Rt-1957-860

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-09-14
Publisert:	Rt-1957-860
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 103 B/1957
Parter:	Anton Lifjell m.fl. (høyesterettsadvokat Magne Schjødt) mot Staten v/Landbruksdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker).
Forfatter:	Bendiksby, Holmboe, Helgesen, Heiberg. Mindretall: Wold
Lovhenvisninger:	Reindriftsloven (1933) §1, Tvistemålsloven (1915) §54, Reindriftsloven (1933), Lov om reinbeite mellom Norge og Sverige (1919)

Dommer Bendiksby: I denne sak avsa Rana herredsrett - sorenskriveren med domsmenn den 23. mars 1953 dom med følgende domsslutning:

«Den norske Stat v/Landbruksdepartementet dømmes til å betale til Kristian Johnson Bleikvassli, Anton Lifjell, Svein Lifjell, Johan Lifjell, Ole Lifjell, Ole Nilsen, Nils Nilsen og Klara Reinfjell kr. 5000 med 4 prosent renter pr. år fra 24. juli 1951 til betaling skjer. Beløpet erlegges til saksøkerne in solidum, således at hver enkelt av dem kan gi befriende

Side:861

kvittering. Oppfyllingsfristen er 14 dager fra forkynning av dommen.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Begge parter påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 20. juni 1954 ble staten frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Anton Lifjell, Svend Lifjell, Johan Lifjell, Ole Lifjell, Ole Nilsen, Nils Nilsen og Klara Reinfjell har med bevilling til fri sakførsel påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at §1 i lov om reindriften av 12. mai 1933 ikke er til hinder for at det offentlige kunne gi svensk reinlapp Israel Jonsson tillatelse til å beite med sine rein her i landet utenom de beitetider som er fastsatt i konvensjonen mellom Norge og Sverige av 5. februar 1919. De ankende parter hevder at de har mistet rein ved sammenblanding med Israel Jonssons dyr, og at staten må være ansvarlig for det tap de derved er blitt påført, idet tapet er en adekvat følge av den ulovlige tillatelse.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Landbruksdepartementet kjennes uberettiget til å tillate svenske flyttlapper å la sin rein beite i Norge utover de i reinbeitekonvensjonen mellom Norge og Sverige, av 5. februar 1919 og lov av 18. juli 1919 fastsatte beitetider.

2. Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til å betale de ankende parter in solidum kr. 18 750 subsidiært erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til dette beløp - i begge tilfeller med lovlige renter fra 24. juli 1951.

3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsretten.

4. Det tilkjennes meg godtgjøring som beskikket advokat.»

Staten v/Landbruksdepartementet har nedlagt denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at de ankende parter tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Staten har for Høyesterett ikke opprettholdt den innsigelse at staten må frifinnes fordi saken feilaktig er anlagt mot Landbruksdepartementet istedenfor Justisdepartementet.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Rana herredsrett til avhøring av partene Anton Lifjell, Ole Nilsen og Johan Lifjell samt 10 vitner. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som ved lagmannsretten.

Jeg behandler først spørsmålet om det etter tvistemålslovens §54 er adgang til å få fastsettelsesdom som omhandlet i post 1 i de ankende parters påstand. Spørsmålet er reist under prosedyren for Høyesterett uten at det dog fra statens side er nedlagt noen påstand om avvisning. Jeg finner at det ikke er tilstrekkelig grunn til å avvise saken for dette punkts

Side:862

vedkommende. Bakgrunnen for og foranledningen til saken er, som det fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner, at reindriftsmyndighetene i årene 1946 til 1950 ga svensk flyttlapp, Israel Jonsson, tillatelse til vinterbeite i Dunderland reinbeitedistrikt, og jeg har oppfattet de ankende parters påstand på dette punkt slik, at den tar sikte på å få fastslått at de etter reindriftsloven har rett til å motsette seg at det blir gitt slik tillatelse. De ankende parter har sitt vinterbeite i Ildgruben distrikt som grenser umiddelbart mot Dunderland distrikt. Etter opplysningen i saken må jeg legge til grunn at det ikke er til å unngå at rein fra det ene distrikt streifer over i det andre og at det skjer sammenblanding av reinen. De ankende parter blir for så vidt direkte berørt av en tillatelse til vinterbeite i Dunderland distrikt. Israel Jonsson har, som nevnt, ikke hatt oppholdstillatelse siden 1950, og heller ingen annen svensk flyttsame har senere hatt tillatelse til vinterbeite i distriktet, men etter det standpunkt reindriftsmyndighetene har inntatt og fremdeles inntar, mener jeg at de ankende parter har en rettslig interesse i å få fastslått at Landbruksdepartementet i forhold til dem ikke er berettiget til å gi svenske flyttsamer tillatelse til vinterbeite i Dunderland distrikt.

Slik de ankende parters påstand på dette punkt er utformet for Høyesterett har den en videre slagvidde enn det etter prosedyren, slik jeg har oppfattet den, har vært de ankende parters mening. Som jeg senere kommer tilbake til, mener jeg at de ankende parter må gis medhold på dette punkt, dog slik at konklusjonen begrenses i samsvar med det jeg har sagt.

Jeg går så over til å behandle realitetsspørsmålet i saken.

På samme måte som herredsretten mener jeg at det etter ordlyden er naturlig å forstå reindriftslovens §1 slik at reindriften er forbeholdt flyttsamer som er norske statsborgere. Jeg er også enig med herredsretten i at denne oppfatning har avgjørende støtte i lovens forarbeider. Jeg vil her tilføye: Det fremgår av de bemerkninger i riksadvokat Kjerschows utkast til loven, som er sitert utførlig i lagmannsrettens dom, at Kjerschow av hensyn til samer som gjennom lengre tid hadde oppholdt seg her i landet og drevet reindrift her og «som ansees som norske undersåtter», men som ikke hadde brakt sitt statsborgerskap i orden, var inne på tanken om å la kravet til statsborgerskap falle og bare kreve at vedkommende skulle være «bosittende» eller «hjemmehørende» her i landet. Han ble imidlertid stående ved å opprettholde kravet om norsk statsborgerrett, og hans begrunnelse for dette var at han fra lokal sakkyndig hold i Finnmark bestemt var frarådet å sløyfe dette vilkår, «da man i dette ser et påkrevet vern mot overflytting til fylket av lapper fra Finnland, en overflytting som ville øke den allerede nu for store renmengde i Finnmark fylke og dermed ytterligere vanskeliggjøre beiteforholdene der», Det

Side:863

som her er nevnt, viser at Kjerschow mente å oppstille kravet til statsborgerskap som et generelt og ufravikelig vilkår for å drive reindrift i reinbeitedistrikt. Han gjorde - og det legger jeg vekt på - ikke noe unntak for de samers vedkommende som gjennom lang tid hadde oppholdt seg her i landet og drevet reindrift her. Hans uttalelse om at han «går ut fra» at bestemmelsen overfor disse samer «vil bli anvendt med skjønnsomhet», kan bare oppfattes som en henstilling til administrasjonen om å håndheve bestemmelsen på en lempelig måte. Denne uttalelse har heller ingen adresse til et tilfelle som det foreliggende, idet Israel Jonsson ikke hadde noen slik tilknytning til landet som de samer Kjerschow tok sikte på med den nevnte uttalelse. Jeg nevner til slutt i denne forbindelse at Kjerschows begrunnelse viser at det var hensynet til beitemulighetene for de norske samer som var den umiddelbare foranledning til at kravet til statsborgerskap ble opprettholdt.

Kjerschows utkast undergikk ingen forandringer av betydning under den videre behandling, og jeg kan ikke se at det i proposisjonen (Ot. prp. nr. 28-1932) eller i Innst. O. VI-1933 finnes noe som taler mot den forståelse jeg mener er den rette. Jeg kan således ikke finne at det kan utledes noe av betydning for spørsmålet av den uttalelse i proposisjonen som lagmannsretten har gjengitt.

I tilslutning til det jeg har sagt om lovens §1, nevner jeg at det i lovens §84, som står i kapitelet om «Reindrift, som ikke inngår under første del» er bestemt at «Reindrift i reinbeitedistrikt utenfor Finnmark fylke er forbudt andre enn flyttlapper (§1) og lapper, som har sådan tillatelse som nevnt i §99». Når det her i forbindelse med betegnelsen flyttlapper er vist til §1, må dette naturlig forståes slik at det siktes til flyttlapper som etter §1 har rett til å drive rein drift, altså flyttlapper som har norsk statsborgerrett og som oppholder seg her i riket. Den forståelse som er hevdet fra statens side - at henvisningen til §1 bare gjelder definisjonen i denne paragrafs annet ledd - ville etter min oppfatning ikke gi god sammenheng. Tatt på ordet ville forbudet da ikke gjelde flyttsamer i det hele tatt - det være seg svenske eller norske og uansett om deres opphold her i landet er lovlig eller ikke. Dette har åpenbart ikke vært meningen.

Statens standpunkt er at det vel er så at statsborgerskap er et vilkår for rett til å drive reindrift, men det hevdes at reindriftsmyndighetene har adgang til å gi flyttsame som ikke er norsk statsborger, men som ellers fyller vilkårene, tillatelse til å drive reindrift når dette finnes å være forsvarlig og ønskelig. Jeg kan ikke se at denne oppfatning har noe holdepunkt i loven. Som før sagt mener jeg loven må forståes slik at norsk statsborgerrett er et ufravikelig vilkår for å drive rein drift i reinbeitedistrikt. Og dersom det hadde vært meningen å gi en dispensasjonsadgang, må man gå ut fra at det hadde vært

Side:864

uttrykkelig nevnt i loven med angivelse av de nærmere vilkår for å gi tillatelse. Jeg peker i denne forbindelse på at man i lovens §99 har en bestemmelse som gir Kongen adgang til under visse vilkår å gi same som ikke er flyttsame i lovens forstand, tillatelse til å drive reindrift i reinbeitedistrikt. Også i dette tilfelle er det uttrykkelig oppstillet som et vilkår at vedkommende same er norsk statsborger.

Etter min oppfatning ville en adgang for reindriftsmyndighetene til å gi flyttsame, som er svensk statsborger, tillatelse til å drive reindrift her i landet utenom den tid som er bestemt i konvensjonsloven heller ikke harmonere med konvensjonen og konvensjonsloven. Konvensjonsloven regulerer svensksamenes forhold her i landet, mens reindriftsloven regulerer de norske samers rettigheter. En svensksame som får tillatelse som her omhandlet, ville imidlertid, så vidt jeg skjønner, komme i en slags mellomstilling. Jeg nevner således at Israel Jonsson, etter det som er opplyst, i sommermånedene beitet med sine rein i konvensjonsdistriktet Kjerringfjellet i de år han hadde tillatelse til vinterbeite her. Men etter konvensjonslovens §14 har norske samer ikke rett til å drive reindrift i konvensjonsdistriktene i sommermånedene.

Jeg kommer etter dette til det resultat at staten forhold til de ankende parter må kjennes uberettiget til å gi svenske flyttsamer tillatelse til beite i Dunderland reinbeitedistrikt utenom de tider som er bestemt i reinbeitekonvensjonen.

Etter mitt syn på saken berodde således den tillatelse som Israel Jonsson fikk til vinterbeiting i Dunderland distrikt på en uriktig tolkning av loven fra administrasjonens side. Staten må da, slik forholdene her ligger an, være forpliktet til å erstatte de ankende parter det tap som de kan påvise å ha lidt, og som er en påregnelig følge av at den ulovlige tillatelse ble gitt. Jeg legger her en viss vekt på at en tillatelse som den det i dette tilfelle gjelder, ikke naturlig kan sees som et ledd i den ordinære regulerende og kontrollerende myndighet som loven har tillagt reindriftsmyndighetene. Det kan, mener jeg, ikke utelukke erstatningsplikt for staten at tillatelsen ikke medførte noe direkte inngrep i de ankende parters beiterettigheter og at reindriftsmyndighetene kunne ha plasert en norsk flyttsame i Dunderland distrikt.

Jeg stemmer etter dette for det erstatningsbeløp som herredsretten har fastsatt.

De ankende parter har nedlagt påstand om saksomkostninger for herredsretten. De har så vel for lagmannsretten som for Høyesterett hatt fri sakførsel, og påstand om saksomkostninger for disse retter er ikke nedlagt. Jeg finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Holmboe: Jeg har funnet det tvilsomt om man her bør anta at de ankende parter har adgang til å kreve

Side:865

fastsettelsesdom av det innhold som førstvoterende stemmer for, men jeg er blitt stående ved ikke å oppta noen dissens.

Jeg er enig med førstvoterende i at reinbeiteloven ikke hjemler administrasjonen adgang til å tillate en svensk flyttsame å ta vinterbeite i Norge, selv om han har fått oppholdstillatelse her. Jeg mener imidlertid at den feil som myndighetene, på grunn av sin avvikende lovfortolkning har begått, ikke under de foreliggende forhold kan medføre erstatningsplikt for staten. Saksforholdet ligger etter min mening annerledes an enn i de saker hvor Høyesterett har ilagt staten erstatningsansvar, og jeg kan derfor ikke finne noen støtte i eldre dommer.

Det som er foregått er at lappefogden i Nordland har tillatt den svenske same Israel Jonsson, som hadde fått oppholdstillatelse i Norge, å ta vinterbeite i Dunderland reinbeitedistrikt. Grunnen til at Jonsson fikk denne tillatelse var at distriktet var ubesatt og ingen norsk reineier ville ta beite der. Om den lovforståelse som lappefogden har bygget på, har han uttalt: «Min oppfatning av bestemmelsen i reindriftslovens §1 er at en svensk flyttsame ikke kan flytte inn på norsk område til et reinbeitedistrikt og begynne reindrift der, uten å ha ordnet og legalisert sitt opphold på foreskreven måte ved lovlig oppholds- og i tilfelle arbeidstillatelse. Han kan etter vår lov om dette bli norsk statsborger samtidig med innflyttingen, men må til dette kanskje få sitt opphold lovlig registrert ved oppholdstillatelse, etter vanlige regler for dette. Reindriftslovens krav om norsk statsborgerskap må derfor antas å være imøtekommet ved at oppholdstillatelsen er ordnet.» Han er her i full overensstemmelse med Landbruksdepartementet, som i skriv av 26. juli 1950 har uttalt: «Det har fra reindriftsmyndighetenes side alltid vært forutsetningen at svenske reineiere som har fått oppholdstillatelse i Norge, skal ha adgang til å opholde seg i landet med sin reinflokk og drive reindrift i samsvar med de bestemmelser som gjelder for reindrift i Norge. Dette er et forhold som intet har å gjøre med den norsk-svenske reinbeitekonvensjon av 1919. Når en svensk reineier som har fått oppholdstillatelse i Norge driver reindrift her, er dette et lovlig forhold og kommer ikke inn under reinbeitekonvensjonens bestemmelser om ulovlig beite. I de tilfelle det er anbefalt gitt oppholdstillatelse for svenske reineiere, har man alltid påsett at dette ikke kolliderer med norske reindriftsinteresser.»

Denne lovforståelse er jeg som sagt ikke enig i, og etter rådslagningen går jeg ut fra at Høyesteretts flertall deler min oppfatning, i motsetning til lagmannsretten. Men jeg kan ikke anta at den omstendighet at en i og for seg forsvarlig - og rasjonell - lovfortolkning, som administrasjonen har bygget sin praksis på, blir underkjent av domstolene, uten videre skal medføre erstatningsansvar for enhver skadelig følge av denne tidligere praksis. Det må, mener jeg, være plass for

Side:866

en nærmere prøvelse av forvaltningshandlingens og av skadens art. Og jeg legger da vekt på at anvisningen ikke er skjedd til fortrengsel for norske flyttsamer og at det heller ikke er foretatt noe direkte inngrep i de ankende parters rettssfære - noe krav på at nabodistriktet skulle holdes ledig, hadde de åpenbart ikke. Det dreier seg her om en regulær forvaltningsakt, siktende til å utnytte et ellers ikke nyttbart reindistrikt. Jeg ville finne det urimelig, og kan derfor i mangel av sikre rettsregler ikke anta, at den - neppe særlig betydelige - økning av bryderi og risiko for tap ved sammenblanding av flokker, som er en av ledet følge av at det er en svensk og ikke en norsk same som har fått seg Dunderland distrikt anvist, kan gi de ankende parter noe grunnlag for erstatning. Selv om det er ett av reinbeitelovens formål generelt sett å sikre de norske flyttsamer muligheter for å utøve sitt yrke, kan det ikke antas at den tar sikte på å beskytte den enkelte same mot ulemper av den karakter som det her er tale om. Jeg finner etter dette at de ankende parter må gis medhold i fastsettelsessøksmålet på den måte som førstvoterende har angitt, men at staten må frifinnes for erstatningskravet.

Etter mitt resultat stemmer jeg for at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten v/Landbruksdepartementet kjennes i forhold til de ankende parter - de norske flyttsamer Anton Lifjell m. fl. uberettiget til å tillate svenske flyttsamer adgang til reindrift i Dunderland reinbeitedistrikt utover de i reinbeitekonvensjonen mellom Norge og Sverige av 5. februar 1919 og loven av 18. juli 1919 fastsatte beitetider.

For øvrig frifinnes Staten v/Landbruksdepartementet.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende dommer Bendiksby.

Dommer Heiberg: Jeg er enig med annenvoterende dommer Holmboe.

Dommer Wold: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige henvise til lagmannsrettens begrunnelse.

Jeg legger særlig vekt på at reindriftsloven av 1933 som nevnt av lagmannsretten etter uttrykkelig uttalelse i motivene ikke tilsiktet å innføre noen «ny eller utvidet rettighet for flyttlappene» men kun «å gi den etter omstendighetene mest korrekte betegnelse for det faktisk eksisterende forhold». Etter sine ord sier heller ikke reindriftslovens §1 noe annet eller mer enn at en flyttlapp som er norsk statsborger og som oppholder seg her i riket skal ha rett til å drive reindrift. Men denne rett er ikke etter loven noen enerett for de

Side:867

flyttsamer som er norske statsborgere. Det beste bevis for at noen slik ene rett eller eksklusiv rett til reinbeiting ikke består er konvensjonen av 5. februar 1919 mellom Norge og Sverige angående flyttlappenes adgang til reinbeiting, hvorved svenske flyttlapper er gitt utstrakt rett til reinbeiting i Norge. Det er etter min mening klart at det må være adgang til når som helst å endre denne konvensjon og både å innskrenke og utvide de svenske flyttlappers rett til å drive reinbeiting i Norge således også å innrømme dem rett til vinterbeite. På den annen side sier det seg selv at hverken konvensjon eller lov kan gjøre inngrep i flyttsamenes gamle rettigheter slik som disse gjennom alders tid har vært utøvet. Det siste spørsmål behøver jeg i denne sak ikke å gå nærmere inn på.

Men selv om man må legge til grunn at retten til å drive reindrift i Norge ikke er noen eksklusiv rett for norske statsborgere, kan naturligvis reindriftsloven være slik å forstå at den forbyr reindriftsmyndighetene å tillate andre enn norske statsborgere å utøve reindrift som erverv. Det kan med andre ord hevdes at konvensjonsloven av 1919 og reindriftsloven av 1933 etablerer et absolutt forbud mot svenske statsborgeres reindrift utenom hva konvensjonen tillater. Det er dette spørsmål som etter min mening kan være tvilsomt. De beste grunner taler imidlertid for at loven ikke er slik å forstå. For det første er det som nevnt av lagmannsretten og førstvoterende forutsatt av riksadvokat Kjerschow i hans motiver til reindriftsloven at reindriftsmyndighetene har adgang til å tillate at flyttsamer som «er født i Sverige og derfra er innvandret til landet» driver reindrift i Norge selv om de ikke er norske statsborgere. Denne adgang kunne imidlertid reindriftsmyndighetene ikke ha dersom det var meningen å innføre et absolutt forbud mot reindrift av alle som ikke er norske statsborgere. Men dernest har et sådant forbud formodningen mot seg når man ser hen til den ledende og bestemmende stilling for hele reindriftsnæringen, som reindriftsmyndighetene etter loven er tillagt. En svensk flyttsames adgang til reindrift i Norge vil etter loven være helt avhengig av reindriftsmyndighetene. Det kan da vanskelig antas at myndighetene skulle være avskåret fra i det enkelte tilfelle, hvor det må ansees formålstjenlig og forsvarlig og i næringens interesse, - å gi en svensk flyttsame som har fått oppholdstillatelse adgang til å drive sitt erverv som flyttsame her i landet. Skulle denne adgang være stengt, måtte etter hele lovens oppbygning et klart forbud være inntatt i loven. At det av hensyn til en rasjonell utnyttelse av de muligheter for reindrift som er til stede i vårt land kan være både praktisk og ønskelig at reindriftsmyndighetene har en slik adgang fremgår klart av de opplysninger som foreligger i saken. Det er opplyst at reindriftsmyndighetene i Nordland fylke utenom den tillatelse som er gitt i denne sak, har tillatt 5-6 svenske

Side:868

flyttsamefamilier med 7-8000 rein å drive reindrift i tomme reindriftsdistrikter i fylket og at dette nasjonaløkonomisk har vært til fordel for landet. I den foreliggende sak gjelder det også et reintomt beitedistrikt, hvor det ikke har vært mulig å formå norske flyttlapper til å drifte med sine rein og hvor reindriftsmyndighetene anser det som en fordel for reindriftsnæringen i vårt land at Israel Jonsson som er en driftig reinlapp kan ta opp reindrift, Jeg nevner at hensikten med Israel Jonssons oppholdstillatelse var at han ønsket å bli norsk statsborger. En slik adgang til å skifte statsborgerforhold for svenske og norske lapper var det etter felleslappeloven av 1883 en lett adgang til. Som påpekt av lagmannsretten kan det ikke ha vært reindriftslovens hensikt å stenge for denne adgang. Men dette ville faktisk bli tilfelle dersom de ikke kan få adgang til å fortsette reindriften som erverv i den tid de har oppholdstillatelse her.

Det har videre i saken vært påstått at det fremgår av konvensjonsloven av 1919 bl.a. av dens §13 og av reindriftslovens §84 §99, at det er forbudt for svenske statsborgere å drive reindrift her i landet. Imidlertid gjelder loven av 1919 bare de svenske flyttlappers rettigheter i henhold til konvensjonen. Denne lov kan derfor etter min mening ikke tillegges betydning utenfor konvensjonens område. Reindriftslovens §84 og §99 tar sikte på forholdet mellom flyttsamene og de fastboende. Jeg henviser herom til riksadvokat Kjerschows motiver til reindriftsloven (side 175) hvor han gjør oppmerksom på at reindriftslovens 2. del angår de «Fastboendes rendrift». Forbudet i §84 og dispensasjonsadgangen i §99 tar derfor sikte på de fastboendes forhold til flyttsamene. Disse bestemmelser har derfor et helt annet forhold for øye og uttaler overhodet intet om at det er forbudt for flyttsamer som ikke er norske borgere å drive reindrift i Norge.

Jeg kan således ikke finne at det i lovgivningen er forbudt å gi svensk flyttsame Israel Jonsson, som hadde oppholdstillatelse, adgang til å drive reindrift i Dunderland reindriftsdistrikt.

Jeg gjør uttrykkelig oppmerksom på at det som nevnt dreiet seg om et reintomt distrikt og at Israel Jonssons reinbeiting ikke var noe inngrep i de ankende parters rettigheter. Det er på det rene at de intet hadde kunnet innvende om reindriftsmyndighetene hadde vist norske flyttlapper til Dunderland reinbeitedistrikt. Det er heller intet opplyst om at Israel Jonssons reindrift har vært til gene for norske fastboendes rettigheter.

Jeg kommer således til det resultat at reindriftsmyndighetene hadde hjemmel i reindriftslovens §4 for å gi Israel Jonsson - som hadde oppholdstillatelse i Norge og dermed sto i en annen stilling enn de flyttsamer som driver reindrift i Norge i henhold til reinbeitekonvensjonen - adgang til reindrift i Dunderland reinbeitedistrikt.

Side:869

Etter dette stemmer jeg for at Staten ved Landbruksdepartementet frifinnes.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Albert Mørkved med domsmenn Arne Berntsen og Per J. Almli):

Flyttlapper i Norge og Sverige har fra gammel tid hatt deres reindrift på begge sider av grensen mellom de to riker. Den første traktatmessige ordning herav var den såkalte Første Kodicil til grensetraktaten mellom Norge og Sverige av 21. september-2. oktober 1751, ratifisert 7.-18. okober 1751, den såkalte Lappekodicil. Det ble gitt lov i emnet av 2. juni 1883. Under unionsoppløsningen i 1905 var spørsmålet diskutert. Etter forhandlinger ble det den 5. februar 1919 avsluttet en konvensjon mellom Norge og Sverige, og det ble den 18. juli 1919 gitt en lov om «Flyttlappenes adgang til reinbeiting i henhold til konvensjon mellom Norge og Sverige av 5. februar 1919.» Konvensjonen skulle gjelde til utgangen av 1952 med automatisk forlengelse for hver etterfølgende ti-års periode dersom den ikke ble oppsagt med tre års varsel. Konvensjonen av 1919 hadde vist seg å regulere den svenske reinbeiting i Norge på en så heldig måte, at de to lands fagmyndigheter ikke fant det nødvendig å si opp konvensjonen pr. 31. desember 1952. Derimot ble det etter forhandlinger innført en del endringer i traktaten og i tilslutning hertil ble det gitt lov av 14. juli 1950 nr. 6.

Konvensjonens første avdeling omhandler svenske lappers adgang til reinbeiting i Norge. Den har et avsnitt II med bestemmelse for Nordland fylke. I dette avsnitt er reinbeitedistriktene i fylket fastsatt, med beskrivelse av deres grenser og med angivelse av høyeste reinantall. Dette gjelder også det distrikt som har interesse i saken, nemlig Kaldvatn, hvor det høyeste reinantall er angitt til 1500. I konvensjonens §24 er det bestemt at i Kaldvatnet reinbeitedistrikt kan alene lapper fra Sorsele sogn i Sverige flytte inn med rein, jfr. også lovens §15. Beitingstiden var for disse områder i lovens §16, 2, bestemt til tidsrommet 1. juli til 31. august, jfr. konvensjonens §25 annet ledd. Ved endringskonvensjonen av 1949 og tilleggsloven av 1950 ble beitetiden forlenget med 14 dager, slik at den nå er fra 1. juli til 15. september.

Den 12. mai 1933 er det gitt lov om reindriften. Denne har i §2 bestemmelser om inndeling i reinbeitedistrikter. Slik inndeling forelå allerede tidligere idet det den 3. september 1898 var gitt kgl. resolusjon med fastsettelse av reinbeitedistriktene i Nordland fylke. Og denne inndeling ble stående ved makt etter loven av 1933. Distriktsnr. 21 er således «Røsså distrikt», nr. 27 er «Ildgruben distrikt» og nr. 28 er «Dunderland distrikt». Det er disse distrikter som har interesse for nærværende sak.

Som det vil fremgå av det anførte er distriktsinndelingen i konvensjonen og loven av 1919 en annen enn etter loven av 1933. Av betydning for saken er det at Kaldvatn distrikt som er omhandlet i konvensjonen, dels ligger i Dunderland distrikt, dels i Ildgruben distrikt.

Den svenske flyttsame Israel Jonsson fra Sorsele sogn har beitet

Side:870

med sine rein på norsk side om sommeren i den lovlige tid, 1. juli til 31. august (15. september). Hans beiting har foregått i Kjerringfjellet konvensjonsdistrikt - i Kaldvatn konvensjonsdistrikt har andre svenske flyttsamer sitt sommerbeite. Men fra 1946 har han hatt oppholdstillatelse i Norge i henhold til fremmedloven av 22. april 1927 §6. På grunnlag av denne har han beitet sin rein på norsk område også om vinteren. I medhold av lov av 12. mai 1933 §12 er han av lappeoppsynet henvist til Dunderland distrikt (herunder går som nevnt også en del av konvensjonsdistriktet Kaldvatnet.)

Saksøkerne er alle reinsamer og de driver i fellesskap. De er mer eller mindre beslektet. Anton Lifjell og Johan Lifjell er således brødre og er sønner av Kristian Johnsen Bleikvassli. Nils Nilsen er sønn av Ole Nilsen. Sommerbeite har de ved Grundvatn, et område innen Ildgruben distrikt. Vinterbeite har de i Ildgruben distrikt og som nevnt hører en del av konvensjonsdistriktet Kaldvatn til dette reindriftsdistrikt. - - -

Spørsmålet om innholdet av Israel Jonssons oppholdstillatelse er sakens hovedspørsmål, og retten finner det formålstjenlig å behandle og avgjøre dette først:

Israel Jonsson har som vitne forklart at når han søkte oppholdstillatelse med vinterbeite i Norge var det fordi han håpet derved å kunne skaffe seg et bedre utkomme. Han har gode skussmål som en dyktig mann på sitt område, og han angir å være eier av ca. 1000 rein. Han ville gjerne bli norsk statsborger, men lov av 8. august 1924 §5 nr. 2 satte som betingelse at han hadde bodd i Norge i 5 år, og ved lov av 8. desember 1950 nr. 3 §6 er fristen forlenget til 7 år. Blant annet med norsk statsborgerskap for øye søkte han allerede i 1938 om oppholdstillatelse, men denne søknad kom ikke til avgjørelse, formentlig på grunn av krigen. Han søkte så igjen den 14. oktober 1945 og søknaden ble innvilget for 1946. Det er opplyst at den ble meddelt i mai 1946. Senere har han alle år hatt slik oppholdstillatelse til og med 1952. I en uttalelse fra politimesteren i Helgeland er anført at «oppholdstillatelsen er gitt som for andre utenlandske statsborgere og gir ham ingen særskilte rettigheter.» Det er imidlertid på det rene at det har vært de offentlige myndigheters mening at oppholdstillatelsen ga ham adgang til reinbeite idet han driver dette som selvstendig virksomhet. Fra saksøktes side er det anført at en reinsame og hans rein er ett begrep. Retten er enig heri og tilføyer at det ville kunne ta seg ut som en dårlig spøk om norske myndigheter ga en svensk reinsame oppholdstillatelse i Norge men samtidig nektet ham å beite sine rein på norsk territorium.

Som begrunnelse for at det er adgang til å gi oppholdstillatelse av slikt omfang har sentralpasskontoret i påtegning av 26. juni 1950 anført:

«I relasjon til fremmedloven er det intet til hinder for at en svensk reinsame som er gitt oppholdstillatelse i Norge tar med seg sine rein, og driver reindrift i beitedistrikt han vises til av lappefogden, eventuelt med Landbruksdepartementets godkjennelse. Generelt gjelder det at utenlandske statsborgere som har oppholdstillatelse i riket kan drive selvstendig ervervsvirksomhet her uten særlig tillatelse med mindre

Side:871

dette strider mot norske lover eller bestemmelser. Hvis vedkommende utlendings virksomhet er til skade for norske næringsdrivende eller andre hensyn taler for det, kan sentralpasskontoret eller politiet nekte, eventuelt inndra oppholdstillatelse selv om det dreier seg om en virksomhet som ikke er regulert ved særlige bestemmelser.»

Og Landbruksdepartementet har i en skrivelse av 26. juli 1950 uttalt:

«Det har fra reindriftsmyndighetenes side alltid vært forutsetningen at svenske reineiere som har fått oppholdtillatelse i Norge skal ha adgang til å oppholde seg i landet med sin reinflokk og drive reindrift i samsvar med de bestemmelser som gjelder for reindrift i Norge. Dette er et forhold som intet har å gjøre med den norsk-svenske reinbeitekonvensjon av 1919. Når en svensk reineier som har fått oppholdstillatelse i Norge driver reindrift her, er dette et lovlig forhold og kommer ikke inn under reinbeitekonvensjonens bestemmelser om ulovlig beite.

I de tilfelle det er anbefalt gitt oppholdstillatelse for svenske reineiere har man alltid påsett at dette ikke kolliderer med norske reindriftsinteresser. Når det fra Røssågasamenes side er klaget over at deres rein er blitt blandet sammen med den innflyttede svenskrein må dette betraktes som et hendelig uhell, som lett vil kunne inntreffe i reindriften. En slik sammenblanding av rein kan selvsagt ikke gi noe erstatningsgrunnlag overfor staten. Man vil i denne forbindelse gjøre oppmerksom på at reindriftsmyndighetene har adgang til å regulere reindriften ved å fastsette beitegrenser og -tiden og også henvise flyttsame til annet distrikt når det finnes hensiktsmessig, jfr. reindriftsloven av 12. mai 1933 §4 og §12.»

Det er videre anført at når myndighetene har innvilget Israel Jonsson oppholdstillatelse i slikt omfang er det under hensyntagen til at de forhåndenværende beitemuligheter for rein ikke blir utnyttet av de norske samer. Det er derfor til fordel for Norge - og i hvert fall ikke til skade for nordmenn - at svenske reinsamer driver i Norge på grunnlag av oppholdstillatelse.

Overfor dette har saksøkerne anført at loven av 12. mai 1933 §1 uttrykkelig sier at rett til reindrift har norske statsborgere. Det er en rett som er forbeholdt norske statsborgere. Og offentlige myndigheter i Norge har ingen adgang til å dispensere fra denne forskrift da det i loven ikke inneholdes noen hjemmel for slik dispensasjon. De norske myndigheters utferdigelse av oppholdstillatelse for Israel Jonsson med det innhold at han kan beite sine rein på norsk territorium er et forgjeves forsøk på å omgå reindriftslovens §1. Og hva angår de norske myndigheters henvisning til at beitemulighetene ikke er utnyttet, bestrider saksøkerne for det første at dette er så. Vel kan det være tilstrekkelig eller mer enn tilstrekkelig med sommerbeite. Men vinterbeitet er for lite. Og for det annet: Selv om det forholdt seg så, er dette ingen begrunnelse for å gå utenfor loven. Betraktningene kunne derimot tjene som motivering av forandring i loven i fall man fant at loven ikke var tidsmessig.

Retten bemerker at lov av 12. mai 1933 §1 må forståes slik at reindriften er forbeholdt norske statsborgere. Lovens ord synes for så vidt avgjørende. Men det kan tilføyes at den samme oppfatning

Side:872

synes hevdet i Dons: Norsk statsborgerrett, side 58. Og videre kan det nevnes at vilkåret norsk statsborgerrett er satt inn i loven med fullt overlegg. - - -

Spørsmålet blir deretter om norske myndigheter gjennom å tildele en utlending oppholdstillatelse kan gi ham rett til reindrift i Norge. Retten kan ikke anta det. Det kan vel være - som av Sentralpasskontoret anført - at den som får oppholdstillatelse kan drive selvstendig virksomhet i Norge. Men dette kan bare gjelde i de tilfelle da det ikke for angjeldende næringsvirksomhet ved spesiell og uttrykkelig lovbestemmelse er fastsatt at den er forbeholdt norske statsborgere. Fra saksøktes side er det videre anført at Israel Jonsson må rette seg etter de bestemmelser som finnes i reindriftsloven av 1933. Dette er imidlertid helt selvsagt: En utlending med oppholdstillatelse kan ikke drive sin næringsvirksomhet helt fritt og etter eget godtykke - han må minst være underkastet de samme restriksjoner som norske statsborgere som driver næringen, er undergitt. Og hertil kommer: Er det først, som av saksøkte hevdet, helt klart at Israel Jonsson er undergitt reindriftslovens øvrige bestemmelser, vil det være noe nær uforklarlig at samme lovs §1 ikke skulle gjelde.

Det er på det rene at samtlige saksøkere er norske statsborgere, og det er på det rene at Israel Jonsson ikke er norsk statsborger. I sakens hovedspørsmål vil etter det anførte saksøkernes oppfatning bli å gi medhold. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Harald Loe og sorenskriverne Hj. Neiden og Kr. Helme):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

For lagmannsrett har den ankende part som en ny innsigelse av prosessuell art gjort gjeldende at staten må frifinnes på grunn av «manglende passiv søksmålslegitimasjon» fordi saken feilaktig er anlagt mot Landbruksdepartementet, ikke mot Justisdepartementet. Lagmannsretten er tilbøyelig til å være enig med ankemotpartene at det synes lite rimelig å fremsette og opprettholde en slik innsigelse for lagmannsrett, etterat Landbruksdepartementet for herredsretten uten videre har innlatt seg på sakens realitet i hele dens bredde. Man finner imidlertid ikke tilstrekkelig grunn til å gå nærmere inn på ankemotpartenes påstand om at innsigelsen av den grunn må avskjæres etter analogi fra tvistemålslovens §91. Lagmannsretten finner nemlig at Landbruksdepartementet for så vidt må ansees som rett saksøkt. Det er riktignok så at den oppholdstillatelse Israel Jonsson er gitt, er meddelt ham av politimesteren i Helgeland med hjemmel i medhold av fremmedloven av 22. april 1927 §6, etterat saken har vært forelagt Sentralpasskontoret. Både politimesteren og Sentralpasskontoret hører under Justisdepartementet. Det er imidlertid ikke mot selve oppholdstillatelsens gyldighet eller innhold søksmålet er rettet, men mot at reindriftsmyndighetene - Landbruksdepartementet og lappefogd - har tilstått vedkommende som er gitt oppholdstillatelse en reinbeiteadgang som etter reindriftslovens §1 er forbeholdt norske statsborgere. Det er denne omstendighet - herunder at lappefogden i Nordland i

Side:873

forståelse med sin overordnede, Landbruksdepartementets reinbeitekontor, har anvist Israel Jonsson vinterbeite i Dunderland distrikt - som har foranlediget søksmålet.

Hva fortolkningen av bestemmelsen i reindriftslovens §1 angår er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn herredsretten. Denne lovs §1 første ledd lyder slik:

«Flyttlapp (fjellsame, fjellfinn) som er norsk statsborger og som oppholder seg her i riket, skal under iakttagelse av de regler herom som til enhver tid er gjeldende ha rett til å drive reindrift således som nedenfor i denne lovs første del anført.»

Bestemmelsen er overensstemmende med det utkast som riksadvokat Kjerschow hadde utarbeidet til ny lov om reindriften til avløsning av den tidligere lov angående lappene i Norge og Sverige av 2. juni 1883, hvis §1 ga uttrykk for at en lapp som ville drive reindrift måtte være enten norsk eller svensk undersått. Av utkastets motiver til §1, er det av interesse å sitere følgende avsnitt:

«Utkastets §1 krever ennvidere, at den, der vil drive rendrift her i riket i henhold til 1. del, må være norsk statsborger og derhos bosittende her i riket. Man kan gå ut fra som givet, at ikke ganske få av de lapper, som driver rendrift i vort land og som ansees som norske undersåtter, ikke har norsk statsborgerrett (loven av 21. april 1888 §1, §2, §3 og §4 jfr. §7 siste ledd). Mange for ikke å si de fleste eldre renlapper i fylkene sønnenfor Finnmark fylke er født i Sverige og derfra innflyttet her til landet, og de fleste av dem har intet foretatt for her å erholde statsborgerrettsbevilgning. Hertil har formentlig i nogen monn bidraget den feilaktige tolkning, som §2 i loven angående lappene av 2. juni 1883 har været gjenstand for og som er påvist i Utk. 1904 283-287. Da disse lapper imidlertid gjennom mange år har oppholdt seg her i landet og skattet til norsk kommune, og da de selv har ansett seg og tillike av myndighetene og andre er blitt betraktet som norske statsborgere, vilde det være uriktig for fremtiden å nekte dem og deres efterkommere adgang til her i landet å fortsette sin næring, rendriften. Jeg har derfor hatt under overveielse å la kravet til norsk statsborgerrett falle og alene fordre, at vedkommende må være «bosittende» eller «hjemmehørende» her i riket, for å kunne drive rendrift, idet man ikke kan gjøre regning på, at sådanne lapper senere vil gjøre skridt til å skaffe seg norsk statsborgerrett. Imidlertid har man fra lokalsakkyndig hold i Finnmark fylke bestemt frarådet å sløife nevnte vilkår, da man i dette ser et påkrevet vern mot overflyttning til fylket av lapper fra Finland, en overflyttning som vilde øke den allerede nu for store renmengde i Finnmark fylke og dermed yderligere vanskeliggjøre beiteforholdene der.

I Utk. 1910 §1 kreves også, at «fjellfinnene» skal være «norske undersåtter og bosatte i Finnmarken» for at de skal kunne drive rendrift der. I motivene uttales herom alene følgende: «At fjellfinnene bør være norske undersåtter og bosatte i Finnmarken innen det reinbeitedistrikt, hvis beiter de utnytter, er en selvfølge». Jfr. statsborgerrettslovens §7 siste ledd.

Jeg har derfor funnet å burde bibeholde kravet om norsk statsborgerertt, idet jeg dog går ut fra, at bestemmelsen herom iallfall

Side:874

likeoverfor de eldre lapper, som er i ovennevnte situasjon, vil bli anvendt med skjønnsomhet.»

Etter lagmannsrettens oppfatning synes det vanskelig å kunne forene forutsetningen i utkastet om at kravet til norsk statsborgerrett ville bli anvendt med skjønnsomhet, med den forståelse at loven skulle gi en slik enerett for flyttlapper med norsk statsborgerrett at det offentlige skulle være avskåret fra å tilstå også svenske flyttlapper slik tillatelse. Bestemmelsen kan rent sproglig også tolkes slik at flyttlapper som er norske borgere skal ha rett til å begynne slik reindrift om de måtte ønske det, uten at man antitetisk kan utlede at vedkommende departement skal være avskåret fra å tilstå andre en tilsvarende adgang. Uttrykket «rett» er ikke nærmere kommentert i Kjerschows utkast, men i Ot. prp. nr. 28/1932 som legges til grunn for loven heter det i bemerkningene til §1 herom:

«Ny er også bestemmelsen om at flyttlapp (fjellfinn) på visse nærmere vilkår har rett til å drive rendrift. Ingen av disse bestemmelser står dog i strid med den praksis som har vært utøvet. Benyttelsen av ordet rett (til rendrift) medfører efter departementets opfatning ingen ny eller utvidet rettighet for flyttlappene, det antas kun å gi den efter omstendighetene mest korrekte betegnelse for det faktiske eksisterende forhold.»

Selv om dette kan lyde noe uklart, støtter det etter lagmannsrettens oppfatning den forståelse av §1 at det ikke har vært meningen å gi flyttlapper med norsk statsborgerrett noen eksklusiv rett, men å verne om denne nomadiserende befolkningsgruppes tradisjonelle, ganske særpregede rettigheter. Man kan heller ikke komme bort fra at det, sett på bakgrunn av de forhold som fra gammelt av har eksistert med hensyn til vekselvirkningen mellom norske og svenske flyttlappers reinbeiting i grensedistriktene, må ha formodningen mot seg at det har vært lovens mening faktisk å utelukke svenske flyttlapper fra å kunne oppnå norsk statsborgerskap. Det er temmelig utenkelig at noen svensk flyttlapp noensinne ville være interessert i en oppholdstillatelse i Norge, dersom han ikke kunne tilståes adgang til å ta sin reinhjord med seg idet en flyttlapp og hans hjord jo hører uløselig sammen. Uten tidligere 5, nå 7 års forutgående opphold i landet vil statsborgerrett som kjent ikke kunne oppnåes.

En oppholdstillatelse som den der er gitt den svenske flyttlapp Israel Jonsson vil, som Sentralpasskontoret bemerker i skriv av 26. juni 1950, gi vedkommende rett til å drive slik selvstendig virksomhet her i landet som ikke måtte stride mot særlige bestemmelser. Som følge av at reindriftslovens §1 etter lagmannsrettens oppfatning ikke stiller seg hindrende i veien for at reindriftsmyndighetene - Landbruksdepartementet og lappefogd - gir Israel Jonsson rett til vinterbeite og anviser beitedistrikt, foreligger ikke noe grunnlag for å gjøre Staten v/Landbruksdepartementet ansvarlig for eventuell skade ved sammenblanding av ankemotpartenes og Israel Jonssons rein. Staten v/Landbruksdepartementet må derfor bli å frifinne. Etter dette resultat blir det unødvendig å gå inn på Landbruksdepartementets andre prosessuelle innsigelser om at ankemotpartene ikke kunne ha noen rettslig interesse av å søke dom overensstemmende med sin påstands pkt. 1. - - -