Rt-1956-321
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1956-03-22 |
| Publisert: | Rt-1956-321 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 48/1956 |
| Parter: | 1. Firma Hans Backer, 2. Hans Backers dødsbo. Hjelpeintervenient: Hans Backer (overrettssakfører Georg O. Lorange - til prøve) mot Forsikringsaktieselskapet Vesta (høyesterettsadvokat Claus Wiig). |
| Forfatter: | Eckhoff, Hiorthøy, Gundersen, Schei, Soelseth |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Midlertidig lov om visse finansielle tiltak (1945), §37 |
Dommer Eckhoff: Forsikringsaktieselskapet Vesta oppsa i et brev av 30. april 1947 stilet til Rasmus Backer firmaet Hans Backer som agent for selskapet med øyeblikkelig virkning. Begrunnelsen for oppsigelsen var at Rasmus Backer, der som megler i en rekke tilfelle hadde overtrådt loven om visse finansielle tiltak av 5. september 1945 (saneringsloven), ikke lenger fantes skikket som agent for selskapet. Da Vesta etter oppsigelsen nektet å utbetale firmaet provisjon av løpende forsikringer, anla firmaet Hans Backer og Hans Backers dødsbo søksmål ved Oslo byrett for å få fastslått en kontraktmessig rett til provisjon av porteføljen. Ved Oslo byretts dom av 12. juni 1950 ble Vesta frifunnet og tilkjent saksomkostninger med 500 kroner.
Firma Hans Backer og Hans Backers dødsbo påanket avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom avsagt 7. juni 1952 ble byrettens dom stadfestet, og Vesta ble tilkjent 800 kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsrettens dom har firma Hans Backer og Hans Backers dødsbo, støttet av hjelpeintervenienten Hans Backer - en sønnesønn av firmaets opprinnelige innehaver -, påanket til Høyesterett. For Høyesterett er det nedlagt denne påstand:
«1. Forsikringsaktieselskapet Vesta tilpliktes å betale til firmaet Hans Backer 15 pst. provisjon av de ved Hans Backer sen. og Rasmus Backer tegnede brannforsikringer så lenge disse er i kraft og fornyes i Vesta, samt 4 pst. renter fra opptjente provisjoners forfallstid til betaling skjer - subsidiært provisjon etter rettens skjønn.
2. Subsidiært: Forsikringsaktieselskapet Vesta plikter for alle ved Hans Backer sen. og Rasmus Backer tegnede større forsikringers vedkommende å gå inn som coassurandør i det nye forsikringsselskap som firmaet Hans Backer har overtatt agentur for og til dette å utbetale 10 pst. coassuranseprovisjon.
3. Forsikringsaktieselskapet Vesta tilpliktes å betale ankepartene saksomkostninger for alle retter.»
Motparten Forsikringsaktieselskapet Vesta har nedlagt
Side:322
påstand om at selskapet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak i Oslo hvor megler Rasmus Backer og fire vitner har avgitt forklaring. Saken foreligger for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som den forelå for byretten og lagmannsretten.
De ankende parter har som begrunnelse for sitt krav på provisjon etter den prinsipale påstand hevdet at Vesta ikke var berettiget til å påberope seg kontrakten av 1902 punkt 6, siste setning, om at oppsigelsen var foranlediget av skyld fra Backers side. Oppsigelsen, som firmaet i og for seg ikke motsetter seg, kan da bare støttes på Vestas rett til å bringe representasjonen til opphør etter punkt 6, første setning, og etter denne bestemmelse hadde firmaet krav på provisjon også etter fratredelsen.
Om Høyesterett med byretten og lagmannsretten skulle finne at saneringsovertredelsen dekkes av kontraktens skyldklausul, hevdes det at Vesta ikke kan trekke urimelige fordeler av en slik ekstraordinær kontraktsbestemmelse. Det forhold at enhver videre godtgjørelse ansees som forbrutt etter kontrakten, må likestilles med fastsettelse av en konvensjonalbot, som etter rettens bestemmelse kan bortfalle eller nedsettes etter prinsippet i avtaleloven av 1918 §36. Særlig må tapet av provisjon for den portefølje, som firmaet hadde opparbeidet i årenes løp, fremtre som åpenbart urimelig for den andel i provisjonsutbyttet som skulle tilfalle dødsboet og hjelpeintervenienten. Disse kan ingen skyld overføres, og de må da være berettiget til å kreve sin andel skjønnsmessig fastsatt ved domstolene.
I tilslutning til den subsidiære påstand hevdes det at byretten og lagmannsretten har tatt feil, når de har funnet at en oppsigelse begrunnet i skyldklausulen utelukker Backer fra å kreve kontraktens punkt 8 oppfylt fra Vestas side. Etter de ankende parters mening er §8 en selvstendig, konkurranseregulerende bestemmelse, som firmaet må kunne påberope seg også i det tilfelle at forsikringsselskapet bringer representasjonen til opphør som følge av skyld fra agentens side. Når da Backer etter å være fratrådt Vestas tjeneste, krevet at Vesta skulle oppfylle sin forpliktelse som koassurandør i det nye brannforsikringsselskap med 10 pst. provisjon til Backer, var Vesta forpliktet til å etterkomme dette krav.
Jeg er kommet til det samme resultat som byretten og lagmannsretten, og kan i alt vesentlig tiltre begrunnelsen i dommene. Etter min mening var Vesta, da Backers overtredelse av saneringslovgivningen forelå, berettiget til å si opp agenturet som følge av skyld fra Rasmus Backers side, uten at jeg tillegger det betydning for avgjørelsen om avtalen kan ansees inngått med firmaet eller med Rasmus Backer personlig. Videre finner jeg at bestemmelsen om at provisjonsgodtgjørelsen bortfaller for en agent, som er overført et klanderverdig
Side:323
forhold, ikke kan rammes av avtalelovens §36 direkte eller analogisk anvendt. Endelig antar jeg at kontraktens §8 må forutsette at det foreligger et grunnlag for fortsatt samarbeid mellom partene. I og med at Vesta er kjent berettiget til oppsigelse på det grunnlag som her foreligger, kan selskapet ikke være forpliktet til fortsatt å betale provisjon i noen form.
Jeg finner at de ankende parter må betale saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler firma Hans Backer og Hans Backers dødsbo en for begge og begge for en til Forsikringsaktieselskapet Vesta 1500 - femten hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Gundersen, Schei og Soelseth: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Knut Glad):
Assuransemegler Hans Backer som i 1896 hadde registrert sitt personlig ansvarlige firma av samme navn, opprettet 20. desember 1902 en agentkontrakt med Forsikringsaktieselskapet Vesta. Backer hadde da allerede i noen år arbeidet for Vesta. Kontrakten av 1902 var med en senere forandring av provisjonssatsen sålydende:
«Undertegnede Hans Backer erklærer herved at have overtaget Agenturet for Brandforsikringsselskabet «Vesta» paa følgende vilkaar:
1. Agenturets Distrikt omfatter:
Christiania og Omegn.
2. Agentens Pligter fremgaar af den ham tilstillede Instruktion som han nøie maa gjøre sig bekjendt med. Agenten er ellers i alt hvad der vedkommer Vestas Forretningsvirksomhed Hovedkontoret underordnet og har ubetinget at rette sig efter dets Forskrifter. Han maa ikke uden «Vestas» Samtykke hverken direkte eller indirekte arbeide for noget andet Brandforsikringsselskab. De Bøger og Papirer, der af Vesta udleveres Herr Backer, maa - med Undtagelse af den Del deraf, der er bestemt for Publikum, ikke under nogen Omstendighed forevises Uvedkommende. Overskrides dette er Selskabet berettiget til straks at nedlægge Agenturet.
3. Af samtlige i Vesta tegnede Forsikringer oppebærer herr Backer 10 pst. Provision af Præmien Ristorno fratrukket. Desuden tilstaaes Herr Backer 10 pst. af Præmien for de Beløb, som i Tilfælde bliver at dække i andre Selskaber som Coassurance paa Betingelse af at den Vesta tilstaaede Returkommision udgjør mindst 10 pst. Udlæg for Annoncer godtgjøres ikke medmindre Selskabets Tilladelse paa Forhaand er indhentet.
4. Incasso besørges af Hovedkontoret.
5. Herr Backer er ved sin Fratrædelse forpligtet til straks at aflevere
Side:324
saavel eventuelt tilstedeværende Pengemidler, uindløste Policer og Fornyelsesbeviser, som Korrespondansen, de af Selskabet modtagne ubenyttede Formularer, Bøger og øvrige Tryksager.
6. Den gjensidige Opsigelsesfrist er en Maaned, dog kan ikke Kontrakten fra Vestas Side opsiges uden at Herr Backer udbetales Provision af de ved ham engang tegnede Forsikringer, saalenge disse er i Kraft og fornyes i Vesta. Bliver Opsigelsen af Kontrakten fra Vestas Side foranlediget ved Skyld fra Herr Backers Side ophorer enhver videre Provisionsgodtgjørelse.
7. I Tilfælde Backers Død udbetales Provision fremtidig til hans Enke af de Forsikringer, der ved Dødsfaldet er i Kraft og saalenge disse fornyes uden at der fra vedkommende Forsikringstagers Side fremsættes Krav om Udbetaling af Provision til nogen anden Agent.
8. Indtræder Herr Backer i Tjeneste hos noget andet Brandforsikringsselskab forpligter han sig til ikke at paavirke Vestas Forsikringstagere til at forlade Selskabet, mod at Vesta paa sin Side for alle større Forsikringers vedkommende vedtager i Tilfælde at være villig til at gaa ind som Coassurandør i det af Herr Backer eventuelt repræsenterede nye Selskab, til hvilket Vesta isaafald forpligter sig til at udbetale 10 pst. Coassuranceprovision.»
Den 14. mars 1905 ble det vedtatt en påtegning på kontrakten. Påtegningen lød slik:
«Ovenstaaende Kontrakt overføres at gjælde indtil videre og med en Prøvetid af 6 - seks Maaneder for Fru Gudrun Brodtkorb Backer med det Tillæg, at hvis Fru Backer fratræder som Agent skal hun ogsaa senerehen oppebære vanlig Provision af Agenturets Forsikringer, saalænge disse fornyes i Selskabet.»
Denne overdragelse av agenturet til fru Backer var av mer formell art og ble foretatt for å lette Backers representasjon av andre forsikringsselskaper.
Kontrakten fikk videre følgende påtegning datert 12. november 1910:
«Da Herr Hans Backer idag indtræder som agent for selskabet «Norske Lloyd» bestemmes herved, med bekræftelse af forpligtelsen i prgrf. 8 foran, at fru Gudrun Brodtkorb Backer fortsætter uforandret som agent for «Vesta», og at alle hidtil under hendes agentur løbende forsikringer fremtidig fornyes uforandret i «Vesta».»
Endelig ble det den 10. februar 1934 vedtatt et tillegg til den foran nevnte kontrakt. Dette tillegg hadde følgende ordlyd:
«Idet tilleggsoverenskomst av 13. mars 1905 og 12. november 1910 opheves, tilbakeføres ovennevnte kontrakt til å gjelde undertegnede Hans Backer på samme betingelser og med samme forpliktelser som har vært gjeldende for fru Gudrun Brodtkorb Backer. I og med denne tilbakeførsel bortfaller enhver provisjon til fru Backer sålenge agenturet innehas av Hans Backer.»
I 1936 ble Hans Backers sønn Rasmus Backer opptatt som ansvarlig medinnehaver i firmaet Hans Backer. I den anledning ble det forhandlet med Vesta om en fortsettelse av agenturet i tilfelle av Hans Backers død. Vesta sendte da til herr Hans Backer følgende brev datert 15. oktober 1936:
Side:325
«I anledning av Deres forespørsel angående Deres sønn Rasmus Backers fortsettelse av agenturet i tilfelle av Deres død på nugjeldende betingelser meddeles at under forutsetning av at han fortsetter firmaet Hans Backer uforandret, skal vi være villige til å la nugjeldende kontrakt fortsette. Dog må vi ta forbehold om fornøden forandring i tilfelle av at der skulle bli gjort innsigelse fra Tarifforeningens side.»
Hans Backer, som var blitt enkemann døde 22. februar 1947. Den 20. mai 1940 hadde Hans Backer opprettet et slags testament i form av en overenskomst med Rasmus Backer. I denne overenskomst sies blant annet at Rasmus Backer skal overta firmaet som eneansvarlig på vilkår av at en sønnesønn og to andre sønner enn Rasmus skal ha for deres levetid bestemte prosentvise deler av avkastningen av agenturene for Vesta, Polaris, Sigyn og Storebrand.
I brev av 30. april 1947 til Rasmus Backer gikk Vesta til oppsigelse av firma Hans Backers agentur. Brevet lød slik:
«I forbindelse med Deres overtagelse av ovennevnte firma som eneinnehaver etter Deres fars død, har vi gjennomgått den korrespondanse som har vært ført vedrørende de forskjellige forhold ved agenturet. Det er på det rene at vårt selskap har gitt uttrykk for at vi ville kunne fortsette agenturforholdet uforandret, under forutsetning av at De oppfylte de alminnelige betingelser som vi må stille til våre agenter. Imidlertid er vi bekjent med at De er oppe i en alvorlig sak i forbindelse med overtredelse av lovgivningen om formuesregistrering, og vi betrakter denne sak så alvorlig at vi ikke finner fortsatt å kunne la Dem arbeide som agent for vårt selskap. Da der kan herske nogen tvil om varigheten av den oppsigelsesfrist som De har, er vi villige til å yde Dem godtgjørelse på kr. 4500 som nogenlunde tilsvarer agenturets avkastning for et kvartal. Det er da en forutsetning at Deres virksomhet som vår representant opphører øyeblikkelig.
Vi er oppmerksom på at Deres far la stor vekt på å søke å sikre Deres nevø, Hans Backer's utdannelse. Under forutsetning av at De respekterer ovenstående og av hensyn til det gode forhold som bestod mellom Deres far og oss, vil vi gjerne hjelpe Hans Backer til å fullføre sin utdannelse og er derfor villig til å utbetale ham kr. 3000 pr. år i 5 år.»
Den alvorlige sak som oppsigelsen var begrunnet med, var at Rasmus Backer, som også var aksjemegler, var under strafforfølgning for overtredelse av saneringsbestemmelsene. Etterforskningen hadde pågått siden i mars 1946 og Vesta hadde kjent til saken, men foretok seg ikke noe før etterat Hans Backer var død. Saken mot Rasmus Backer ble avsluttet med at han 29. august 1947 vedtok et forelegg av 5. juni 1947 på kr. 9000 i bot, subsidiært 135 dagers fengsel og kr. 30 000 i inndragning. Overtredelsen gjaldt midl. lov om visse finansielle tiltak av 5. september 1945 og den straffbare handling er i forelegget beskrevet slik:
«ved at han i registreringstida høsten 1945 kjøpte ihendehaverobligasjoner tils. pål. kr. 258 000 USD 20 000 som ikke var meldt til registrering, og
ved at han lot disse obligasjoner melde til registrering i navnene til personer som pr. 8. september ikke var eiere av - og heller ikke forvaltet eller disponerte obligasjonene for andre, og
Side:326
ved at han derpå lot disse ulovlig ervervede og ulovlig og følgelig ugyldig registrerte obligasjoner selge.»
Vesta nektet å utbetale Rasmus Backer eller firmaet Hans Backer noen provisjon etter oppsigelsen, bortsett fra det tilbud som ble gjort i oppsigelsesbrevet. Rasmus Backer og Hans Backers arvinger (dødsbo) har derfor anlagt sak ved Oslo byrett for å få fastslått deres rettigheter etter kontrakten av 1902. - - -
Retten skal bemerke:
Det har under prosedyren fra saksøktes side vært fremholdt at kontrakten av 1902 ble inngått mellom Vesta og Hans Backer personlig, slik at selskapets agent var Hans Backer og ikke firmaet Hans Backer. Retten finner at det er naturlig å forstå kontrakten slik til å begynne med, men mener at den etter hvert og spesielt etter Vestas brev til Hans Backer av 15. oktober 1936 må ansees å ha gått over til firmaet Hans Backer. For øvrig er retten av den oppfatning at det ikke spiller noen rolle for avgjørelsen i saken hvordan man betrakter kontrakten i denne henseende.
Retten må først ta standpunkt til om bestemmelsen i kontraktens punkt 6 annet punktum må ansees bortfalt ved de senere påtegninger og tillegg. Om dette bemerkes at hvis det hadde vært meningen med de nevnte påtegninger å gjøre noen annen forandring i punkt 6 enn det som fulgte av at fru Backer formelt overtok agenturet, måtte dette være sagt tydelig. Ingen av påtegningene av 1905 eller 1910 nevner noe om dette, men påtegningen av 1905 inneholder tvert imot en overføring av kontrakten uten å nevne noe om endringer. Derimot angir den et tillegg til kontrakten. Begge disse påtegninger har etter rettens mening sin selvstendige betydning uten at man hverken behøver eller kan legge noen mening i dem om å forandre de bestemmelser som kontrakten inneholder. Påtegningene tar øyensynlig sikte på å sikre fru Backers fremtid etterat «enkebestemmelsen» i kontraktens punkt 7 ikke lenger var aktuell fordi hun overtok agenturet. Under enhver omstendighet mener retten at kontrakten måtte bli gjeldende i sin opprinnelige form etter tilleggsoverenskomsten av 1934, da påtegningene av 1905 og 1910 ble opphevet og kontrakten tilbakeført til Hans Backer. Retten finner etter dette at bestemmelsen om oppsigelse på grunn av skyld var i kraft da agenturet ble oppsagt overfor Rasmus Backer i 1947.
Det neste spørsmål blir da om det fra Rasmus Backers side er utvist skyld i den betydning betegnelsen skyld er brukt i kontrakten. Som fremholdt av saksøkerne er det fra Rasmus Backers side ikke foretatt noe som har direkte med assuranseagenturet å gjøre. Det foreligger ikke noe direkte kontraktsbrudd fra hans side og heller ikke noen forsømmelig atferd når det gjelder agenturet. Men retten mener at dette for så vidt ikke er avgjørende. Når kontrakten bruker uttrykket at oppsigelsen er «foranlediget ved Skyld fra Herr Backers side», må deri også ligge at det fra agentens side er foretatt noe klanderverdig som forsikringsselskapet finner gjør ham uskikket eller uønsket til fortsatt å inneha agenturet. Den overtredelse av saneringsbestemmelsene som Rasmus Backer hadde foretatt var temmelig graverende. Han var som før nevnt også aksjemegler og nød som sådan den tillit som myndighetene hadde vist aksjemeglere ved den rolle de var tildelt under formuesregistreringen.
Side:327
Overtredelsen var foretatt i rent vinningsøyemed uten at det forelå noen tvangssituasjon eller noen fristelse til f. eks. å skjule egne beskatningsunndragelser fra tidligere. Omfanget av overtredelsen var også ganske betydelig. Myndighetene, og man kan vel også si folkets flertall, så temmelig strengt på alvorligere overtredelser av saneringsbestemmelsene, som var gitt for å skape ordnede forhold i en vanskelig tid og for å danne grunnlag for en mest mulig rettferdig fordeling av de byrder som okkupasjonen og krigen hadde påført landet. Under disse omstendigheter mener retten at det måtte være fullt forsvarlig av Vesta å nære frykt for at selskapet ikke lenger var tjent med at firmaet Hans Backer hvor Rasmus Backer da var eneinnehaver, fortsatt innehadde agenturet. Rasmus Backer hadde fått inndratt sin meglerbevilling av departementet og det måtte være nokså klart at hans forhold ville bli kjent og omtalt i hvert fall innenfor forretningstanden, hvor selskapet vesentlig hadde sine kunder gjennom Backers agentur. Retten mener at Rasmus Backer ved sin overtredelse av saneringsbestemmelsene har svekket den tillit som forsikringsselskapet måtte ha til en av sine større agenter, og at oppsigelsen må sies å være foranlediget ved skyld fra hans side. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien, lagdommerne Per Anker og Arnold Hazeland):
- - -
Lagmannsretten kommer til samme resultat som byretten.
Lagmannsretten kan ikke lese kontrakten av 20. desember 1902 annerledes enn at Vestas agent var Hans Backer personlig og at ikke firmaet Hans Backer fikk noen rettigheter løsrevet fra personen. Det vises blant annet til passusen i punkt 6 om «Skyld fra Hans Backers side» og til bestemmelsen i punkt 7 om sikring av enkens interesser i tilfelle av hans død. En tid var fru Backer godkjent som agent i Backers sted, og ved brev av 15. oktober 1936 godtok Vesta med et forbehold Rasmus Backer som etterfølger i kontrakten ved farens død. For øvrig kan det ikke sees å være skjedd noen endring i kontraktens personlige karakter.
Ellers tiltres i alt vesentlig byrettens begrunnelse med følgende tilføyelser:
Ved tolkningen av punkt 6, annet punktum, i kontrakten av 1902 må en holde seg for øye at den rettighet som i første punktum var sikret Backer ved oppsigelse fra selskapets side, var meget gunstig for Backer. Etter det som er opplyst i saken må det sees som noe usedvanlig at agenten tilsikres så vidtgående rettigheter, se også uttalelse fra professor Sjur Brækhus i et foredrag: «Eiendomsretten» til porteføljen, inntatt i Nordisk Forsikringstidsskrift for 1948 313 flg. Det er da ikke grunn til å gi «skyld» en særlig snever tolkning, og det fremstiller seg ikke som synderlig tvilsomt at Vesta må kunne påberope seg Rasmus Backers straffbare forhold som «skyld» i forhold til kontraktens punkt 6.
Avtalelovens §36 og §37 kommer ikke i bruk her, og selv om man ville finne plass for analogisk anvendelse av disse bestemmelsene på forhold av den art det her gjelder - hva man ikke behøver ta standpunkt til - kan det ikke sees å være åpenbart ubillig at Vesta påberoper seg skyldbestemmelsen i kontrakten. At Hans Backer har trukket inn en annen
Side:328
sønn og en sønnesønn som økonomisk interessert i agenturet, kan ikke gå ut over selskapet. Og Rasmus Backer var i 1947 ny som eneinnehaver av forretningen. Han hadde ikke det rimelige krav på overbærenhet som Vesta i tilfelle kunne skylde en gammel veltjent agent som Hans Backer. Det ber også nevnes at selskapets økonomiske fordel av å få frigjort porteføljen synes sterkt begrenset. Det må settes andre inn til å yte den service som trenges for å holde porteføljen vedlike, og vedkommende skal ha sin godtgjørelse. - - -