Rt-1957-255
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1957-02-23 |
| Publisert: | Rt-1957-255 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 33 B/1957 |
| Parter: | Oscar Ravnaas (overrettssakfører Gustav Flatabø) mot Oddernes kommune (overrettssakfører Guttorm Stray). |
| Forfatter: | Gaarder, Eckhoff, Hiorthøy |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §179, §183, Tvistemålsloven (1915) §361 |
I en ekspropriasjonssak ved Torridal herredsrett ble Oddernes kommune tilpliktet å betale Oscar Ravnaas kr. 5800 i saksomkostninger. Utskriften ble etter særskilt anmodning sendt Ravnaas' prosessfullmektig, overrettssakfører Flatabø, med følgende brev av 21. juli 1955 fra herredsretten: «Deres brev av 17. juli 1955. Vedlagt oversendes skjønn av 16. juni 1955. Herr Oscar Ravnaas har personlig mottatt skjønnet på Torridal herredsretts kontor.» Lovlig forkynnelse ble vedtatt av overrettssakfører Flatabø 5. oktober 1955. Samme dag påkjærte Ravnaas avgjørelsen angående omkostningsspørsmålet.
Agder lagmannsrett avviste kjæremålet som for sent innkommet, idet overskjønnet måtte ansees lovlig forkynt for overrettssakfører Flatabø i slutten av juli.
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte blant annet:
«Forat tilsendelse av utskrift til en sakfører som prosessfullmektig etter domstollovens §179 og §183 skal kunne ansees som lovlig forkynnelse, må det under enhver omstendighet kreves enten at ekspedisjonen fremtrer som en forkynnelse eller at den av mottageren uttrykkelig godtas som sådan. I dette tilfelle ble utskriften etter særskilt anmodning fra
Side:256
sakfører Flatabø sendt ham med herredsrettens brev av 21. juli 1955 som lyder slik: (Gjengitt ovenfor.)
Den kjærende part må gis medhold i at en slik ekspedisjon, som naturlig måtte gi prosessfullmektigen inntrykk av at forkynnelse allerede var foregått overfor parten personlig, ikke er egnet til å danne utgangspunkt for kjæremålsfristen.
Lovlig forkynnelse er først vedtatt av overrettssakfører Flatabø 5. oktober 1955.
Det grunnlag som lagmannsretten har bygget sin kjennelse om avvisning på, antas således ikke holdbart.
Med hensyn til de grunner for avvisning som for øvrig har vært fremme i saken bemerkes, at utvalget finner det klart at forkynnelse ikke kan ansees skjedd ved at Ravnaas underhånden, nemlig fra sin tekniske konsulent, har fått en utskrift av skjønnet, antagelig omkring 15. juli 1955. Forkynnelse i rettergang er en formalakt og kan ikke med virkning for appelfristene erstattes ved tilfeldig kunnskap.
At Ravnaas den 8. august 1955 mottok oppgjør av kommunen kan selvsagt ikke ansees som forkynnelse, men kan tenkes å medføre at adgangen til å anvende rettsmidler må betraktes som frafalt, sammenlign tvistemålslovens §361. Utvalget antar imidlertid at det må kreves et tilkjennegivende herom fra vedkommende part for at mottagelse av betaling m.v. skal få denne virkning. Hvorvidt et slikt tilkjennegivende foreligger, vil måtte være gjenstand for en konkret vurdering.
Lagmannsrettens kjennelse vil etter foranstående bli å oppheve og saken hjemvist til nevnte rett.»