Rt-1956-87

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-01-28
Publisert:	Rt-1956-87
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 11 B/1956
Parter:	1. Thorvald Sigurd Lie, 2. medlemmer av Norges parkettsliperfirmaers Forbund v/nåværende formann Carsten Måø (høyesterettsadvokat Ludolf Næss) mot 1. Malermestrenes Landsforbund, 2. Malermestrenes Forening i Oslo (høyesterettsadvokat Anton Ross).
Forfatter:	Berger, Schei, Hiorthøy, Bendiksby, Wold
Lovhenvisninger:	Håndverksloven (1913) §2, Håndverksloven (1913)

Dommer Berger: I denne sak avsa Oslo byrett den 14. januar 1950 dom med denne domsslutning:

«Parkettsliper Thorvald Sigurd Lie og medlemmer av Norges Parkettsliperfirmaers Forbund kjennes uberettiget til uten håndverksbrev i malerfaget å la utføre oljing og lakkering av gulver med leiet hjelp i de områder hvor håndverksloven er innført.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er påanket, og Eidsivating lagmannsrett med fire fagkyndige domsmenn avsa den 15. mars 1952 dom med denne domsslutning:

«Parkettsliper Thorvald Sigurd Lie og medlemmer av Norges Parkettsliperfirmaers Forbund kjennes også i de områder der håndverksloven gjelder berettiget til uten håndverksbrev i malerfaget i forbindelse med sliping av gulver med leiet hjelp å forsyne gulvene med et bevarende strøk av olje eller farveløs lakk, men ellers uberettiget i områdene til med leiet hjelp å utføre oljing og lakking av gulver.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet en domsmann stemte for at parkettsliperne hadde rett til å gjøre gulvet helt ferdig også med lakkering.

Thorvald Lie og medlemmer av Norges Parkettsliperfirmaers Forbund har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De har nedlagt sådan påstand:

«Parkettsliper Thorvald Sigurd Lie og medlemmer av Norges parkettsliperfirmaers Forbund kjennes også i de områder der håndverksloven gjelder berettiget til uten håndverksbrev i malerfaget i forbindelse med sliping av gulver med leiet

Side:88

hjelp å forsyne gulvene med det nødvendige antall strøk olje eller farveløs lakk, og tilkjennes saksomkostninger for alle retter. I motankesaken: De ankende parter frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Malermestrenes Landsforbund og Malermestrenes Forening i Oslo har motanket. De har nedlagt sådan påstand:

«Parkettsliper Thorvald Sigurd Lie og medlemmer av Norges Parkettsliperfirmaers Forbund kjennes uberettiget til uten håndverksbrev i malerfaget i forbindelse med sliping av gulver å la utføre oljing og lakkering av gulvene med leiet hjelp i de områder hvor håndverksloven er innført.

De samme ankende parter tilpliktes å betale ankemotpartene sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett, hvor representanter for partene og 5 vitner er avhørt.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

Det er på det rene at parkettsliping ikke er håndverk etter håndverksloven.

Som det fremgår av de tidligere dommer og opplysningene ellers i saken er parkettsliping en spesialvirksomhet som er relativt ny her i landet; den er kommet fra utlandet og begynte her i slutten av 1920-årene. Det har vist seg at det er behov for sådan virksomhet. En fremlagt medlemsliste viser at Norges Parkettsliperfirmaers Forbund i januar 1956 har 30 medlemmer, hvorav de 16 bruker leiet hjelp. Parkettsliping er blitt et eget yrke, og er en utpreget spesialvirksomhet.

Etter det som er opplyst i saken og det som fremgår av de tidligere dommer, må jeg gå ut fra at det da parkettslipingen innarbeidet seg her i landet faktisk utviklet seg slik at parkettsliperen foruten selve slipingen også foretok oljing og lakkering av gulvet. Jeg mener at dette også er naturlig og rasjonelt etter arbeidets art. Jeg legger da særlig vekt på følgende: Et nyslipt gulv er meget ømfintlig for all slags påvirkning, således også for sol, fuktighet og støv; det bør derfor ferdigbehandles snarest mulig for at man ikke skal risikere at arbeidet spoleres. En tildekning vil medføre unødige utgifter, og kan iallfall ikke bevare fordelen ved at behandlingen kan foregå mens gulvet etter slipingen er varmt og tørt og derfor er særdeles gunstig å behandle. Videre vil det bli bruk for sliping mellom strøkene på gulvet; ved de moderne hurtigtørrende lakker som leveres ferdiglaget fra fabrikkene forutsettes det også at det brukes maskinsliping mellom strøkene, og strykingen går dermed inn som et ledd i selve maskinslipingen. Dertil kommer at mangler ved slipingen ofte oppdages under lakkeringen, og det må da være naturlig at rettelsene av feilene utføres av sliperen. Det er altså en så nær sammenheng mellom selve parkettslipingen og den etterfølgende oljing og lakkering at det er det naturlige å se det hele som en samlet virksomhet.

Når det gjelder spørsmålet om parkettsliperens rett til

Side:89

første strøk, kan jeg i alt vesentlig slutte meg til det lagmannsretten har anført. Derimot kan jeg ikke finne noe grunnlag for å gjøre noen forskjell mellom den første bestrykning av gulvet og de følgende strøk som foretas i forbindelse med slipingen; dette må så meget mer gjelde som det for Høyesterett er opplyst at det første strøk er av grunnleggende betydning for arbeidsresultatet.

Selv om det er så at oljing og lakkering av gulver er en del av malerhåndverket, må etter min mening parkettsliperne være berettiget til som ledd i sin parkettsliping å utføre dette arbeid med leiet hjelp, idet oljing og lakkering ikke utgjør noen vesentlig del av parkettslipernes virksomhet. Det dreier seg ikke om et vesentlig inngrep i malerhåndverket, og det er ikke et arbeid som krever utpreget fagkyndighet. Etter de opplysninger som foreligger legger jeg til grunn at den alt overveiende del av parkettslipernes arbeid består i selve slipingen av gulvene, og at påstrykingen av olje og lakk er en liten del av den samlede arbeidsprestasjon. Det dreier seg her ikke om noe stort område av malerhåndverket, det gjelder bare stryking av gulver, og bare med olje og fargeløs lakk; forholdet er også at man mer og mer er gått bort fra den tidligere alminnelige behandling av det slipte gulv med olje og lakk, og i stadig større utstrekning er gått over til å stryke gulvet med nye lakktyper som leveres ferdige til bruk fra fabrikkene, slik at størstedelen av bestrykningen nå utføres med disse nye lakker, og uten oljing. Dette har også betydning for spørsmålet om det til bestrykningen kreves spesiell fagkyndighet. Den industrielle fremstilling av lakker har i de senere år vært i rivende utvikling, og dette har ført til at uteksperimenteringen og fremstillingen av lakker mer og mer er overtatt av fabrikkene. Disse leverer nå spesiallakker som er fullt ferdige til sitt bruk, og som ikke skal og ikke kan tilpasses i det enkelte tilfelle - også malerne bruker disse slik som de leveres. Også selve påstrykingen er annerledes, den skjer i tykke lag fordi så meget av stoffet fordamper ved tørkingen. I det hele må jeg se det så at parkettslipingen har innarbeidet seg hos oss som en spesialvirksomhet som leverer en ferdig arbeidsprestasjon, og i denne inngår som et lite omfattende men naturlig avsluttende ledd også behandlingen av gulvene med olje og fargeløs lakk som det er unaturlig og urasjonelt å skille ut av denne virksomhet. Jeg mener derfor at parkettsliperne må ha rett til å utføre også dette ledd i sin virksomhet med leiet hjelp. Jeg mener dette må være i overensstemmelse med de dommer som tidligere er avsagt av Høyesterett i lignende saker; jeg henviser til de dommer som er nevnt av lagmannsretten, og peker særlig på dommene i Rt-1927-1085 og 1950 569.

Saken er av malermestrene anlagt som et fastsettelsessøksmål, som ikke fører frem. De ankende parter vil da bli å frifinne. Heri ligger at parkettsliperne i forbindelse med

Side:90

slipingen er berettiget til uten håndverksbrev i malerfaget med leiet hjelp å forsyne gulvene med det nødvendige antall strøk olje og fargeløs lakk.

Etter det resultat jeg er kommet til mener jeg at motpartene bør betale saksomkostninger til parkettsliperne for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Parkettsliper Thorvald Sigurd Lie og medlemmer av Norges Parkettsliperfirmaers Forbund frifinnes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Malermestrenes Landsforbund og Malermestrenes Forening i Oslo til parkettsliper Thorvald Sigurd Lie og medlemmer av Norges Parkettsliperfirmaers Forbund 3000 - tre tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Bendiksby og Wold: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Johs. Stenersen, byfogd Kåre Moe og sorenskriver Ludvig Nøstdal med fagkyndige domsmenn Johan Olav Helmert, Georg Bech Dobak, Aksel F. Hansen og Bastiansen):

- - -

Lagmannsretten kommer til et noe annet resultat enn byretten.

Som denne finner man visstnok at oljing og lakkering av gulver - lakkering også med fargeløse lakker - må sies å høre til den del av malerhåndverket som krever en viss faglig innsikt. Men utøvelsen av disse virksomheter kan ikke ansees som noen karakteristisk og mer vesentlig del av malervirksomheten. Det er også for lagmannsretten på det rene at sliping av parkettgulver og andre gulv er en virksomhet som det ikke kreves næringsbrev til, således at anvendelse av håndverkslovens §2 annet ledd, ikke kan påberopes, jfr. høyesterettsdom i Rt-1915-899, (flertallets syn). Men således som lagmannsretten forstår den stilling rettspraksis har tatt til spørsmålet, kan dette ikke være til hinder for at en virksomhet som har utviklet seg og som gjør bruk av visse deler av håndverksmessig virksomhet, når det ikke skjer i noen større utstrekning og det er nødvendig, rimelig eller hensiktsmessig. utøver slik virksomhet som ledd i en ubunden bedrift. Retten viser eksempelvis til høyesterettsdom i Rt-1927-1085, 1934 1127, 1939 15 og 1950 569. Dommen av 1939 har særlig interesse i denne sak, fordi Høyesterett der ikke bygget sitt resultat på håndverkslovens §2, 2. ledd, men på rimelighetsbetraktninger. Man antar kort og vel skjematisk å kunne uttrykke det slik at den fri næringsutøvelse av delvis fagbunden virksomhet ikke må gi den fri virksomhet preg av å utøve vedkommende bundne virksomhet. Som et karakteristisk eksempel på inngrep i den bundne virksomhet kan nevnes høyesterettsdom i Rt-1939-

Side:91

side 63 hvor et firma som hadde overtatt oppførelsen av et sykehus (hel entreprise) overhodet ikke ansåes berettiget til å la sine folk (ikke faglærte) utføre typisk glassmesterarbeid som å sette glass i vinduene, uansett om dette i det enkelte tilfelle krevet fagkyndighet eller ikke.

Sliping av parkettgulv med slipemaskiner er som det fremgår av byrettsdommen kommet sporadisk i bruk alt i slutten av 1920-årene og under og særlig etter okkupasjonstiden er sliping av parkettgulv og også tregulv av bløtere tresorter uten parkett kommet mer og mer i bruk. Det er blitt en ganske benyttet og populær bedrift, som sysselsetter en rekke næringsdrivende, som i ikke liten utstrekning er så beskjeftiget at de må bruke leiet hjelp. Det er hittil ikke lykkedes å få gjort det til håndverksdrift med fagprøve. Slik gulvsliping må etter det opplyste være en spesialitet som det er et uttalt behov for og som krever sin særlige kyndighet og erfaring.

De store bygningsartikkelfirmaer har etter det som er opplyst av de nevnte vitner fra Thiis & Co. A/S og Bygningsartikkelcompagniet, i lang tid utført parkettsliping ved særlig øvede folk som de har og disse har slipt og lakkert gulver eller firmaene har brukt parkettsliperfirmaer. Sliperne har da også utført oljing og lakkering, og det har ikke vært noen kontroverser i den anledning.

Ellers driver parkettsliperfirmaene mest i privatleiligheter o. lign. De pleier etter det opplyste ikke å gi anbud på sliping av gulver i nybygg. Men det synes mer og mer å trenges sliping ved dem også i nybygg, hvor alminnelig høvlede gulv er blitt forurenset ved folkenes tråkk og lignende. Når de da tilkalles til det av entreprenørene for nybygget, har malerne gjerne vært til stede så snart de ble ferdige, det hender også at sliperne utfører iallfall et første bevarende strøk over det nyslipte gulv.

Det sier seg etter lagmannsrettens mening av seg selv at det for parkettsliperne har meget stor interesse å få dekke det nyslipte gulv med et bevarende strøk, før de forlater arbeidet. For det første fordi gulvet ellers vil være utsatt for å bli ødelagt ved smuss eller skadet ved solens innvirkning o. a., og for det annet fordi mulige feil, sprekker, flekker o. lign. vil komme til syne ved et sådant første strøk og da straks kan rettes av sliperne under strykingen. I sammenheng hermed står da også det at det lett vil oppstå komplikasjoner med hensyn til ansvarsspørsmålet, når malerne senere kommer til og skal behandle det nyslipte gulv som er meget ømtålelig. I motsetning til byretten kan lagmannsretten ikke finne annet enn at malerfaget og håndverkerne i det hele og myndighetene under tilslutning dertil har erkjent vekten av det som ligger i det anførte. Ser man hertil det som byretten har gjengitt fra uttalelsen av 19. juli 1947 fra Malermestrenes Landsforbund, sammenholdt med den likeledes gjengitte uttalelse fra Norges Håndverkerforbund av 20. mai 1947 hvortil Malermestrenes Forening viser, er det vanskelig å komme fra at Malermestrenes Forening må ha akkviescert ved at parkettsliperne kunne innsette gulvet en gang med et impregnerende middel for å bevare det arbeid de har utført; jfr. også skriv av 5. desember 1947 fra Norges Håndverkerforbund til Handelsdepartementet og skriv fra Industridepartementet til Holmestrand politikammer av 16. desember s. å. der departementet på grunnlag av det foreliggende inntar det standpunkt at det må antas at selve parkettslipingen

Side:92

er fri næring og likedan det etterfølgende arbeid med å olje gulvet, så at det holdes impregnert inntil malerne foretar lakkeringsarbeidet, som antas å høre under malerfaget.

Det er opplyst i nærværende sak og fremgår også av det som er gjengitt i byrettens dom fra dommen av samme rett av 7. januar 1948 i straffesaken mot parkettsliper Thorvald Sigurd Lie, at denne impregnering utgjør en ganske liten del i forhold til selve slipingen og at man av hensyn til å be vare den lyse trefarge i gulvene, som er meget omtykt av publikum, i vesentlig grad er gått over til å bruke fargeløs lakk - fortynnet strøk - også ved første impregnering istedenfor oljing. Under henvisning til det således foreliggende er man blitt stående ved at parkettsliperne må gis rett til å foreta dette første bevarende strøk enten med oljing eller fargeløs lakk.

Hensyn er da også tatt til at den ellers nødvendige dekking med papp og fjerning av pappen og tilkallelse av malere for å utføre dette åpenbart meget enkle bevaringsarbeid vil representere en urimelig og åpenbar fordyrelse av arbeidet. Derimot er lagmannsrettens flertall blitt stående ved - og det skjer for de juridiske rettsmedlemmers vedkommende ikke uten atskillig tvil - at parkettsliperne ikke kan gis rett til ved leiet hjelp å utføre den nødvendige ytterligere lakkering av gulvene med to eller tre strøk. Dette arbeid må overlates til malerne, hvis da ikke innehaverne av vedkommende parkettsliperfirma selv kan utføre det, eller det kan overlates til kunden. Når flertallet har inntatt dette standpunkt har det avgjørende vært at en innrømmelse også av flere strøk lett vil kunne medføre betraktelig inngrep i malerhåndverkets eksklusive område i nybygg.

Mindretallet, rørleggermester Bastiansen, stemmer for at parkettsliperne bør gis rett til å gjøre gulvet helt ferdig også med lakkering. - -

Lagmannsretten er enstemmig om å uttale at parkettsliperfirmaene - som det vel også fremgår av det retten har anført - ikke har rett til å utføre oljing og lakkering uten i forbindelse med utført sliping. Boning av gulver kan de utføre isolert, idet dette - etter hva der er på det rene - er en virksomhet som ikke er eksklusiv for malerfaget. - - -