Rt-1953-1008
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1953-09-01 |
| Publisert: | Rt-1953-1008 |
| Stikkord: | Underslag av skattebeløp, Vinnings hensikt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 105/1953 |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Chr.L. Jensen). |
| Forfatter: | Gundersen, Schei, Thrap, Dæhli, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §255, Byskatteloven (1911) §111, LOV-1951-05-11-2 |
Dommer Gundersen: A var satt under tiltale for underslag, straffelovens §255, fordi han i tiden november 1950 til våren 1952 i Oslo hadde tilegnet seg og forbrukt til egne formål kr. 1394,02, som han etter pålegg fra kemneren i Oslo hadde trukket i kommuneskatt for fire av sine arbeidere, og som tilhørte Oslo kommune. Ved Oslo byretts dom av 16. mars 1953 ble han imidlertid frifunnet for tiltalen etter straffelovens §255. Derimot ble han dømt for å ha overtrådt byskattelovens §111 til en bot på kr. 100,00, subsidiært fengsel i 15 dager.
Fra byrettens beskrivelse av tiltaltes forhold gjengir jeg: «Til arbeiderne utbetalte tiltalte nettolønnen - dvs. bruttolønnen med fradrag av bl.a. skatt til kommunen. Det er på det rene at han hadde fått pålegg om å foreta trekk. Av arbeiderne mottok han kvittering for bruttolønnen. Imidlertid hverken innbetalte han skatten til kemneren eller i særlig kasse eller på separatkonto i bank. Noen utskillelse av skattepengene fant overhodet ikke sted. De var blandet sammen med de penger tiltalte for øvrig hadde igjen av det beløp han hadde hevet hos byggherren og ble sammen med disse anvendt dels til å betale løpende utgifter med, dels til litt lønn for tiltalte selv.»
Dette forhold mener retten «objektivt sett faller inn under straffelovens §255», og det er jeg enig i. Men retten legger til at den «ikke finner bevist at tiltalte handlet i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning», og derfor ble han ikke dømt for underslag.
Påtalemyndigheten har påanket dommen, og hevder at lovanvendelsen er uriktig. Subsidiært anføres det at «domsgrunnene er selvmotsigende og under enhver omstendighet for knappe til å konstatere om byrettens lovforståelse er riktig eller ei».
Under omtalen av tiltaltes forhold sett i relasjon til byskattelovens §111 sier retten at tiltalte har erkjent at han forsettlig har unnlatt å gjøre det han fikk pålegg om, nemlig enten å sende de trukne skattebeløpene til kemneren eller å innbetale dem i særskilt kasse eller på en separatkonto i bank. Ser en dette i sammenheng med at retten også finner det bevist at tiltalte har brukt pengene, dels til løpende utgifter og dels til litt lønn til seg selv, er det vanskelig å forstå hva som her kan mangle i subjektiv henseende for at tiltalte kan dømmes etter
Side:1009
§255. Dette ville trenge en nærmere forklaring, men den finner vi ikke i domsgrunnene, og Høyesterett har ikke tilstrekkelig grunnlag til å kunne prøve hvorledes byretten har anvendt loven, spesielt hvorledes den har forstått begrepet vinnings hensikt i §255. Jeg mener derfor at dommen må oppheves.
For ordens skyld nevner jeg til slutt at de forhold tiltalen omfattet, skriver seg fra tiden november 1950 til våren 1952. I denne perioden ble straffelovens §255 forandret, nemlig ved lov av 11. mai 1951. Endringen er imidlertid av rent redaksjonell art og innebærer ingen realitetsforandring - jeg tenker her på den delen av §255 som får anvendelse i den foreliggende sak.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Dæhli og justitiarius Grette: Likeså.