Rt-1955-1105
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-11-16 |
| Publisert: | Rt-1955-1105 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 138/1955 |
| Parter: | Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker) mot A (høyesterettsadvokat Albert Wiesener). |
| Forfatter: | Holmboe, Eckhoff, Heiberg, Skau, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Tjenestemannsloven (1918) §21, §22, §23, §24, Straffeprosessloven (1887) §393, §22b |
Dommer Holmboe: Oslo politikammers ansettelsesråd fattet 22. januar 1951 denne beslutning: «Politibetjent Wilhelm Tobias Egeland meddeles avskjed fra sin stilling i medhold av tjenestemannslovens §22b.» I medhold av tjenestemannslovens §24 innanket Egeland beslutningen for Justisdepartementet, hvis avgjørelse av 15. mars 1951 lyder således: «Departementet omgjør - - - Oslo politis Ansettelsesråds beslutning av 22. januar 1951 om å meddele politibetjent Wilheim Tobias Egeland avskjed, derhen at han som ordensstraff i medhold av tjenestemannslovens §21, jfr. politiinstruksens §42, overflyttes til stilling som politikonstabel.»
Egeland reiste nå sak ved Oslo byrett for å få departementets beslutning kjent ugyldig og bli kjent berettiget til lønn som politibetjent. Han gjorde prinsipalt gjeldende at departementets lovanvendelse var uriktig, idet det forhold som lå til grunn for degradasjonen, ikke rammes av tjenestemannslovens §21, og at degradasjonen under enhver omstendighet var så urimelig at departementets avgjørelse måtte ansees rettsstridig. Subsidiært gjorde han gjeldende at avgjørelsen var ulovlig fordi lovens regler om behandlingsmåten ikke var fulgt. Etter hans mening skulle saken, når departementet underkjente ansettelsesrådets beslutning om avskjed, ha vært sendt tilbake til ansettelsesrådet til eventuell behandling av spørsmålet om ordenestraff skulle anvendes og i tilfelle hvilken.
Ved dom av 3. september 1953 ga byretten ham medhold i den sist nevnte betraktning. Byretten kom derfor ikke inn på spørsmålet om den materielle berettigelse av degradasjonen. Dommen hadde denne slutning:
«I. Justis- og Politidepartementets avgjørelse av 15. mars 1951 om overflytting av politibetjent Wilhelm Egeland til stilling som politikonstabel kjennes ulovlig.
II. Wilhelm Egeland kjennes berettiget til regulativmessig lønn som politibetjent fra 27. februar 1949 med fradrag av oppebåret invalidepensjon.
Side:1106
III. I erstatning for saksomkostninger tilpliktes Staten v/Justis- og Politidepartementet å betale Wilhelm Egeland 2000 kroner.
Oppfyllelsesfristen herfor er 2 uker fra forkynnelsen av dommen.»
Staten ved Justisdepartementet har påanket dommen, og anken er med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg innbrakt direkte for Høyesterett. Anken gjelder bare «spørsmålet om Justisdepartementets kompetanse til å ilegge ordensstraff istedenfor avskjed uten hensyn til om Ansettelsesrådet har behandlet spørsmålet om ordensstraff». I ankeerklæringen anføres: «Byrettens syn er i strid med fast praksis i Departementet i disse spørsmål. Byretten antas å ha lagt til grunn en alt for formalistisk betraktnigsmåte. Det Departementet har å prøve i ankeinstansen er hvordan man skal reagere overfor et foreliggende klanderverdig forhold. Sakens behandling og de faktiske opplysninger er de samme enten det er tale om avskjed eller ordensstraff, og det er således nøyaktig det samme konkrete forhold Departementet skal vurdere i det ene som i det annet tilfelle. Det er således kun en skjønnsmessig vurdering av hvilke følger dette konkrete forhold skal få, Departementet har å foreta i ankeinstansen, og det ville derfor ikke ha noen reell hensikt å sende saken tilbake til Ansettelsesrådet til ny behandling.
Byrettens resultat kan heller ikke sees å følge av tjenestemannslovens bestemmelser. - Subsidiært vil bli gjort gjeldende at det må være ganske klart at selv om det skulle være en feil ved behandlingsmåten i det foreliggende tilfelle, så kan denne ikke ha hatt noen virkning på avgjørelsens realitet.»
I tilslutning hertil gjøres fra statens side i det vesentlige gjeldende: Det er ingen prinsipiell forskjell mellom avskjed og ordensstraff. Tjenestemannslovens forarbeider viser også at avskjed er blitt oppfattet som disiplinærstraff. Når det ankes over avskjed, følger det da av alminnelige regler at ankeinstansen - i det foreliggende tilfelle Justisdepartementet - må kunne ta anken delvis til følge og ilegge en mildere ordensstraff. Dette er også overensstemmende med departementets praksis. Å sende saken tilbake til ansettelsesrådet til fastsettelse av ordensstraff ville være hensiktsløst, idet ansettelsesrådet allerede har tatt standpunkt til saken, og det kan ikke ha vært lovens mening at departementet skal kunne pålegge det å treffe en annen avgjørelse som etter rådets mening ville være uriktig. Det er heller ikke noe reelt hensyn som taler for en slik fremgangsmåte, som derfor bare ville føre til unødig tidsspille. Subsidiært anføres det at det iallfall i det foreliggende tilfelle ikke kan ha hatt noen betydning at saken ikke er blitt tilbakesendt ansettelsesrådet, idet dette har behandlet saken hele tre ganger og hver gang enstemmig besluttet å avskjedige Egeland; det var ikke kommet frem noe nytt i saken
Side:1107
mellom siste gangs behandling i rådet og departementets avgjørelse. Egeland var også før rådets siste behandling varslet om at rådet skulle behandle spørsmålet om ordensstraff eller avskjed.
Staten har nedlagt denne påstand:
«Staten ved Justisdepartementet frifinnes og tilkjennes prosessens omkostninger for underrett og Høyesterett.»
Wilhelm Egeland har hevdet at byrettens avgjørelse er riktig, liksom han har opprettholdt sin påstand om at hans forhold ikke rammes av tjenestemannslovens §21 og at degradasjonen iallfall er urimelig. Han har nedlagt denne påstand:
«Byrettens dom stadfestes og Egeland tilkjennes omkostninger også for Høyesterett.»
Tvisten gjelder for Høyesterett bare spørsmålet om gyldigheten av departementets beslutning om degradasjon, idet partene er enige om at hvis denne beslutning kjennes ugyldig, har Egeland krav på lønn som fastsatt av byretten. For øvrig foreligger saken i uforandret skikkelse.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten, idet jeg er enig med den i at departementet i det foreliggende tilfelle bare var berettiget til å stadfeste eller oppheve ansettelsesrådets beslutning om avskjed - ikke til å ilegge ordensstraff. Til nærmere begrunnelse herav skal jeg bemerke: Tjenestemannsloven gir regler om ansettelsesmyndighetens adgang til å avskjedige offentlige tjenestemenn i §22, §23, §24 slik at §22 angir betingelsene for avskjed, §23 gir regler om avskjedsspørsmålets behandling i første instans, og §24 gir regler om anke til overordnet myndighet. Bestemmelsene om ordensstraff finnes i §21, som også bestemmer at reglene i §23 og §24, med en enkelt unntagelse, får anvendelse. Lovens avfatning taler således imot å anse avskjed som en ordensstraff. Jeg ville imidlertid ikke ha lagt avgjørende vekt på lovens systematikk hvis det forholdt seg så at det ikke er noen reell forskjell mellom ordensstraff og avskjed, men det finner jeg det klart at det er. Det gjelder først og fremst i de tilfelle som omhandles i tjenestemannslovens §22 litr. a, hvoretter en tjenestemann kan avskjediges når han viser seg å være varig uskikket til forsvarlig å utføre sitt arbeid, eller ikke lenger har de nødvendige eller gyldig foreskrevne betingelser for å inneha stillingen; her er det jo overhodet ikke plass for noen straffereaksjon mot tjenestemannen. Når hjemmelen for avskjedigelsen, som i det foreliggende tilfelle, søkes i §22 litr. b, som omhandler daddelverdig forhold fra tjenestemannens side, får avskjeden nok til en viss grad en pønal karakter, iallfall slik at det ikke blir plass for noen ordensstraff ved siden av. Men heller ikke i dette tilfelle vil det være berettiget å sette likhetstegn mellom avskjed og ordensstraff. Når det spørres om et slikt forhold fra tjenestemannens side skal føre til avskjed, er det ikke i første rekke straffutmålingsbetraktninger som gjør seg
Side:1108
gjeldende, men hensynet til tjenestens tarv. Dette hensyn kan føre til at ansettelsesmyndigheten går til avskjedigelse fordi tjenestemannens forhold objektivt sett er så graverende at det ville skade etatens anseelse om han skulle fortsette, selv om han kan påberope subjektive unnskyldningsgrunner som - dersom det nevnte hensyn ikke gjorde seg gjeldende - ville kunne berettige til en mer lempelig straffereaksjon. Man kan derfor ikke uten videre gå ut fra at et ansettelsesråd som har truffet beslutning om avskjed, subsidiært ville anvende den strengeste ordensstraff.
At avskjed og ordensstraff også av administrasjonen oppfattes som to forskjellige ting, fremgår av den kongelige resolusjon av 18. desember 1936, som henlegger ansettelsesmyndigheten for polititjenestemennene - og dermed myndigheten til å ilegge ordensstraff og meddele avskjed - til de lokale ansettelsesråd, men forbeholder Justisdepartementet rett til å suspendere og avskjedige polititjenestemenn, mens noe slikt forbehold ikke er tatt når det gjelder adgangen til å ilegge ordensstraff. Jeg kan heller ikke finne at lovens forarbeider gir grunnlag for en annen oppfatning. Fra statens side er her særlig henvist til Ot. prp. nr. 38 for 1918 27, hvor det heter: «Utformningen av reglerne for avskedigelsesretten vil være i høi grad avhængig av hvordan disciplinærmyndigheten forøvrig er ordnet. Jo lettere adgang til opsigelse, des mindre paakrævet er særlig disciplinærstraffer - og omvendt. Tar man opsigelses- og avskedigelsesreglerne under behandling, kan man derfor ikke la spørsmaalet om disciplinærmyndigheten i sin almindelighet ligge. Det vilde ogsaa i og for sig være litet rationelt at skape retsregler om det skarpeste disciplinærmiddel - avskedigelsen - uten samtidig at gi forskrifter om retsfølgerne av de mindre forseelser.» Jeg kan ikke se annet enn at departementet også her skjelner mellom disiplinærstraff og avskjed; at avskjed i stor utstrekning tjener som «disiplinærmiddel», er jeg som nevnt enig i. I proposisjonens lovutkast er systematikken den samme som i loven.
Når jeg således anser ordensstraff og avskjed som to forskjellige ting, så vel ut fra lovens system som ut fra sakens natur, er det dermed etter min mening gitt at Justisdepartementet ikke etter anke over en avskjedsbeslutning kan ilegge den ankende ordensstraff. Det er lovens regel at det er ansettelsesmyndigheten, altså i dette tilfelle ansettelsesrådet, som skal treffe bestemmelse om ordensstraff. Denne ordning har gode reelle grunner for seg, og er vel som hovedregel den mest betryggende for tjenestemannen, fordi den lokale ansettelsesmyndighet i alminnelighet må antas å ha bedre kjennskap så vel til tjenestemannen som til de tjenstlige forhold, enn sentralmyndigheten. Til ytterligere betryggelse for tjenestemannen har så loven i §24 gitt ham rett til å anke til departementet.
En fremgangsmåte som den departementet her har
Side:1109
anvendt, gir således tjenestemannen en mindre sikkerhet enn loven har tilsagt ham.
Det er etter min mening ikke treffende å si at departementet ved å oppheve avskjedsbeslutningen og sende saken tilbake til ansettelsesrådet, pålegger dette å treffe en beslutning som det ikke er enig i. Det ligger utvilsomt innenfor departementets kompetanse å oppheve en avskjedsbeslutning etter anke, og denne avgjørelse er bindende for ansettelsesrådet. Når rådets opprinnelige beslutning således underkjennes, står det helt fritt i spørsmålet om hva der videre skal foretas.
Når jeg således mener at den fremgangsmåte som er anvendt ikke stemmer med de regler som loven har oppstillet til betryggelse for tjenestemannen, må følgen etter min mening bli at avgjørelsen om anvendelse av ordensstraff kjennes ugyldig, uten at jeg finner det nødvendig å danne meg noen mening om hvorvidt feilen i denne konkrete sak kan antas å ha hatt noen betydning for avgjørelsen. Jeg antar at man i et tilfelle som det foreliggende ikke kan bruke analogien fra straffeprosesslovens §393 første ledd, så meget mindre som jeg finner forholdet mer beslektet med det som omhandles i samme paragrafs annet ledd nr. 3.
Jeg stemmer således for stadfestelse av byrettens dom. Etter mitt resultat vil staten måtte tilpliktes å erstatte Egeland sakens omkostninger også for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
Byrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten ved Justisdepartementet til Wilhelm Egeland 3500 - tre tusen fem hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg, Skau og justitiarius Grette: Likeså.