Rt-1953-1103

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-09-16
Publisert:	Rt-1953-1103
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 101 B/1953
Parter:	Erling Løken (overrettssakfører Sverre Askvig - til prøve) mot S.E. Ryder-Larsen (høyesterettsadvokat Ø. Thommessen).
Forfatter:	Schei, Bendiksby, Thrap, Berger, Holmboe
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §1, Skjønnsprosessloven (1917) §66, §71

Dommer Schei: I denne sak, som gjelder odelsløsning av eiendommen Øverby i Fluberg, avsa Hadeland og Land herredsrett den 2. september 1950 dom med denne domsslutning:

«S. E. Ryder-Larsen frifinnes.

I saksomkostninger betaler Erling Løken innen 2 uker fra forkynningen av dommen til S. E. Ryder-Larsen 500 kroner.»

Det var dissens i retten. En av domsmennene stemte for at Erling Løkens krav om å bli tilskjøtet eiendommen skulle gis medhold.

Erling Løken har påanket dommen, og anken er med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg brakt direkte inn for Høyesterett.

Den ankende part gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at Ryder-Larsen og odelsløserens far, Magnus Løken, etter at konsesjon var nektet i 1941, ble enige om at kjøpekontrakten likevel skulle stå ved lag, og at spørsmålet om konsesjon skulle tas opp på ny etter frigjøringen. Det var først ved erklæring av 11. juli 1945 at Magnus Løken gikk med på at kjøpekontrakten av 9. desember 1940 fremdeles skulle gjelde, men på dette tidspunkt var odelshevden allerede fullført. Ryder-Larsen hjalp Magnus Løken med pengeforstrekninger flere ganger under krigen, men dette var lån og ikke oppgjør i henhold til kjøpekontrakten. At Ryder-Larsen gjorde dette i håp om at han senere skulle overta eiendommen, er i denne forbindelse uten betydning. Det avgjørende er at Magnus Løken ikke hadde påtatt seg noen forpliktelse til å overlate ham eiendommen. Subsidiært har Erling Løken anført at det var hans mor, Marie Løken, som eide Øverby i 1941, og at en avtale mellom faren og Ryder-Larsen ikke ville være forpliktende, fordi Marie Løken ikke var med på den og heller ikke visste om den. Det er også subsidiært gjort gjeldende at odelshevden ikke ble brutt, selv om man legger til grunn at det i 1941 ble sluttet en gyldig avtale om at kjøpekontrakten av 1940, tross konsesjonsnektelsen, fremdeles skulle stå ved makt. Så lenge konsesjon ikke var gitt, forelå det bare en betinget forpliktelse for Magnus Løken til å overdra eiendommen, og en slik forpliktelse er etter odelsløserens mening ikke nok til å bryte odelshevden.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«S. E. Ryder-Larsen dømmes til å utstede skjøte på

Side:1104

eiendommen Øverby g.nr. 31, br.nr. 1 av sk. m. 4,70 i Fluberg til Erling Løken og fravike eiendommen innen 14. april 1954 mot at takstsummen kr. 88 000,00 - åtti åtte tusen kroner - avgjøres etter skjønnslovens §71, jfr. §66, 3. punktum. Erling Løken tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, S. E. Ryder-Larsen, har påstått herredsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

Det er holdt bevisopptak ved Toten herredsrett den 21. september 1951, ved Hadeland og Land herredsrett den 26. juni 1952 og ved Oslo byrett den 31. oktober 1952. Dessuten er det fremlagt en del nye dokumenter i saken.

Ryder-Larsen har for Høyesterett ikke bestridt at odelshevden for Magnus Løken begynte å løpe i juli 1924, da Magnus Løken i henhold til kjøpekontrakt overtok Øverby og også betalte den kontante del av kjøpesummen. Han har heller ikke opprettholdt sin tidligere innsigelse om at odelshevden ble brutt allerede ved kjøpekontrakten av 9. desember 1940, som Landbruksdepartementet i 1941 nektet å gi konsesjon på. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer i alt vesentlig dens begrunnelse.

Jeg er ikke enig med den ankende part i at en kjøpekontrakt som trenger konsesjon, først bryter selgerens odelshevd når konsesjon i tilfelle blir gitt. Etter avtalen i 1941 om at kjøpekontrakten fremdeles skulle stå ved makt og konsesjon søkes på ny etter frigjøringen, satt ikke selgeren med «full eiendomsrett» til Øverby lenger; det berodde ikke på ham om konsesjon skulle gis. Hvordan forholdet ville ha stilt seg dersom konsesjon var blitt nektet, - om en da kunne ha sett bort fra det avbrekk i hevdstiden som den resultatløse kjøpekontrakt hadde medført, behøver jeg ikke å ta standpunkt til. Dette tilfelle foreligger ikke til avgjørelse i denne sak.

Erling Løken må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Erling Løken til S. E. Ryder-Larsen 2 500 - to tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 -to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bendiksby: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Thrap, Berger og Holmboe: Likeså.

Side:1105

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Wang med domsmenn Erling Boye, Harald Hoel og Harald Byom):

Erling Leken som mener seg odelsberettiget til eiendommen Øverby, g.nr. 31, br.nr. 1 av sk. m. 4,70 i Fluberg, hal reist løsningssak mot S. E. Ryder-Larsen (senere kalt R-L) som er eiendommens nåværende eier. Begjæring om odelstakst er fremsatt innen lovens frist. - - -

Saksøkeren gjør gjeldende: Saksøkerens far, Magnus Løken, kjøpte Øverby av Fluberg kommune ved kjøpekontrakt av 27. juni 1924. Sammen med hustruen, Marie Løken, som han levet i formuesfellesskap med, eiet han eiendommen til den ble solgt til saksøkte 11. juli 1945. Skjøte til R-L er dat. 18. desember 1945 og tinglyst 16. april 1946. Da saksøkerens foreldre har eid Øverby i over 20 år har han odelsrett til eiendommen.

Magnus Løken fikk skjøte på Øverby 28. juli 1925, men utgangspunktet for odelshevden må regnes fra 1. juli 1924 da Løken i henhold til kjøpekontrakten overtok gården, idet han fra den dag var den faktiske eier av eiendommen. Den kontante del av kjøpesummen kr. 15 000,00 ble for øvrig betalt ved tiltredelsen eller like etter, men i og for seg er betaling av kjøpesummen i dette tilfelle ikke avgjørende.

I begynnelsen av 1930-årene kom Løken i store økonomiske vanskeligheter, hans bo ble tatt under privat administrasjon og i forbindelse med en gjeldsordning ble skjøte på eiendommen den 22. august 1934 utstedt til hustruen Marie Løken. I 1942 døde fru Løken og mannen sitter i uskiftet bo.

Det bestrides at det senere er inntruffet omstendigheter som har avbrutt odelshevden. Visstnok fant Løkens i 1940 at de på grunn av økonomiske vanskeligheter måtte skille seg med eiendommen og det ble opprettet kjøpekontrakt av 9. desember 1940 mellom Marie Løken og R-L om salg av eiendommen for kr. 68 500,00, men det ble i kontrakten etter foranledning av kjøperen inntatt uttrykkelig bestemmelse om at kontrakten annulleres såfremt konsesjon skulle bli nektet. Konsesjonen ble anbefalt av kommunen og de forskjellige faglige instanser, men ved inngripen av den daværende kommissariske statsråd Fretheim ble konsesjon nektet av Landbruksdepartementet den 18. juli 1941. Dermed var hele kontrakten å betrakte som en nullitet og odelshevden ble følgelig ikke avbrutt. Før konsesjonen var avgjort, avslo R-L på henvendelse fra Løken å overta eiendommen før dette spørsmål var brakt i orden. Det er derfor utvilsomt at den senere annullerte kjøpekontrakt ikke har avbrutt odelshevden og heller ikke det senere mellomværende mellom Løken og R-L har fratatt Marie Løken eller senere mannen den fulle eiendomsrett til eiendommen.

Etter frigjøringen, nemlig den 11. juli 1945, ga Magnus Løken erklæring om at kjøpekontrakten av 9. desember 1940 skulle stå ved lag, men dette var en helt ny overdragelse, og i henhold til denne ble det søkt om konsesjon som også ble innvilget. Når Magnus Løken samme dag til bruk for konsesjonssøknaden ga en erklæring som gikk ut på at R-L alt i 1941 hadde overtatt eierinteressene i Øverby, så er denne erklæring ikke riktig, men må sees i lys av den økonomiske tvangssituasjon Løken da var i. Alt året før hadde nemlig Løken gjennom sin daværende

Side:1106

sakfører gitt tydelig uttrykk for at han ville selge eiendommen til andre og at eiendommen var odelshevdet.

Det er riktig at det i tiden fra 1940 til 1945 oppsto et økonomisk mellomværende mellom Øverbys eier og R-L, men det bestrides bestemt at Marie Løken eller - siden 1942 - Magnus Løken i den anledning på noe tidspunkt har oppgitt sin fulle eiendomsrett til gården. Sammenhengen med dette mellomværende er at R-L etter Løkens anmodning alt før konsesjonsspørsmålet var avgjort og i tillit til at denne skulle gå i orden, stillet en del beløp til rådighet til dekning av Løkens gjeldsforpliktelser slik at gjelden pr. 18. juli 1941 beløp seg til kr. 10 350,00. For å hindre rettslig pågang mot Løken og derved sikre sitt allerede oppståtte tilgodehavende, gikk R-L med på ytterligere forstrekninger i den følgende tid slik at gjelden pr. 1. oktober 1941 var steget til kr. 19 615,87. Dette var et rent økonomisk mellomværende og R-L hadde sikret seg ved pantobligasjoner i Øverby og i en eiendom Løken hadde kjøpt i V. Toten. Den 6. oktober 1941 ble det inngått en overenskomst mellom Marie Løken og Ryder-Larsen som ifølge derom opprettede kontrakter gikk ut på at R-L kjøpte innbo, redskaper og besetning på Øverby for kr. 10 600,00 og utleide dette igjen til Løken for en årlig leie av kr. 520,00. Videre leide R-L en del rom på Øverby mot en leie av kr. 720,00 pr. år. R-L's tilgodehavender ble sikret ved to pantobligasjoner på kr. 26 000,00 og kr. 6 000,00. Det bestrides at disse kontraktene er blitt opprettet pro forma, noe som saksøkte i tilfelle må ha bevisbyrden for. Kontraktene var fullt ut reelle. Hvis så ikke var tilfelle, ville R-L utvilsomt ha sikret seg et bevis for den virkelige avtale, men noe slikt bevis foreligger ikke. Hvis det hadde vært meningen med dette arrangement å gjennomføre kjøpekontrakten av 1940, ville det ha vært naturlig å gjøre opp i henhold til denne hvoretter Løken skulle ha utbetalt kr. 27 000,00 kontant. Kontrakten er også faktisk etterlevd. Således er i mellomregnskapet som R-L førte både leien for løsøret og husleie nøyaktig bokført og Løken er regelmessig debitert renter av R-L's tilgodehavender. Påkostningene på eiendommen er likeledes debitert Løken, de nyanskaffelser som er foretatt og belastet kontoen er gått inn i Løkens formuesmasse. Det vises også til at Løken selv har betalt en rekke av eiendommens faste utgifter, således krigsskadeavgift, skatter og pantelånsrenter. Det er således bare i den utstrekning Løken har trengt økonomisk støtte at R-L har betalt utgiftene. I 1941 ble eiendommen bortforpaktet av fru Løken og eieren har den hele tid mottatt forpaktningsavgiften. R-L's uttrykksmåte i en flerhet av skrivelser fra den tid angående mellomværendet med Løken viser også at han ikke har sett overenskomsten av oktober 1941 som noen pro forma ordning.

Noen rettslig plikt til å overdra eiendommen har ikke Øverbys eier påtatt seg etter at kjøpekontrakten av 1940 var falt bort ved konsesjonsnektelsen, før ved Løkens erklæring av 11. juli 1945. Og da er det uten betydning om R-L muligens har foretatt sine forstrekninger til Løken med den forventning at han etter krigen skulle få kjøpt eiendommen. Det er saksøkte som må bevise at hevden er avbrutt, men noe slikt bevis er ikke ført.

Saksøkte gjør på sin side i det vesentlige gjeldende: Det er ikke

Side:1107

godtgjort at utgangspunktet for Løkens odelshevd av Øverby kan regnes fra 1. juli 1924 da eiendommen skulle overtas i henhold til kjøpekontrakten med Fluberg kommune. Full eiendomsrådighet kan en eier i henhold til kjøpekontrakt ikke ha før kjøpesummen er betalt og i dette tilfelle er det uklart om den kontante del av kjøpesummen ble betalt før ved tinglysingen av skjøtet den 6. november 1925. Det gjøres derfor prinsipalt gjeldende at odelshevdstiden ikke var til ende da Magnus Løken den 11. juli 1945 forpliktet seg til å overdra eiendommen.

Odelshevden må for øvrig ansees brutt med opprettelsen av kjøpekontrakten med R-L den 9. desember 1940. I det halve år før konsesjon ble nektet hadde kjøperen gitt fra seg sin fulle eiendomsrett til eiendommen. Oppfyllelsen av kontrakten var nemlig avhengig av konsesjon, altså et vilkår som selgeren ikke var herre over.

De her nevnte anførsler er imidlertid ikke i og for seg avgjørende for denne sak, da det faktiske forhold er at kjøpekontrakten av 9. desember 1940 ikke er blitt annullert. Konsesjonsnektelsen av det daværende styre var ikke endelig og ifølge prov. anordn. av 29. juli 1941 hadde partene adgang til å ta opp konsesjonsspørsmålet på ny. Dette ble også gjort i 1945 og konsesjon gitt. Dog kunne partene ha gått fra avtalen i 1941 på grunn av den ubestemte utsettelse, men slik ble det ikke forholdt.

Det bestrides at R-L gikk med på det senere arrangement for å sikre sitt oppståtte tilgodehavende kr. 10 350,00. Han hadde høsten 1941 fullgod sikkerhet for sine utlegg. Løkens var nødt til å selge og kunne uten vanskelighet ha solgt gården til andre etter pristakst med tillegg for løsøret. Men konsesjon var nektet fordi kommissarisk statsråd Fretheim hadde meldt seg som kjøper og Løken ville ikke selge til denne. Umiddelbart etter konsesjonsnektelsen ble R-L enig med eieren om at kjøpekontrakten skulle opprettholdes og R-L på sin side tok da risikoen ved at konsesjonen skulle gå i orden når det igjen var opprettet lovlige forhold i landet.

De kontrakter som ble oppsatt i oktober 1941 hadde til hensikt å kamuflere det virkelige forhold, at R-L skulle overta eiendommen og samtidig gi ham en viss sikkerhet for hans utlegg. Det var i det hele ingen tvil om at hele ordningen med kontraktene var et rent pro forma arrangement.

I tiden umiddelbart etter inngåelsen av overenskomsten ytet R-L Løken betydelige forstrekninger, stillingen var den at pr. 27. oktober 1941 hadde han betalt i alt beløp som oversteg den kontante del av kjøpesummen med vel kr. 6 000,00, som altså var hans netto tilgodehavende hos Løken. I konsekvens av denne formelle ordning og fordi R-L's tilgodehavende oversteg hans forpliktelser i henhold til kjøpekontrakten var det at R-L måtte føre helt nøyaktige regnskaper over partenes mellomværende. For å dekke over det virkelige forhold ble også korrespondansen mellom partene ført i samsvar med den formelle ordning. Bortforpaktningen av eiendommen skjedde i full forståelse med R-L og var for ham en tilfredsstillende ordning da den dekket det virkelige forhold overfor Landbruksdepartementet.

R-L anså seg som den reelle eier og fru Løkens eiendomsrett var bare formell. Pantegjelden oversteg betydelig pristaksten og

Side:1108

forpaktningsavgiften kr. 1 000,00 pr. år dekket ikke engang renter av 1. og 2. prioritet. Også i årene fremover hadde R-L betydelige utlegg, forholdet var at de utgifter på eiendommen som Løken ikke maktet ble betalt av R-L.

Arrangementet av oktober 1941 har aldri vært gjennomført i realiteten, det hele var pro forma. Løkens gjeld i henhold til de nøyaktige regnskaper som ble ført av R-L over partenes mellomværende er aldri blitt avkrevet Løken og hele mellomværendet ble strøket i forbindelse med skjøtningen av eiendommen i 1945. Det vises også til den erklæring av 11. juli 1945 som er avgitt av Magnus Løken der det uttrykkelig er sagt at R-L i 1941 overtok eierinteressene i eiendommen og at kontraktene bare ble opprettet for å skjule det virkelige forhold. Det må derfor etter saksøktes mening være ganske klart at Løkens ikke har sittet med full eiendomsrett til Øverby i 20 år og at saksøkeren følgelig ikke har noen odelsrett.

Rettens mening:

Det er i og for seg et tvilsomt spørsmål om utgangspunktet for Løkens odel på Øverby tar sitt utgangspunkt i overtagelsen av eiendommen i henhold til kjøpekontrakten av 1. juli 1924 eller om det først skal regnes fra skjøtets tinglysing den 6. november 1925. Hvis en går ut fra sistnevnte tidspunkt eller om man vil regne utgangspunktet i utstedelsen av skjøtet 28. juli 1925 er det på det rene at eiendommen ikke er odlet.

Det er likeledes reist spørsmål om ikke odelshevden er avbrutt ved underskriften av kjøpekontrakten av 9. desember 1940 med R-L, idet selgeren iallfall inntil konsesjon ble nektet av Landbruksdepartmentet den 18. juli 1941 hadde påtatt seg en forpliktelse til å overdra eiendommen.

Rettens flertall, formannen og domsmennene Boye og Byom, finner imidlertid ikke grunn til å avgjøre de her reiste spørsmål, idet de under enhver omstendighet finner det godtgjort at odelshevden er brutt ved den avtale som ble inngått mellom kjøper og selger høsten 1941 og den ordning som i den anledning ble truffet mellom partene i dette og de følgende år.

Utgangspunktet for bedømmelsen må være den i teori og rettspraksis alminnelig anerkjente rettssetning at en kjøpekontrakt avbryter odelshevden, idet eiendommen ikke da lenger tilhører eieren med full eiendomsrett, en setning som partene for øvrig er helt enige om.

Rettens flertall kan i og for seg ikke anse det tvilsomt at begge parter var fri for enhver forpliktelse i henhold til kjøpekontrakten da konsesjon ble nektet, jfr. konktraktens post 10, der det uttrykkelig heter at kontrakten i så fall annulleres. At partene dermed mente en konsesjonsavgjørelse av de daværende myndigheter synes å være temmelig klart. Det må imidlertid ansees godtgjort at det var Magnus Løken som i forståelse med sin hustru like etter tok opp spørsmålet med R-L om en ordning av saken og at partene da ble enige om at kjøpet skulle stå ved makt. Retten bygger her på saksøkte R-L's partsforklaring og likeledes på Magnus Løkens vitneforklaring som går ut på at R-L erklærte seg villig til ytterligere forstrekninger til Løken for at R-L i fremtiden skulle få kjøpt eiendommen og at dette var «underforstått» mellom partene. Flertallet er ikke i tvil om at selgeren ved de dokumenter som den

Side:1109

6. oktober 1941 ble opprettet i forbindelse med ordningen, nemlig kjøpekontrakt på løsøret, leiekontrakter og pantobligasjoner og ved de betydelige pengeforstrekninger som R-L da forpliktet seg til og kort tid etter ytet var klar over at det derved oppsto en forpliktelse til å overdra eiendommen. At Magnus Løken på et senere tidspunkt, nemlig i 1944, ikke synes å ha hatt forståelsen av de rettslige følger av denne forpliktelse er en omstendighet som i denne forbindelse er uten interesse.

Forut for kontrakten av 6. oktober 1941 var det en del korrespondanse mellom partene og en viser her til brev av 23. juli 1941 fra overrettssakfører Eid på vegne av Løken til R-L med anmodning om å legge ut diverse gjeldsposter. Her heter det bl.a.:

«- - - Imidlertid ville hans stilling være god om et oppgjør kan finne sted på de vilkår som ble fastsatt ved salget av Øverby til Dem.

Såfremt De er villig til å forskuttere ovennevnte beløp, imøtesees dette - - -»

Uttrykksmåten i dette brev peker tydelig hen på at det var kjøpekontrakten av 9. desember 1940 som skulle gjennomføres, hva også R-L gikk med på.

Det er helt uantagelig at R-L som påstått av saksøkeren, skulle ha gått med på ytterligere forstrekninger til Løken for derved å sikre sitt tidligere gjeldskrav som pr. 18. juli 1941 var kr. 10 350,00. For dette beløp hadde R-L sikkerhet i Øverby og i Lerudåsen i V. Toten ved pantobligasjoner innenfor pristakst.

Flertallet er således enig i at kontrakten av 6. oktober 1941 må sees som et pro forma arrangement for å dekke over den virkelige avtale, nemlig at den tidligere opprettede kjøpekontrakt fremdeles skulle bestå mellom partene og også for å sikre R-L's tilgodehavende. Faktisk ble det slik at R-L overtok eierinteressen i Øverby ved de betydelige utbetalinger han foretok. Som nevnt av saksøkte oversteg disse allerede pr. 27. oktober 1941 den kontante del av kjøpesummen med mer enn kr. 6 000,00 og atskillige beløp ble utbetalt senere. R-L foretok også selvstendig innkjøp av redskaper, husdyr osv., disposisjoner som ville være uforklarlige med mindre han, så vidt det sto til Løken, var sikker på å få skjøte på eiendommen når krigen var over.

Det kan i motsatt retning ikke være avgjørende at Løkens oppebar forpaktningsavgiften og at Løken også har dekket en del av eiendommens øvrige utgifter. De samlede utlegg beløper seg iallfall ikke til det beløp som R-L hadde betalt utover kjøpesummen. Renter av sine pantobligasjoner har han ikke mottatt. De har bare vært ført på den oppsatte konto over partenes mellomværende, et mellomværende som det ble satt en strek over da R-L fikk skjøte i 1945.

Når det fra saksøkerens side med styrke har vært fremholdt det påfallende i at R-L ikke i 1941 eller senere ved en underliggende erklæring fra Løken eller på annen måte sikret seg beviser for at kjøpekontrakten av 1940 fremdeles skulle stå ved lag og at en mangel av slikt bevis bestemt peker på at det bare var et vanlig gjeldsforhold mellom partene, skal flertallet bemerke at det etter forholdene den gang er forklarlig at det ble funnet risikabelt å sette opp dokumenter av denne art. Kommissarisk statsråd Fretheim, som var nabo, var som nevnt selv

Side:1110

ute etter eiendommen og det var en nærliggende risiko for at departementet kunne gripe inn. Det er også opplyst i retten av saksøktes prosessfullmektig at han som R-L's advokat den gang bestemt frarådet opprettelsen av noen tilleggserklæring av denne art og at han av samme grunn også hadde frarådet R-L å skrive under et av overrettssakfører Eid på vegne av Løken utarbeidet forslag til overenskomst, fordi dette var for gjennomsiktig og pekte hen på overføring av eierrådigheten til R-L.

I de erklæringer som Magnus Løken underskrev den 11. juli 1945 i anledning av den fornyede søknad om konsesjon heter det at kjøpekontrakten av 1945 fremdeles sto ved makt og videre at det var på Løkens foranlednig at det ble truffet et arrangement hvorved R-L overtok eierinteressen i eiendommen. Erklæringen dekker fullt ut hva rettens flertall også etter de øvrige opplysninger i saken finner å måtte legge til grunn. Når Magnus Løken som vitne har forklart at han skrev under erklæringene fordi han den gang var i en økonomisk tvangssituasjon, kan rettens flertall ikke finne at det er ført noe bevis herfor. Det er også å merke at en av R-L undertegnet erklæring av tilsvarende innhold er, etter det som uimotsagt er opplyst, utarbeidet av Magnus Løkens daværende sakfører.

Flertallet er etter dette kommet til det resultat at saksøkeren ikke har odelsrett til eiendommen Øverby og saksøkte må derfor bli å frifinne.

Rettens mindretall, domsmannen Hoel, er av den mening at kjøpekontrakten av 9. desember 1940 mellom Marie Løken og R-L endelig var bortfalt ved konsesjonsnektelsen den 18. juli 1941, og han kan ikke finne at de i saken fremkomne opplysninger tilstrekkelig godtgjør at det senere av fru Marie Løken eller av Magnus Løken er påtatt noen rettslig forpliktelse overfor R-L til å overdra eiendommen. Han kan ikke se ordningen høsten 1941 som noe pro forma arrangement og antar at de utbetalinger som R-L har foretatt er skjedd i forventning om senere å få kjøpt eiendommen uten at det for så vidt besto noen rettsplikt hertil. - - -