Rt-1955-209
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-03-05 |
| Publisert: | Rt-1955-209 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 35/1955 |
| Parter: | Mjøsen Salgsforening (overrettssakfører T. Krukhoug - til prøve) mot A/S Vågå Bruks konkursbo (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt). |
| Forfatter: | Eckhoff, Berger, Wold, Thrap, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Lov om utvidelse av lov om foreninger (1857) §1, Tvistemålsloven (1915) §180, Forlagspanteloven (1946) |
Dommer Eckhoff: Saken gjelder et eiendomaforbehold, som Mjøsen Salgsforening vinteren 1950 hevder å ha tatt i et parti tømmer på 1900 m3, som ble levert til A/S Vågå Bruk. Bruket foredlet tømmeret til skur- og høvellast, men maktet ikke å betale salgsforeningen fullt ut for partiet. Selskapet ble tatt under konkursbehandling i november 1950, og det skyldte da salgsforeningen et beløp på kr. 33 668,19 med tillegg av renter.
Da boet nektet å anerkjenne eiendomsforbeholdet, uttok foreningen stevning til Nord-Gudbrandsdal skifterett, og la ned påstand om å bli kjent eiendomsberettiget til 61,7 standard skur- og høvellast, som var i konkursboets besittelse ved åpningen. Skifteretten avsa dom i saken 26. september 1951. Ved dommen fikk konkursboet medhold, og salgsforeningen ble kjent ikke-eiendomsberettiget i lasten. Da den allerede var solgt under saksforberedelsen, gikk dommen i realiteten ut på at foreningen ikke ble godkjent som massekreditor, men henvist til å konkurrere med de uprioriterte kreditorer. Saksomkostningene ble opphevet.
Mjøsen Salgsforening har påanket dommen, og den har fått samtykke til å få anken prøvet direkte for Høyesterett.
Det er til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak ved Nord-Gudbrandsdal herredsrett, og det er fremlagt enkelte nye dokumenter, uten at saken er kommet i en annen stilling enn for skifteretten.
Etterat anken var tillatt innbrakt for Høyesterett, er partene blitt enige om å begrense tvisten til et bestemt parti skurlast på i alt 7,3 standard, som ved konkursens åpning var lagret ved Eidefoss i Lalm. Om dette parti er det for det første på det rene at det var levert av salgsforeningen, og at det ikke var sammenblandet med tømmer levert i henhold til en uthugstkontrakt med en annen skogeier. Det er videre enighet mellom partene om at det tømmer som her ble skåret, er levert etter 18. februar 1950, da eiendomsforbeholdet ble akseptert av bruket. Endelig har salgsforeningen påstått en begrensning i sin dekningsadgang. For skifteretten påsto foreningen rett til å ta seg dekket for verdien av skurlasten, dvs. både tømmerverdien og foredlingsverdien. For Høyesterett påstår foreningen bare rett til å kreve tømmerverdien. Beregningen går ut på at tømmerprisen pr. standard var kr. 425, og da det her
Side:210
gjaldt 7,3 standard, krever foreningen seg anerkjent som massekreditor for kr. 3100. Etter oppgave fra Norges Trelastforbund var den gjennomsnittlige råstoffverdi i 1948 ca. 73 pst. og bearbeidningsverdien for skurlast ca. 26 pst. av brutto produksjonsverdi. Anslagsvis ville verdien pr. standard på brukets hånd bli ca. kr. 560, men i denne sak var verdien noe høyere, da partiet av grunner som jeg ikke finner det påkrevet å redegjøre nærmere for, ble utbrakt i ca. 800 kroner pr. standard.
Kort gjengitt hevder salgsforeningen af det foreligger et gyldig eiendomsforbehold. Det var således klart mellom partene at eiendomsretten også skulle omfatte tømmeret som skurlast. Avtalen var også gjennomført overfor bruket, fremholder den ankende part. I den forbindelse er det nevnt at bruket hadde gått med på tilsyn av herredsskogmesteren, som påtok seg å kontrollere at skurlasten etter hvert ble levert godkjent kjøper, et Bergens-firma, som igjen hadde forpliktet seg til å betale direkte til foreningen. Dette ble også gjort, slik at foreningen før konkursen i alt mottok ca. 55 000 kroner. En ordning som den foreliggende kan etter den ankende parts mening ikke være i strid med panteloven av 1857 §1, og den må være like betryggende som fremgangsmåten etter loven av 8. mars 1946 om forlagspant. Skifteretten har derfor tatt feil, når den har funnet at selgerens eiendomsforbehold ikke har gyldighet overfor kreditorer og konkursbo, når det gjelder den beholdne skurlast. Selv om skurlasten måtte være en foredling av tømmeret, representerer den ikke en slik forandring eller en så stor kostnad at selgerens eiendomsrett kan være falt bort ved spesifikasjon (forarbeidelse), dette så meget mindre som kjøperen ikke var i god tro. Det kan heller ikke være riktig, som gjort av skifteretten, å legge vekt på hensynet til andre kreditorer som kan ha finansiert foredlingen. For Høyesterett er det for så vidt på det rene at foreningen, som bare krever seg godskrevet råstoffverdien, ikke tilegner seg noe av foredlingsverdien. I og med foredlingen kan det muligens sies at det er etablert et sameie mellom selger og kjøper. Det avgjørende må iallfall uten hensyn til konstruksjonen være at foreningen har innskrenket kravet til tømmerverdien.
Salgsforeningens påstand er:
«Mjøsen Salgsforening ved disponent O. A. Rolstad, Lillehammer, anerkjennes som massekreditor i A/S Vågå Bruks konkursbo for en fordring stor kr. 3100, og tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og Høyesterett.»
Konkursboet fremholder at uansett begrensningen av tvistegjenstanden til de 7,3 standard skurlast, må avtalen om eiendomsforbeholdet, om det finnes bevist aten gyldig avtale er inngått, bedømmes samlet for hele partiet.
Motparten mener at da bankgarantien sviktet, kunne
Side:211
foreningen ha hevet kjøpet. Når den ikke gjorde det, var det fordi den var interessert i å gjennomføre salget, men den kan ikke ha trodd at det kunne gjennomføres med eiendomsforbehold i tømmeret, enn si i skurlasten, som ikke engang var nevnt i avtalen. Bruket måtte på dette tidspunkt, 18. februar 1950, vite at en ubestemt del av tømmeret allerede var merket og gått over i kjøperens eie. Dermed kunne et eiendomsforbehold ikke respekteres for denne dels vedkommende, hvis størrelse man bare kunne ha formodninger om. Videre hadde som nevnt en annen skogeier levert et ikke ubetydelig parti, og det måtte også av den grunn stille seg umulig å gjennomføre en individualisering av det parti som salgsforeningen hadde solgt etter 18. februar 1950. Dette ble da heller ikke forsøkt, hverken av foreningen eller herredsskogmesteren. Salgsforeningen har i denne tid bare interessert seg for å sikre sitt tilgodehavende ifølge transport på Bergens-firmaet, men da denne dekningsadgang var uttømt, falt man tilbake på eiendomsforbeholdet først i én versjon for skifteretten, da krevet man hele verdien av skurlasten, så i en ny versjon for Høyesterett, hvor man begrenset kravet til tømmerverdien. Motparten mener at i virkeligheten hadde salgsforeningen helt fra første stund oppgitt å praktisere eiendomsforbeholdet, som hittil ikke har vært brukt i noen særlig utstrekning i tømmerhandelen.
Videre hevder konkursboet at man her under enhver omstendighet er inne på et forbudt område. Det er således uriktig, når skifteretten har ment at en selger kan sikre seg eiendomsrett overfor kjøperens kreditorer i ting bestemt for foredling og videresalg. Men det er ikke nødvendig å løse dette spørsmål i denne sak, fremholder konkursboet. Her kommer det forhold til at tømmeret ble foredlet til skurlast, og da må iallfall eiendomsretten være tapt. Konkursboet har pekt på at varens opprinnelige individualitet er endret, at foredlingen foruten å skape en ny verdi også trekker inn andre interessenter (kreditorer) i bildet, og at det vil være uheldig av mange grunner å legalisere en slik finansieringsform til fortrengsel for de andre finansieringsmåter, som er kjent og prøvet i tømmerhandelen.
Boets påstand er:
«1. Mjøsen Salgsforening ved disponent O. A. Rolstad, Lillehammer, anerkjennes som uprioritert fordringshaver i A/S Vågå Bruks konkursbo for sin fordring stor kr. 33 668,19.
2. A/S Vågå Bruks konkursbo ved bobestyreren tilkjennes saksomkostninger for skifterett og Høyesterett.»
Etter min oppfatning vil anken ikke kunne føre frem. Mitt resultat er saledes blitt det samme som skifterettens, og jeg kan i vesentlige punkter vise til dens begrunnelse.
Jeg tilføyer at jeg finner så betydelige mangler ved
Side:212
avtalen i seg selv at det bare av den grunn synes meget tvilsomt om den kan opprettholdes. Den gjelder i den skriftlige bekreftelse bare levert tømmer, det er vel sannsynlig at partene har ment at den skulle omfatte skurlasten, men det foreligger en uklarhet på dette punkt, for et forbehold begrenset til tømmeret alene kunne også ha en mening. Det var videre heller ikke klart hvilket parti salgsforeningen mente å kunne gjøre gjeldende eiendomsforbeholdet i. En ubestemt og så vidt forståes ubestemmelig del av tømmeret var allerede levert, og muligheten for å individualisere det parti foreningen hadde levert med eiendomsforbehold bød på vanskeligheter. Og endelig var partene ikke klar over hvilken rett til å ta seg dekket i skurlasten foreningen egentlig hadde. Jeg viser her til den endring i påstanden som foreningen for Høyesterett har følt seg foranlediget til å gjøre.
Men jeg finner det ikke nødvendig å løse saken på dette grunnlag. Heller ikke behøver jeg å gå inn på spørsmålet om det med virkning overfor kreditorene kan knyttes eiendomsforbehold til varer som selgeren vet er bestemt for videre omsetning. Avgjørende for meg er at det ved produksjonen til skurlast hadde funnet sted en ikke ubetydelig forandring i råvarens karakter og verdi. Jag mener da at det må være i åpenbar strid med prinsippet i panteloven av 1857 §1 om selgeren forbeholder seg eiendomsrett i det ferdige produkt, som han bare har levert et mer eller mindre vesentlig bidrag til. Her forholder det seg så at han ikke krever mer enn den verdi han har overført ved salget, men jeg finner at heller ikke en slik løsning kan opprettholdes overfor andre kreditorer.
Jeg antar at salgsforeningen må betale saksomkostninger for Høyesterett, jfr. rettergangslovens §180 første ledd.
Jeg stemmer for denne
dom:
Mjøsen Salgsforening anerkjennes som uprioritert fordringshaver i A/S Vågå Bruks konkursbo for et beløp av kr. 33 668,19.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Mjøsen Salgsforening til A/S Vågå Bruks konkursbo 2000 - to tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Wold, Thrap og justitiarius Grette: Likeså.
Av skifterettens dom (dommerfullmektig Erik Bryn):
- - -
Retten skal bemerke:
Under henvisning til Lothes brev av 18. februar 1950 hvori han på vegne av bruket uttrykkelig aksepterer at Salgsforeningen skal ha
Side:213
eiendomsretten til det solgte tømmer og videre til Rolstads partsforklaring, finner retten bevist at det pr. denne dato ble inngått en avtale om eiendomsforbehold til det solgte parti 1250 m3 tømmer. Enten aksepten skrives som særskilt erklæring eller innflettes i et brev som skjedd må være likegyldig bare det er på det rene at forbeholdet om eiendomsrett er akseptert.
Videre finner retten at forbeholdet også omfatter skåren last selv om det i aksepten bare er nevnt tømmer. Etter Rolstads partsforklaring og kasserer Meisingseths vitneprov finnes det bevist at Rolstad i den telefonsamtale som lå til grunn for aksepten uttrykkelig har uttalt at Salgsforeningen måtte ha eiendomsretten så vel til det solgte tømmer som skåren last av dette, og at Lothe måtte være oppmerksom på at det var forutsetningen for at innmålingen av tømmeret ikke skulle stoppes. Videre er det etter vitne- og partsforklaring på det rene at Lothe den gang og senere benyttet uttrykket tømmer både om tømmerstokkene og skåren last. Jfr. også at Lothe i samme brev i setningen etter aksepten taler om å dirigere «tømret» til firma Namtvedt uaktet det var helt på det rene at firmaet skulle ha skåren last. Den fremlagte erklæring fra Lothe i denne forbindelse finner en ikke å kunne tillegge noen vekt. Den er for det første avgitt i anledning av saken og dessuten henvises det til brevet av 18. januar 1950 og ikke 18. februar 1950 som inneholder aksepten. Den forståelse at eiendomsforbeholdet skulle omfatte også skåren last støttes av den dirigeringsadgang Salgsforeningen fikk over dette.
Når det gjelder det tømmerparti bruket overtok ved leien av Tessand Sag, finner retten det ved vitnet Løvolds forklaring godtgjort at dette var foredlet og videresolgt før konkursen inntrådte, slik at den høvel- og skurlast som var i boet ved konkursåpningen skrev seg fra det av saksøkeren solgte tømmerparti.
Retten finner således at for den høvel- og skurlast som befant seg i boet ved konkursåpningen hadde Mjøsen Salgsforening med virkning fra 18. februar 1950 tatt forbehold om eiendomsretten bil disse inntil kjøpesummen for tømmeret var inngått.
Retten finner videre at den omstendighet at forbeholdet var tatt i gjenstander bestemt for videresalg ikke er til hinder for at forbeholdet tillegges virkning overfor konkursboet. Norsk senere teori synes enstemmig på dette punkt, jfr. Arnholms panterett 2. utg. side 379, Lindebrække i sin bok «Eiendomsrett og konkursbeslag» side 112 med note 13. Samme syn vites også å være hevdet av Brækhus i hans forelesninger over «Materiell konkursrett» høstsemester 1948. Den såkalte «Randdommen» Rt-1918-44 som er påberopt av saksøkte sees å omhandle et spesielt tilfelle som ikke er analogt med det i nærværende sak.
Imidlertid er det i saken på det rene at hele det solgte tømmerparti er skåret før konkursen og at det kun er høvel- og skurlast som var i boet ved konkursåpningen. Det eiendomsforbehold som saksøkeren har tatt for dettes vedkommende finner retten ikke kan tillegges gyldighet overfor konkursboet, idet retten antar at en selger av råstoffet ikke med virkning overfor kjøperens kreditorer kan ta eiendomsforbehold i det foredlede produkt kjøperen fremstiller av råstoffet. Da et forhold som dette ikke kan sees å ha vært oppe i rettspraksis eller nevneverdig behandlet i
Side:214
teorien, finner retten å måtte gi en noe utførlig begrunnelse for sitt standpunkt.
Holder en fast på den eldre begrunnelse for eiendomsforbeholdet at partene kan avtale hvor den aktuelle eiendomsrett til en gjenstand skal befinne seg, kan det her sies at det selgeren opprinnelig eiet var tømmeret og ikke det foredlede produkt av dette. Materialene har han aldri eiet og kan følgelig heller ikke ta forbehold om at eiendomsretten til disse skal være på hans hånd.
Retten legger imidlertid avgjørende vekt på det faktum at til frembringelse av produktet har leverandøren av råstoffet bare ytet en av faktorene og at verdien av denne i det enkelte tilfelle bare representerer en større eller mindre del av det foredlede produkt. En kan ikke finne at billighet eller kredittmessige hensyn skulle tilsi at råstoffleverandøren skulle stå i den særstilling at han kunne betinge seg et eiendomsforbehold i ferdigprøduktet, noe det er på det rene at en som f. eks. har ytet driftskreditt ikke kan. Til belysning av dette forhold kan nevnes at det under hovedforhandlingen ble opplyst at driften av bruket viste at det til en std. materialer til verdi ca. kr. 600 er medgått tømmer for ca. kr. 430. Den største kreditor i boet er foruten Salgsforeningen, Vågå Sparebank som har ytet ca. kr. 60 000 som er medgått til driftskapital.
Det må, for å ta et noe outrert eksempel, f. eks. være klart at en leverandør av garn ikke kan ta eiendomsforbehold i ferdige strømper fabrikken produserer. Prinsipielt ligger ikke saken annerledes an i nærværende sak. Grensen må etter rettens mening settes i det øyeblikk det skjer en foredling og ikke bare en forbedring av gjenstanden. Ved foredling av salgsgjenstanden må eiendomsforbeholdet gå tapt.
Med den nåværende adgang til forlagspant skjønnes heller intet berettiget kredittmessig hensyn å skulle tilsi at råstoffleverandøren kan ta eiendomsforbehold i ferdigproduktet med virkning for kjøperens kreditorer. Et slikt forbehold er etter rettens mening i realiteten et underpant i løsøre og stridende mot pantelovens §1. - - -