Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1956-05-16
Publisert: Rt-1956-578
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 71/1956
Parter: Ossof Oprann (overrettssakfører Arne Kr. Meedby - til prøve) mot A.S. Høiers Mek. Verksted (høyesterettsadvokat T. Edler Christensen).
Forfatter: Helgesen, Gaarder, Nygaard, Hiorthøy, Grette
Lovhenvisninger: Arbeidervernloven (1936) §33, Arbeidervernloven (1936)


Dommer Helgesen: Lofoten herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 5. februar 1953 dom i saken med denne domsslutning:

«A/S Høiers Mek. Verksted, Svolvær, betaler til Ossof Oprann, Svolvær 2000 kroner med 4 pst. årlig rente herav fra 1. mai 1952 til betaling skjer, og i saksomkostninger 400 kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av dommen.»

A/S Høiers Mek. Verksted påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett, og Ossof Oprann motanket for så vidt angikk herredsrettens fastsettelse av erstatningens størrelse. Lagmannsretten avsa 22. september 1953 dom med slik domsslutning:

«A/S Høiers Mek. Verksted frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

I lagmannsretten var det dissens, idet én dommer i hovedanken kom til samme resultat som herredsretten. Etter resultatet i lagmannsretten tok mindretallet ikke standpunkt til erstatningens størrelse.

Ossof Oprann har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjør i det vesentlige gjeldende det samme som før. Han har fremholdt at han under alle omstendigheter burde ha vært gitt lovlig oppsigelsesvarsel, jfr. arbeidervernlovens §33 nr. 2, og at dette må tas i betraktning ved utmålingen av erstatningen.

Den ankende part har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. A/S Høiers Mek. Verksted dømmes til å betale Ossof Oprann erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 5450, med 4 pst. årlig rente fra 1. mai 1952 til betaling skjer.

2. Ossof Oprann tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

A/S Høiers Mek. Verksted har påstått:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

A/S Høiers Mek. Verksted tilkjennes omkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for bevisførselen i Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Lofoten herredsrett, Bodø byrett og Vesterålen herredsrett med avhør av parter og en rekke vitner. Av disse

Side:579

er to nye for Høyesterett, nemlig verkstedets tidligere disponent, Magnus Tveit, og mekaniker Arthur Bjørseth. Det nye bevisstoff har ikke brakt saken i en annen stilling enn tidligere.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse.

Saken gjelder utelukkende spørsmålet om Oprann har krav på erstatning etter reglene i arbeidervernlovens §33 nr. 3. Etter prosedyren i de forskjellige instanser har Oprann ikke reist krav på lønn i oppsigelsestiden eller på erstatning for uberettiget avskjedigelse (avskjed uten oppsigelsesfrist, jfr. arbeidervernlovens §33 nr. 5). For Høyesterett er kravet således uttrykkelig begrenset til å gjelde erstatning for usaklig oppsigelse.

Det er på det rene at Oprann, da oppsigelsen ble gitt, hadde hatt så lang sammenhengende ansettelse ved bedriften at han kan kreve erstatning av A/S Høiera Mek. Verksted hvis oppsigelsen av ham ikke hadde saklig grunn i «bedriftsinnehaverens, arbeiderens eller bedriftens forhold», men skyldtes «helt utenforliggende grunner».

Som det fremgår av herredsrettens saksfremstilling, ble den første muntlige oppsigelse gitt den 18. april 1952 på bedriftens kontor. Den ble begrunnet med at Oprann på timelisten for 16. april 1952 hadde ført opp to timer for meget, og det ble i den forbindelse fremholdt overfor ham at han hadde vist uærlighet ved føringen av timelisten på denne måte. I det oppsigelsesbrev som bedriftens innehavere dagen etter - den 19. april - sendte til Oprann, er tillike anført som grunnen til oppsigelsen «hans egenrådige opptreden i tjenesten». Begge oppsigelsesgrunnner ble senere opprettholdt av bedriften, således i forhandlingsmøtet den 24. april 1952 mellom bedriften og Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og også for herredsretten samt - så vidt jeg forstår - for lagmannsretten. Etter den fremstilling som er gift i herredsrettens dom og de opplysninger som ellers er gitt i saken om føringen av timelisten, er det ikke holdepunkt for å karakterisere Opranns forhold i forbindelse med timelisten som uærlighet. For så vidt er jeg enig med herredsretten. Lagmannsretten har heller ikke bygget sin dom på uærlighet fra Opranns side, og bedriften har ikke i prosedyren for Høyesterett opprettholdt denne oppsigelsesgrunn. Tilbake blir da den annen grunn - Opranns egenrådige opptreden i tjenesten - og hvorom lagmannsrettens flertall etter bevisførselen i lagmannsretten uttaler at det er helt på det rene «at det også var dette som var den virkelige grunn til den muntlige oppsigelse dagen i forveien». Bedriften har gjort gjeldende at Opranns forhold var slik at det var umulig for både hans overordnede og hans arbeidskamerater å samarbeide med ham. Når det gjelder den her nevnte oppsigelsesgrunn, ga lagmannsretten bedriften medhold. Dens flertall kom på grunnlag av en omfattende muntlig bevisførsel i lagmannsretten, vesentlig om Opranns forhold i den senere tid han arbeidet i bedriften, til det resultat at oppsigelsen hadde saklig grunn i hans forhold,

Side:580

og at oppsigelsen ble gitt for å etablere roligere forhold i ankemotpartens bedrift. Jeg kan ikke se at det er fremkommet noe nytt bevisstoff som gjør det berettiget å fravike den vurdering av bevisene som ligger til grunn for lagmannsrettens dom. Det bevismateriale som er dokumentert for Høyesterett, har etter min mening ikke på noe punkt avsvekket de beviser lagmannsretten har nevnt i dommen angående Opranns forhold og som den fant avgjørende for sitt resultat.

Jeg finner etter dette på samme måte som lagmannsretten at bedriften i arbeidervernlovens forstand hadde saklig grunn til å oppsi Oprann, og at han derfor ikke har krav på erstatning etter arbeidervernlovens §33 nr. 3.

Jeg kan ikke tillegge det betydning i det foreliggende tilfelle at ikke Oprann på et eller annet tidligere tidspunkt hadde fått en klar og tydelig advarsel fra bedriftens ledelse om at han måtte regne med å bli oppsagt, hvis hans forhold ikke bedret seg. Noe vilkår om at advarsel (påklage) skal være gitt på forhånd, oppstiller arbeidervernloven ikke. Det er etter loven i og for seg tilstrekkelig at oppsigelsen er saklig grunngitt og ikke skyldes helt utenforliggende grunner. Jeg vil imidlertid dermed ikke utelukke at det i mange tilfelle vil kunne ha betydning om advarsel er gitt, når en skal ta stilling til om en oppsigelse fyller lovens krav til saklighet; men det er etter min mening ikke grunn til i dette tilfelle å legge avgjørende vekt på dette moment, så meget mindre som jeg etter opplysningene må gå ut fra at Oprann i lengre tid hadde vært klar over at bedriftens ledelse var misfornøyd med hans opptreden.

Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke er grunnlag for å anta at oppsigelsen har sammenheng med hans stilling som tillitsmann, og jeg kan ikke finne det godtgjort at bedriften tok noen utenforliggende hensyn da oppsigelsen ble gitt, men handlet ut fra hva den mente var til bedriftens beste.

Jeg antar at saksomkostninger etter omstendighetene heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett, og stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Hiorthøy og justitiarius Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Egil Fiane med domsmenn Snorre Arntsen og Marius Mauritzen):

Saksøkeren Ossof Oprann begynte som læregutt hos saksøkte A/S Høiers Mek. Verksted, Svolvær, den 5. juni 1935. Etter å ha arbeidet en tid som læregutt gikk han over til å bli dreier, hvilket arbeid han siden har hatt. Fredag den 18. april 1952 ble saksøkeren avskjediget på dagen

Side:581

og den 19. s. m. ble det fra saksøkte tilstillet ham et brev sålydende: «Vi henviser til muntlig oppsigelse igår, som vi hermed gjentar skriftlig.

Vi finner Deres optreden i tjenesten så egenrådig at vi ikke finner fortsatt å kunne ha Dem i vårt arbeide.

Judith Høier Selstad Gunnild Høier Lund

pr. pr. A/S Høiers Mek. Verksted

Magnus Tveit.»

Avskjedigelsen den 18. april 1952 ble meddelt saksøkeren muntlig på saksøktes kontor og den ble begrunnet med at han på en timeliste for 16. april 1952 hadde ført opp for mange timer. Saksøkeren hadde den dag fått tillatelse til å forlate verkstedet for som avdelingsformann å ordne en organisasjonssak ved en annen bedrift i Svolvær. Han var borte i ca. 2 timer og senere viste det seg at han hadde ført opp disse to timer på timelisten. Det sto 8 1/2 time i stedet for 6 1/2 time som var det rette, Forholdet var at han den dag arbeidet 2 steder på verkstedet, nemlig ved den såkalte «storbenken» og ved «mellombenken». I «storbenken» arbeidet han for stykkpris, altså akkordarbeid, mens han for arbeidet ved «mellombenken» hadde ordinær timelønn. Omhandlede 8 1/2 time ble ført opp for arbeidet ved «storbenken» og hadde således ingen som helst innflytelse på hva saksøkte måtte betale ham, idet saksøkeren her som nevnt arbeidet for stykkpris. Da den muntlige oppsigelse ble meddelt saksøkeren den 18. april, ble det fremholdt overfor ham at han hadde vist uærlighet med hensyn til timelisten, og at dette var grunnen til avskjedigelsen. I nevnte skriv av 19. april 1952 anføres som ovenfor referert at grunnen til avskjedigelsen er at saksøkeren er så egenrådig i tjenesten at saksøkte ikke fortsatt finner å kunne bruke ham.

Saken ble meldt til Norsk Jern- og Metallarbeiderforbunds distriktskontor i Bodø og den 24. april 1952 ble det holdt et forhandlingsmøte i Svolvær hvor partene var til stede sammen med distriktssekretær Edvard Olsen og forbundets kasserer i Svolvær Saron Tytingvåg.

Under forhandlingene begrunnet saksøkte avskjedigelsen av saksøkeren med at han var vanskelig å samarbeide med og at han var egenmektig og uærlig. Det ble overfor saksøkte forlangt at saksøkeren skulle tas inn i sin stilling igjen, men det nektet saksøkte. Han fastholdt avskjedigelsen og det kom således ikke til noen ordning. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Harald Loe og sorenskriverne Erling Koppang og Kr. Helme):

- - -

Lagmannsretten - flertallet bestående av lagdommer Loe og sorenskriver Helme - er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

A/S Høiers Mek. verksted i Svolvær er en mindre bedrift hvor arbeidsstyrken har variert fra 14-15 ned til 5-6 mann. Etter Høiers død i 1943 eies bedriften av hans enke og 2 døtre av første ekteskap. I tiden inntil sommeren 1952 var Magnus Tveit disponent. Når Ossof Oprann den 18. april 1952 på bedriftens kontor ble muntlig oppsagt, var den direkte foranledning hertil det forhold at han hadde ført opp 2 timer for meget i sin timeliste, som herredsretten nærmere har redegjort for. Disponenten og en av eierne, fru Gunhild Høier Lund som

Side:582

arbeidet på kontoret var blitt gjort oppmerksom på forholdet av en av arbeiderne Karl Nilsen som også var til stede. Det er i og for seg ikke grunn til å betrakte dette forhold med timelisten som noe graverende. Det var imidlertid rimelig at bedriftsledelsen ville ha en nærmere forklaring fra Oprann og tilkalte ham. Når saken tilspisset seg slik, skyldes det at Oprann istedenfor å beklage forholdet har opptrådt utfordrende og ubehersket og herunder i fru Høier Lunds nærvær kalte Nilsen for en «spion» og «fitte». Oprann har riktignok under ankeforhandlingen benektet å ha brukt det siste uttrykk, men man finner ingen grunn til å betvile riktigheten av fruens forklaring herom. Det hele har utartet til munnhuggeri, hvorunder Oprann muntlig ble oppsagt. Selv om man kan forstå at Oprann kan ha kommet i en viss affekt fordi det ble brukt betegnelsen «uærlig» om forholdet med timelisten og har vært ergerlig på Nilsen, har han etter flertallets oppfatning opptrådt utilbørlig under samtalen på bedriftskontoret.

Den foran nevnte muntlige oppsigelse ble så den følgende dag bekreftet skriftlig med følgende begrunnelse: «Vi finner Deres opptreden i tjenesten så egenrådig at vi ikke finner fortsatt å kunne ha Dem i vårt arbeide.» Etter flertallets oppfatning er det helt på det rene at det også var dette som var den virkelige grunn til den muntlige oppsigelse dagen i forveien. Som fru Høier Lund uttrykte det i sin partsforklaring, var Opranns opptreden den 18. april på kontoret «dråpen som fikk begeret til å flyte over».

Etter de parts- og vitneforklaringer som foreligger for lagmannsretten, finner flertallet at det fra bedriftens side er godtgjort at oppsigelsen var saklig begrunnet i Opranns forhold. Han hadde nok vært ansatt i bedriften helt siden 1935 og er en ubestridt dyktig fagarbeider (dreier), men har, iallfall i de senere år, hatt vanskelig for å innordne seg. Hans oppførsel må karakteriseres slik at han ikke har passet inn i bedriften. Av vitnene er det særlig arbeidsformann Ole Pedersen og dreier Kåre Hansen som har gitt uttrykk herfor og som begge i lang tid har arbeidet sammen med ham. Det har av disses og fru Høier Lunds forklaringer gått klart frem at Oprann særlig i forholdet til arbeidsformannen har tilsidesatt sine plikter i arbeidsforholdet. Pedersen begynte i bedriften i 1943 og det er tydelig at Oprann ikke har lagt godviljen til i forholdet til formannen. Han har vært egenrådig og i liten utstrekning rettet seg etter hans direktiver. Selv om Pedersen ikke er dreier av fag, er det ingen grunn til å betvile at han er en dyktig arbeidsformann som fortjener respekt. Som eksempel på den manglende respekt kan nevnes det tilfelle - riktignok for noen år tilbake - då Oprann under en diskusjon i sinne skjøv til Pedersen så han brente hånden på en varm ovn og at han har svart ham med uttrykk som «kyss meg i raua» o. l. I forholdet til Pedersen har Oprann i det hele stirret seg blind på at han og ikke Pedersen var dreier av fag og manglet forståelse av at Pedersen var hans foresatte. I forholdet til arbeidskameratene har det nok vært atskillig bedre, men det fremgår av vitneforklaringene - særlig fra Pedersen og Kåre Hansen - at Oprann har vært temmelig hissig og undertiden opptrådt temmelig arrogant og i for høy grad har villet ha tingene på sin egen måte. Hansen brukte således i sin forklaring uttrykkene at Oprann var «snarsint» og et «uroelement».

Side:583

Pedersen ga uttrykk for at situasjonen da oppsigelsen kom, var slik at hadde ikke Oprann sluttet, hadde han gjort det. Selv om det muligens er tvilsomt om Pedersen virkelig ville tatt dette skritt, sier det allikevel atskillig om arbeidsforholdene.

Det er fra Opranns side sterkt fremhevet at de dårlige forhold på arbeidsplassen skyldes disponenten Magnus Tveit. Det er riktig at det både fra fru Høier Lund og samtlige vitner med kjennskap til saken er gitt uttrykk for at Tveit på mange måter hadde et uheldig grep på tingene og kunne opptre ubehersket og urimelig. Flertallet kan imidlertid ikke se at dette forhold får noen virkelig betydning for bedømmelsen av Opranns forhold. Oprann har sikkert ved sitt vesen ikke gjort tingene lettere for bedriftslederen. I denne forbindelse kan nevnes at bedriftens revisor Leif Kiønig, som vitne har gitt uttrykk for at han ved nærvær på kontoret har hørt Oprann «anlegge en slik tone overfor sjefen som ikke hører hjemme på noen arbeidsplass». Det faktiske forhold har sikkert vært at disponenten og Oprann hver på sin måte har hatt den alt vesentlige skyld for den dårlige atmosfære som har hersket i bedriften. Da disse var sluttet i løpet av våren 1952 bedret forholdene seg straks, og både fru Høier Lund samt vitnene Pedersen og Kåre Hansen som fortsatt arbeider i bedriften, har gitt uttrykk for at det nå ble fredelig og rolig.

Det er også fra Opranns side trukket inn at bedriften har villet ham til livs fordi han var en energisk tillitsmann for arbeiderne. Oprann ble valgt som tillitsmann i februar 1952 etter også å ha hatt vervet noen år tidligere. Det er imidlertid intet som tyder på at dette har hatt noen som helst innflytelse på oppsigelsen, som etter de foreliggende opplysninger må være begrunnet utelukkende i hans rent personlige forhold og ikke i utførelsen av hans arbeid som dreier eller tillitsmann. Det kan for øvrig innskytes at så vel arbeidsformann Pedersen som Kåre Hansen var fagorganisert.

Flertallet finner således at den foretatte oppsigelsen har vært saklig begrunnet i Opranns oppførsel innen bedriften, for å få etablert roligere arbeidsforhold på verkstedet. Når han ikke forut er satt mer på plass eller oppsagt på et tidligere tidspunkt, må det antas å skyldes at bedriften i de siste år har savnet en ordentlig ledelse. Disponenten var nok ikke stillingen voksen, og de kvinnelige eiere hadde vanskelig for å hevde seg. Naturlig nok har, man også engstet seg for å gi slipp på en dyktig fagarbeider som ville bli vanskelig å erstatte. Opranns erstatningskrav etter arbeidervernlovens §33 kan derfor ikke tas til følge.

Med hensyn til saksomkostningsspørsmålet skal bemerkes at man etter omstendighetene finner at saksomkostningene ikke bør tilkjennes, idet saken har stillet seg så vidt tvilsom at Oprann kan ha hatt fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten.

Mindretallet - sorenskriver Koppang - kommer i hovedsøksmålet, til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentligste og resultatet henholde seg til den begrunnelse som er gitt i herredsrettens dom. - - -