Rt-1953-93

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-01-31
Publisert:	Rt-1953-93
Stikkord:	Fastsettelse av eiendomsgrense
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 9/1953
Parter:	H.T. Varberg m.fl. (høyesterettsadvokat Arne Eftestøl) mot Lars O. Garen m.fl. (overrettssakfører S. Mossige Nygaard - til prøve).
Forfatter:	Nygaard, Kruse-Jensen, Berger, Gaarder, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:

Dommer Nygaard: Etter begjæring av H. T. Varberg m. fl. ble det 12.-14. august 1941 holdt en grensegangsforretning ved Hardanger utskiftningsrett for å få bestemt grensen mellom en sameiestrekning i Krossdalen og «Nordre

Side:94

Bjoreidalens sameie», vanligvis kalt «Bjoreidalens sameie». Utskiftningsretten - som kom til det resultat at «Bjoreidalens sameie» har grense mot Krossdalen bare på strekningen Bjoreio-Gjero - Dyranutane - avsa kjennelse 14. august 1941 med slik slutning:

«Grensa mellom Sysendalen (Garen og Høl) på nordaustsida og Bjoreidalen sameige på motsatt side tar til i Hedloblaa og går i N.V. til kryss i berg på Larsbunuten, høgd 1302, herfrå i N.N.V. til kryss i berg i nordaustre kant av Dyranutane høgd 1270, og vidare same retning til Gjeråa. Herifrå er Gjeråa grense sudvestover til Storelva eller Bjoreia.

Retten finn vidare at kostnaden ved forretningen blir å bera av Bjoreidalens sameige åleine, da ein burde ha venta at ein ved å granska dokumenta i saka måtte kome fram til ovaståande slutning utan grensegangsforretning.»

Utskiftningsrettens kjennelse ble av H. T. Varberg m. fl. påanket til Voss herredsrett, som 16. juli 1942 avsa dom med denne domsslutning:

«Utskiftningsrettens kjennelse av 14. august 1941 stadfestes bortsett fra avgjørelsen om omkostningene.

Lars O. Garen, Gunnar J. Garen, Per O. Garen tilkjennes i omkostninger for prosedyre for utskiftningsretten kr. 300,00, som utredes in solidum av John Svartveit, Brita Aalvik, Gunnar Myklatun, Oddmund O. Lægreid, Herberg Lægreid, Lars H. Garathun, Lars S. Sæbø, Thormod O. Lund, Hans T. Varberg, S. Gjerstad.

De øvrige omkostninger ved utskiftningsretten tilsammen kr. 257,60 pålegges:

John Svartveit og Brita Aalvik, gr.nr. 18, br.nr. 6 med kr. 28,43

Gunnar Myklatun, g.nr. 18 br.nr. 7 » 28,43

Oddm. O. Lægreid og Herbert Lægreid, gr.nr 18 br.nr. 9 » 28,43

Lars H. Garathun, gr.nr. 20 br.nr. 2 » 28,43

Oddmund O. Lægreid, gr.nr. 20 br.nr. 3 » 43,51

Lars S. Sæbø, gr.nr. 20 br.nr. 4 » 43,51

Thormod Lund, gr.nr. 24 br.nr. 2 » 28,43

Hans T. Varberg og S. Gjerstad, gr.nr. 24 br.nr 7 » 28,43

Tilsammen kr. 257,60

Som omkostninger for herredsretten utreder de ankende parter John Svartveit, Brita Aalvik, Gunnar Myklatun, Oddmund O. Lægreid, Herbert Lægreid, Lars H. Garathun, Lars S. Sæbø, Thormod O. Lund, Hans T. Varberg og S. Gjerstad in solidum til motpartene Lars O. Garen, Per O. Garen, Gunnar J. Garen, Lars J. Garen og Nils Høl kr. 600,00.»

H. T. Varberg m. fl. påanket denne dom til Gulating lagmannsrett, som 22. august 1947 avsa dom med følgende domsslutning: «Herredsrettens dom stadfestes dog således at

Side:95

saksomkostninger for herredsretten ikke tilkjennes. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens. To av de juridiske dommere stemte for at grensen skulle fastsettes i samsvar med de ankende parters påstand.

H. T. Varberg m. fl. har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt denne påstand:

«1. Utskiftningsrettens grensegangsforretning og kjennelse oppheves forsåvidt angår grensegangsforretning og kjennelse i nordøstre kant av Dyranutane, høyde 1270. 2. Grensen fastsettes å gå fra nevnte kryss i berg i nordøstre kant av Dyranutane i nordøstlig retning til nærmeste punkt i almenningsgrensen. 3. Grensegangsforretningen hjemvises til utskiftningsretten til nærmere oppgåelse og avmerkning i marken av den under 2 omtalte linje. 4. Utgiftene til utskiftningsretten kr. 257,60 betales av motpartene. 5. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Lars O. Garen m. fl. har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at herredsrettens avgjørelse om saksomkostninger stadfestes og at ankepartene tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsrett. 2. Ankepartene tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger for Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av de avgjørelser som tidligere er truffet. Som det sees, er det enighet om grensen fra Bjoreio langs Gjero til et punkt på den nordøstre siden av Dyranutane. Men herfra er det tvist. De ankende parter hevder at grensen går i nordøstlig retning over Dyraheiane til nærmeste punkt på grensen for Eidsfjord statsalmenning, mens ankemotpartene påstår at grensen går i sydøstlig retning over Larsbunut til almenningsgrensen ved Helleblå.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Voss herredsrett der de fleste av partene og 15 vitner er avhørt. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke anser det nødvendig å redegjøre for. Saken står for Høyesterett i alt vesentlig i samme stilling som før, dog slik at de ankende parter ikke har opprettholdt den subsidiære påstand om at de har ervervet hele det omtvistede område ved hevd.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsrettens mindretall og kan på flere punkter tiltre den begrunnelse som dette mindretall har gitt. Jeg finner dog grunn til å fremkomme med noen bemerkninger for nærmere å presisere mitt syn på saken.

De ankende parter gjør gjeldende at eierne av Garen og Høl ikke eide tvistefeltet da de solgte sine stølsparter i Bjoreidalen, dvs. fra 1811 og utover til 1872 da skjøtet på den siste stølsparten ble tinglyst. Ankemotpartene fremholder at bare

Side:96

stølspartene innenfor fastsatte grenser ble overdradd, mens eierne av Garen og Høl beholdt eiendomsretten til det område som lå østenfor grenselinjen slik at ankemotpartene nå er eiere av tvistefeltet.

For meg er det naturlig å ta mitt utgangspunkt i skjøtene på stølspartene og grensebeskrivelsene i de skylddelingsforretninger som gjelder disse stølspartene, for på den måten å søke å få klarhet over hva partene selv mente om rettsforholdene i tvistefeltet dengang da salgene fant sted. Jeg kan ikke se at disse dokumenter inneholder noe som viser at eierne av Garen og Høl dengang mente å holde tilbake strekningene øst for linjen Dyranutane-Larsbunut-Helleblå som sin eiendom. Det står for meg som den naturlige forståelse av dokumentene fra den tiden at når eierne av Garen og Høl solgte stølsområdene til denne grensen, overdro de alt hva de mente å eie slik at det ikke østenfor ble igjen et område som de hadde eiendomsretten til. Jeg nevner i denne forbindelse også at bare eierne av Garen var - og er - sameiere når det gjelder stølsområdene i Krossdalen. Det er ikke rimelig å anta at eierne av Høl, som således ikke hadde noen rettigheter i Krossdalen, dengang skulle ha hatt noen tanke om å stå som sameiere i tvistefeltet. Jeg vil endelig fremheve at det har formodningen mot seg at eierne av Garen og Høl mente å forbeholde seg eiendomsretten til et område øst for grenselinjen fra Helleblå sydover til Svintenut (Smalehaugen) - et forhold som også må tillegges betydning ved tolkingen av dokumentene forsåvidt angår tvistefeltet.

Når det gjelder kjøperne av Bjoreidalsstølene, må jeg gå ut fra at de på sin side ikke kan ha regnet med at «Bjoreidalens sameie» strakte seg ut over de grenser som var beskrevet.

At ikke eierne av Garen og Høl har ment å holde tilbake eiendomsrett til tvistefeltet, støttes meget sterkt av andre dokumenter som er fremlagt i saken. Jeg finner her særlig grunn til å nevne en utskiftningsforretning som i 1872 ble søkt fremmet over «Fjeldstrækningen Bjoreidalen». I begjæringen om utskiftning er som «tilstødende Nabo» bl.a. nevnt «Eidfjord kommune for Driftelægeret, Trondbulægeret og Halne», mens eieren av Høl ikke er tatt med. Under forretningen - hvor kommunen var representert ved to av formannskapets medlemmer - ble det bl.a. protokollert følgende: «Forsaavidt angaar den Del af ovenbeskrevne Grændselinje, der gaar fra Storelven mod nordøst efter Gjeraaen op til nordøstre Kant af Dyrenuten, erklæeredes den for uomtvistet, saavel af samtlige Lodeiere i Bjoreidalen som af de paa denne Strækning tilstødende Naboer, Anders Larsen Vambheim og Lars Pedersen Garen hvilken sidste vistnok ikke nu var tilstede, men havde han igaar paa Reisen op til Bjoreidalen for Administrator og begge Udskiftningsmændene vedtaget denne Linje som den rette.» Dersom Lars Pedersen Garen mente at han var

Side:97

medeier i en strekning som lå østenfor linjen Dyranutane-Helleblå, ville han ha hatt all oppfordring til å gjøre utskiftningsrettens medlemmer oppmerksom på det. Han nevnte imidlertid ikke noe om et slikt sameie, men vedtok grenselinjen Bjoreio (Storelven) - Gjero - nordøstre kant av Dyranutane «som den rette». Videre vil jeg peke på en utskiftningsforretning som ble søkt fremmet over «beitestrekningen Bjoreidalen» så sent som i 1927. Også ved denne anledning hadde det vært oppfordring for eierne av Garen og Høl til å si fra at de gjorde krav på eiendomsrett til tvistefeltet. Krav på slik eiendomsrett ble først fremsatt i 1936 da en hyttetomt i tvistefeltet ble solgt til S. Gjerstad.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om tvistestykket var almenning da stølspartene ble solgt. Her vil jeg først nevne at når grensen for stølspartene i skylddelingsforretningene ble trukket opp etter linjen Dyranutane-Larsbunut-Helleblå, forklares dette best ved at denne linjen etter oppfatningen dengang var grensen for det område som var undergitt privat eiendomsrett, slik at strekningene østenfor ble betraktet som almenning.

I 1894 ble det holdt skyldsetningsforretning over Eidfjord almenning. Under denne forretning møtte Eilef Garathun som representant for kommunen, og han hadde med seg tre kjentmenn. Ved forretningen ble - etter oppgave fra Eilef Garathun - lagt til grunn en almenningsgrense som gikk fra Svartetjønnuten over Steinbuhen til Helleblå, altså en grense som gikk lenger øst enn grensen Dyranutane-Helleblå. Det er uklart hvorfor ikke kommunen krevet at grensen ble lagt lenger mot vest. Forklaringen er sannsynligvis at man dengang ikke hadde kjennskap til de gamle dokumenter med grensebeskrivelsene i dette område. Da Høyfjellskommisjonen i sin kjennelse av 2. juni 1924 fastsatte grensene for Eidfjord statsalmenning, ble grensene i forretningen av 1894 lagt til grunn. På grunnlag av denne fastsettelse av almenningsgrensen finner jeg imidlertid ikke - slik som lagmannsretten har gjort - å kunne trekke den slutning at almenningsgrensen i det vesentlige var den samme da salgene av stølspartene i Bjoreidalen fant sted. Etter min mening er det ikke tilstrekkelige holdepunkter for å kunne fastslå at tvistefeltet dengang var privat eiendom og heller ikke at det var almenning. Det gjelder her et grenseområde der rettsforholdene var uklare, og det står igjen i forbindelse med at området hadde liten økonomisk verdi. Jeg kan heller ikke legge til grunn at Staten ved ikke å fremsette krav om at grensen for statsalmenningen skulle følge linjen Dyranutane-Helleblå har ment å oppgi noen rett i tvistefeltet.

Etterat Høyfjellskommisjonen hadde fastsatt grensene for statsalmenningen i 1924 må jeg imidlertid i den foreliggende sak bygge på at tvistefeltet var gjenstand for privat eiendomsrett. Denne grensefastsettelse har skapt en situasjon som ikke

Side:98

noen regnet med da stølspartene ble solgt. Og spørsmålet blir så hvem som har eiendomsretten, enten de ankende parter eller ankemotpartene. Med hensyn til bruken av tvistestykket viser jeg til de opplysninger som er gitt i herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Ingen av partene har utøvet noen eksklusiv rådighet over disse strekninger. Jeg finner ikke å kunne bygge på de - for øvrig sparsomme - opplysninger som foreligger om beite, jakt og fiske i området. Det som da blir avgjørende for meg er at tvistefeltet etter forholdene på stedet har hatt og har en naturlig tilknytning til «Bjoreidalens sameie». Jeg legger her betydelig vekt på utskiftningsrettens uttalelse om at «når partane i Bjoreidalen påstår at det omtvista omkverve naturleg høyrer Bjoreidalen sameiege til, så kan retten godta denne framstillinga» - en uttalelse som samtlige dommere i lagmannsretten etter befaring av åstedet har sluttet seg til. I denne sammenheng finner jeg også grunn til å nevne et forhold som jeg tidligere har omtalt, nemlig at eieren av Høl ikke har noen rettigheter i Krossdalen. Dersom ankemotpartenes påstand skulle bli tatt til følge, ville det således i tvistefeltet bli et særskilt sameie for eierne av Garen og Høl.

Mitt resultat blir etter dette at grensen må fastsettes i samsvar med de ankende parters påstand. Jeg antar at grensegangsforretningen bør hjemvises til jordskifteretten, slik at grenselinjen kan bli beskrevet og merket opp dersom partene ikke skulle bli enige om hvor grensen i marken skal gå.

Jeg finner etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Dette gjelder også omkostningene ved utskiftningsretten.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Grensen for «Bjoreidalens sameie» mot Krossdalen går fra et kryss i berg i den nordøstre kanten av Dyranutane (høyde 1270) i nordøstlig retning til nærmeste punkt på grensen for Eidfjord statsalmenning.

2. Grensegangsforretningen hjemvises til jordskifteretten for at grensen kan bli beskrevet og oppmerket i marken.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Berger, Gaarder og justitiarius Grette: Likeså.

Av grensegangsforretning (utskiftningsformann Olav Mæland med utskiftningsmenn Lars E. Osa og Sjur Sponheim):

- - -

Orskurd.

Partane er samde om at grensa skal gå frå Storelva (Bjoreia) etter

Side:99

Gjeråa til nordaustre kant av Dyranutane. Punktet i nordaustre kant av Dyranutane er også partane samde om. Frå dette punktet meinar eigarane av Bjoreidalen sameige at grensa går omtrent i same retning som Gjeråa over Dyrahen til grensa for Statens høgfjell. Partane i Krossdalen meiner grensa går frå punktet i nordaustre kant av Dyranutane i sydaust til Larsbunut og vidare til Hedloblaa.

Vidare er ikkje grensa kravd oppklara - eller fastlagd. - - -

Av herredsrettens dom (sorenskriver I. Arctander med domsmenn K. K. Hjeltnes og N. J. Lillegraven):

- - -

Etter begjæring fra Th. O. Lund, Gunnar Myklethun, H. T. Varberg, Lars S. Sæbø, O. O. Lægreid og Herbert Lægreid holdtes der en grensegangsforretning i dagene 12. til og med 14. august 1941 til å bestemme grensen mellom Bjoreidalens sameie på den ene side og de motstøtende eiere Lars O. Garen m. fl. medeiere i Syssendalens sameie på den annen side.

Der er en rekke flere sameiere i Bjoreidalen enn de ovenfor nevnte. De øvrige sameiere i Bjoreidalen har sluttet seg til saken med unntagelse av Nils Høl. Denne uteblev i 1941, og har nå opptrådt som motpart idet han hevder også å være medeier av Syssendalens sameie og har sluttet seg til dettes påstand. Av den grunn forlanger han seg fritatt for de omkostninger som utskiftningsretten ila Bjoreidalen sameie, for hans vedkommende i alt kr. 46,52. - - -

Tvisten angår en fjellstrekning på Hardangervidda i Eidfjord herred. Stykket begrenses mellom Syssendalen sameie (Garen og Høl) og Bjoreidalens sameie slik som utskiftningsretten har anført.

Bjoreidalen sameie krever stykket mellom denne grenselinje i fra et omforenet kryss i berg på nordøstre kant av Dyranutene, som er satt av utskiftningsretten og godtatt av partene under saken og derfra i rett linje til nærmeste punkt i almenningsgrensen hvor statens almenning motstøter. Dette punkt blir etter rettens oppfatning et punkt i almenningsgrensen ca. 1 km øst for det punkt som Høyfjellskommisjonen har brukt i kjennelse av 2. juni 1924, i Svartetjønnuten og går i rett linje fra Svartetjønn videre sydøstlig til Steinbuheia (1371 m) derfra sydlig til Helleblå (1253 m), hvor den av utskiftningsretten fastsatte grense tar til.

Strekningen er hevdet å skulle utgjøre ca. 19 000 mål og ha en verdi av kr. 20 000,00.

Strekningen ligger høyt og er uten ved. Høyfjellsveien Eidfjord-Haugastøl går i et par kilometers lengde gjennom strekningen. Før veien kom kunne der på grunn av vedmangelen ikke anlegges setre eller beboelseshus. Etter at veien er bygget, er der bygget turiststasjoner nær grensen på begge sider, en på Dyranut og en på Skiftesjøens østside og til disse stasjoner er der i de siste år knyttet noen stølsdrift. Innenfor strekningen har staten stående en barakke fra anleggstiden av veien. Der er videre for kort tid siden bygget en privat hytte i tvistestykket tilhørende S. Gjerstad.

Side:100

Der finnes også på strekningen et ikke ganske lite fiskevann, Store Skiftsjøen hvor der fiskes en del. Der er noe beite, nemlig i dalsidene.

Bjoreidalen sameie har ervervet sine støler i Bjoreidalen fra gårdene Høl og Garen i tiden fra og med 1811 og til 1872. Der er holdt skylddelinger i tiden fra og med 1824 på de områder som sameiet fikk og disse strekninger er blitt utskilt etter den grense som utskiftningsretten har trukket opp, bortsett fra et salg i 1811 til Lars Bårdsen Sæbø som skal omtales senere.

Da strekningene er skylddelt fra Garen og Høl har da utskiftningsretten ment at disse gårder måtte beholde igjen hva der ikke ble skylddelt, og utskiftningsretten har derfor avsagt dom overensstemmende dermed. - - -

Bruken av tvistestykket var før veien Eidfjord-Hagastøl ble bygget, ytterst sparsom. Eierne av Garen og Høl har både jaktet og fisket der. Særlig har rensdyrjakten vært betydelig der. Men de jaktet nok, som adskillige andre, også utenfor strekningen på andres eiendommer. Stykket ligger ikke lite nærmere Bjoreidalsameiet enn Krosdalen. Besetningene på stølene har ikke vært gjetet. De har derfor ikke så sjelden beitet inn i dalene på tvistestykket. Særlig er det sannsynlig at kuene fra Bjoreidalen sensommers har beitet inn til Skiftesjøhadlet mellom Larsbunuten og Steinbunutene og inn til Store Skiftesjø og videre beitet inn til tjønnene under Steinbunutene. Men det har aldri vært gjetet dit. Det har også hendt at kuene fra Krosdalen har beitet inn mot Store Skiftesjøen. Store Skiftesjøen er ikke særlig fiskerik, men det har øyensynlig vært drevet fritt fiske der. Det var andre vann og elver som inneholdt mere fisk og hvor det har vært større bruk for å holde andre borte.

H. T. Varberg ble medeier i Bjoreidalssameiet i 1918 og stølte den gang på Nuten. Han hevder i 1919 og 1920 og flere år å ha leid bort jaktrett og sagt at der kunne jaktes til Store Skiftesjø. Imidlertid er det ikke på det rene at eierne av Garen og Høl har vært oppmerksom på denne jakt.

Etterat veien kom - den ble ferdig i 1928 - fikk selvsagt tvistestykket større betydning.

For veien ble der ikke betalt for grunnavståelse og heller ikke ble der betalt erstatning for oppsatte barakker.

Fra Garen og Høls side er det bevist at tvistestykket er anvendt til tamreinhold. Villreinen forsvant da veien kom. Tamreinhold har vært drevet før også fra deres side, men en har dengang ikke tatt det så nøye med grensene så retten skal ikke oppholde seg dermed.

Imidlertid ble Hardanger reinsamlag dannet i 1928 med bl.a. Garens eiere som deltagere. Alle deltagere pliktet etter reglene å stille sine eiendommer til disposisjon. Fra denne tid har tamreinen beitet også på tvistestykket. Den ble gjetet med nattgjeting i tiden 20. juni til 10. august.

Sameierne i Bjoreidalenstølene var ikke med i reinsamlaget.

Selvsagt har reinen nå og da kommet inn også på Bjoreidalsstølssameiet særlig om våren før nattgjetingen begynte, og det er bevist i saken at den ankende part Thormod Lund har rettet erstatningskrav

Side:101

mot reinsamlaget i den anledning. Men en må gå ut fra at reinen stort sett under gjetingen har holdt seg innenfor tvistestykkets grenser mot Bjoreidalssameiet.

Noen rett til å bruke Bjoreidalssameiet hadde ikke samlaget, iallfall ikke før Nils Høl, som er medeier i Bjoreidalssameiet, ble medeier i samlaget ganske nylig.

På den annen side ble strekningen i langt større utstrekning tatt i bruk i 1930-årene.

H. T. Varberg bygget Dyranut turisthytte nokså kort fra tvistestykket i 1935 og begynte å støle på Dyranut i 1937. Fra den tid har selvsagt hans kuer hyppig beitet på tvistestykket.

Herbert Lægreid kjøpte en barakke av Halstein Garatun i 1936, som denne igjen hadde kjøpt av staten. Herbert Lægreid gikk ut fra at den lå i Bjoreidalssameiet. Den ligger like ved Store Skiftesjø øst for denne. Det viser seg imidlertid at den ligger innenfor statsalmenningen. Han begynte først i fjor å holde kuer der oppe.

Det som imidlertid foranlediget nærværende sak, var at H. T. Varberg solgte til S. Gjerstad en hyttetomt i tvistestykket i 1936. Den ligger mellom Dyranut turisthytte og Store Skiftesjøen. Gjerstad satte her opp en hytte hvoretter eierne av Garen protesterte derimot. Dette resulterte igjen i begjæringen om grensegangsforretningen av 10. februar 1938 fra 6 av eierne i Bjoreidalen. - - -

Av lagmannsrettens dom (byfogd Norvald Hagen, lagdommer Henrik Svensen og hjelpedommer Dagfinn Breistein med domsmenn Odd Kyte og K. Øvsthus d.y.):

- - -

Lagmannsretten er under tvil kommet til samme resultat som de underordnede retter.

Med hensyn til spørsmålet om tvistestykket den gang salg fant sted hørte til Bjoreidalen sameie eller var almenning har man ingen sikre opplysninger, og man viser for så vidt til de dokumenter som er referert av herredsretten. Sikkert er det imidlertid at almenningsgrensen ikke var fastlagt, og man må derfor gå ut fra at de kontraherende parter ikke var sikre på hvor grensen gikk. På den annen side synes det vanskelig å finne holdepunkt for den oppfatning at bruken av tvistestykket har undergått noen forandring etter at salgene fant sted, eller med andre ord at kjøperne av Bjoreidalens sameie skal ha ervervet dette stykke fra almenningen.

Heller ikke synes det rimelig å anta at almenningsgrensen av hensyn til stølseierne skal være trukket noe tilbake. Man har iallfall ikke fra de opplysninger som foreligger om de forhandlinger som foregikk da grensene ble fastlagt noe som virket overbevisende i den retning.

Av de eldre dokumenter som foreligger og hvorom vises til herredsretten er det enkelte ting som peker hen på at almenningens grense tidligere kunne ha gått nærmere Bjoreidalen sameie enn der hvor den ble endelig trukket.

Tre vitner, Thorbjørn Måbo, Gunnar Maurseth og Jon Lægreid har likeledes hevdet som sin oppfatning at tvistestykket før 1894 var

Side:102

almenning. Man finner imidlertid å måtte gå ut fra at når grensen i 1894 av Eidfjord kommunes representant og senere av Høyfjellskommisjonen ble satt der den nå går, må det ha formodningen for seg at forholdene før så ble gjort var nøye undersøkt, og man finner derfor at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at almenningsgrensen gikk vesentlig annerledes da salgene fant sted. Dette støttes også av at tvistestykket som også av utskiftningsretten antatt, naturlig synes å tilhøre Bjoreidalen.

Det kan vel tenkes at partene, da salgene fant sted, mente at gjenstanden for salg var alt det som naturlig hørte til Bjoreidalen sameie inntil almenningens grenser. Uttrykksmåten i det første skjøte fra 15. juni 1811 synes å tyde på det. Her sies nemlig: «Jeg sælger... et os tilhørende Sæterbeite i Fjeldet kaldet Bjoreidalen som strækker sig på den Nord-østre side, lige fra den der igjennem bemeldte løbende Elv.»

Skjøtene henholdsvis fra 2. desember 1822, 9. juni 1824 og 25. mai 1827 bruker imidlertid uttrykket: «Andeel i Fjeldstølen Bjoreidalen kaldet.» Ved skylddelingsforretninger av 2. august 1824 og 31. juli 1828 har den solgte stølspart fått bestemte grenser og av beskrivelser av disse har følgende punkter i denne forbindelse interesse; nemlig: Gjæråen, nordøstre kant av Dyrenutene, derfra over Larsbunuten og videre til Helleblå. Det bemerkes at Lars Baardsen Sæbø, kjøperen ifølge skjøte av 1811, var til stede og fremla sine hjemmelsdokumenter ved skylddelingsforretningen av 1828.

Det synes ikke rimelig å anta således som forholdene er i marken at partene ville oppgi som grensepunkt langs Gjeråen nordøstre kant av Dyranut dersom det hadde vært meningen å selge frem til almenningsgrensen. Dertil ligger dette punkt altfor langt fra denne grense således som den endelig ble bestemt.

Hvis det solgte areal skulle omfatte Bjoreidalen sameie helt frem til almenningen ville det ha vært naturlig å oppgi grensen langs Gjeråen og videre i rett linje frem til almenningsgrensen. Således som oppgitt synes det rimeligere å anta at kjøperen ikke ønsket å kjøpe lenger enn til den grense som ble beskrevet, og det som ble igjen om stort eller lite ville fortsatt være selgernes eiendom.

Det kan synes som om Garen og Høl har foretatt seg svært lite etter salgene for å markere at det omtvistede stykke tilhørte dem, og man er enig med herredsretten i at de ved en del anledninger burde ha sagt fra at de eide stykket, men saken sett i sammenheng finner man ikke at dette er avgjørende.

Med hensyn til bruken av stykket opp gjennom tidene er opplysningene herom sparsomme. De ankende parter og en del vitner forklarer at der fra stølene i Bjoreidalen har vært beitet i tvistestykket. Beitingen må imidlertid karakteriseres som tilfeldig, idet kreaturene av seg selv har trukket dit når det ble mindre med beite andre steder. Som regel har kreaturene i disse tilfelle måttet hentes hjem, da de var kommet så langt bort fra stølene. Beitet i tvistestykket må vel også antas å være av mindre betydning da det ligger høyt til fjells. Det er også forklart at de ankende har fisket i store Skiftesjøen og har hatt båt der.

Man finner at denne bruk ikke har vært av slik art at det er

Side:103

avgjørende for eiendomsretten all den stund de ankende har fått fastsatt bestemte grenser for sin eiendom, og dessuten hevder også motankepartene at de i noen utstrekning har benyttet stykket til jakt, beite og fiske, skjønt det må innrømmes at denne bruk har vært yderst sparsom og tilfeldig.

Det har ikke fra noen av sidene vært protestert mot bruken av tvistestykket.

Retten finner at det ikke kan dras noen slutning til fordel for den ene eller annen part for bruken av det omtvistede område.

De ankende har dessuten gjort gjeldende at almenningsgrensen mot øst fra Helleblå til Bjoreia er trukket tilbake slik at det her blir et område som ikke omfattes av grensene fastsatt ved salgene.

Dette område mener de ankende må tilfalle dem og da må det samme gjelde for tvistestykket.

Man viser herom til det av herredsretten anførte og skal bemerke at det er riktig at et større område på omhandlede sted ligger mellom almenningsgrensen og den ved salgene fastsatte grense. Hvordan det enn kan forholde seg med eiendomsretten til dette stykke, er ikke forholdene analoge med det spørsmål som skal avgjøres i denne sak og noen slutning herfra kan ikke trekkes.

Hva hevdspørsmålet angår bemerkes at det i og for seg intet er til hinder for at de ankende parter kan ha hevdet tvistestykket, om det ligger utenfor det som adkomstdokumentene viser, men retten antar således som utøvelsen av eiendomsrådigheten over tvistestykket ovenfor er beskrevet, at den ikke har vært av slik art at betingelsene for hevd foreligger.

Herredsrettens dom vil således bli å stadfeste, men man har funnet saken så tvilsom at omkostningene etter omstendighetene bør oppheves både for herreds- og lagmannsretten.

Herredsrettens fordeling av omkostningene for utskiftningsretten finnes å burde opprettholdes.

Lagdommer Svensen og hjelpedommer Breistein er kommet til et annet resultat enn de øvrige dommere.

Utskiftningsretten har funnet at det omtvistede område hører naturlig til Bjoreidalens sameie. Mindretallet er enig i det. Noe geografisk naturlig avgrenset område er Bjoreidalen etter mindretallets oppfatning ikke. I mangel av positive opplysninger om eiendomsforholdene er det da rimelig å anta at de ankende parter som eiere av Bjoreidalens sameie må være eiere av det omtvistede område.

Uttrykksmåten i de fremlagte skjøter av 15. juni 1811 og senere tyder på at eierne av Garen og Høl ikke mente å eie mere sønnenfor Gjeråen enn det som i skjøtene ble betegnet som «seterbruket i Bjoreidalen» eller «stølen i Bjoreidalen» og at de mente å selge hele sin eiendom der, d.v.s. området nordenfor og østenfor elven Bjoreia og til almenningsgrensen uten at hverken selgere eller kjøpere behøver å ha gjort seg noen klar forestilling om hvor almenningsgrensen gikk.

Etter vitneforklaringene for lagmannsretten må det ansees for godtgjort at det særlig fra de ankende parters støler i Bjoreidalen, men også fra motpartens støler i Krossdalen har forekommet beiting

Side:104

med kreaturer i det omtvistede område, men at denne beiting har vært spredt streifbeiting, slik at den ikke kan ha dannet grunnlag for ervervelse av eiendomsrett eller kan godtas som bevis for at den ene eller den annen av partene har vært eller har ansett seg som eier. Det finnes ikke bevist at noen av partene har drevet jakt og fiske i det omtvistede område på en slik måte eller i en slik utstrekning at det kan tas som kriterium på eiendomsrett. Derimot må det ansees som godtgjort, særlig ved de forklaringer som er avgitt av 5. vitne Gunnar Maurset, 6. vitne Torbjørn Maabø og 7. vitne Jon Lægreid og ved erklæring fra Conrad Hereid av 11. august 1947 at bygdefolket har drevet jakt og fiske i området upåtalt av sakens parter og med den oppfatning at området var en del av bygdens almenning.

Mindretallet legger også vekt på at motpartene ved flere anledninger har hatt oppfordring til å si fra om de hadde ment å være eiere uten at det har vært gjort, således blant annet under skylddelingene av 1872 og 1894 og i forbindelse med Høyfjellskommisjonens og Høyesteretts behandling av almenningssaken.

Skylddelingsforretningen av 1824 og den grense som er beskrevet der antas ikke å kunne tillegges avgjørende betydning for eiendomsforholdet. Det synes nemlig å fremgå av skjøtet av 2. desember 1822 at forbeholdet om at tinglesning ikke måtte finne sted før skylddeling var foregått mere er diktert av ønsket om å få fordelt skylden enn å få bestemt grensene.

Fordeling av skylden antas da også å ha hatt større praktisk betydning enn å få fastsatt geografisk nøyaktige grenser i de vidstrakte områder det her dreier seg om.

At det mellom de utvilsomme almenningsstrekninger og de utvilsomme private strekninger blir igjen et belte hvor tvil om eiendomsretten gjør seg gjeldende, er et ikke ukjent forhold, jfr. Lassen: Utdrag av Høyfjellskommisjonens dommer og kjennelser 21. Når bevis for eiendomsrett til et slikt område ikke kan skaffes, er man henvist til å falle tilbake på den løsning som etter de naturlige og historiske forhold gir det rimeligste resultat. Dette må også gjelde i en tvist mellom private om eiendomsretten til et slikt belte. Det bemerkes i denne forbindelse at det ikke antas å ha noen betydning for løsningen av tvisten om de ankende parter fører almenningsbevis eller ikke. - - -

Side:105