Rt-1952-989

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1952-09-20
Publisert:	Rt-1952-989
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 109/1952
Parter:	Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Leif S. Rode).
Forfatter:	Gaarder, Eckhoff, Schei, Wold, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §350, §62, §63, Straffeloven (1902)

Dommer Gaarder: Ved Oslo byretts dom av 16. mai 1952 ble A dømt etter straffelovens §350, første og annet ledd til en straff av fengsel i 40 dager. Straffen ble gjort betinget med 2 års prøvetid uten tilsyn.

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner. Som det sees, er domfelte dømt for at han i tiden fra og med november måned 1951 til og med januar 1952, stadig har ringt i telefonen til B og dennes hustru fru B. Oppringningene er foregått fra ved 8-tiden om morgenen og til ved 10-tiden om aftenen, dels også ved 11-tiden og inntil henimot kl. 12 (24). Videre har retten funnet bevist at domfeltes hensikt med oppringningene for en vesentlig del har vært å sjikanere de personer han ringte til.

Påtalemyndigheten har påanket dommen til skjerpelse av straffen, idet den mener at den ikke burde vært gjort betinget. Domfelte på sin side har anket på grunn av uriktig lovanvendelse. Han mener at hans forhold ikke rammes at straffelovens §350. Dessuten har han anket over straffutmålingen.

Jeg er enig med byretten i at de handlinger den har funnet bevist, er forkastelige og at de burde være belagt med straff, men jeg er kommet til at de ikke rammes av straffelovens §350 første ledd. Jeg kan i motsetning til byretten ikke finne at domfelte har forstyrret «den alminnelige fred og orden», slik jeg forstår dette uttrykk. Byretten har antatt at «den alminnelige fred og orden» vil si den grad av fred og orden som i alminnelighet bør kunne kreves på det sted og til den tid hvor disse borgerlige goder ved anledningen blir forstyrret, og det heter videre: «Anvendes denne forståelse av loven på det her omhandlede tilfelle, må det sies å være alminnelig at menneskers private telefon ikke blir misbrukt til utidige oppringninger, som skjer med vilje og tydeligvis i den hensikt å forstyrre dem». Jeg antar at denne byrettens oppfatning av uttrykket «den alminnelige fred og orden» ikke er riktig, og at ordet «alminnelig» ikke sikter til det forhold som byretten går ut fra, men derimot til stedet der forstyrrelseshandlingen foregår eller virker. Når forstyrrelsen foretas helt på privat område og i sine virkninger ikke strekker seg utover et beboelsesværelses fire vegger eller eventuelt til naboværelset, kan man etter min mening ikke si at «den alminnelige fred og orden» er forstyrret. Det fremgår da også av lovens motiver at §350 første ledd forutsettes å være uanvendelig når forstyrrelsen ikke når utover et begrenset privat territorium. At den er befordret frem dit gjennom en offentlig telefonledning, kan i denne henseende ikke bevirke noen forskjell. Støtte for denne

Side:990

forståelse av §350 første ledd har man også deri at påtalen for overtredelse av denne bestemmelse er ubetinget offentlig, jfr. paragrafens siste ledd. En slik påtaleregel ville man neppe gitt hvis straffebestemmelsen i første ledd skulle ramme så vidt som byretten har gått ut fra. Min forståelse stemmer for øvrig også med en avgjørelse av Kjæremålsutvalget i Rt-1932-720.

Domfelte er videre dømt etter §350 annet ledd, fordi oppringningene til dels er foregått til sådan tid at de har forstyrret «omgivelsenes nattero». Jeg antar at byretten har tolket uttrykket «nattero» for vidt når den har antatt at det også omfatter «den tid før de går til sengs, da folk i alminnelighet gjerne vil ha fred for å hvile fra dagens arbeid og hygge seg litt, før de sovner». Etter min mening kan uttrykket ikke omfatte tiden før folk går til ro for natten, jfr. Kjerschow side 832, og jeg antar derfor at den fellende dom må oppheves også for så vidt §350 annet ledd er brakt til anvendelse. Det er etter byrettens dom ikke klart om og i tilfelle i hvilken utstrekning §350 annet ledd er overtrådt.

Etter min forståelse rammes domfeltes handlinger således overhodet ikke av straffelovens §350 første ledd, og iallfall bare for en dels vedkommende av §350 annet ledd. Jeg vil tilføye at jeg heller ikke kjenner noen annen bestemmelse i straffeloven som forholdet kan henføres under, for så vidt annet ledd i §350 ikke kan anvendes og der heller ikke er brukt ukvemsord eller lignende som kan rammes på annen måte. Dommen vil derfor måtte bli å oppheve.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommere Schei, Wold og justitiarius Stang: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Bjarne Didriksen med domsmenn Ingrid Wilhelmine Schjødt og Øistein Ringstad Christensen):

Tiltalte A er født xx.xx.1885 i Oslo, bor X gate 1, Oslo. Han er tidligere ikke straffedømt, men er bøtelagt en del ganger for forskjellige forseelser, dog ikke etter 1948.

Ved beslutning av 13. mars 1952 fra politimesteren i Oslo er han satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter straffelovens §350, 1. og 2. punktum, jfr. straffelovens §62 og §63, bestemmelsen om at med bøter eller med fengsel inntil 2 måneder straffes den, som ved slagsmål, skrik, fornærmelig oppførsel eller annen utilbørlig atferd forstyrrer den alminnelige fred og orden eller den lovlige ferdsel, eller som medvirker hertil, på samme måte straffes den, som ved skrik, støy eller på annen vis uten skjellig grunn forstyrrer omgivelsenes nattero, eller som ved sådan atferd, hvor han forblir uten berettigelse og tross tilhold om å fjerne seg volder omgivelsene skrekk eller forstyrrelse, eller som medvirker hertil, ved i tiden november måned 1951 til medio januar 1952 i Y veien 79, Oslo, hos B stadig å ha forstyrret den alminnelige fred og

Side:991

orden og natteroen ved i ren sjikanehensikt å telefonere til fru B således opp til 12 ganger i løpet av 10 minutter og undertiden fra kl. 0730 om morgenen til kl. 0115 om natten, med den følge at fru B er blitt nedfor og har måttet søke læge - samt for å ha fortsatt med fornærmelig telefonering også etter rettsmøtene av 3. og 4. mars d. å., senest 8. mars d. å. opptil 7 ganger - enn videre i samme sjikanehensikt, etter nevnte rettsmøter også å ha telefonert fru C, Z gate 60, Oslo, som ble avhørt som vitne.

Der foreligger straffanmeldelse fra B og frue.

Etter den i saken stedfunne bevisførsel, er det på det rene at tiltalte i tiden fra og med november måned 1951 til og med januar måned 1952, stadig har ringt i telefonen til B og dennes hustru, som begge er bosatt i Y veien 79. Oppringningene har foregått noen ganger fra ved 8-tiden om morgenen og til ved 10-tiden om aftenen, dels også ved 11-tiden og inntil kl. 12 om natten. Retten anser det også bevist at tiltalte har fortsatt med sådan telefonering, etter at der i nærværende sak var holdt rettsmøter 3. og 4. mars 1952, og at han har fortsatt hermed inntil den siste tid. Det ansees også bevist at han har foretatt lignende oppringninger til fru C som hadde vært vitne i den ovennevnte sak i begynnelsen av mars 1952, og som er bosatt i Z gate 60.

Det ansees bevist bl.a. ved vitneprov fra B, som har støttet sin erindring til notater, at tiltalte særlig om aftenen - har ringt opptil 10-12 ganger i trekk. Hensikten med oppringningene synes for en vesentlig del å ha vært å forstyrre og sjikanere de personer han ringte til. Noen ganger presenterte han seg, noen ganger bare kjente de ham igjen på stemmen, og noen ganger la han på røret igjen så snart de hadde tatt av telefonen hos de oppringte.

Man må uvilkårlig reise det spørsmål, hva som har foranlediget denne oppførsel fra tiltaltes side. Forklaringen må antagelig søkes i det faktum, at der har bestått et forhold gjennom en årrekke mellom tiltalte og fru B, men at denne fra høsten 1951 ikke ville ha noe mer med ham å gjøre, og at han derfor er kommet på den utekkelige tanke å forstyrre henne og hennes mann med utidige oppringninger. Også B og frues vertskap fru D og dennes svigermor sakens 2. og 3. vitne har forklart, at de ble forstyrret av tiltaltes stadige oppringninger, idet det var så lydt mellom deres og familien B's rom, at de ikke kunne unngå å høre både ringningene og hva B og frue sa i telefonen, idet de anmodet tiltalte om å holde opp med sine telefoneringer. En gang i januar 1952 innfant tiltalte seg også personlig i B's leilighet og ville ikke fjerne seg, så han etter anmodning ble hentet av konstabel Danielsen, sakens 5. vitne, og brakt til Hegdehaugens politistasjon.

Det i saken faktiske omhandlede forhold skulle således etter rettens mening være på det rene.

Forsvareren har imidlertid reist det spørsmål om strfl. §350 1. og eller 2. pkt. her kan komme til anvendelse. Det kan neppe være noen tvil om at her foreligger «fornærmelig oppførsel eller annen utilbørlig atferd». Der kan heller ikke være noen tvil om at den slags utidige oppringninger som der handles om i saken «forstyrrer» de folk som blir oppringt, eventuelt også de andre personer som ikke kan unngå å høre ringningen og

Side:992

samtalene. Derimot kan man reise det spørsmål, om det er «den alminnelige fred og orden», som blir forstyrret. Utkastet til straffeloven av 1902 går ut fra, «at sådan atferd bor kunne straffes som forstyrrelse av den alminnelige fred og orden, også om fredsforstyrreren oppholder seg helt på privat grunn, når dog skrålet og spetakkelet høres videre». I dette tilfelle har formentlig tiltalte oppholdt seg på sitt kontor eller annet privat område, når han foretok sine oppringninger, men hans forstyrrelser nådde en meget videre krets til dels over lang avstand hos de folk som ble forulempet ved hans spetakkel. Høyesterett har 30. januar 1932 med 4 mot 3 stemmer avsagt en dom om forståelse av dette punkt i loven. Førstvoterende har med tre dommeres tilslutning herom anført følgende: «Etter min mening må det særdeles omfattende uttrykk «den alminnelige fred og orden eller den lovlige ferdsel» ta sikte på all lovlig ferdsel, hva enten denne ferdsel foregår etter veien, privat eller offentlig, eller utenfor veien, f. eks. som herunder bærplukking i utmark eller under annen lovlig ferdsel i annen manns utmark. Jeg mener videre at det er en feil ved herredsrettens forståelse av loven, når den går ut fra at der for å bringe §350 første ledd i anvendelse må ha vært andre til stede enn den i tilfelle direkte forulempede, og at loven ved uttrykket «forstyrrer» nettopp forutsetter, at der også er andre som forstyrres enn den direkte forulempede.»

I en kjennelse av Høyesteretts Kjæremålsutvalg av 10. juni 1932 uttales det, at fornærmelig opptreden på privat kjøkken mot en derværende person, ikke antas å rammes av strfl. §350 første ledd, når det ikke erfares utenfor rommet.

Etter disse to høyesterettsavgjørelser og rettens egen forståelse av loven er den kommet til det resultat at tiltalte ved sin opptreden har gjort seg straffskyldig etter nevnte lovparagraf 350 første ledd.

Ordet «alminnelige» i §350 første ledd er ikke knyttet til forstyrrelsen. Den behøver ikke etter loven å være alminnelig, og må altså også kunne være individuell.

Til forståelse av uttrykket «alminnelige fred og orden» kan det være instruktivt å fremheve, at det ikke står den «almene» fred og orden. Også det enkelte individs krav på fred og orden kan være beskyttet etter paragrafen.

«Den alminnelige fred og orden» er et begrep som skifter med tid og sted. Den form for jubel og delvis spetakkel, som kan være tillatt 17. mai og på andre offentlige festdager, vil ikke kunne sies å stemme med alminnelig fred og orden på alminnelige stillferdige hverdager. Den form for skrik og annet spetakkel, som kan være tillatt under en fotballkamp på en offentlig sportsplass, vil ikke kunne tillates i et alminnelig rolig boligkvarter. Den alminnelige fred og orden vil altså si den grad av fred og orden som i alminnelighet bør kunne kreves på det sted og til den tid, hvor disse borgerlige goder ved anledningen blir forstyrret.

Anvendes denne forståelse av loven på det her omhandlede tilfelle, må det sies å være alminnelig, at menneskers private telefon ikke blir misbrukt til utidige oppringninger, som skjer med vilje og tydeligvis i den hensikt å forstyrre dem. §350 I skulle således være anvendelig til beskyttelse mot den ganske utbredt misbruk av telefonen blant en

Side:993

del mennesker til å forstyrre andre med ubegrunnede og til dels utekkelige oppringninger. Hvor man som i dette tilfelle står overfor serier av oppringninger gjennom et lengere tidsrom, synes dette å være særlig klart.

Tiltaltes opptreden har voldt forstyrrelse langt utover det rom hvor han selv oppholdt seg. For så vidt stemmer den her anvendte fortolkning av loven også med det ovenfor siterte uttrykk fra utkastet til straffeloven av 1902. Det er mulig at denne ikke har regnet med vår tids tekniske utstyr, men teksten er iallfall tilstrekkelig.

Om tiltalte også har forstyrret B og frues og i tilfelle også familien D's «nattero», ved uten skjellig grunn å forvolde støy eller på annen vis, beror på hva der forståes med uttrykket «nattero». Det kan ikke nødvendigvis bare bety den tid da folk sover, men må også omfatte den tid før de går til sengs, da folk i alminnelighet gjerne vil ha fred for å hvile fra dagens arbeid og hygge seg litt, før de sovner. Dette tidspunkt kan inntre noe forskjellig i forskjellige kretser og på forskjellige steder, men for folk som har sitt faste arbeid og skal opp til bestemt tid om morgenen, vil det være naturlig å regne med et nokså tidlig tidspunkt om aftenen for inntreden av deres nattero. B er arsenalbetjent og over 50 år. Hans hustru er sentralborddame og i slutten av 40-årene. Folk i lignende forhold bør ha krav på å få være fritatt for utidige oppringninger utover aftenen, særlig hvor dette foregår gjentagne i sjikanøs hensikt. Det ansees bevist at oppringningene har foregått inntil kl. 10 om aftenen, dels til kl. 11 og imellom henimot kl. 12. Det må etter rettens mening sies, at tiltalte derved også har forvoldt forstyrrelser av nattero og således må bli å kjenne straffskyldig også etter §350 annet ledd. - - -