Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1951-09-22
Publisert: Rt-1951-806
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 153/1951
Parter: Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen).
Forfatter: Bahr, Nygaard, Wold, Dæhli, justitiarius Stang
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §255, Straffeloven (1902)


Dommer Bahr: Ved Oslo byretts dom av 4. mai 1951 ble A frifunnet for tiltale for underslag.

Påtalemyndigheten har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen. Det anføres i ankeerklæringen: «Lovanvendelsen ansees å være uriktig, når retten er kommet til det resultat, at tiltalte bare er sivilrettslig ansvarlig for beløpet og ikke skyldig i underslag av betrodde midler. Det oppdrag som av Globe Transport Ltd. var gitt tiltaltes spedisjonsfirma, var et inkassooppdrag. Forutsetningen for et slikt oppdrag må, når ikke annet er avtalt, være at beløpet straks remitteres oppdragsgiveren. Inntil oppdraget for så vidt er fullbyrdet fra speditørens side, er det innbetalte beløp å anse som ham betrodd i straffelovens forstand og han underslår det når han disponerer det til firmaets eller sitt eget formål.»

Jeg finner at anken må tas til følge.

Etter byrettens beskrivelse av det faktiske forhold legger jeg til grunn at tiltaltes selskap Norsk Samlast A/S i oktober 1949 mottok det i saken omhandlede fraktbeløp kr. 452,50 som inkassator for firmaet Globe Transport Ltd., London, og at tiltalte - som var enestyre i Norsk Samlast A/S, hadde den daglige ledelse av selskapets virksomhet og fra våren 1949 også innehadde samtlige aksjer - unnlot å sende det nevnte beløp til Globe Transport Ltd., og i stedet brukte det til selskapets daglige drift. Selskapet var på det tidspunkt i økonomiske vansker, og Globe har ikke fått pengene.

Da det her gjelder et forhold fra 1949, må straffbarheten bedømmes etter straffelovens §255 i dens tidligere ordlyd, nærmere bestemt annet alternativ i gjerningsbeskrivelsen: «fragaar Besiddelsen af eller afhænder eller forbruger nogen ham betroet Løsøregjenstand». Det er fastslått ved rettspraksis at når noen har innkassert penger for en annen, må pengene ansees «betrodd» inkassator i den forstand hvori uttrykket er brukt i den nevnte bestemmelse, og at

Side:807

det således er underslag hvis inkassator - som i det foreliggende tilfelle - bruker opp pengene i stedet for å betale dem til oppdragsgiveren. Jfr. Kjerschow: Straffeloven 634 35 og Skeie: Strafferett (2. utg.) II side 254-55. Jeg nevner at da paragrafen ble endret ved lov av 11. mai 1951, fikk den en tydeligere avfatning på det punkt det her gjelder. I gjerningsbeskrivelsen nevnes nå som et særskilt alternativ at gjerningsmannen «rettsstridig forføyer over penger som han har innfordret for en annen eller som på annen måte er betrodd ham». Men dette innebærer ikke noen realitetsendring i forhold til den tidligere bestemmelse.

Den begrunnelse byretten har gitt for frifinnelsen i det foreliggende tilfelle kan etter min mening ikke føre frem.- Det må i forhold til straffelovens §255 være irrelevant når byretten anfører at pengene inngikk til selskapet som et ledd i dets vanlige forretningsvirksomhet, at selskapet ikke pliktet å holde beløpet i egen kasse eller atskilt fra forretningens øvrige midler, og at det ikke er grunn til å tro at tiltalte har hevet og forbrukt beløpet til egne formål.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Nygaard: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Wold og Dæhli og justitiarius Stang: Likeså.