Rt-1953-860
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1953-06-20 |
| Publisert: | Rt-1953-860 |
| Stikkord: | Ekspropriasjon, Erstatningsskjønn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 90 B/1953 |
| Parter: | L.A. Meyer (høyesterettsadvokat Arne Vislie) Mot Norgres Statsbaner (høyesterettsadvokat Magne Schødt). |
| Forfatter: | Qvigstad, Eckhoff, Kruse-Jensen, Schei, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912) §22, Lov om landets forsyninger (1917) §6, Skjønnsprosessloven (1917) §48 |
Dommer Qvigstad: Ved ekspropriasjonsstevning av 23. juni 1952 begjærte Hovedstyret for Norges Statsbaner (senere kalt Statsbanene) skjønn avholdt ved Rana herredsrett til ervervelse
Side:861
av grunn for Nordlandsbanen blant annet av Mo nedre, g.nr. 20, br.nr. 1 i Mo, tilhørende firmaet L. A. Meyer (senere kalt Meyer). Skjønn og overskjønn var første gang avholdt i 1938, og deretter på ny henholdsvis i 1950 og 1951, siste gang etter endrede skjønnsforutsetninger.
Saksøkte, Meyer, protesterte mot fremme av skjønnet, hvoretter herredsretten den 13. september 1952 etter partsforklaring avsa kjennelse i medhold av skjønnslovens §48 med slik slutning: «Skjønnet fremmes. I saksomkostninger betaler Norges Statsbaner til L. A. Meyer kr. 1000,00 innen 14 dager fra forkynnelsen.»
Da Meyer på stedet erklærte at han ville påanke kjennelsen, besluttet herredsretten å utsette forhandlingene til avgjørelse i ankeinstansen forelå. Anken er med tillatelse av Høyesteretts Kjæremålsutvalg innbrakt direkte for Høyesterett.
Den ankende part, Meyer, har nedlagt slik påstand:
«1. Skjønnet tillegges ikke fremme.
2. For øvrig stadfestes kjennelsen.
3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger i Høyesterett.»
Ankemotparten, Statsbanene, har nedlagt slik påstand:
«Kjennelsen stadfestes unntaken for kostnadsspørsmålet. Den ankende part ilegges sakskostnader for ekspropriasjonsretten og Høgsterett.»
Saken foreligger for Høyesterett i samme stilling som for herredsretten.
Angående det saksforhold som ligger til grunn for skjønnsbegjæringen, og de innvendinger som er reist mot skjønnets fremme, viser jeg til den påankede kjennelses grunner samt til de tidligere under- og overskjønn avgitt av Rana herredsrett den 25. juni og 20. august 1938 samt den 7. september 1950 og den 8. september 1951 med tilhørende skjønnsmateriale hvoriblant 4 kart. For øvrig vil jeg av saksforholdet alene gjengi hva jeg anser nødvendig for min bedømmelse av det omtvistede forhold og til forståelse av det resultat jeg er kommet til.
Ved ekspropriasjonsskjønn i 1938 ervervet Statsbanene grunn til Nordlandsbanen av Meyers eiendom blant annet for ett linjespor. Dette spor ble ifølge skjønnsforutsetningene lagt slik at det gikk tvers over den atkomst publikum hadde til Meyers forretning, og atkomsten ble innskrenket til en planlagt 15 meter bred planovergang. For dette ble Meyer ved overskjønn tilkjent foruten erstatning for grunn også en ulempeerstatning på kr. 85 000,00. Fravikelseskjennelse ble avsagt i 1938 og 1939 og erstatningen ble betalt.
Jernbaneanlegget på det omhandlede sted ble imidlertid først gjennomført i 1942, men da etter endrede planer. I stedet for ett spor over planovergangen ble der lagt to, liksom overgangens bredde ble innskrenket fra 15 til 11 meter. Der
Side:862
ble også foretatt utvidelse av sporarrangementene på begge sider av planovergangen, liksom de planlagte sporveksler på begge sider ble anbrakt noe nærmere overgangen enn opprinnelig forutsatt. Videre ble der disponert over mer av firmaets grunn enn ervervet ved skjønnet i 1938.
Ved etterfølgende skjønn i 1950 og overskjønn i 1951 ble Meyer foruten erstatning for ny grunn tilkjent en ulempeerstatning av henholdsvis kr. 50 000,00 og kr. 400 000,00, for overskjønnet med tillegg av 3 % rente p. a. «i samsvar med post 11 i Norges Statsbaners alminnelige forutsetninger, idet erstatningen skulle være betalt ved besittelsestakelsen».
Den nevnte post i de alminnelige skjønnsforutsetninger inneholder blant annet bestemmelse om at den hele fastsatte erstatning forfaller til betaling samtidig med at jernbanen tiltrer det eksproprierte med mindre noe annet uttrykkelig blir bestemt eller avtalt, og videre at såfremt jernbanen med grunneiernes samtykke tiltrer det eksproprierte uten samtidig å betale eller deponere erstatningsbeløpet, blir dette å forrente med 3 % p. a.
Jeg bemerker at det under overskjønnet ved kjennelse ble avgjort at erstatningen også skulle omfatte all ulempe ved rangering av tog og vogner over planovergangen, idet det ansåes godtgjort at det ved skjønnet i 1938 intet hensyn var tatt til ulempene ved slik rangering. Underskjønnet hadde bygget på en motsatt oppfatning av skjønnet i 1938. Overskjønnet ble påanket av Statsbanene, men anken ble ikke forfulgt hvorfor overskjønnet er rettskraftig.
I stedet har Statsbanene på grunn av ulempeerstatningens størrelse den 23. juni 1952 begjært skjønn med nye forutsetninger for løsningen av spørsmålet om atkomsten over jernbanelinjen, nemlig alternativt: planovergang og trappeovergang eller planovergang og trappeundergang. Det er dette nye skjønn som Meyer har protestert mot og som den påankede kjennelse gjelder.
Den ankende part, Meyer, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende at overskjønnet av 1951 nå er rettskraftig: det ble først påanket, men anken ble frafalt. Statsbanene har holdt ekspropriasjonssaken gående i flere år og overensstemmende med reglene for rettslige avgjørelsers rettskraft har ekspropriaten nå et krav på at saken bringes til avslutning og at den ham tilkjente erstatning blir utbetalt. Såfremt den nye skjønnsforretning skulle bli tillagt fremme og Statsbanene fortsatt være misfornøyet med resultatet, kunne disse utarbeide nye planer og suksessivt tilstevne nye skjønn uten at det ble utbetalt Meyer noen erstatning. Men hertil kommer som avgjørende at Statsbanene allerede i 1942 tok det eksproprierte i besittelse, mens det endelige skjønn først ble avholdt i 1952. Ved overskjønnet det nevnte år ble skjønn avgitt på grunnlag av post 11 i jernbanens alminnelige forutsetninger som fastslår
Side:863
at hele erstatningen forfaller til betaling samtidig med tiltredelsen av det som blir ekspropriert, hvilket her etter de spesielle skjønnsforutsetninger vil si de angitte grunnarealer med rett til over disse å føre jernbanespor med planovergang samt rett til å påføre den ankende part de herav følgende ulemper, slik som disse nærmere er beskrevet og vurdert i skjønnsgrunnene. I henhold til post 11 har overskjønnet tilkjent Meyer renter, idet erstatningen skulle ha vært betalt allerede ved besittelsestagelse, og plikten til å betale er blitt rettskraftig i og med at anken over overskjønnet er frafalt. Dessuten har Statsbanene under forhandlingene for overskjønnsretten på administrators forespørsel uttrykkelig erklært at de hadde overveiet de løsninger som kunne komme på tale for atkomsten til jernbanelinjen, men var blitt stående ved en slik planovergang som angitt i skjønnsforutsetningene. Hermed har jernbanens vedkommede truffet et valg som det ikke senere kan gå fra med virkning for sin betalingsplikt overfor Meyer.
Statsbanene hevder på sin side at de ikke er bundet av den ordning med passasje av jernbanelinjen som var anført i skjønnsforutsetningene og har vært praktisert siden 1942. Det må stå jernbanen fritt nå å velge en annen løsning som eventuelt kan redusere de fremtidige ulemper for den ankende part, og i den anledning begjære nytt erstatningsskjønn. Hva Statsbanene har tatt i besittelse, er alene selve grunnen; for linjepassasjens vedkommende kan det alene bli tale om en «tiltredelse av det eksproprierte» fra det tidspunkt da eksproprianten gir uttrykk for hvilken ordning han definitivt har bestemt seg for, og dette har Statsbanene ennå ikke gjort.
Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten på følgende grunnlag:
Den fremgangsmåte som vår ekspropriasjonsrett forutsetter som den normale, er erstatningsskjønn, resp. overskjønn, fravikelseskjennelse og besittelsestagelse med samtidig betaling av erstatningsbeløpet. I denne sak har imidlertid besittelsestagelse funnet sted uten forhåndsskjønn, og eksproprianten må da etter min oppfatning være avskåret fra å tre tilbake fra ekspropriasjonen og være bundet av det etterfølgende erstatningsskjønn samt de til grunn for dette liggende forutsetninger, når skjønnet et blitt rettskraftig. Jeg anser det herom tilstrekkelig å vise til hva der er anført av Skeie i hans Civilprosess II 1940 364.
I de tilfelle hvor lovgivningen unntagelsesvis gir adgang til å tiltre besittelsen av det som eksproprieres før erstatningsskjønn er avholdt og erstatning betalt, er det iallfall i nyere lover til beskyttelse av ekspropriaten fastsatt en kort frist innen hvilken erstatningsskjønn må være begjært. Eksempelvis nevner jeg forsyningsloven av 14. mai 1917 §6, samt veilovens §22, slik som denne lyder etter endringen av 22. november 1946. Av særlig interesse i denne forbindelse er forordning av
Side:864
5. oktober 1940 som ga Statsbanenes hovedstyre adgang til å ta grunn i besittelse før skjønn ble avholdt, men påbød at begjæring om skjønn da skulle innsendes senest 14 dager etter tiltredelsen. Heri må etter min mening ligge at det således begjærte skjønn eller eventuelt det påfølgende overskjønn skal være det endelige, således at Statsbanene ikke senere kan begjære nytt skjønn etter andre alternativer. At 14-dagers fristen i det foreliggende tilfelle ikke er overholdt - og at det overhodet er uklart om det er med hjemmel i den nevnte forordning at grunnen er tiltrådt - kan etter min mening ikke bringe saken i en for ekspropriaten ugunstigere stilling.
Statsbanene har videre hevdet at de bare har tiltrådt besittelsen av selve den ervervede grunn uten hensyn til de til denne grunns anvendelse knyttede øvrige skjønnsforutsetninger, således løsningen av spørsmålet om atkomsten til saksøktes forretningseiendom over jernbanelinjen ved en planovergang.
Jeg finner at denne betraktning ikke kan føre frem. Tiltredelse av grunnen medfører etter min mening en plikt for eksproprianten til å betale erstatning for den skade som avståelsen under de oppstillede forutsetninger medfører for ekspropriaten, således også ulempeerstatning. Hvorvidt Statsbanene ved skjønnet i 1950 ville ha kunnet oppstille som skjønnsforutsetning en annen anordning av overgangen enn den som da faktisk hadde vært praktisert i 8 år, behøver jeg ikke å ta standpunkt til, idet det ikke er tvist om de ved dette skjønn oppstillede forutsetninger. Disse må etter det jeg har sagt under enhver omstendighet være avgjørende.
Jeg finner av de her anførte grunner at det i 1951 avgitte erstatningsskjønn må være res judicata i forholdet mellom Statsbanene og firmaet L. A. Meyer, og at det av Statsbanene begjærte nye skjønn over ulempeerstatningen ikke kan fremmes. Følgen må da bli at herredsrettens kjennelse oppheves og skjønnet avvises fra herredsretten.
Etter mitt resultat finner jeg at Statsbanene må ilegges saksomkostninger til den ankende part så vel for Høyesterett som for herredsretten med tilsammen kr. 2 000,00.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens kjennelse oppheves, og saken avvises fra herredsretten.
I saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett betaler Norges Statsbaner til L. A. Meyer 2000 - to tusen - kroner. Oppfyllelsesfriste er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Kruse-Jensen, Schei og Holmboe: Likeså.
Side:865