Rt-1957-715

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1957-06-27
Publisert:	Rt-1957-715
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 93 B/1957
Parter:	Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer).
Forfatter:	Bahr, Eckhoff, Bendiksby, Schei, Holmboe
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §169, §375, Straffeloven (1902) §246, Jaktloven (1951) §29, §32, §377, §47, Straffeloven (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §24, §30, §32, §47, §57, §62, §7, Jaktloven (1951)

Dommer Bahr: Politimesteren i Tønsberg utferdiget den 2. januar 1957 forelegg mot A, Tjøme, for overtredelser av jaktloven av 14. desember 1951 §62, jfr. §32, §29 første ledd og §7, og av straffelovens §246. Forelegget, som for så vidt angår overtredelsen av straffelovens §246 var utferdiget etter ordre av statsadvokaten i Vest-Agder, Telemark og Aust-Agder, gikk ut på en bot på 150 kroner, subsidiært 12 dagers fengsel, og på betaling etter jaktlovens §57 av verdien av ulovlig felt rådyr, skjønnsmessig satt til kr. 40. A vedtok ikke forelegget, og saken ble oversendt Tønsberg herredsrett til behandling etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.

Side:716

Herredsretten avsa den 19. mars 1957 dom i saken med slik domsslutning:

«A, f. xx.xx.1895, dømmes for forbrytelse mot strl. §246 til en bot 150 kroner til statskassen, eller hvis boten ikke betales til en subsidiær straff av 12 dagers fengsel.

For øvrig frifinnes han for tiltalen.

I medhold av jaktlovens §57, jfr. strl. ikrl. §24, betaler A 40 kroner til Viltfondet innen 2 uker fra dommens forkynnelse.

Innen samme frist betaler A 150 kroner i saksomkostninger til det offentlige.»

Politimesteren har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen, subsidiært på grunn av saksbehandlingen. Statsadvokaten hadde før ankeerklæring ble utferdiget, gitt uttrykk for at han var enig i anken og om nødvendig formelt tiltrådte den.

Domfelte har for så vidt angår fellelsen etter straffelovens §246 begjært fornyet behandling ved lagmannsrett, subsidiært påanket dommen på grunn av feil i saksbehandlingen og lovanvendelsen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet samtykke til lagmannsrettsbehandling, men henvist ankene til prøving i Høyesterett.

Jeg behandler først politimesterens anke.

Jeg er kommet til at hans anke over lovanvendelsen må tas til følge.

Når det gjelder jaktlovens §29, er frifinnelsen bygget på at denne bestemmelse - som inneholder forbud mot «jakt» bl.a. etter rådyr uten særskilt tillatelse av viltnemnda - etter herredsrettens oppfatning ikke kan få anvendelse på et slikt forhold som denne sak gjelder. Jeg er ikke enig i det. Herredsretten har funnet det bevist at A ved den anledning som er omhandlet i saken, så et rådyr komme inn mellom frukttrærne i hans frukthave og begynne å gnage på ett av trærne, at han gikk bort til sin svigersønn, som bor i nærheten, og lånte rifle med ammunisjon, og at han deretter snek seg inn på rådyret og skjøt det. Etter min mening må herredsretten ha lagt til grunn en uriktig tolkning av jaktlovens §29 når den har funnet at felling av rådyr under omstendigheter som disse ikke kan karakteriseres som «jakt» i paragrafens forstand. I betraktning av bestemmelsens formål - å beskytte rådyrbestanden - kan det, slik jeg ser det, ikke være noe vilkår for at bestemmelsen skal kunne få anvendelse, at den som feller dyret, «går på jakt» i den betydning dette uttrykk i alminnelighet har i dagligtale.

Frifinnelsen for tiltalen etter jaktlovens §32 - felling i fredningstid - er begrunnet med at det etter herredsrettens oppfatning forelå en nødstilstand som gjorde det berettiget at A felte rådyret, jfr. straffelovens §47. Jeg finner at avgjørelsen også i dette punkt beror på uriktig lovanvendelse.

Side:717

Etter det som er fastslått i dommen, må det ansees sikkert at A ville fått fellingstillatelse etter jaktlovens §30 av viltnemnda dersom han hadde søkt om det. I den forbindelse nevner jeg at han - som opplyst i herredsrettens dom - i 1952 hadde fått slik tillatelse for et år, og at han fikk ny tillatelse, denne gang uten tidsbegrensning, den 12. august 1955, altså etter det forhold nærværende sak gjelder. Under disse omstendigheter kan det ikke sies at A i straffelovens forstand handlet for å avverge «en på annen måte uavvendelig fare» da han skjøt rådyret. Han kunne ha jaget det bort og skaffet seg tillatelse etter §30 - om nødvendig pr. telefon - og så skutt dyret hvis det igjen innfant seg for å gnage av hans frukttrær. I det hele skal det etter min mening meget til for at nødstilstand kan anerkjennes som straffbefriende i relasjon til forbudet i §32, når loven i §30 har gitt viltnemnda myndighet til å dispensere bl.a. fra §32 for så vidt angår dyr som gjør skade.

Det blir etter dette ikke nødvendig for meg å gå inn på påtalemyndighetens subsidiære anke over saksbehandlingen, som er rettet mot herredsrettens domsgrunner. Det vil fremgå av det jeg har sagt, at jeg finner at domsgrunnene inneholder tilstrekkelig til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen.

For så vidt A er frifunnet for overtredelse av jaktlovens §7, er herredsrettens dom ikke påanket.

Jeg går så over til å behandle domfeltes anke over fellelsen etter straffelovens §246. I herredsrettens bemerkninger om denne tiltalepost het det - slik dommen opprinnelig var avfattet - bl.a. at «Det er likeledes på det rene at tiltalte må kjennes skyldig etter tiltalen dersom retten finner det brakt til overveiende sannsynlighet at sønnens overbringelse (nemlig av skinnpungen med de 30 tiører til frk. C) skjedde i forståelse med faren eller med hans samtykke». I et senere avsnitt var det - likeledes i dommens opprinnelige avfatning - bl.a. uttalt at «Når man tar de foran nevnte momenter i betraktning, anser retten det brakt til overveiende sannsynlighet at pakken ble overlevert av B i forståelse med, og med tiltaltes samtykke».

Den 6. april 1957 avsa herredsretten beslutning om retting av dommen for de to her nevnte bemerkningers vedkommende under henvisning til straffeprosesslovens §169 første ledd. Det uttales i denne beslutning bl.a.:

«Før dommen ble forkynt for domfelte ble rettens formann oppmerksom på at disse uttrykk «brakt til overveiende sannsynlighet» var uheldig valgt, idet de ikke dekket det retten hadde ment nemlig at den anså det godtgjort at pakken var overbrakt i forståelse med faren. Rettens formann anså seg berettiget til å rette dette uttrykk. Rettelsen ble foretatt den 22. mars 1957. Etterat saken ble påanket, både av påtalemyndigheten og av domfelte, ble de to domsmenn innkalt og forelagt rettelsene, De erklærte seg enige i disse, idet det dekket

Side:718

den virkelige mening i den enstemmige dom. Både påtalemyndighten og forsvareren er underrettet. Setningen vil i sin rettede form som nå er godkjent lyde slik: «Det er likeledes på det rene at tiltalte må kjennes skyldig etter tiltalen dersom retten finner det godtgjort at sønnens overbringelse skjedde i forståelse med faren eller med hans samtykke» og «når man tar de foran nevnte momenter i betraktning, anser retten det godtgjort at pakken ble overlevert av B i forståelse med og med tiltaltes samtykke».»

A, som den 1. april 1957 hadde innbetalt til lensmannen i Tjøme det samlede beløp han var idømt av herredsretten i bot, saksomkostninger og inndragning, har i sin anke over dommen - fremsatt den 4. s. m. - gjort gjeldende at rettingen av dommen ikke er i samsvar med reglene i straffeprosesslovens §169, og har - på grunnlag av dommen slik den opprinnelig lød - hevdet at det er en feil når retten har dømt ham på grunnlag av et forhold som den bare har funnet er «brakt til overveiende sannsynlighet». Det må - mener han - kreves at det relevante faktum er bevist, ikke bare sannsynliggjort. Jfr. straffeprosesslovens §375.

Aktor for Høyesterett har i anledning av denne anke gjort gjeldende at domfeltes ankerett var bortfalt da han fremsatte sin ankeerklæring, idet han gjennom betalingen av domsbeløpet den 1. april 1957 må ansees å ha vedtatt dommen.

Jeg er her uenig med aktor. Etter det som foreligger, finner jeg det sannsynlig at A da betalingen fant sted, ikke var klar over at de rettinger det her gjelder, var foretatt etterat dommen var avsagt. Under disse omstendigheter er det etter min mening ikke rimelig å tillegge betalingen virkning som en bindende vedtagelse av dommen.

Jeg antar imidlertid at As angrep på dommen ikke kan føre frem. Jeg tar ikke standpunkt til hans anførsel om at de omtalte rettinger ikke er i samsvar med straffeprosesslovens §169, eller til hvorvidt Høyesterett overhodet ville kunne prøve dette spørsmål i ankesaken (jfr. i denne forbindelse den nevnte paragrafs fjerde ledd, hvor det forutsettes at rettingsbeslutninger er gjenstand for særskilt kjæremål). Avgjørende for meg er at selv om man bygger på herredsrettens domsgrunner i deres opprinnelige urettede - ordlyd, kan jeg ikke finne at de er beheftet med noen feil som kan lede til opphevelse. Når jeg leser domsgrunnene i sammenheng, må jeg forstå dem slik at retten har ansett det bevist at overbringelsen av pungen til frk. C ble foretatt med As vitende og samtykke. Jeg legger i denne forbindelse bl.a. vekt på en bemerkning som retten kommer med etter den siste av de uttalelser A har rettet angrep mot, og som lyder slik: «Retten vil bemerke at den etter det inntrykk den har fått av situasjonen, anser tiltaltes stilling til ærekrenkelsen ikke som en medvirkers stilling, men som gjerningsmann.»

Mitt resultat blir at dommen med hovedforhandling må

Side:719

oppheves for så vidt angår frifinnelsen for overtredelsene av jaktlovens §62, jfr. §29 første ledd og §32, og at domfeltes anke må forkastes.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

For så vidt A er frifunnet for tiltalen etter jaktlovens §62, jfr. §29 første ledd og §32, oppheves herredsrettens dom med hovedforhandling.

As anke forkastes.

Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Schei og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Sønnik Jørgensen med domsmenn Gudrun Olafsen og H. B. Steinsholt):

Den 2. januar 1957 utferdiget politimesteren i Tønsberg dette forelegg:

A, født xx.xx.1895 i Gjesdal, gårdbruker, bopel Gon, Tjøme, forelegges herved for overtredelse av

I. Jaktloven av 14. desember 1951 §62, jfr.

1. §32 og §29 første ledd, hvoretter rådyr ikke må jages, drepes eller skades utenfor en jakttid av inntil 30 dager i tiden 1. oktober-23. desember etter viltstyrets nærmere bestemmelse og ikke uten særskilt tillatelse fra viltnemnda, derved at han den 13. juli 1955 på sin eiendom på Gon, Tjøme, uten tillatelse skjøt en rådyrbukk,

2. §7 hvoretter den som vil drive jakt eller fangst på annet vilt enn bjørn, ulv, jerv eller gaupe, skal betale avgift til vilttrygd, derved at han skjøt forannevnte rådyrbukk uten at han hadde betalt vilttrygdavgift.

II. Straffelovens §246, den som rettsstridig ved ord eller handling krenker en annens æresfølelse eller som medvirker dertil straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder, derved at han, etterat han var blitt kjent med at C hadde avgitt vitneforklaring om det under post I nr. 1 nevnte forhold, den 6. august 1955 pakket 30 tiøringer inn i en bit av rådyrskinnet og fylte ut og la inn i pakken en merkelapp stilet til C og med følgende tekst: «Hermed 30 penge for vel utført arbeide. Jeg har først i dag fått vite det» - idet forutsetningen var at pakken med merkelapp skulle leveres til C, hvilket ble gjort samme dag i forståelse med ham av hans sønn B, en bot av kr. 150. - - -

Etter bevisførselen under hovedforhandlingen er følgende faktiske forhold på det rene:

Tiltalte som bor på Gon i Tjøme har et areal på ca. 11 mål som er beplantet med frukttrær. Alle trærne er forholdsvis unge, idet han begynte fruktdyrkning først for ca. 45 år siden. Han skulle ha denne frukthaven å leve av etterat han trakk seg tilbake som gårdbruker. På Tjøme er det svært mange rådyr og tiltalte har gjennom årene vært sterkt plaget av de skader rådyrene gjør på frukttrærne når de spiser

Side:720

av, ikke bare unge skudd, men også grenene på de mindre trærne, Gjennomsnittlig har det vært 12-15 trær hvert år som har blitt totalskadet på grunn av rådyrene. Han har tidligere hatt tillatelse til å felle rådyr av denne grunn og under hovedforhandlingen ble fremlagt 2 tillatelser, den ene datert 23. oktober 1952, gjaldt for et år, og den annen av 12. august 1955 er uten tidsbegrensning.

Den 13. juli 1955 ved ca. 22-tiden gikk tiltalte rundt i sin frukthave. Han så da et rådyr komme inn mellom frukttrærne og begynte å gnage på et av dem. Han gikk da bort til sin svigersønn som bor like i nærheten og fikk låne en rifle og ammunisjon av ham. Tiltalte fikk deretter sneket seg inn på rådyret til en avstand av ca. 30 skritt, hvoretter han skjøt det. Derpå hentet han sin traktor og kjørte dyret inn på låven. Han var oppmerksom på at naboen D og dennes søster C hadde sett, om ikke selve fellingen, så iallfall at dyret ble kjørt opp på låven. Selvsagt hadde de også hørt skuddene. Det er på det rene at han på dette tidspunkt ikke hadde tillatelse til å felle rådyret.

Frk. C har forklart for retten at hun ble meget oppskaket av skuddet og fortalte om episoden til forfatteren Alf Larsen, som hun er husbestyrerinne for og som bor like i nærheten av tiltalte. Herr Larsen ringte dagen etter til lensmannen og underrettet ham om forholdet.

En stund etter ble frk. C avhørt som vitne av lensmannsbetjent Mjøseng på Tjøme, hvor hun forklarte seg om det som var passert. Dette fikk tiltalte siden rede på.

Den 6. august 1955 kom tiltaltes sønn, B, som er bosatt i England og derfor ikke avhørt under hovedforhandlingen, til frk. C som da var i forfatter Larsens hus. Han hadde med seg en pakke som han leverte med disse ord: «Her er en pakke til deg.» Pakken hadde en merkelapp med As navn i trykte bokstaver og frk. Cs navn i adresserubrikken. På baksiden av lappen var det skrevet: «Hermed 30 penge for vel utført arbeide. Jeg har først i dag fått vite det.» Pakken inneholdt en pose av rådyrskinn - skinnet av det rådyret som ble felt - samt 30 tiører. Frk. C tok av papiret på pakken, men da hun hørte det skranglet i skinnposen så hun ikke nærmere etter hva der var inne i den, men overleverte den til lensmannen neste dag. Frk. C mottok pakken ved ca. 19-tiden om kvelden.

Tiltalte har innen retten erkjent at det var ham som laget pakken i stand puttet pengene oppi og skrev ut merkelappen med hilsenen. Han hadde snakket med sin familie om dette og sagt at han ville sende den. Da han hadde gjort i stand pakken hadde han lagt den fra seg på et bord i sitt hus og gått for å melke kuene. Mens han var ute tok hans sønn B pakken og overleverte den til frk. C. Dette var gjort uten hans vitende, sier han selv. Han har i retten forklart at han ikke riktig vet om han ville overlevert den selv, dersom ikke sønnen hadde gjort det. Han mener at dette er godt mulig, men det motsatte kunne også vært tilfelle. Han har forklart at han ikke gjorde i stand pakken for moro skyld og at samtlige familiemedlemmer visste om, og til dels var enige i at frk. C burde få en liten «påskjønnelse». Den

Side:721

vesentlige grunn til dette, sier tiltalte, var at frk. C i sin forklaring for politiet hadde sagt flere ting som ikke var riktige. Dette gjelder hennes forklaring om at rådyret utstøtte flere skrik etterat det var skutt, samt at tiltalte skulle ha satt vakt på veien da dyret ble kjørt bort. På bakgrunn av nabostridigheter oppfattet tiltalte dette som angiveri.

Tiltalte har etterat pakken ble overlevert ikke overfor frk. C gjort noen henvendelser som kunne tyde på at han beklaget det inntrufne, at han ønsket ugjort det symbolske ved pakken med de 30 pengene, eller at han ikke var ansvarlig for injurien.

Til tiltalens enkelte poster bemerkes: Det er på det rene at tiltalte har hatt store tap i den tiden han har hatt frukthaven som følge av de skadene rådyrene har gjort på de unge trærne. Som følge herav fikk han i 1952 tillatelse til å felle slike rådyr. Tillatelsen gjaldt for 1 år. Tiltalte har hevdet at han ikke var oppmerksom på at tillatelsen gjaldt 1 år, han trodde den gjaldt 1 dyr. Han hadde ikke felt dyr i henhold til denne tillatelsen. Han mener derfor at det ikke kan bli tale om forsettlig overtredelse av jaktloven, men bare uaktsom overtredelse av denne. Denne påstand er etter rettens mening grunnløs. Han hadde tillatelsen hos seg og har tidligere vært medlem av viltnemnda og må selv bære ansvaret for dårlig lesning. For øvrig har tiltalte hevdet når det gjelder overtredelse av jaktloven at han ikke kan felles etter bestemmelsene i §7 og §29 første ledd. Disse to bestemmelsene retter seg mot henholdsvis avgift for den som vil drive jakt (§7), og tillatelse fra viltnemnda når det skal drives jakt. Han mener at det ikke uten å gjøre vold på lovens uttrykk kan karakteriseres som jakt når en mann går i sin frukthave, oppdager et rådyr som gjør skade, løper til nærmeste kjenning som har skytevåpen og deretter feller det. Lovens ordning tyder også på at den sondrer mellom jakt og annen måte å drepe på, Idet §32f. eks. retter seg mot det å jage, drepe eller skade. For så vidt angår §29 er retten helt enig i dette. Uttrykket jakt i denne paragraf som for øvrig står i samme kapitel som §32, må antas å ramme en handling som ligger opp til det man ved daglig tale forstår med jakt og ikke noe så tilfeldig som fellingen i nærværende sak. Vedrørende §7 synes det som loven her mener at jakt omfatter enhver form for felling av dyr, idet den i § li annet ledd, som står i samme kapitel som §7, om vilkår for utøving for jakt og fangst, sier at viltstyret kan gi nærmere regler om fritagelse for avgift når det gjelder felling og fangst under nærmere bestemte betingelser, bl.a. også nødverge og nødstilstand. Dette er i så fall slett lovredaksjon og f. eks. ved nødverge og nødstilstand tilsier situasjonen at uttrykket jakt ikke kan omfatte slike handlinger, idet dette ville være en umulighet.

Retten finner derfor at tiltalte må frifinnes for så vidt angår siktelsen for overtredelse av jaktlovens §7 og §29 første ledd .

For den resterende del av siktelsen vedrørende jaktloven, mener tiltalte at han må frifinnes etter reglene om nødstilstand i strl. §47. Påtalemyndigheten har her hevdet at jaktlovens bestemmelser for så vidt angår §32, ikke kan suppleres med strl. §47. I disse tilfelle er det nemlig etter §30 adgang til å få tillatelse til å felle rådyr utenfor jakttiden når disse gjør skade på vedkommendes eiendom. Når dette

Side:722

er tilfelle mener aktor at det må gåes frem på samme måte som rettspraksis vedrørende pris- og rasjoneringsbestemmelser. Her blir påstand om nødrett uhyre sjelden tatt til følge, idet de myndigheter som avgjør om det skal gis byggetillatelser eller lignende, allerede på forhånd har tatt standpunkt til nødssituasjonen. Disse synsmåtene må også anvendes på situasjoner som i nærværende sak, idet en viltnemnd når den gir tillatelse etter §30, nettopp skal ta hensyn til den skadelidendes nødssituasjon. At det som i nærværende sak overhodet ikke er søkt om slik tillatelse, kan ikke endre dette resultat.

Retten er ikke enig i disse betraktninger. Pris- og rasjoneringsbestemmelsene har til formål å beskytte vesentlig viktigere interesser og verdier enn bestemmelsene i jaktlovens §30, jfr. §32 og en tilfølgetagelse av påstand om nødssituasjon når det gjelder rasjoneringsbestemmelsene ville få vesentlig mer katastrofale følger enn en slik tilfølgetagelse når det gjelder jaktlovens §30 og §32. Dessuten ligger det i selve de handlinger jaktloven retter seg mot at situasjonene vil være av mer akutt karakter og som krever øyeblikkelig handling enn tilfelle er når det gjelder pris- og rasjoneringsbestemmelsene. Retten er derfor av den oppfatning at strl. §47 prinsipielt kommer til anvendelse også ved overtredelse av jaktlovens §32.

Til spørsmålet om strl. §47 kommer til anvendelse i nærværende situasjon bemerkes: Retten anser det godtgjort at tiltalte har lidt betydelige tap som følge av den skade rådyrene har gjort på hans frukttrær. Det er også på det rene at det rådyr som ble skutt var i ferd med å gnage på et av hans frukttrær. Det må også antas at rådyret, om det hadde fått fortsette, ville anrettet slik skade at kravene i §47 må ansees oppfylt for så vidt angår forholdsmessigheten mellom dyrets verdi og den skade som kunne forvoldes. Det som det her kan bli spørsmål om er C i lovens krav til «en på annen måte uavvendelig fare» er oppfylt. Det har her vært hevdet at tiltalte kunne skremt vekk rådyret og så skaffet seg en felletillatelse etter jaktlovens §30. Etter vitnet Herlofsons forklaring, må det ansees sikkert at slik tillatelse ville blitt gitt dersom tiltalte hadde søkt om den. Han fikk også tillatelse ca. 1 måned etter, nemlig den 12. august 1955. Om enn under noen tvil er retten kommet til at kravene i strl. §47 også må ansees oppfylt på dette punkt. Retten legger her vekt på at det er meget vanskelig å komme på skuddhold av rådyr, at man ikke kan betrakte det enkelte rådyr Isolert, idet det er nokså store mengder av dem på Tjøme, og at de som helhet har gjort store skader på tiltaltes eiendom.

Tiltalte må derfor frifinnes for så vidt angår tiltalen for overtredelse av jaktlovens §32. - - -

Om tiltalen for forbrytelse mot strl. §246 bemerkes: Etter det som foran er beskrevet om pakken, dens innhold og hilsenen på merkelappen, anser retten det hevet over enhver diskusjon at det foreligger en injurie. Etter rettens mening en injurie av meget grov karakter. Det er også på det rene at det er tiltalte som har hatt all befatning med utferdigelsen av pakken, pengene og merkelappen. Det som må avgjøres i denne sak er hvorvidt tiltaltes forsett også omfatter fremsettelsen av æreskrenkelsen. Tiltalte har ikke selv overlevert pakken. Dette ble gjort av hans sønn og etter tiltaltes utsagn, uten hans vitende. Det er

Side:723

likeledes på det rene at tiltalte må kjennes skyldig etter tiltalen dersom retten finner det godtgjort at sønnens overbringelse skjedde i forståelse med faren eller med hans samtykke. Tiltaltes sønn har ikke vært ført som vitne i retten, da han er bosatt i England og bevisopptak ikke er begjært. For politiet avga imidlertid B følgende vitneprov: «Det hersket enighet hjemme om at frk. C skulle belønnes med en rund sum penger. At jeg bragte belønningen til ovennevnte var rent tilfeldig.» Dette sitat er direkte avskrift av B s skriftlige erklæring for lensmannsfullmektig Johnsen. Vitnet Alf Larsen har forklart at da han ikke lenge etterat pakken var overlevert frk. C traff tiltalte, falt det følgende bemerkninger mellom dem: Larsen: «De skulle ikke sendt den pakken.» A: «Nei, det var nok en feil av meg.»

Vitnet Sander Jacobsen snakket med tiltalte ved ca. 18.30-tiden den 6. august 1955. Mens de sto og snakket kom tiltaltes sønn B forbi. Han sa noen ord til tiltalte. Tiltalte svarte også uten at vitnet bet seg merke i hva som ble sagt. Deretter forsvant B i retning av Alf Larsens hus. En kort stund etter kom sønnen tilbake og tiltalte bemerket: «Der har vi ham alt tilbake.» Vitnet la ikke merke til om B bar på noen pakke. Mens vitnet snakket med tiltalte og før sønnen kom første gang, hadde tiltalte spurt ham - vitnet - om det høyeste beløp som det var tillatt å sende i posten. Vitnet hadde svart at han trodde det var kr. 60 ved rek. forsendelse. Tiltalte hadde da smilt og sagt «du er visst ikke helt med på notene».

I tillegg til dette legger retten vekt på tiltaltes uttalelse om at han ikke gjorde i stand pakken for moro skyld. Og retten finner også at det ikke har liten bevisverdi når tiltalte etterat pakken ble overlevert, ikke gjorde noe for å avkrefte oppfatningen om at pakken kom fra ham. Her erindres at denne var gjort i stand av tiltalte og det skrevne utferdiget med tiltaltes håndskrift.

Når man tar de foran nevnte momenter i betraktning anser retten det godtgjort at pakken ble overlevert av B, i forståelse med og med tiltaltes samtykke. Han blir derfor å felle etter dette punkt i tiltalen. Retten vil bemerke at den etter det inntrykk den har fått av situasjonen, anser tiltaltes stilling til æreskrenkelsen ikke som en medvirkers stilling, men som gjerningsmann. - - -