Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1955-06-25
Publisert: Rt-1955-608
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 81/1955
Parter: Generaladvokat Ivar Follestad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Sven Arntzen).
Forfatter: Gaarder, Nygaard, Eckhoff, Berger, justitiarius Grette
Lovhenvisninger: Militære Straffelov (1902) §34, Straffeprosessloven (1887) §142, Straffeloven (1902) §52, §27, Militære Straffelov (1902)


Dommer Gaarder: Ved dom av 27. oktober 1954 av Senja militære forhørsrett ble A dømt for overtredelse av den militære straffelovs §34 første ledd, jfr annet ledd, til arrest i 45 dager. Fullbyrdelsen av straffen ble utsatt i medhold av den borgerlige straffelovs §52 flg., jfr. den militære straffelovs §27, med en prøvetid på to år uten tilsyn. Om sakens sammenheng viser jeg til forhørsrettens dom.

Domfelte og hans verge - faren - har vedtatt dommen. Generaljurisdiksjonssjefen for Hæren har imidlertid den 16. mars 1955 erklært anke til gunst for domfelte, og påtalemyndighetens representant for Høyesterett, generaladvokaten, har nedlagt påstand om at domfelte frifinnes. Subsidiært påstår generaladvokaten forhørsrettsdommen opphevet på grunn av feil ved saksbehandlingen.

Generaladvokaten gjør gjeldende at domfeltes forhold slik det er beskrevet i dommen, ikke er straffbart. Han bygger dette på den nødssituasjon som domfelte befant seg i. Domfeltes far hadde i en årrekke vært syk av tuberkulose og helt arbeidsufør. Domfelte hadde sine foreldre og flere søsken til forsørgelse, og av disse var en 20-årig søster tuberkuløs og arbeidsudyktig, og en 12-årig bror lå på sykehus. Domfelte hadde hatt ytterligere 5 søsken som alle var døde av tuberkulose. Han ville visstnok under sitt opphold i det militære ha fått familietillegg, men generaladvokaten er enig med vergen i at det under de foreliggende omstendigheter ville tatt atskillig tid, antagelig flere måneder, å få brakt dette i orden, da forsørgelsesforholdet ikke fremgikk av ligningsprotokollene. Faren sto nemlig lignet i kl. 8, og sønnen i kl. 1. Ventetiden kunne imidlertid blitt skjebnesvanger for den hårdt hjemsøkte familie. I den skrivelse til generaljurisdiksjonssjefen der generaladvokaten tilrår anke, uttaler han bl.a.: «Jeg ønsker ikke at en dom som bygger på slike forutsetninger som denne skal bli stående som siste ord i registeret over militære straffedommer. Det kan nok være riktig som krigsadvokaten nevner at det mottas mange søknader om utsettelse med liknende motivering. Men det kan umulig være tilfellet at forholdene i noen større utstrekning virkelig ligger slik an som i denne saken, og deri ligger hele forskjellen. I saken mot soldat A må en etter domsgrunnene gå ut fra at det ikke er påskudd

Side:609

soldaten og hans far er kommet med, men at det er de sanne forhold som er lagt fram for myndighetene, både da soldaten søkte utsettelse og i forhørsretten, noe som langt på vei også bekreftes ved lensmannens opplysninger i påtegning av 10. mai 1954 (dok. 10). - Det er beklagelig at denne soldaten ikke fikk utsettelse, så meget mer som han har kjennelsen hjelpedyktig A (jfr. dok. 4), dog uten at jeg dermed vil kritisere innkallende myndighet, som ikke alltid kan rekke å gå de mange søknadene nøyaktig etter i sømmene. Soldaten ble forresten hjemsendt da han til slutt møtte. Og ville det ikke av flere nærliggende grunner være naturlig å søke ham kjent udyktig? Straffedommen med merknad på det militære rullebladet og i det borgerlige strafferegisteret kan i hvert fall enda rettes på.»

Jeg er enig med generaladvokaten i at A må bli å frifinne. Jeg vil fremheve at jeg ikke legger vekt på at han ifølge dommen var det eneste motorkyndige mannskap på en fiskerskøyte under lofotfisket, at skipperen anså det for umulig å få noen ny maskinist på denne tid og at fisket derfor sannsynligvis hadde måttet avbrytes for denne skøytes vedkommende. Dette forhold ville selvfølgelig for soldaten selv og for hans arbeidsgiver og arbeidskamerater vært meget skuffende, men det ville ikke gitt rett til å la være å etterkomme en militær innkallingsordre. Avgjørende for mitt syn er det derimot at A ved i den foreliggende situasjon å oppgi sin arbeidsfortjeneste ville utsette sin tuberkulosetruede familie for en nød som kunne fått ulykkelige følger. Denne omstendighet setter saken i en særstilling og skiller den avgjort ut fra andre saker som har vært forelagt Høyesterett og hvor personlige eller økonomiske vanskeligheter har vært påberopt som grunn for å utebli fra militærtjeneste.

Jeg stemmer for denne

dom:

A frifinnes.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Berger og justitiarius Grette: Likeså.

Av militære forhørsretts dom (dommerfullmektig H. Heute Haldorsen):

- - -

A er født xx.xx.1934. Han er i det sivile liv fisker og arbeider, men tjenstgjør nå som menig ved Bergartilleribataljon nr. 3 på Setermoen i Bardu. Han er ugift men hevder å ha sine foreldre samt 5 søsken til forsørgelse. Han har ingen formue og oppgir sin inntekt siste år til kr. 3 000. Han er tidligere ikke sivilt eller militært tiltalt, straffet eller refset.

Siktede har innen retten erkjent seg skyldig etter siktelsen, idet han

Side:610

erkjenner at det pålå ham som militær krigsmann å møte på Setermoen den 18. mars d. å., men først møtte den 21. april 1954. Han har også med sin verges samtykke erklært seg villig og ønsker dom avsagt i forhørsretten i medhold av den mil. straffeprosesslovens §142. Retten har funnet betingelsene herfor til stede og saken er tatt opp til doms i medhold av samme paragraf.

På grunnlag av siktedes uforbeholdne tilståelse som er avgitt innen retten og hvis riktighet bestyrkes av de andre i saken foreliggende opplysninger, finner retten følgende bevist:

Da siktede var på lofotfiske våren 1954 fikk han innkalling for å begynne sin førsteopplæring ved Bergartilleribataljon nr. 3. Han var i innkallingen pålagt å møte på Setermoen den 18. mars 1954. Siktede var den gang hyret som maskinist ombord i M/K «Ragna 9» T.9.L.K. som drev med garnfiske i Lofoten. Da siktede var eneste motorkyndige mann ombord, bortsett fra skipperen selv, søkte denne om utsettelse av tidspunktet for siktedes fremmøte til militærtjeneste for ham. Ved telegram av 15. mars fikk siktede avslag på denne søknaden sin. Skipperen ombord i «Ragna 9» sa da til siktede at han umulig kunne møte. Dersom siktede dro i militærtjeneste ville det medføre at skipperen måtte dra hjem fra Lofoten med båten sin. Fisket hadde gått dårlig og skipperen anså det for helt umulig å få noen ny maskinist på dette tidspunkt, idet han gikk ut fra at det ikke var noen som ville hyre seg med risiko for fortsatt dårlig fiske. Skipperen hadde lånt ca. kr. 10-11 000 til innkjøp av nye nylongarn, og avbrutt fiske ville føre til store tap for ham. Siktede konfererte også med sin far som lå på sanatorium og denne fremholdt for siktede de vansker som ville oppstå for familien hjemme på Grasmyr dersom siktede sluttet i Lofoten og reiste til Setermoen. Vel ville siktede kunne gjøre regning med familietillegg, men faren mente at erfaringen viste at dette tillegg først ville bli utbetalt etterat siktede hadde oppholdt seg i det militære en lengre tid, og i mellomtiden ville familien hjemme på Grasmyr lide nød, idet siktedes inntekter av lofotfisket ville utebli. Faren sa dog ikke direkte at siktede burde unnlate å møte frem den 18. mars.

På dette grunnlag unnlot siktede å møte til tross for at han hadde fått avslag på sin søknad om utsettelse og han var klar over at det pålå ham som militærplikt å møte på Setermoen den 18. mars 1954. Siktede møtte først for sin militære avdeling den 21. april 1954. Han ble da med en gang permittert fordi han ikke kunne komme med på noen rekruttskole da denne var begynt for en måned siden.

Siktede har således som krigsmann vært fraværende fra et sted hvor det pålå ham som militær plikt å være til stede i et tidsrom av mer enn 7 dager. Han må således bli å straffelle i overensstemmelse med siktelsen for å ha overtrådt den mil. straffelovs §34, første og annet ledd.

Ved straffutmålingen finner retten at de beveggrunner som ligger til grunn for siktedes tjenestefravær er slike særdeles formildende omstendigheter at siktede bør straffes med arrest. Jfr. mil. straffelovs §34, 2. ledd i.f. Hans far har siden 1947 vært helt arbeidsufør på grunn av tuberkulose og har den meste tid ligget på sykehus. Han har hatt fem søsken som er døde av tuberkulose og en søster på 20 år er

Side:611

arbeidsudyktig etter å ha hatt sykdommen i 2-3 år. Hans 12 år gamle bror ligger på sykehus lidende av betennelse i ryggen. Siktede har siden han var 15 år måttet arbeide som fisker og løsarbeider for å underholde sin store søskenflokk og foreldre. Retten finner det derfor forståelig at siktede etter konferanse med sin syke far, hvorunder denne fremholdt de ulykkelige følger for familien som ville bli et resultat av siktedes avbryting av lofotfisket, besluttet seg til å la være å møte frem til den beordrede militærtjeneste.

Retten finner også grunn til å legge vekt på hensynet til den fortsatte drift av «Ragna 9». Skipperen ombord har i de siste år nærmest vært siktedes formynder, idet skipperen hadde tatt seg av siktede og hans familie. Bl. a. hadde han lånt siktede penger når denne var i pengenød. Det er da etter rettens syn forståelig at siktede ble påvirket, ung som han er, av den eldre og erfarne skippers formaning om ikke å møte til militærtjeneste. Så vidt retten har kunnet konstatere er det således ikke med tanke på personlig vinning at siktede ikke møtte frem den 18. mars d. å.

Straffen settes til arrest i 45 dager.

Det er en alvorlig forbrytelse å unnlate å møte til beordret militær tjeneste og særlig i et så vidt langt tidsrom som fra den 18. mars til den 21. april. Av generalpreventive grunner bør straffen i et tilfelle som det foreliggende være ubetinget. Men retten finner at det er særlig grunn til å anta at straffens fullbyrdelse ikke er nødvendig for å avholde siktede fra å begå nye straffbare handlinger, og at de generalpreventive hensyn ikke bør frata siktede denne fordel. Spesielt legger retten her vekt på at siktedes tjenesteforsømmelse er diktert helt av uegennyttige hensyn og den særdeles tunge ungdom siktede etter det opplyste må ha hatt. Straffen gjøres derfor betinget og med en prøvetid av 2 år uten tilsyn. Jfr. straffelovens §52 sammenholdt med mil. strfl. §27. - - -