Rt-1956-1153

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-11-06
Publisert:	Rt-1956-1153
Stikkord:	Godtroenhetserverv
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 128 B/1956
Parter:	Hans T. Varberg (høyesterettsadvokat Arne Eftestøl) mot 1. Oddmund O. Lægreid (nå hans dødsbo) (høyesterettsadvokat S. Mossige Nygaard) 2. overrettssakfører Gunnar Lægreid.
Forfatter:	Hiorthøy, Gaarder, Holmboe. Mindretall: Thrap, Bahr
Lovhenvisninger:

Dommer Thrap: Voss herredsrett avsa 30. juli 1951 dom med sådan domsslutning:

«1. Halvdelen av de rettigheter Gunnar Lægreid og Oddmund O. Lægreid, nå hans dødsbo er tillagt, etter skjøte av 16. januar 1893 med senere transporter, utskilt som «jakt- og fiskerettighet nr. 9 Bjoreidalen» + den solgte rett til Samson Gjerstad, tilhører Hans Varberg.

2. Erstatningen etter reguleringsskjønnet av 1948 Tinhølfeltet under takstnr. 104 tilfaller Hans T. Varberg som eier av g. nr. 24, b.nr. 7 Bjoreidalen.

3. Sakens omkostninger oppheves.»

Gunnar Lægreid og Oddmund O. Lægreids bo påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 22. september 1952 avsa dom med sådan domsslutning:

«1. Erstatningen etter reguleringsskjønnet av 1948 over Tinnhølfeltet under takstnr. 104 tilfaller Oddmund O. Lægreids dødsbo og Gunnar Lægreid i fellesskap.

2. Jakt- og fiskerett nr. 9 i Bjoreidalen tilhører Oddmund O. Lægreids dødsbo og Gunnar Lægreid i fellesskap.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en av lagmannsrettens dommere stemte for stadfestelse av herredsrettens dom.

Hans T. Varberg har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, hvor han har nedlagt påstand om at herredsrettens dom stadfestes og at han tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Motpartene har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

Den ankende part har for Høyesterett gjort gjeldende at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det har antatt at Varberg - da han i 1918 ervervet en andel av stølsrettighetene i Bjoreidalen - ikke var i aktsom god tro med hensyn til det tidligere salg av fiske- og jaktrettighetene til Johan Gran.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de tidligere retters domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak 8.-11. februar, 22. juni og 13. august 1954 ved Voss herredsrett, 9. februar 1955 ved Sør-Gudbrandsdal herredsrett

Side:1154

og 17. juli 1956 ved Voss herredsrett med avhør av parter og en rekke vitner. Det er fremlagt en del nytt bevisstoff, hvorav jeg nevner: dokumenter fra årene 1894-98 og 1912-17 vedkommende skatteligningen av Johan Grans fjelleiendommer i Eidfjord.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt av lagmannsrettens flertall. Jeg finner på grunnlag av opplysningene i saken ikke å kunne slå fast at Varberg, da han i 1918 kjøpte seg inn i Nordre Bjoreidalens stølssameie ved å erverve halvdelen av gården Lunds rettigheter i stølen, hadde positivt kjennskap til at gårdens jakt- og fiskerettigheter i Bjoreidalen tidligere var solgt til Johan Gran. Men jeg anser det - i likhet med lagmannsrettens flertall - for godtgjort at Varberg da kjøpet fant sted hadde kjennskap til at Gran hadde rettigheter til jakt og fiske i det område som hørte til stølssameiet. Gran hadde i årene 1893-96 kjøpt disse rettigheter fra 6 av de 10 gårder som hadde parter i sameiet. Jeg må etter de foreliggende opplysninger gå ut fra at disse kjøp fra en utenbygdsboende har vakt atskillig oppsikt i bygden og har vært et alminnelig samtaleemne, ikke bare på den tid da kjøpene fant sted, men også i tiden fremover. Grans rettigheter har antagelig på ny kommet på tale da han i 1911 gjennom sin sakfører henvendte seg til hver enkelt av selgerne og ga uttrykk for at han aktet å la rettighetene skylddele. Jeg må etter bevisførselen gå ut fra at Varberg, som siden 1909 drev landhandel i Øvre Eidfjord og hadde utpregede interesser for rettsforholdene i den lille bygd, hvor forholdene var gjennomsiktige, ikke kan ha unngått etter hvert å ha fått kjennskap til kjøpene, selv om han ikke kjente til de nærmere enkeltheter ved disse. Jeg legger vekt på at Varberg i 1915 kjøpte seg inn i Drølstøl stølsameie, som støter til Bjoreidalen, og at han i årene fra 1914 var formann i Eidfjord ligningskommisjon og som sådan fikk befatning med skatteligningen vedkommende Grans eiendommer i Eidfjord, deriblant i Bjoreidalen. Det er nok så at Gran lot det gå lang tid før han tok skritt til å få sine rettigheter tinglyst og at han i tiden frem til skylddelingen i 1918 i liten utstrekning gjorde bruk av sine rettigheter til jakt og fiske. Men jeg kan ikke se at dette i og for seg kunne gi tilstrekkelig grunn for Varberg til å anta at Gran hadde oppgitt sine rettigheter eller at disse var falt bort på annen måte. Jeg er under disse omstendigheter blitt stående ved at det må bebreides Varberg at han gikk til kjøp av rettighetene i Nordre Bjoreid stølssameie uten å anstille nærmere undersøkelser bl.a. om gården Lund var en av de eiendommer som tidligere hadde frasolgt sine rettigheter til jakt og fiske i sameiet. Selv om det kan stille seg noe tvilsomt om Martha Lund, som han kjøpte av og som kanskje var mindre godt orientert om eiendomsforholdene, ville ha gitt ham fullstendige og riktige opplysninger om det tidligere salg til Gran, ville han ved å

Side:1155

henvende seg f. eks. til andre parthavere i stølssameiet eller til andre som var kjent med forholdene ha fått tilstrekkelige opp lysninger herom. Jeg antar at det i det foreliggede tilfelle må bebreides Varberg at han ikke gjorde noen slike henvendelser eller på annen måte søkte å bringe forholdet til Gran på det rene. Varbergs kjøp antas derfor ikke å kunne begrunne noe godtroerverv.

Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom stadfestes.

På grunn av de tvil saken har frembudt, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg former ingen konklusjon.

Dommer Hiorthøy: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg mener at den ankende parts påstand bør tas til følge.

Etter det som er opplyst må jeg legge til grunn at den ankende part, da han ervervet halvparten av Martha Lunds stølsrettigheter i Bjoreidalen, ikke hadde kunnskap om at hennes jakt- og fiskerettigheter tidligere var avhendet til konsul Gran, og jeg antar, i motsetning til førstvoterende, at den ankende parts unnlatelse av å anstille nærmere undersøkelser angående eiendomsforholdene ikke kan bebreides ham som uaktsomhet med den virkning at godtroerverv utelukkes. Jeg er visstnok enig med førstvoterende i at det efter forholdene hadde vært rimelig om den ankende part hadde etterforsket nøyere før han innlot seg på handelen. Helt uten kjennskap til Grans transaksjoner i Bjoreidalen er det etter bevisførselen vanskelig å tro at han kan ha vært, men jeg antar at denne uaktsomhet opp veies ved den forsømmelighet som er utvist av den opprinnelige erverver, særlig ved at skylddeling og tinglysing var unnlatt gjennom et tidsrom av mer enn 25 år. Angående dette punkt kan jeg ellers vise til det som er anført av det dissenterende medlem av lagmannsretten. De opplysninger som er fremkommet for Høyesterett angående Varbergs deltagelse i tiden før 1918 i ligningsbehandlingen vedkommende Grans rettigheter i Bjoreidalen, kan jeg ikke finne gir bevis for at han hadde fått kjennskap til forholdet.

Jeg legger endelig atskillig vekt på at den ankende part - bortsett fra en enkeltstående protest med påfølgende politianmeldelse i 1935 - så vidt vites uforstyrret har utnyttet rettighetene i ca. 30 år.

Jeg anser det ikke nødvendig å ta standpunkt til betydningen av de vitneprov som går ut på at den ankende part ble orientert om Grans rettigheter i forbindelse med utferdigelsen og tinglysingen av skjøtet 10. juni 1918. Slik som saken ligger an, finner jeg det avgjørende at han etter omstendighetene må antas å ha vært i begrunnet god tro på det tidspunkt da kjøpekontrakten ble inngått og en del av kjøpesummen erlagt. Ifølge skjøtets eget innhold var eiendommen da allerede tiltrådt.

Side:1156

Med hensyn til spørsmålet om saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende.

I anledning av en bemerkning fra førstvoterende vil jeg tilføye at det etter min mening er uklart om Varberg ville ha kunnet få pålitelige opplysninger om eiendomsforholdene før han våren 1918 inngikk handelen med Martha Lund. Jeg nevner at da det utpå sommeren samme år ble holdt skylddelingsforretninger over Grans rettigheter i fjellet, protesterte samtlige grunneiere og bestred at Gran var rettighetshaver.

Med hensyn til at Gran ble lignet til Eidfjord i den tid Varberg var medlem av ligningsnemnda vil jeg nevne at Gran uomtvistet eiet en støl i Bjoreidalen og dessuten bl.a. var innehaver av fiskerett i elven Eino. Jeg er derfor enig i at Varberg ikke som medlem av nemnda behøvet å ha hatt kjennskap til de spesielle rettigheter saken gjelder.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende og tiltrer også dommer Gaarders bemerkninger.

Jeg tilføyer dog at jeg ikke kan finne det godtgjort at Varberg ved skjøtets utstedelse ble underrettet om at Gran mente å ha kjøpt jakt- og fiskeretten, og jeg behøver derfor ikke å uttale meg om hvilken betydning det ville ha hatt om han hadde fått slik underretning på dette tidspunkt.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Galtung Sandvik):

Saksøkeren Hans T. Varberg kjøpte i 1918 halvdelen av gården Lunds andel i setersameiet Bjoreidalen med herligheter og rettigheter.

Nå var imidlertid ved skjøte av 1893, men først tinglyst 1925, gården Lunds fiske- og jaktrettigheter i Bjoreidalen av den daværende eier allerede frasolgt gården. Ved reguleringsskjønn for Bjoreia i 1948 ble eieren av fiskeretten under g.nr. 24, b.nr. 7, tilkjent en erstatning stor kr. 80 pluss 25 pst. pr. år. (Takst nr. 104.) - - -

Sakens sammenheng er følgende:

Bjoreidalen er et setersameie som eies visstnok av 7 gårder i Eidfjord. Gården Lund, g.nr. 18, b.nr. 1 og 2, g.nr. 24, b.nr. 1, 2 og 5 er en av eierne. Ved skjøte av 16. januar 1898 solgte Lunds daværende eier - Tormod A. Lund - sine jakt- og fiskerettigheter i Bjoreia til

Side:1157

konsul Johan Gran i Bergen for kr. 200. Disse rettigheter ble først skyldsatt 26. juli 1918 og tinglyst 3. oktober 1925. Det nevnte skjøte ble også tinglyst 3. oktober 1925. Gran kjøpte på denne tid opp en rekke jakt- og fiskerettigheter på Hardangervidda, således også to eller tre andre gårders rettigheter i Bjoreidalen.

I 1895 overtok Tormods sønn Ole T. Lund gården. Han ble i 1899 gift med Martha Lund, som var fra Valdres. Ole satt med gården til han døde i 1911. Martha satt deretter med gården i uskifte.

Ved kjøpekontrakt av 26. mars, tinglyst 11. mai 1918, solgte Martha halvdelen av sin eiendom i Bjoreidalen med alle herligheter og rettigheter til saksøkeren for kr. 3500. Denne eiendom ble skyldsatt den 10. juni 1918 og fikk g.nr. 24, b.nr. 7, Bjoreidalen. Skjøtet ble utferdiget og tinglyst samme dag.

Den 26. juli 1918 ble det holdt skylddelingsforretning over de til Gran i 1893 solgte rettigheter. Saksøkeren m. fl. nedla protest mot forretningen. I 1935 har Varberg solgt 1/25 av sin eiendom til Samson Gjerstad for kr. 500. I 1925 ble Grans rettigheter tiltransportert H. Garatun og Oddmund Lægreid og i 1935 ble Garatuns rettigheter solgt til Gunnar Lægreid.

I 1927 anla Martha Lund prosess mot H. Garatun og Oddmund Lægreid for å få salget i 1893 kjent ugyldig. Hun tapte saken idet retten fant at hennes mann Ole Lund hadde kjent til salget. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Aage Mørdre og Helge Refsum og sorenskriver Alf Hærem):

- - -

Om sakens sammenheng vises til det som er anført i herredsrettens dom. I tilslutning til det som der er nevnt bemerkes:

Konsul Gran hadde kjøpt opp jakt- og fiskerettighetene fra 10 stølseiere i Bjoreidalen i årene 1893-1896. Ingebrigt Nesheim, tidligere kontorfullmektig ved Voss- og Hardanger sorenskriverembete har som vitne forklart at han skrev skjøtet fra Martha Lund til motparten under tinget i Eidfjord den 10. juni 1918. Han hadde som tinglysingsbetjent ved embetet noen dager i forveien mottatt en anmodning fra daværende overrettssakfører Fin Roll på vegne av konsul Johan Gran, datert 23. mai 1918 om tinglysing av 10 skjøter på dennes jakt- og fiskerettigheter i Bjoreidalen. Med sorenskriverembetets svarskrivelse av 25. s. m. er skrivelsen sendt tilbake med påtegning om at det ikke antokes å være adgang til å tinglyse skjøtene uten forutgående skylddelingsforretning. Avskrift av disse skrivelser er fremlagt for lagmannsretten. Vitnet husker godt disse skjøter. Og han mener å ha meddelt Martha Lund og motparten, som sammen kom med anmodning om å skrive skjøtet, at sorenskriverkontoret noen dager i forveien hadde mottatt de nevnte skjøter, som han også da hadde i frisk erindring. Han anfører at det må ha vært på det rene under samtalen at rettighetene er solgt, ellers ville han ha anført i skjøtet at det var unntatt.

Lagmannsretten - dens flertall, rettens formann og lagdommer Refsum - kommer til et annet resultat enn herredsretten.

Det er på det rene at de fleste, i alt 10, av eiendommene i Øvre Eidfjord i årene 1893-96 solgte til konsul Johan Gran sine jakt- og

Side:1158

fiskerettigheter i Bjoreidalen derav 7 i Bjoreidalens nordre stølssameie og 3 i Bjoreidalens søndre stolssameie. Gran var den første utenbygdsboende som kjøpte opp slike rettigheter i fjellstrekninger hørende til Øvre Eidfjord. Han fikk allerede før 1900 satt opp en hytte i stølsfeltet, som senere er gått under navnet Granehytta. I 1911 skrev overrettssakfører Heiberg på vegne av konsul Gran en likelydende skrivelse til alle selgerne eller deres rettsetterfølgere med opplysning om skjøtene fra 90-årene og med anmodning om å foreslå menn til å foreta skylddelingsforretning, da Gran aktet å tinglese skjøtene. Grunneierne i Eidfjord ble enige om å sabotere henvendelsen, som ikke ble besvart fra noen av dem.

Motparten var i årene 1893-96 8-11 år gammel. Han er oppvokset i Øvre Eidfjord, hvor han har drevet landhandel siden 1909. En tid drev han gård i Hjølmo og har i den forbindelse fremdeles 2 anparter i Drølstøl stølssameie, som han kjøpte i 1915. Siden 1935 driver han Dyranut Turistheim, som er oppført på grunn tilhørende setersameiet i Nordre Bjoreidalen.

Det synes å være på det rene at grunneierne i Eidfjord angret på salgene til konsul Gran, og at de håpet på at Gran ikke ville søke rettighetene rettsbeskyttet eller gjøre krav av bruken av sine rettigheter.

I en liten bygd som Øvre Eidfjord, hvor oppsitterne bor i en samlet grend, må det ha vakt atskillig oppsikt da en utenbygdsboende i 90-årene for første gang kjøpte opp en rekke rettigheter i bygdens fjellstrekninger. Det må forutsettes å være blitt alminnelig kjent blant alle og vært gjenstand for atskillig omtale i årene da salgene fant sted og i den nærmeste tid etter. Allerede før 1911 har selgerne og deres rettsetterfølgere imidlertid blitt klar over at det var uheldig å selge disse rettighetene. Og dette må ha gitt grunn til ytterligere samtaler og drøftelser. Da henvendelsen fra overrettssakfører Heiberg så kom i 1911, er Grans rettigheter atter blitt brakt i omtale. Øvre Eidfjord er en bygd med utpreget sans for rettsspørsmål. Dette kan ha sin grunn i at eiendomsforholdene innen Eidfjord fjellstrekninger fra gammel tid er uklare og har avledet en rekke prosesser. Det må ansees på det rene at Grans rettigheter til jakt og fiske har vært atskillig omtalt i bygden og retten finner det tilstrekkelig godtgjort gjennom vitneførsel og av den faktiske utvikling som ovenfor er nevnt, at motparten ikke har vært ukjent med at Gran hadde rettigheter i Eidfjords fjellstrekninger. Den legger da vekt på at motparten hadde butikk i Øvre Eidfjord, at han i årene 1909 til 1928 hadde den vesentlige del av handelen der, at han selv ekspederte kundene i forretningen og at han er en vel utstyrt mann med utpreget sans og interesse for rettsspørsmål. Som andelshaver i Drølstøl setersameie fra 1915 må motparten ha vært kjent i fjellet. Drølstøl setersameie grenser til søndre Bjoreidalens setersameie. Området for setersameiernes utstrekning i fjellet har vært omtvistet, og det er ikke naturlige beitegrenser mellom dem så kreaturene må antas å ha beitet om hinannen. Det må da ansees godtgjort at motparten har hatt kjennskap til Granehyttas eksistens. Den var den eneste sportshytte i Bjoreidalens setersameie i tiden før 1918.

Motparten var før 1918 ikke direkte interessert i de av Gran

Side:1159

ervervede rettigheter. Det antas derfor ikke bevist at han nøyaktig kjente rettighetenes innhold og omfang. Uten å ta stilling til en vurdering av vitneprovet fra Ingebrigt Nesheim eller de andre vitner som forklarer at motparten har kjent til Grans rettigheter finner retten det i alle fall ubetenkelig å anse det godtgjort at han har hørt at Gran hadde rettigheter i Øvre Eidfjords fjellområde. Når han da i 1918 gikk til kjøp av stølsrettigheter i Bjoreidalen må det bebreides ham som ikke tilbørlig aktsomhet at han ikke søkte opplysninger om Grans mulige rettigheter der. Granehyttas beliggenhet i terrenget måtte i forbindelse med det han hadde hørt gitt ham oppfordring til som aktsom mann å foreta undersøkelser. Han ville meget lett ved forespørsel bos sine nærmeste naboer ha kunnet konstatere hva Grans rettigheter gjaldt. Motparten antas således ikke å ha vært i aktsom god tro ved kjøpet i 1918 slik at han uten hensyn til det tidligere salg har ervervet de omtvistede rettigheter. De ankende parter vil derfor få medhold i sin påstand.

Sorenskriver Hærem stemmer for stadfestelse av henrrdsrettens dom, idet han bemerker:

Når de ankende parter eller de tidligere innehavere av de rettigheter saken gjelder gjennom 20 år eller mer intet foretar seg for gjennom tinglysing å sikre sitt erverv, og - etter hva der er på det rene - i dette lange tidsrom overhodet ikke eller praktisk talt ikke utøver sine rettigheter - jeg ser da bort fra oppførelsen av Granehytta hvorom nærmere nedenfor - mener jeg det må stilles strenge krav til bevisene, når de ankende parter vil gjøre gjeldende at Varberg har vært i ond tro eller ikke i aktsom god tro da han kjøpte. Og de bevis som de ankende parter har prestert anser jeg ikke tilstrekkelige til å begrunne deres påstand.

For det første finner jeg det ikke godtgjort at salgene til Gran i 1893-96 hadde den publisitet som de ankende parter hevder, slik at det uten videre må antas at Varberg var kjent med dem. Det er nok sannsynlig at salgene vakte oppmerksomhet i Eidfjord da de fant sted, men Varberg var den gang bare et barn. Og all den stund Gran som anført ikke, eller bare i ubetydelig utstrekning gjorde bruk av rettighetene i Bjoreidalen og heller ikke benyttet den hytte han hadde oppført i stølsfeltet her - etter hva der er opplyst ble hytten bare ved en enkelt anledning leiet av noen engelske jegere eller fiskere - måtte det i hvert fall for den oppvoksende generasjon se ut som om rettighetene i Bjoreidalen stadig tillå stølsbrukerne. De ankende parter har endog gitt uttrykk for at stølseierne selv på grunn av denne langvarige passivitet fra Grans side begynte å tro eller håpe at han helt hadde oppgitt sine rettigheter, og det har da neppe blant bygdefolk ellers vært mange som har tenkt mer på hans kjøp av dem.

Det er sikkert heller ingen grunn til å tro at de skriftlige henvendelser som konsul Grans sakfører i 1911 rettet til selgerne av rettighetene i Bjoreidalen (eller selgernes rettsetterfølgere) for å få skylddelingsforretninger holdt, ble alminnelig kjent. Når eierne av stølsbrukene hadde et så sterkt ønske om å se utgjort de salg som var foretatt av rettighetene, at de saboterte henvendelsene, ligger det nær å anta at de også var interessert i å unngå at henvendelsene ble alminnelig kjent.

Side:1160

Når det dernest gjelder spørsmålet om det kan bebreides Varberg at han ikke før han kjøpte søkte å bringe på det rene at jakt- og fiskerettighetene var frasolgt, mener jeg heller ikke at de foreliggende omstendigheter gjorde det berettiget å stille et slikt krav. Hensett til hva der er opplyst om bruken av de omhandlede jakt- og fiskerettighetene i Bjoreidalen, mener jeg ikke at den omstendighet at Varberg måtte ha kjent til at Gran eller andre byfolk hadde kjøpt slike rettigheter andre steder i fjellet i Eidfjord, skulle tilsi at han forhørte seg om disse rettigheter også var frasolgt stølsfeltet i Bjoreidalen. Dette måtte etter min mening gjelde selv om Varberg skulle ha kjent til Granehyttas eksistens, noe jeg for øvrig ikke tor føle meg overbevist om at han har gjort. Hytten må jeg gå lit fra var nokså primitiv, og den ble aldri, bortsett fra den ene forannevnte anledning, brukt av rettighetshaverne i fjellet. For øvrig legger jeg også en viss vekt på at Varberg ble tilbudt de kjøpte rettigheter og at han således ikke selv hadde vært ute etter dem.

Jeg antar at Varberg ikke fikk kjennskap til de stedfunne salg i Bjoreidalen før i forbindelse med skylddelingsforretningene den 26. juli 1918 og således etterat han selv hadde fått skjøte. Jeg bemerker her at jeg ikke på grunnlag av vitnet Ingebrigt Nesheims prov kan anta at Varberg fikk opplysning om salget til Gran. At dette vitne etter 34 års forløp skal kunne huske hva som har vært sagt under en for vitnet rutinemessig handling, anser jeg som så usannsynlig at jeg ikke kan tillegge dets forklaring noen betydning.

Det hastverk som det er fremholdt ble utvist ved gjennomforingen av salget - som anført i herredsrettens dom ble skylddelingen foretatt og skjøtet skrevet og tinglyst samme dag - finner jeg tilstrekkelig forklart ved at det hastet for Martha å få oppgjør for salget, og det var derfor naturlig at det hele ble ordnet under vårtinget i Eidfjord. - - -