Rt-1951-83
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1951-01-27 |
| Publisert: | Rt-1951-83 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 19 B/1951 |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Berger, Eckhoff, Helgesen, Schei, Soelseth |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, §27, Straffeprosessloven (1887) §379, §382, §401, §402, §29 |
Dommer Berger: Ved tiltalebeslutning av 14. august 1950 satte politimesteren i Tønsberg A under tiltale for forseelse mot 1. motorvognlovens §29 jfr. §17 annet ledd, og 2. samme lovs §29 jfr. §17 første ledd 2. punktum.
Tønsberg byrett avsa 7. oktober 1950 dom i saken med sådan domsslutning: «A dømmes for overtredelse av motorvognlovens §29 jfr. §17 annet ledd, til en bot til statskassen på kr. 25,-. For øvrig frifinnes han.»
Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann, dommerfullmektigen, stemte for at tiltalte etter tiltalens post 1 skulle idømmes fengselsstraff, og at han skulle domfelles etter tiltalens post 2. Jeg bemerker at det er en feil ved dommen at det ikke er satt subsidiær fengselsstraff for boten.
Byretten sendte den 11. oktober 1950 rettsboken til politimesteren i Tønsberg. Samtidig sendte den 2 eksemplarer av dommen til politimesteren i Drammen til forkynnelse for domfelte, og forkynnelse ble utført den 16. oktober 1950.
Politimesteren i Tønsberg utferdiget 1. november 1950 ankeerklæring mot byrettens dom. For så vidt angår tiltalebeslutningens post 1 gjelder anken straffutmålingen, for tiltalebeslutningens post 2 gjelder den lovanvendelsen og saksbehandlingen.
For så vidt angår anken over straffutmålingen etter tiltalen. post 1 anser jeg det klart at det er anket innen fristens utløp, og det er ikke reist innvendinger mot dette.
For så vidt angår den frifinnende del av dommen, tiltalens post 2, står derimot saken annerledes. Ser man denne del av dommen for
Side:84
seg, er det på det rene at tiltalte ikke kunne anvende rettsmidler mot den, hverken anke (straffeprosesslovens §379 første ledd) eller begjæring om lagmannsrettsbehandling (straffeprosesslovens §401 §402 jfr. §379 første ledd). Ankefristen for påtalemyndigheten løper da etter sikker rettspraksis fra det tidspunkt da den får utskrift av dommen. Sådan utskrift fikk politimesteren her senest 12. oktober 1950, og her er det først anket 1. november 1950, altså etter utløpet av 14-dagers fristen i straffeprosesslovens §382.
Spørsmålet blir da om dommen, som aktor har hevdet, skal ansees som en enhet og følge ankereglene etter tiltalens post 1, hvoretter anken vil være betimelig, eller om hvert tiltalepunkt må sees isolert, da vil anken for tiltalepost 2 være for sent fremsatt.
Etter min mening må domsavgjørelsen i de to tiltalepunkter sees hver for seg. Det foreligger her to forskjellige straffbare forhold, og det er intet i veien for at de kunne ha vært gjenstand for to selvstendige tiltalebeslutninger eller vært behandlet i to helt uavhengige saker. Hvis det var avsagt to dommer, er det klart at anke over disse ville ha vært helt uavhengige av hinannen. Jeg mener at den ting at man behandler de to forseelser i en tiltalebeslutning og en dom ikke bør gjøre noen endring i sakenes selvstendighet i forhold til vanlige ankeregler.
At der kan være forskjellige ankefrister for forskjellige deler av en dom, fremgår både av Rt-1918-859 for så vidt angår flere tiltalte i samme sak, og av Rt-1915-154 for så vidt angår samme tiltalte som var tiltalt for forskjellige forhold. Etter dette mener jeg at påtalemyndighetens anke for så vidt angår tiltalebeslutningens post 2 må avvises som for sent fremsatt.
Jeg mener at påtalemyndighetens anke over straffutmålingen for så vidt angår den fellende del av dommen bør tas til følge. Jeg er ikke enig med byrettens flertall i at de formildende omstendigheter som her foreligger er så tungtveiende at man kan si at særlig formildende omstendigheter foreligger. Jeg mener at det må anvendes fengselsstraff overensstemmende med Høyesteretts praksis, og at den bør settes til 30 dager.
Jeg stemmer for denne
dom:
A dømmes for overtredelse av motorvognlovens §29 jfr. §17 annet ledd til fengsel i 30 - tredve - dager.
For øvrig avvises anken.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Helgesen, Schei og Soelseth: Likeså.
Av byrettens dom (dommerfullmektig Axel Ramm med domsmenn Borgvald Andersen og A. Kjølsrød):
Politimesteren i Tønsberg har den 14. august 1950 satt A, født xx.xx.1924, under tiltale til fellelse etter
1. motorvognloven av 20. februar 1926 med senere endringer §29, jfr.
Side:85
§17 annet ledd, som bestemmer: Ingen må kjøre eller forsøke å kjøre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru). Har han større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille, regnes han i alle tilfelle for å være påvirket av alkohol (ikke edru) i forhold til bestemmelsene i denne lov, derved at han natt til 30. april 1950 kjørte motorvogn F 4132 fra Nøtterøy til Tønsberg, og i gatene i Tønsberg, bl.a. i Stoltenberggaten til tross for at han ved anledningen var påvirket av alkohol,
2. samme lovs §29, jfr. §17 første ledd, 2. pkt., som bestemmer:
Føreren skal alltid kjøre med tilbørlig forsiktighet og være mest mulig aktpågivende så han ikke volder skade eller ulempe for andre, derved at han ved den under pkt. 1 omhandlede kjøring da han kom til krysset Stoltenberggaten-Møllegaten kjørte med for stor fart etter forholdene og var uoppmerksom med den følge at han kjørte på drosje Z 10 104, som kom kjørende fra hans høyre side hvorved begge biler ble sterkt ramponert og B, som satt ved siden av ham på førersetet, ble skadet.
Tiltalte A er født xx.xx.1924, musiker, bopel Lier st., inntekt siste år ca. kr. 5 000,-, ugift, uten forsørgelsesbyrde, fritatt for militærtjeneste er tidligere ustraffet.
Natt til 30. april 1950 ved ca. 2-tiden kom tiltalte kjørende i sin bil F 4132 fra Nøtterøy og opp gjennom Stoltenberggaten i Tønsberg. Samtidig kom drosjebil Z 10 104 kjørende Møllegaten. Utenfor apoteket «Hvalen» krysser gatene hverandre. Drosjen kom kjørende innover mot Tønsberg slik at hans kjøreretning skar tiltaltes kjøreretning fra høyre side. Ingen av partene fikk øye på hverandre før i kollisjonsøyeblikket. Tiltaltes bil traff drosjens venstre side litt bakenfor dennes tyngdepunkt slik at drosjen ble snudd nesten helt rundt og ble stående i en vinkel til sin tidligere kjøreretning på ca. 120°. Begge biler ble atskillig skadet.
En av de politikonstabler som kom til stede, vitnet Omli, har forklart at tiltalte etter kollisjonen opptrådte rolig og behersket og svarte åpent på de spørsmål som ble stillet ham. Vitnet merket imidlertid en svak alkoholdunst og fikk tiltalte sendt til Fylkessykehuset til blodprøve. Resultatet av blodprøven var at tiltalte hadde alkoholkonsentrasjon på 0,97 promille. Den kliniske undersøkelse konkluderer med at tiltalte var edru.
Om sitt forhold i timene forut for kjøringen har tiltalte, uten at det er bestridt fra påtalemyndighetens side, forklart at han kom til Tønsberg den foregående ettermiddag ved ca. kl. 4-tiden. Han tok inn hos en venn, vitnet C. Tiltalte var da ifølge med sin venn B, og man ble enige om at tiltalte og hans venn skulle få overnatte hos Cs. Ved 5-tiden ble det drukket kaffe. Vitnet C og B drakk konjakk til, men tiltalte betakket seg. Senere på dagen dro disse tre ut til Ringshaug Badehotell hvor C og B begynte med en flaske eksportøl hver, mens tiltalte ikke drakk noe. Ved 9-10-tiden om kvelden gikk alle tre ut og drakk av en medbrakt konjakkflaske. Den gikk rundt 2-3 ganger og nå tok også tiltalte seg en støyt ved hver runde.
Da hotellet stengte, dro alle tre tilbake til Cs hjem. Begge veier reiste de med buss, idet tiltaltes bil sto parkert hos C.
Side:86
Da de kom tilbake fra hotellet viste det seg at B var blitt dyktig beruset. Han opptrådte meget støyende og forstyrret hele huset. Tiltalte som var gjest hos C for første gang, følte seg meget brydd over sin venn, og da det viste seg umulig å få dempet ham ned, besluttet tiltalte å kjøre ham til Sandefjord, hvor de begge hadde bestilt hotellværelse. Det er på det rene at tiltalte inntil da ikke hadde hatt noen tanke på ikke å overnatte hos C og at den eneste grunn til at han fant å måtte kjøre av sted, var ønsket om ikke å bli kompromittert av B.
Siktedes forhold rammes av motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd. Rettens flertall, de to domsmenn, finner imidlertid at straffen kan settes til en bot på kr. 25,-, idet de finner at særlig formildende omstendigheter foreligger. Tiltalte hadde hele tiden planlagt å overnatte hos C hvilket ville ha betydd at han ikke hadde kommet til å kjøre mer denne dagen. Når han allikevel fant å måtte endre sine planer, var det for å skaffe sitt vertskap nattero og for ikke å bli nedsatt i deres omdømme. Flertallet har fått et meget godt inntrykk av tiltalte og har inntrykk av at hans renommé spiller stor rolle for ham. Når tiltalte har funnet å kunne sette disse hensyn over forbudet mot å kjøre i påvirket tilstand, må dette også sees i lys av hans tilstand da kjøringen begynte. Tiltalte har selv forklart at det ikke falt ham inn at han ikke var edru, og ingen av vitnene kom på grunnlag av hans opptreden på den tanke at han skulle ha nytt alkohol. Tiltaltes egen tilstand har ikke gitt ham noen advarsel, og det er derfor særlig unnskyldelig at han besluttet seg til å kjøre.
Hva angår tiltalens punkt 2 finner rettens flertall at tiltalte må frifinnes, idet de ikke finner det godtgjort at han har utvist manglende aktpågivenhet eller forsiktighet. Krysset er ifølge vitnenes utsagn et av de farligste i Tønsberg og domsmennene vil karakterisere kollisjonen som et hendelig uhell.
Rettens formann er uenig i domsmennenes oppfatning på begge punkter.
Hva angår tiltalens første punkt, kan ønsket om å få brakt B til taushet ikke være så tungtveiende at man kan si at «særlig skuldmink er til stades». Var det nødvendig å få sendt B til Sandefjord hadde man den utvei å ta drosje. Det ville da ha påløpet omkostninger, og en del ekstra ulemper ville vært følgen, men dette er allikevel bagateller sammenlignet med de hensyn som ligger til grunn for forbudet i motorvognlovens §17 annet ledd. Når tiltalte så sent som 4-5 timer etter drikkingen fremdeles hadde 0,97 promille, må han ha drukket temmelig kraftig. Han hadde derfor ingen grunn til å se bort fra den mulighet at han fremdeles hadde over 0,5 promille da kjøringen begynte, og det var da uforsvarlig å sette seg til å kjøre når han hadde andre muligheter til å oppnå samme resultat.
Hva dernest tiltalens punkt 2 angår, finner formannen at tiltalte ikke har kjørt med mest mulig aktpågivenhet. Han har kjørt med så stor hastighet i et gatekryss at han først i kollisjonsøyeblikket har sett den bil som krysset hans kjøreretning fra den side han hadde stoppeplikt for.