiske med et 8 favner langt garn ved Møllebekkmunningen. Nærmere opplysninger om dette garnfiske foreligger ikke.

Stangfiske etter laks har etter de foreliggende parts- og vitneforklaringer foregått på den omhandlede elvestrekning også før engelskmennene kom. Men det ble drevet med primitivt redskap, og utbyttet var lite. Den som fisket, beholdt utbyttet selv. Det foreligger ikke nærmere opplysninger om på hvilke eiendommer dette stangfiske foregikk.

Vitnet Martin Tollefsen har i sin forklaring under bevisopptaket 16. februar 1951 bl.a. opplyst at det er blitt fortalt til ham at gamle lensmann Nils Isaksen hadde en sekk som han fisket med i fossen. Denne sekken hengte han ut på to stenger, og når laksen hoppet opp og falt tilbake, falt den ned i sekken. Utbyttet av fisket beholdt han selv. - Jeg går ut fra at dette fiske foregikk før laksetrappen ble bygd i 1879.

Det bevismateriale jeg nå har gjort rede for, omfatter tiden fra 1640-årene og til engelskmennene henimot slutten av det 19. århundre kom til Fustelven. Materialet viser at det i dette tidsrom har vært fisket laks i vedkommende del av Fustelven på en rekke forskjellige måter: med kastenot, teine, «laan», sekk «rykk» og stang, antagelig også med garn. Det var kastenotfisket som var det dominerende; i de eldste dommene nevnes ikke annet fiske. Men også rykkefisket, som nå er opphørt, synes å ha gitt godt utbytte.

Hva angår rettighetene til laksefisket, er det iallfall fra 1685 på det rene at kastenotfisket lå i fellesskap mellom gårdene på begge sider av elven: Kulstad og Forsmo på sydsiden og Haukland på nordsiden. Da Jomfruremmen senere ble skilt ut fra Haukland, fikk det nye bruk en andel i Hauklands tredjepart i notfisket.

Side:1193

Etter det som er opplyst for Høyesterett, har kastenotfisket vært drevet slik at man har gjort bruk av landet på begge sider (Forsmo og Jomfruremmen). Og da det til dette fiske kreves forholdsvis stort mannskap og kostbar redskap, er det lett forklarlig at det her har utviklet seg et fellesskap. For de øvrige fiskemåter som har vært brukt, har forholdene så vidt skjønnes ikke tilsagt et lignende fellesskap, iallfall ikke mellom eiendommene på begge sider av elven. (Jeg ser her og i det følgende bort fra det fellesskap som etter min mening foreligger for så vidt angår Kulstads rett til laksefiske. Dette kommer jeg tilbake til under behandlingen av punkt 2 i saken.) Hva rykkefisket angår, foreligger som tidligere nevnt forklaringer om at utbyttet har vært delt mellom Jomfruremmen og Haukland-gårdene. Hvor langt tilbake i tiden denne deling har vært praktisert, sies det ikke noe om i disse forklaringer. Men av det jeg har referert fra prosessene i 1750-60-årene, synes å fremgå at rykkefisket den gang ble betraktet som Jomfruremmens fiske. I den første av sakene, hvor Joseph Nielsen ble påstått fradømt retten til dette fiske, var mannen på Haukland en av saksøkerne. For så vidt angår fisket med teine, «laan», sekk, garn og stang, har man ingen opplysninger om noe fellesskap eller om noen deling av utbyttet.

Likevel finner jeg det tvilsomt om fellesskapet var begrenset til kastenotfisket. I flere av de gamle dommer og dokumenter brukes uttrykk som ikke er uforenelige med fellesskap i alt laksefiske, f. eks.: «hvem Laxe-Fisket skulde nyde», «hvad sig anlanger Laxe-Fisket» (dommen av 1664), «det fiskerie de skal have sammen i øverste Fisker-Eelv» (res. av 1652), «det Laxe-Fiskeri, som under Voris gaarder og lejemaal er liggende» (overenskomsten av 1657), «deris fælles Laxefiske» (stevningen i saken fra 1685). I disse dommer og dokumenter omtales riktignok ikke andre former for laksefiske enn notfisket, som den gang åpenbart var det eneste fiske av betydning; men dette utelukker ikke at det kunne bestå fellesskap også i annet fiske.

Jeg er imidlertid blitt stående ved at det ikke foreligger tilstrekkelige holdepunkter for å anta at fellesskapet i den periode det her er tale om, har omfattet noe mer enn kastenotfisket. Noen støtte for dette resultat finner jeg i saken om rykkefisket fra 1757-60, hvor både prosedyren og dommene synes å bygge på at det bare var fisket med kastenot som lå i fellesskap. Jeg legger således til grunn at laksefisket for øvrig tillå grunneieren i samsvar med det som har vært lovens prinsipale regel fra gammel tid.

Jeg går så over til den periode da laksefisket har vært bortforpaktet til engelskmennene. Atskillig kan tyde på at de interesserte grunneiere under bortforpaktningen har gått ut fra at laksefisket i sin helhet var felles. Den første forpaktningskontrakt, inngått 30. juli 1890, lød bare på enerett til stangfiske nedenfor fossen. Likevel var oppsitterne på eiendommene ovenfor fossen - Haukland og Gløsen - med på kontrakten. Ved den neste kontrakt - av 23. september 1899 - bortforpaktet utleierne «vor til de

Side:1194

nævnte gaarde hørende fiskeret», og samme uttrykksmåte er brukt i den tredje kontrakt - av 31. juli 1905 - som gjaldt til 1920. Men også disse kontrakter var felleskontrakter, hvor gårdene så vel ovenfor som nedenfor fossen var med. Først i 1921 ble spørsmålet om omfanget av fellesskapet i laksefisket tatt opp, nemlig av Sportsselskapets representant, Martin Tollefsen. Han gjorde da gjeldende at de andre gårdene ikke hadde fiskerett på Forsmos og Jomfruremmens grunn, bortsett fra deres andel i kastenotfisket. Etter hans foranledning ble det så inngått enkeltkontrakter med grunneierne nedenfor fossen, inntil det i 1932 på ny ble inngått felleskontrakt med oppsitterne både på Kulstad, Haukland og Forsmo. Men forpaktningsavgiften er hele tiden - for øvrig også etter 1921 - blitt delt på samme måte som det tidligere ble gjort med utbyttet av kastenotfisket, dvs. slik at gårdene både ovenfor og nedenfor fossen har fått sin forholdsmessige andel. Jeg viser for så vidt til redegjørelsen i herredsrettens flertalls premisser.

Spørsmålet blir da om de forhold som jeg har nevnt, har medført noen endring i det tidligere etablerte rettsforhold, hvoretter bare kastenotfisket var felles. Det kan jeg ikke anta. Jeg legger da vekt på at om de interesserte har hatt en slik oppfatning som nevnt, har den - etter min mening - berodd på en misforståelse, og at det dreier seg om et tidsrom som i et forhold av denne art må karakteriseres som relativt kortvarig, nemlig ca. 30 år.

De ankende parter har som en subsidiær betraktning gjort gjeldende at selv om man går ut fra at fellesskapet opprinnelig bare har omfattet kastenotfisket, må rettighetens innhold på grunn av endrede forhold ansees omdannet slik at den nå omfatter stangfisket. Tidligere var det notfisket som hadde betydning, nå er det stangfisket, og man må regne med at kastenotfisket etter laks vil bli helt forbudt.

Jeg kan ikke slutte meg til denne betraktning. Det eneste man har sikre holdepunkter for, er fellesskap med hensyn til kastenotfisket. Om dette fiske nå er redusert i betydning, kan det etter min mening ikke føre til at andre fiskemåter, som var gjenstand for grunneierens enerett mens kastenotfisket var det dominerende, går over til å bli felles.

I hovedspørsmålet blir det således mitt resultat at de andre gårder ikke har noen annen rett til laksefiske på Forsmo og Jomfruremmen enn andel i kastenotfiske.

Jeg behandler så punkt 2 i saken: Sportsselskapets rettigheter som innehaver av gnr. 117 bnr. 2 Aasnæv.

De rettigheter som dette bruksnummer omfatter, tillå tidligere eiendommen Båthølen, som er utgått fra Kulstad. Båthølen hadde opprinnelig gnr. 117 bnr. 2. I 1900 skiftet Båthølen eier. Selgeren holdt da tilbake noen grunnstykker og retten til laksefiske i Fustelven med fri adgang til strandbredden, rett til uten vederlag å ta stein og grus til anlegg av brygge langs elven samt rett til å rydde bort trær som var til hinder for stangfiske i elven. Den del av eiendommen som selgeren holdt tilbake, fikk ved skylddelingsforretning

Side:1195

11. juni 1900 navnet Aasnæv og beholdt gnr. 117 bnr. 2, mens den solgte del (hovedbøllet) - som bl.a. omfattet stranden ved Fustelven - beholdt navnet Båthølen, men fikk nytt nummer: gnr. 117 bnr. 22. I 1901 ble det daværende bruk Aasnæv delt ved at eieren, bruksbestyrer A. Barclay Meidell, solgte grunnstykkene, men beholdt fiskeretten og de øvrige rettigheter i og ved Fustelven. Ved skylddelingsforretning 16. februar 1901 fikk den solgte del nytt gårds- og bruksnummer, mens fiskeretten m.v. beholdt gnr. 117 bnr. 2 og navnet Aasnæv. Denne særskilt matrikulerte fiskerett m.v., som nå hviler på gnr. 117 bnr. 22 Båthølen, er så senere ervervet av Sportsselskapet.

På tilsvarende måte har selskapet ervervet en annen fiskerett, gnr. 117 bnr. 21 Formo. Dette bruksnummer omfatter rettigheter som opprinnelig tillå hovedbruket Kulstad, gnr. 117 bnr. 1. I 1899 ble det frasolgt en del av bnr. 1, omfattende noen grunnstykker og «Den hele gården tilhørende ret i laksefiske og mulige andre retigheder i Fustelven». Den solgte del fikk ved skylddelingsforretning 10. november 1899 navnet Formo, gnr. 117 bnr. 21. Da Formo i 1901 skiftet eier, holdt selgeren, A. B. Meidell, tilbake en myrteig og rettighetene i elven. Den usolgte del beholdt ved skylddelingsforretning 16. februar 1901 gnr. 117 bnr. 21 og navnet Formo. Myrteigen og elverettighetene er senere solgt til Sportsselskapet. Gnr. 117 bnr. 21 er ikke med i saken. Når jeg nevner dette bruksnummer her, er det av hensyn til forståelsen av utskiftingen på Kulstad 1929-34, som jeg nå kommer inn på.

Denne utskifting omfattet utmarken (skogen) til Kulstad, gnr. 117. I rettsmøtet ved utskiftingsretten 8. oktober 1934 møtte Martin Tollefsen som fullmektig for Sportsselskapet. Han opplyste at selskapet var eier av 2 bruk under Kulstad, bnr. 2 Aasnæv og bnr. 21 Formo, og gjorde rede for hva disse bruk omfattet. I utlodningen, som ble avhjemlet noen dager senere, heter det bl.a.:

«Ved de foran beskrevne grenser er utmarken til gården Kulstad utskiftet således: - - -

B. Bnr. 2, Båthølen, skyld mark 0,63, eier og bruker Fustelven Sportsselskap har ifølge skylddelingsforretninger av 11. juni 1900 og 16. februar 1901 hele det opprinnelige hovedbruks (bnr. 2) «laksefiskerett i Fustelven med fri adgang til strandbredden, rett til uten vederlag å ta stein og grus til anlegg av brygge langs elven, samt rett til bortrydding av for stangfiske i elven hindrende trær». Sistnevnte rettigheter til å ta stein og til å bortrydde trær kan kun utøves på den strekning bnr. 22 støter til Fustelven. Utenom forannevnte rettigheter har bnr. 2 ingen andel i utmarken på Kulstad. - - -

R. Bnr. 21 Formo, skyld mark 0,61, eier og bruker Fustelven Sportsselskap har fått en torvmyrteig på Skotsmyren. Mot nord støter teigen til 41. grense, mot øst til 39. grense, mot syd til 42. grense og mot vest til vei nr. 1.

Dessuten har bnr. 21 eneretten til hovedbrukets (bnr. 1) gamle rett til «laksefiske og mulige andre rettigheter i Fustelven». - - -

Side:1196

Jeg gjør oppmerksom på at det i avsnitt B i utlodningen er en feil: Bnr. 2 er feilaktig kalt Båthølen istedenfor Aasnæv.

Den 5. november 1934 hadde utskiftningsretten møte med partene og de tilstøtende naboer. Til stede var bl.a. Sportsselskapets mann Martin Tollefsen. I protokollen for dette rettsmøte er innført bl.a. følgende:

«LAKSEFISKE.

Retten til laksefisket i Fustelven var vedkommende loddeiere enige om skal være felles i fremtiden. Gården Kulstads andel i fiskeretten fordeles mellom gårdens fiskeberettigede bruk etter sådant forholdstall: Bnr. 2 - 4/24, bnr. 3 - 4/24, bnr. 6 - 2/24, bnr. 8 - 2/24, bnr. 14 - 3/24, bnr. 15 - 3/24, bnr. 16 - 1/24 og bnr. 21 - 5/24.

VASSDRAG.

Kulstads del i mulige andre rettigheter i Fustelven er felles for de samme bruk og etter samme forholdstall som for fiskeretten bestemt.»

Det ligger nær å anta at når Sportsselskapet - som utelukkende var interessert i stangfiske - ervervet de fiskerettigheter som det her gjelder, må det ha vært i den tro at selskapet derved ervervet eneretten til fiske på vedkommende elvestrekning. Skylddelingsforretningene av 10. november 1899, 11. juni 1900 og 16. februar 1901 og beskrivelsen av de to bruksnummer i utskiftingsrettens utlodning inneholder heller ikke uttrykk som peker på at det bare skulle dreie seg om andeler i fellesfiske. Tvert imot må man vel si at uttrykksmåten nærmest indiserer ene-fiske. Jeg peker særlig på at det er forbeholdt rettighetshaveren bl.a. rett til å ta stein og grus til bryggeanlegg og rett til å rydde bort trær som var til hinder for stangfiske. Det er lite trolig at en rettighetshaver hvis fiskerett bare representerer en andel i et fellesfiske, ville gå i gang f. eks. med et bryggeanlegg.

Men få dager etter at utskiftningsretten i utlodningen hadde konstatert Sportsselskapets rettigheter med den siterte beskrivelse - som stemte med den Tollefsen hadde gitt i rettsmøtet 8. oktober 1934 - deltar Tollefsen i det nevnte møte hvor det ved en protokolltilførsel fastslåes uten forbehold at loddeierne er enige om at Kulstad-brukenes rett til laksefiske i Fustelven «skal være felles i fremtiden». At denne overenskomst også omfatter Sportsselskapets rettigheter som innehaver av bnr. 2 og 21, fremgår av at disse bruksnummer er tatt med i den etterfølgende bestemmelse om fordelingen mellom de fiskeberettigede bruk. Jeg kan ikke finne noe holdepunkt for at overenskomsten ikke skulle være bindende for selskapet. Tollefsen opptrådte rom nevnt under utskiftingen med fullmakt fra selskapet. Og i mangel av opplysninger som kunne gi grunnlag for en innskrenkende tolkning, finner jeg å måtte forstå overenskomsten etter dens ordlyd. Jeg ser den da som et uttrykk for at Kulstad-brukenes laksefiske - herunder også deres andel i

Side:1197

kastenotfisket - ikke er utskiftet, men i sin helhet ligger i fellesskap mellom de fiskeberettigede bruk. Som innehaver av bnr. 2 Aasnæv kan Sportsselskapet da ikke gjøre krav på noen enerett til laksefiske ut for bnr. 22's grunn, men bare på en andel i Kulstadbrukenes fellesfiske.

Påstanden med hensyn til punkt 2 gjelder etter ordlyden samtlige ankende parter, men det er klart at det bare er oppsitterne på Kulstad - de ankende parter nr. 1-7 - som har interesse i dette punkt.

Da saken har frembudt tvil, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Hanna Brodtkorb og Agnes Brodtkorb som eiere av gnr. 117 bnr. 3, Erling Kulstad som eier av gnr. 117 bnr. 14, Olaf Soløy som eier av gnr. 117 bnr. 15, Alf Daleng som eier av gnr. 117 bnr. 6, Einar Staurem som eier av gnr. 117 bnr. 8, Jarle Kulstad som eier av den fiskerett som tidligere tillå gnr. 117 nr. 16, Hjalmar Haukland og Jentoft J. Haukland som eiere av gnr. 124 bnr. 1, Halfdan Haukland og Ragnar Haukland som eiere av gnr. 124 bnr. 2, og Johannes Gløsen som eier av gnr. 124 bnr. 3, Samtlige i Vefsn herred, dømmes uberettiget til alt fiske på Jomfruremmen, gnr. 123 bnr. 2's og Forsmo, gnr. 122 bnr. 2's grunn, begge i Vefsn herred, med unntagelse av retten til kastenotfiske i kastepollen.

2. De ankende parter frifinnes for kravet fra Fustelven Sportsselskap Ltd. som eier av Aasnæv, gnr. 117 bnr. 3 i Vefsn på enerett til alt fiske i Fustelven i den del av elven som før 11. juni 1900 lå ut for bnr. 2.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Berger, Thrap og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Petter Wildhagen med domsmenn Thorvald Kjønnås og Einar Hunnålvatn):

- - -

Under saken er forskjellige av de saksøkte gått ut fordi de har solgt sine gårder eller fordi de feilaktig har vært innstevnt. Under hovedforhandlingen har vært nedlagt påstand mot følgende saksøkte:

1) Hanna Brodtkorb og 2) Agnes Brodtkorb, som eiere av Kulstad gnr. 117 bnr. 3.

3) Nils M. Kulstad, som eier av Kulstad, gnr. 117, bnr. 14.

4) Olaf Soløy, som eier av Kulstad, gnr. 117, bnr. 15.

5) Alf Daleng, som eier Kulstad, gnr. 117, bnr. 6.

6) Einar Staurem, som eier av Kulstad, gnr. 117, bnr. 8.

7) Olaf Olderskog, som eier av Kulstad, gnr. 117, bnr. 16.

8) Hjalmar Haukland og 9) Jentoft J. Haukland som eiere av Haukland gnr. 124, bnr. 1.

Side:1198


10) Halvdan Haukland og 11) Ragnar Haukland som eiere av Haukland gnr. 124, bnr. 2.

12) Johannes Gløsen som eier av Haukland, gnr. 124, bnr. 3.

Fustelven Sportsselskap eier eiendom mene Jomfruremmen gnr. 123 bnr. 2 og Henrik Brodtkorb, fru Hanna Riiser og fru Martha Christie er eiere av Forsmo gnr. 122 bnr. 2.

Saksøkerne har lagt ned påstand om at de saksøkte skal fradømmes retten til å drive annet fiske på deres eiendommer enn retten til kastnotfiske i kasterpoolen.

Saksøkerne har gitt følgende fremstilling av saken:

Fiskerettighetene i elven Fusta i Vefsn herred har som vanlig tilligget de gårdene som på begge sider grenser til elven. Mellom gårdene Forsmo, gnr. 122 og Jomfruremmen, gnr. 123 er der en foss i elven og nedenfor denne ligger den såkalte «Kasterpool». For utøvelsen av kastnotfisket i denne poolen gjaldt det en unntagelse fra de vanlige regler, idet gårdene Kulstad, Haukland og Forsmo hadde felles rettigheter i poolen og utbyttet skulle fordeles med 1/3 part på hver. Det går frem av en dom avsagt på Nordland og Finnmarken lagting på Steigen den 18. juli 1685 og av en dom avsagt av sorenskriveren i Helgeland den 30. april 1726. Begge dommer hevder saksøkerne bare angår fordelingen av rettigheten til kastnotfisket i kasterpoolen og at de øvrige fiskerettigheter tillå de gårder som grenset mot elven. Gården Jomfruremmen som er skilt ut fra Haukland, antagelig år 1700, har således fra gammelt hatt sitt fiske i den såkalte Røkken og dette fiske har aldri ledet til noen deling av utbyttet med de øvrige. Lensmann Nils Isaksen Kulstad som bodde på Jomfruremmen hadde også laget seg et apparat til å fange fisk med og som besto av en sekk hengt opp på 2 stenger. Heller ikke utbyttet av dette fiske ble delt. En engelsk laksefisker som for ca. 70 år siden i en rekke år bodde på Jomfruremmen drev også laksefiske uten at utbyttet ble delt. Han bygget for anledningen en bro utover elven på Jomfruremmens grunn.

Enken Inger Evina Brun bortbygslet i 1785 gården Jomfruremmen til Anders Clemetsen og i 1792 til Nils Erlandsen og forbeholdt seg i begge tilfelle som kårytelse bl.a. «1/4 part av laxefiskeriet i den såkalte Røkken». Da eieren av Jomfruremmen, Isak Nielsen i 1879, solgte gården til Peter Tørrisen, forbeholdt han seg som kår bl.a. rett til 1/4 del av det gården tilhørende notfiskeri og enerett til å fiske med et 8 favner langt garn ved Møllebækmunningen.

Da de saksøkte har påstått å ha rett til å fiske med stang og garn på de saksøktes eiendommer Forsmo og Jomfruremmen vil saksøkerne ha dom for at de er uberettiget til dette fordi retten til dette tilkommer saksøkerne som grunneiere.

De saksøkte har tatt til gjenmæle og påstått seg frifunnet. De har gjort gjeldende:

At alt fiske mellom de tre gårder Kulstad, Haukland og Forsmo ligger i fellesskap og de dommer saksøkerne har påberopt ikke bare gjelder kastenotfisket i kasterpoolen, men alt laksefiske på de 3 eiendommer. De saksøkte bestrider at der foreligger noen bruk i strid med dette.

Side:1199


Det har nedigjennom tiden vært sluttet en rekke forpaktningskontrakter mellom sportsselskapet og de saksøkte. Kontraktene har omfattet alt laksefiske på de saksøktes og saksøkernes eiendommer og betalingen for forpaktningen har vært delt med 1/3 på hver av de 3 gårder på samme måte som utbyttet av kastenotfisket, og der har ikke vært betalt noe ekstra til gårdene Jomfruremmen og Forsmo for den rett til annet laksefiske som disse eiendommer påstår at der tillå dem i egenskap av grunneiere. De har ikke fått mer på sin part enn eiendommer som bare hadde andel i kastenotfisket. Det er sportsselskapets ansatte mann Martin Tollefsen som i en lang rekke år har fordelt forpaktningsavgiften på denne måten.

I 1929 til 1934 pågikk der utskiftning på gården Kulstad. Under denne møtte Fustelven Sportsselskap, som var loddeier og protesterte ikke mot at det under utskiftningen ble bestemt at laksefisket i Fustelven skulle være felles og at gården Kulstads andel i fiskeretten fordeltes mellom gårdens fiskeberettigede bruk i samme forholdstall som kastenotfisket tidligere hadde vært fordelt.

At alt fiske skal være felles er således godtatt av saksøkerne og har forspilt en mulig rett ved passivitet.

Saksøkerne har benektet at forpaktningskontraktene eller fordelingen av avgiften inneholder noen erkjennelse av at de saksøkte hadde noen annen fiskerett på Jomfruremmen eller Forsmos grunn enn retten til å delta i kastenotfisket i kasterpoolen. Likeså bestrider de at utskiftningen skal forståes slik.

Angående eiendomsforholdene er det opplyst følgende:

Opprinnelig var det 2 gårder, nemlig Kulstad og Haukland, av disse er visstnok Kulstad eldst. Før år 1646 har Forsmoen blitt skilt ut fra Kulstad og senere er Jomfruremmen skilt ut fra Haukland, antagelig omkring år 1700.

Ved skylddelingsforretning av 10. november 1899 ble det fra gården Kulstad, gnr. 117, bnr. 1 som eiedes av P. Holst skilt ut en parsell Forsmo bnr. 21 som besto av 3 jordstykker samt «den gården tilhørende ret i laksefiske og mulige andre rettigheter i Fustelven». Dette bruk ble av bruksbestyrer Meidel overdratt til saksøker nr. 1 Fustelven Sportsselskap Ltd. Ved en senere skylddeling av 11. juni 1900 på gården Baadhølen under Kulstad, gnr. 117, bnr. 2 ble denne delt i 2 deler, hvorav den ene var en parsell Aasnæv som besto av 3 landstykker samt gårdens «laksefiskeriret i Fustelven med fri adgang til strandbredden, ret til uten vederlag at tage sten og grus til anlæg av brygge langs elven, samt ret til bortrydding av for stangfiske i elven hindrende trær». Dette bruk fikk navnet Aasnæv og beholdt det opprinnelige bnr. 2 og tilfalt B. Meidel. Ved skylddeling av 16. februar 1901 ble det fra dette bruk skilt ut et bruk Aasnæv gnr. 117, bnr. 23 som B. Meidel solgte til Vefsn kommune. Det besto av de ved skylddelingen av 11. juni 1900 beskrevne 3 parseller. Den gjenværende del av eiendommen gnr. 117, bnr. 2 Aasnæv besto av fiskeretten og øvrige rettigheter i og ved Fustelven slik som de er beskrevet i ovennevnte forretning av 11. juni 1900. Dette bruk tilhører nå Fustelven Sportsselskap Ltd.

Eiendommen Jomfruremmen gnr. 123 bnr. 1 ble av Peter Tørrisen

Side:1200

solgt til Fustelven Sportsselskap Ltd. antagelig omkring 1904 for kr. 12 000,00. I 1928 solgte Sportsselskapet eiendommen til Kristian Davidsen Tortenli for kr. 3600,00 men holdt tilbake «de gården tilhørende fosse- og fiskerettigheter i Fustelven samt den til elven støtende grunn i en bredde av 20 meter fra det sted hvor det gamle sagbruk har stått og til Stenengberget». Jfr. skylddelingsforretning 19. juli 1908. Den tilbakeholdte del fikk bnr. 1 og tilhører fremdeles Sportsselskapet.

Eiendommen Forsmo, gnr. 122 bnr. 1 ble ved kjøpekontrakt av 15. mai 1929 av eieren N. Brodtkorb solgt til Erling Andreassen Forsmo. Unntatt fra salget ble «alle rettigheter i eller til elven, således retten til fiske med det nødvendige land langs elven. Det som undtas skal utskilles ved en avholdende skylddelingsforretning.» Denne er ikke dokumentert, men det er enighet om at den utskilte fiskerett, gnr. 122, bnr. 2 nå tilhører saksøkerne nr. 2 som er N. Brodtkorbs arvinger.

Videre er det opplyst at i tidligere tider gikk laksen bare til Forsmofossen, men antagelig omkring 1879 ble det bygget en laksetrapp slik at laksen kunne gå opp forbi fossen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde, lagdommer Torger Moi og sorenskriver T. B. Njaa med domsmenn Peter Gramno, Per Roghell, Arne Skravlå og Jens M. Lillebjerka):

- - -

Under sakens behandling for herredsretten oppsto der også tvist om fiskerettighetene på gården Kulstads grunn. Sportsselskapet eier nemlig 2 bruksnummer under denne gård, bnr. 2 Båthølen av skyld M. 0,63 og bnr. 21 Formo av skyld M. 0,61. Disse to bruk er de eneste av Kulstadeiendommene som nå støter til elven, og Sportsselskapet hevder at disse bruk har eneretten til fisket på sin grunn. Den fiskerett de andre bruk under Kulstad har, er alene en andel i det felles kastenotfiske. Selskapet krever selvstendig dom for dette og mener at det er prosessuell adgang til å få slik dom i lagmannsretten til tross for at dette spørsmål ikke er påkjent i herredsretten. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Det fastsettelseskrav som er omhandlet i post 2 i de ankende parters påstand står i sammenheng med det krav som er innbrakt til prøvelse for lagmannsretten. Da ankemotpartene har samtykket i at det inndras i lagmannsrettssaken, antas betingelsene å være til stede for å ta det under pådømmelse nå, jfr. tvistemålslovens §366 nr. 2. Dette vil derfor bli gjort. Det bemerkes at denne påstandspost er utformet i samsvar med hva der ved skylddelingen av 11. juni 1900 ble forbeholdt bnr. 2.

Det grunnleggende dokument er etter lagmannsrettens mening den gamle lagtingsdom av 18. Juli 1685. Denne dom bygger på en eldre merkegangsforretning og dom av 9. juni 1646. Imidlertid traff lagtingsdommen en endelig avgjørelse om rettsforholdene vedrørende fisket i elven, og senere rettsavgjørelser henviser til og bygger på denne dom. Dette gjelder således en kommisjonsforretning av 13. juni 1688 samt 2 dommer henholdsvis av 25. mai 1725 og 19. august 1730. Lagtingsdommen tar som utgangspunkt at hver mann «scall Niude fri ficherie for sin grund etc.» Den fastslår således at fisket er fritt og udelt og

Side:1201

tilligger grunneierne. Dommen behandler og avgjør en tvist som er oppstått mellom Forsmo, Kulstad og Haukland. Dommen går ut på at hver av disse gårder skal ha 1/3 av notfisket mot at hver gårds oppsittere holder like meget i noten. Dessuten skal oppsitterne på Haukland og Forsmo holde båt for alle 3 gårder under fisket. Lagtingsdommen har øyensynlig for dette fiske av billighetsgrunner fraveket hovedregelen fordi Kulstads oppsittere ikke kunne benytte noten nedenfor Forsmo. Lagmannsretten er derfor enig med herredsretten i at den gamle lagtingsdom bare fastsetter en fellesordning av kastenotfisket i den del av elven hvor slikt fiske kunne foregå, dvs. i kasterpoolen, men at den for øvrig ikke gjør noen innskrenkninger i grunneiernes enerett til fisket. Det følger herav at de påberopte dokumenter om fisket på de nedenforliggende eiendommer ikke får noen betydning for denne sak. Denne fortolkning styrkes etter lagmannsrettens mening av flere forskjellige omstendigheter.

Ankemotpartene har erkjent at fellesfisket bare går opp til fossen og at fisket ovenfor fossen tilligger grunneierne. At laksefisket den gang ikke kunne drives ovenfor fossen har sin naturlige forklaring ved at laksen ikke kom forbi fossen før laksetrappen ble bygget i 1879. Hvis hele fisket hadde ligget i sameie, måtte følgen ha vært at også fisket ovenfor fossen skulle utøves i fellesskap når først laksetrappen hadde muliggjort en slik utvidelse av fisket. En savner derfor etter ankemotpartenes standpunkt en forklaring på hvorfor fisket ovenfor fossen ikke ligger i sameie.

For det annet er det for lagmannsretten iallfall sannsynliggjort at det på den tid lagtingsdommen ble avsagt også ble drevet annet fiske i denne del av elven enn med kastenot, selv om kastenotfisket ubetinget har vært det mest betydningsfulle. Ankemotpartene har også erkjent at utbyttet av det såkalte rykkefiske - som ble drevet i selve fossen - bare skulle deles mellom gårdene Haukland og Jomfruremmen. I denne forbindelse må en være klar over at Jomfruremmen er utskilt fra Haukland en gang i tiden mellom 1685 og 1725. Det er derfor meget som taler for at oppsitterne på Haukland har drevet dette primitive fisket i meget lang tid tilbake, antagelig før utskillelsen av Jomfruremmen, og at de opprinnelig hadde eneretten til dette fiske. Rykkefisket kan dog ikke sees nevnt i noe eldre dokument enn den forpaktningskontrakt som presteenken Inger Evina Bruun inngikk med Anders Clemetsen den 25. september 1783. Ved denne kontrakt bortforpaktet hun Jomfruremmen og betinget seg 14 av dette fiske. Bestemmelsen er gjentatt i den forpaktningskontrakt vedrørende samme eiendom som hun 9 år senere inngikk med Nils Erlandsen. Ellers er opplysningene om fisket i eldre tid meget sparsomme. Selv om det nok kan ha forekommet at det er tatt laks på stang før dette fiske ble bortleiet til engelskmennene, er det i ethvert fall ikke godtgjort at ankemotpartenes forgjengere har drevet stangfiske. Det er heller ikke godtgjort at de har drevet garnfiske.

Fortolkningen av lagtingsdommen styrkes endelig også ved den brevveksling som har funnet sted mellom advokat Klingenberg og Finansdepartementets administrasjonskontor. Ved denne må det ansees fastslått at fisket i Fustelven for eiendommen Jomfruremmen - matr.

Side:1202

nr. 110, l.nr. 148 - i utskriften av matrikkelkommisjonens beskrivelse er oppgitt til 18 spesiedaler og 13 skilling. Herredsretten tar således feil når den går ut fra at fisket i denne beskrivelse er angitt til 1 spesiedaler og 13 skilling. Herav må en kunne slutte at matrikkelkommisjonen har ansett Jomfruremmens fiske for meget betydelig sammenlignet med fisket for Kulstad og Haukland. Det samme gjelder for øvrig også Forsmo, hvor fisket er satt til 18 spesiedaler, 40 skilling.

Den første forpaktningskontrakt som engelskmennene fikk med oppsitterne ved denne del av elven, er av 30. juli 1890. I denne kontrakt har engelskmennene sikret seg «enerett til stangfiske». I de følgende kontrakter bortforpakter oppsitterne «vor til de nevnte gaarde hørende fiskeret i Fustelven». Det må således være klart at utleierne iallfall i de senere kontrakter hadde avskåret seg adgangen til å fiske med kastenot i den tid engelskmennene fisket med stang. Derimot kan det være noe tvilsomt om de hadde avskåret seg denne adgang ved den første kontrakt. At også Haukland-gårdene var med på denne kontrakt, kan tyde på dette, fordi Haukland ikke eiet grunn til elven i det bortforpaktede område. I samme retning peker at etter denne kontrakt skulle den av engekskmennene oppfiskede laks, som de selv ikke tenkte å fortære under fisket, selges til fordel for eierne av elven. På den annen side kan det også tenkes at oppsitterne ved kontraktsopprettelsen har gått ut fra at alt fiske nedenfor fossen var felles. Det har imidlertid ikke noen rettslig betydning hva de for så vidt har ment. Fra gammelt har bare kastenotfisket vært felles, og denne rettstilstand kunne bare endres ved en ny rettsstiftende kjensgjerning. Noen slik er ikke godtgjort.

Lagmannsrettens flertall - alle uten domsmann Roghell - finner det klart at fordelingen mellom oppsitterne av de forpaktningsavgifter som engelskmennene betalte, er uten betydning for partenes rettslige stilling. Engelskmennene var alene interessert i å få bort det generende kastenotfiske i den tid de selv fisket. Det var derfor de inngikk kontraktene, og derfor betalte de avgift. Hvordan utleierne ville ha avgiftene fordelt seg imellom hadde ingen interesse for dem, og de hadde derfor heller ikke noen oppfordring til å blande seg opp i fordelingsmåten. Deres manglende interesse for fordelingen understrekes ytterligere ved at de overlot til sin betrodde mann - først Peter Tørrissen og senere Martin Tollefsen - å forestå utbetalingen uten å gi ham noen direktiver for den. Det er derfor uberettiget i utbetalingene å innfortolke noen godkjennelse av ankemotpartenes standpunkt eller noen oppgivelse av Sportsselskapets rettigheter, enda Sportsselskapet som eier av Jomfruremmen hadde krav på en betydelig større andel av avgiftene enn de faktisk har oppebåret. Hva foran er sagt kommer i alt vesentlig til anvendelse også på eierne av bnr. 2 under Forsmo.

Flertallet kan ikke finne at utskiftningen på Kulstad i årene 1929 til 1934 inneholder noe som strider mot det syn på fiskerettighetene i Fustelven som det foran er gitt uttrykk for. Utskiftningsretten hadde for det første ikke noen oppfordring til å uttale seg om rettigheter utenfor utskiftningsfeltet. For det annet er det åpenbart ikke reist noen tvist om fisket under utskiftningen, og utskiftningsretten hadde heller ikke av den grunn noen oppfordring til å gå nærmere inn på disse

Side:1203

spørsmål. Under avsnittet «laksefiske» sies nemlig først at retten til dette fiske i Fustelven «var vedkommende loddeiere enige om skal være felles i fremtiden». Det er derfor neppe grunn til i denne uttalelse å legge noe mer enn at fellesskapet i laksefisket fortsatt skal være gjeldende i samme utstrekning som tidligere. Den følgende setning fastsetter etter flertallets mening bare den innbyrdes fordeling mellom de enkelte bruksnummer av dette fellesfiske. Det er ikke i og for seg noe uforståelig i at bnr. 2 Båthølen og bnr. 21 Formo er spesielt omhandlet på andre steder i utskiftningsforretningen - under avsnittet om utlodningen. Lagmannsretten antar at utskiftningsretten her bare har utlagt og beskrevet hva disse to bruksnummer uomtvistet omfattet. Hvordan nå enn utskiftningen er å forstå på dette punkt, må det iallfall være klart at Tollefsen hverken har ment å fragå eller har fragått sin oppfatning av Sportsselskapets fiskerettigheter. Denne hans oppfatning var oppsitterne på Kulstad kjent med fra tidligere. - - -