Rt-1955-328
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-04-02 |
| Publisert: | Rt-1955-328 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 34 B/1955 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Rolv Ryssdal). |
| Forfatter: | Gundersen, kst. dommer Rode, Eckhoff, Gaarder, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §283, Straffeloven (1902) §242, §396, §171, §315, §387, §62, §63, Straffeloven (1902), Veiloven (1912) §69, Motorvognloven (1926) §17, §29, Legeloven (1927) |
Dommer Gundersen: Ved Oslo forhørsretts dom av 7. september 1954 ble A dømt til 60 dagers fengsel for å ha overtrådt motorvognlovens §29, jfr. §17 første ledd, 2. pkt., straffelovens §171 nr. 1 og veilovens §69, jfr. trafikkreglenes §45, sammenholdt med straffelovens §62 og §63, 2. ledd. Jeg viser til forhørsrettens domsgrunner.
Side:329
Både påtalemyndigheten og domfelte har anket over dommen. Påtalemyndigheten mener det er gjort feil under saksbehandlingen og at loven er uriktig anvendt, og påstår dommen opphevet. Domfelte hevder at saksbehandlingen og lovanvendelsen er i orden, men at straffen er for streng.
Saksbehandlingen.
Domfelte var bl.a. siktet etter straffelovens §242. Han ble imidlertid ikke dømt etter denne bestemmelse, men etter trafikkreglenes §45, jfr. veilovens §69. Påtalemyndigheten mener at når forhørsretten ikke fant å kunne dømme tiltalte etter det straffebud som siktelsen bygget på, men bare fant anvendelse for den vesentlig mildere bestemmelse i trafikkreglene, så skulle retten ha sendt saken tilbake til påtalemyndigheten. Da kunne denne ha overveiet om den ville reise tiltale etter §242, eller om den for så vidt ville frafalle siktelsen. Videre peker påtalemyndigheten på at når forhørsretten skal avsi dom i henhold til straffeprosesslovens §283, må det foreligge en uforbeholden tilståelse av det forhold som siktelsen omfatter. Tilståelsen må altså dekke gjerningsinnholdet i §242. Det er imidlertid tvilsomt, hevdes det, om det som for så vidt er protokollert i rettsboken er tilstrekkelig.
Jeg tar det siste først. Siktelsen er som nevnt utformet på grunnlag av straffelovens §242 annet ledd. Den gjengir straffebudets innhold og gir en klar og uttømmende beskrivelse av det straffbare forhold. På dette grunnlag samtykket siktede i å ta dom i forhørsretten, og det ble i retten protokollert at «han erkjente å ha opptrådt slik som beskrevet i siktelsens gjengivelse av faktum». Den etterfølgende detaljerte forklaring inneholder ingen motsigelse av denne erkjennelse, men på et enkelt punkt gir den inntrykk av en viss uklarhet. Det sies nemlig at «han skjønte - - - at han hadde kjørt på et menneske, og at dette var skjedd på en slik måte at vedkommende kunne være alvorlig skadet». Det har vært drøftet under prosedyren om dette innebærer at han forsto at han forlot den påkjørte «i hjelpeløs tilstand» - at straffelovens §242 krever forsett også med henblikk på dette moment i gjerningsinnholdet, er klart. Leser man imidlertid forklaringen i sammenheng og på bakgrunn av at påkjørselen fant sted ved 1-tiden om natten i et lite beferdet strøk, bør en kunne gå ut fra at tiltalte mente å erkjenne at det mennesket han hadde kjørt på og som etter hans oppfatning kunne være ikke bare skadet, men endog alvorlig skadet, måtte være i en «hjelpeløs tilstand». Jeg legger for så vidt vekt på at forsvareren, som også bisto tiltalte i forhørsretten, sterkt har fremholdt at dette var meningen med tilståelsen, og at tiltalte ikke hadde noen som helst tanke på å fravike den erkjennelse som ble tilført rettsboken i begynnelsen.
Når jeg bygger på denne forståelse av innholdet og rekkevidden av tiltaltes tilståelse, er jeg ikke i tvil om at
Side:330
forhørsretten hadde adgang til å avsi dom i saken. Tilståelsen dekket gjerningsinnholdet i det straffebud siktelsen bygget på, men retten fant å måtte anvende den mindre strenge spesialbestemmelse i trafikkreglenes §45, fordi den mente at denne bestemmelse var uttømmende. Om rettens forståelse av forholdet mellom de to lovsteder er riktig, er en annen sak, det spørsmålet går jeg nå over til.
Lovanvendelsen.
Påtalemyndigheten mener at straffelovens §242 kan anvendes også i et tilfelle hvor den påtalte handling tillike rammes av trafikkreglenes §45. Den siste bestemmelsen har et annet gjerningsinnhold enn den første, hevdes det, og trafikkreglenes §45 må kunne anvendes ved siden av eller iallfall subsidiært til straffelovens §242. Forsvareren finner spørsmålet tvilsomt, men er tilbøyelig til å anta at forhørsrettens lovanvendelse er riktig.
Straffelovens §242 annet ledd, setter straff for den som forlater et menneske i hjelpeløs tilstand når han har plikt til å tre til unnsetning, men bestemmelsen sier ikke selv noe om hvem denne plikten påhviler og under hvilke omstendigheter den inntrer. I visse tilfelle har straffeloven selv bestemmelser om hjelpeplikt overfor mennesker i nød, f. eks. §315 og §387 og det er mulig at disse bestemmelser uttømmende regulerer både hjelpeplikten og følgene av dens overtredelse i den situasjon og i forhold til de personer som straffebudet tar sikte på. Men i andre situasjoner enn de som straffeloven for så vidt gir særlige regler om, vil hjelpeplikten måtte være instituert i normer utenfor denne lov - i andre lover, i avtaler, eller i alminnelige rettsgrunnsetninger. I vårt tilfelle er det hevdet at vi finner hjelpeplikten instituert i trafikkreglenes §45. Denne hjelpeplikt er meget omfattende, den pålegger enhver som med eller uten skyld er innblandet i et trafikkuhell å yte mulig tilskadekomne hjelp. Overtredelse av denne generelt og vidt utformede hjelpeplikt straffes med bøter. Men er den «mulig tilskadekomne» så hårdt rammet at han er i en «hjelpeløs tilstand», og unnlater en som er innblandet i uhellet da å yte hjelp, så gjøres det gjeldende at den strengere bestemmelse i straffelovens §242 annet ledd, griper inn, slik at straffen kan bli fengsel i inntil 3 år.
Dette er en oppfatning som nok kan ha noe for seg, selv om det - hvis den er riktig - i så fall blir en iøynefallende og ikke velbegrunnet forskjell mellom straffetruselens rekkevidde og strenghet i §242 og f. eks. §387. Jeg tar imidlertid ikke standpunkt til spørsmålet. Jeg antar nemlig at man uten å behøve å søke hjemmel for det i noe lovbud utenfor straffeloven selv, må kunne fastslå at tiltalte i den situasjon han var i, hadde en klar og ubetinget plikt til å komme den tilskadekomne til hjelp. Han hadde ved uaktsomt og straffbart forhold voldt skaden og selv forårsaket at den tilskadekomne var i en
Side:331
hjelpeløs stilling, og han var klar over dette. At han hadde en moralsk plikt til å gjøre hva han kunne for å hjelpe den skadede og hjelpeløse er innlysende, men etter min mening var denne hjelpeplikten ikke bare av moralsk karakter, det var også en rettsplikt. Jeg viser for så vidt til Skeies Strafferett, 2. bd. side 132.
Jeg mener altså at straffelovens §242 rammer forholdet, og jeg er ikke enig med forhørsretten i at trafikkreglenes §45 uttømmende regulerer forholdet og utelukker anvendelsen av den strengere regel i straffeloven. Dette følger for øvrig etter mitt skjønn direkte av trafikkreglenes §48.
Straffutmålingen.
Før jeg går inn på straffutmålingen, må jeg ta opp spørsmålet om Høyesterett kan avsi ny dom i denne sak. Spørsmålet har vært inngående drøftet under prosedyren, påtalemyndigheten mener nei, forsvareren ja. Forsvareren har sterkt henstillet at Høyesterett avsier ny dom dersom retten finner at straffelovens §242 kan anvendes. Jeg har i denne sak ingen betenkelighet ved å avsi ny dom, istedenfor å oppheve forhørsrettens dom. Jeg har tidligere pekt på at tiltalte har avgitt en uttømmende forklaring og en uforbeholden tilståelse, som omfatter alle objektive og subjektive betingelser for straffellelse efter straffelovens §242. Det er et rent lovtolkningsspørsmål som her foreligger, og jeg kan ikke se at straffeprosesslovens §396 kan stille seg i veien for å avsi dommen nå.
Jeg antar at 60 dagers fengsel er en passende reaksjon også under den lovforståelse jeg mener er den riktige. Det er nok så at det i denne sak foreligger særegne og formildende omstendigheter, og jeg legger vekt på de fortrinlige skussmål tiltalte har fått bl.a. av flere universitetslærere. Men generalpreventive hensyn veier sterkt i slike «hit and run»-saker. Det kan være lett å komme unna i en bil som kjører på noen, og det må i alminnelighet være streng straff for den som etter en påkjørsel forlater den tilskadekomne hjelpeløs på veien. Betinget straff er her ikke på sin plass.
Jeg stemmer etter dette for denne
dom:
A dømmes for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17 første ledd, 2. pkt., straffelovens §242 annet ledd, og straffelovens §171 nr. 1, sammenholdt med straffelovens §62, til fengsel i 60 - seksti - dager.
Kst. dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Gaarder og Thap: Likeså.
Av forhørsrettens dom (dommer Harald Elstad):
Siktede A er født xx.xx.1926 og bor i Schleppegrellsgate 8, Oslo. Han er ugift og har ingen å forsørge. Han er læge,
Side:332
f. t. ansatt som vitenskapelig assistent ved Sosialmedisinsk Institutt, lønnet etter lønnsklasse 10 i statens regulativ, og er uten formue. Han er tidligere ustraffet.
Siktede har i retten avgitt uforbeholden tilståelse. Riktigheten av tilståelsen støttes av de øvrige opplysninger som foreligger i saken. På dette grunnlag finner retten det bevist:
I. At siktede lørdag 5. juni 1954 henimot kl. 0100 kom kjørende i moderat fart med personbil A-6475 i Grenseveien i Oslo. Han var trett og kjørte uten å vise den nødvendige aktsomhet. Selv mener han at han et øyeblikk må ha duppet av. Et stykke inn i Grenseveien oppdaget han en person foran bilen, og forsøkte å svinge til venstre, men greidde ikke å unngå påkjørsel. Den påkjørte, fru B gikk i hans veibane. Ved påkjørselen ble hun slengt over ende og sterkt skadet.
Forholdet rammes av motorvognlovens §29, jfr. §17 første ledd, 2. pkt.
II. At siktede etter påkjørselen kjørte videre uten å stoppe for å undersøke nærmere hva som var hendt, og om han kunne yte noen hjelp. Han var klar over at han hadde kjørt på et menneske og at det var skjedd på en slik måte at vedkommende kunne være sterkt skadet.
Påtalemyndigheten har i siktelsen gått ut fra at forholdet prinsipalt rammes av bestemmelsen i strls. §242 annet ledd, eventuelt ved siden av bestemmelsen i trafikkreglenes §45 nr. 1. Det er anført at trafikkreglenes §45 nr. 1 i hvert fall må bli å anvende subsidiært.
Straffebudet i §242 annet ledd, retter seg mot den som har en plikt til å handle. En slik handleplikt er også instituert i trafikkreglenes §45. Bestemmelsen i veilovens §69 synes imidlertid etter sin form å være uttømmende for så vidt angår straffereaksjonen mot unnlatt bistand ved trafikkulykker. En nevner i denne forbindelse at den tilsvarende bestemmelse i motorvognlovens §29, i motsetning til veilovens §69, uttrykkelig forutsetter at overtredelser også kan bli rammet av andre og strengere straffebestemmelser. En særskilt handleplikt kunne tenkelig også følge av at siktede er læge. Etter lægeloven av 1927 er det imidlertid ikke pålagt læger noen generell behandlingsplikt. Som innblandet i trafikkuhell må de formentlig i rettslig henseende stå i samme stilling som enhver annen. Det som er nevnt antas også å være til hinder for å anvende straffebudet i strl. §387, nr. 1.
Siktedes forhold vil etter dette alene kunne rammes som en overtredelse av veilovens §69, jfr. trafikkreglenes §45.
III. At siktede lørdag 5. juni 1954 kl. 0230 ved personlig fremmøte på Oslo politikammers kriminalavdeling anmeldte at hans bil A-6475 var stjålet fra ham. Siktede var klar over at dette var uriktig, idet politiet hadde meddelt ham at bilen like før var funnet ved Brekkedammen på Kjelsås, hvor han selv hadde etterlatt den.
Forholdet rammes av strl. §171 nr. 1. - - -
I skjerpende retning er det lagt vekt på at de generalpreventive hensyn og hensynet til den alminnelige rettsfølelse gjør det nødvendig å reagere strengt mot uforsiktig kjøring med motorvogn, som fører til større skader. I formildende retning er det tatt hensyn til at siktede frivillig har betalt den skadelidte kr. 5 000 i oppreisning for ikke økonomisk skade, og videre til at det foreligger en uforbeholden tilståelse.
Side:333
Retten har vært i tvil om dommen burde gjøres betinget. Etter det som foreligger synes det åpenbart at straffens fullbyrdelse ikke er nødvendig for å avholde den skyldige fra nye straffbare handlinger. Ut fra de hensyn som ble lagt til grunn i en avgjørelse fra Høyesterett, gjengitt i Rt-1953-1456, antas det imidlertid ikke å være riktig å gi dom for at fullbyrdelsen av straffen skal utstå. - - -