Rt-1958-1101

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1958-11-01
Publisert:	HR-1958-109 - Rt-1958-1101
Stikkord:	(Torgersen-saken, Skippergata-saken), Strafferett, Drap, Brannstiftelse, Voldtektsforsøk, Saksbehandling, Straffutmåling, Sikring
Sammendrag:	Saken gjaldt anke over saksbehandling og straffutmåling i straffesaken mot Fredrik Ludvik Fasting Torgersen. Torgersen ble i Eidsivating lagmannsretts dom av 16. juni 1958 dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring for brannstiftelse, forsøk på voldtekt og drap av en 16 år gammel pike. Han anket lagmannsrettens saksbehandling og straffutmåling til Høyesterett. Høyesterett fant at anken over saksbehandlingen ikke kunne føre frem. Retten mente det materialet de sakkyndige bygget på, var tilstrekkelig og skaffet til veie på en betryggende måte. Når det gjaldt straffutmålingen var Høyesterett enig med lagmannsretten at det måtte reageres med lovens strengeste straff, fengsel på livstid. Høyesterett la vekt på at domfelte var funnet skyldig i tre av de mest alvorlige forbrytelsene i Straffeloven og at drapsforbrytelsen var utført under særdeles skjerpende omstendigheter. Det måtte også tas i betraktning at domfelte så sent som i 1956 var dømt for forsøk på voldtekt. Etter dette forkastet Høyesterett anken. Torgersen sonet 16 år og ble løslatt i 1974. Han begjærte straffesaken gjenopptatt og fikk begjæringene avvist syv ganger: Eidsivating lagmannsrett 1975, Høyesteretts kjæremålsutvalg 1976, Borgarting lagmannsrett 2000 (LB-1997-2567), Høyesteretts kjæremålsutvalg 2001 (Rt-2001-1521) og Gjenopptakelseskommisjonen i 2006 (GK-2004-71), 2010 (GK-2008-124), 2015 (GK-2015-111) og 2021 (GK-2020-94). Torgersen selv og mange støttespillere har hevdet Torgersen var offer for justismord.
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett 16.06.1958 - Høyesterett HR-1958-00109, L.nr. 109/1958
Parter:	Påtalemyndigheten (statsadvokat L.J. Dorenfeldt) mot Fredrik Ludvik Fasting Torgersen [A] (høyesterettsadvokat Nils Finn Simonsen)
Forfatter:	Nygaard, Rode, Bendiksby, Schei, Wold
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §148, §192, §233, §39, §49, §127, §145, §228, §257, §258, §350, §52, §53, §54, §56, §61, §62, Straffeprosessloven (1887) §291, Løsgjengerloven (1900) §16, Domstolloven (1915) §124, §96

Dommer Nygaard: Eidsivating lagmannsrett avsa 16. juni 1958 dom med slik domsslutning:

«A dømmes for forbrytelser mot straffelovens §192, 1. og tredje ledd, jfr annet ledd, jfr. §49, og fjerde ledd, jfr. §61, §233, 1, og annet ledd og §148 første ledd, alt sammenholdt med §62, til fengsel på livstid.

I tilfelle av løslatelse blir han å undergi sikringsforholdsregler i samsvar med straffelovens §39 nr. 1 a-f så lenge det finnes påkrevet, dog ikke utover 10 år uten rettens samtykke. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, straffutmålingen og avgjørelsen av sikringsspørsmålet.

Side:1102

Jeg behandler først anken over saksbehandlingen.

Domfelte hevder at behandlingen av saken helt fra første stund foregikk i «en hatsk stemning» mot ham og at denne sterke antipati kan ha influert på lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet. I denne sammenheng er det nevnt at lagmannen ved åpningen av hovedforhandlingen uttalte i påhør av lagretten at domfelte var en meget vanskelig person. Det er også fremholdt at lagrettens ordfører blandet seg opp i et «basketak» som oppsto da domfelte angrep et av vitnene. Jeg finner det klart at denne ankegrunn ikke kan føre frem. Det foreligger ikke noe som kan tyde på at lagmannsretten ikke har hatt en objektiv innstilling overfor saken. Etter det som er opplyst, er det heller ikke grunnlag for noen kritikk mot lagmannen fordi han fremkom med den uttalelsen som domfelte har gjengitt. Med hensyn til «basketaket» heter det i lagmannsrettens rettsbok at under avhøring av et av vitnene «hoppet tiltalte plutselig over inngjerdingen rundt tiltaleboksen og kastet en stol mot vitnet. Han måtte overmannes og legges i håndjern av den tilstedeværende politivakt og ble så ført ut». At lagrettens ordfører under dette fant å måtte assistere politivakten, kan etter min mening ikke ha hatt noen betydning for lagrettens standpunkt til skyldspørsmålet. Jeg nevner også at domfelte ikke under hovedforhandlingen gjorde noen innvending mot at lagrettens ordfører fortsatt gjorde tjeneste.

Domfelte har videre fremholdt at han ikke senest dagen før lagmannstinget begynte var blitt forevist listen over lagrettemennene slik som det er bestemt i domstollovens §96 annet ledd. Jeg finner det åpenbart at dette ikke kan ha hatt noen som helst innflytelse på sakens utfall. Det samme gjelder det forhold at spørsmålet om å utelukke offentligheten ikke ble behandlet for lukkede dører etter regelen i domstollovens §124 annet ledd.

Ellers har domfelte gjort gjeldende at hele saken skulle ha vært behandlet for lukkede dører slik som han fremsatte begjæring om. Jeg kan ikke se at det er begått noen feil når lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i domstollovens §124, 1. ledd besluttet at saken skulle behandles for åpne dører.

Domfelte har også angrepet lagmannsrettens dom fordi retten avslo hans begjæring om å få oppnevnt en tredje odontologisk sakkyndig utenfor de nordiske land. Forholdet er her at Oslo forhørsrett 30. desember 1957 oppnevnte tannlege Ferdinand Strøm som sakkyndig for å gi erklæring om et bitt i avdødes venstre bryst. Tannlege Strøm er fast rettsmedisinsk sakkyndig i odontologiske spørsmål og lærer i rettsodontologi ved Norges Tannlegehøgskole. Først 12. april 1958 erklærte domfelte seg villig til å la tannlege Strøm ta avstøpning av sine tenner, og avtrykk av tennene ble så tatt 14. april. Den 28. april ga tannlege Strøm en erklæring der det bl.a. heter: «Ut fra et vitenskapelig syn er det etter min oppfatning overveiende sannsynlig at bitemerket i brystet til B skriver seg fra mistenkte A. Ut fra min

Side:1103

personlige erfaring, vel vitende om mitt ansvar, anser jeg bitemerket i brystet til den drepte å være identisk med mistenkte As tenner.» Under et rettsmøte i Oslo forhørsrett 7. mai fremsatte domfeltes forsvarer begjæring om at det måtte bli oppnevnt en ny sakkyndig utenfor Norden. Forhørsretten fant ikke å kunne ta til følge begjæringen om å få oppnevnt en sakkyndig utenfor de nordiske land. Det uttales i forhørsrettens beslutning bl.a. at selv om det dreiet seg om en alvorlig sak, var det etter rettens mening ikke «grunnlag for å gå til et slikt ekstraordinært skritt så lenge det finnes norske eller skandinaviske sakkyndige som er kompetente til å avgi erklæring i saken, og retten finner ikke grunn til å trekke deres uavhengighet i tvil». Som ny odontologisk sakkyndig ved siden av tannlege Strøm ble oppnevnt professor, dr. philos. Jens Wærhaug ved Norges Tannlegehøgskole. Det heter videre i forhørsrettens beslutning: «For å utelukke enhver tvil om selvstendige undersøkelser, er det forutsetningen at professor Wærhaug skal foreta sine undersøkelser av materialet uten å være kjent med tannlege Strøms konklusjoner, men slik at han får anledning til å gjøre seg kjent med de fire første sider i tannlege Strøms erklæring.» Forhørsrettens beslutning ble av domfelte påkjært til Eidsivating lagmannsrett, som ved kjennelse av 10. mai forkastet kjæremålet. Den 14. mai ble det gitt en erklæring av professor Wærhaug med følgende konklusjon: «Bittsporene i drepte Bs bryst kan med en til visshet grensende sannsynlighet sies å være etterlatt av A. Det kan ikke utelukkes at andre kan ha gjort det, men denne mulighet er så liten at den neppe kan tas i betraktning.» Ved avslutningen av bevisførselen under hovedforhandlingen fremsatte domfelte på nytt begjæring om å få oppnevnt en ny odontologisk sakkyndig utenfor Skandinavia. Ved lagmannsrettens kjennelse av 12. juni ble denne begjæring ikke tatt til følge. Lagmannsretten uttalte i kjennelsen bl.a.: «Retten kan ikke innse at det er nødvendig med nye rettsodontologiske sakkyndige. Det er visstnok så at professor Wærhaug utelukkende har bygget på det materiale som han hadde fått utlevert fra tannlege Strøm. Men han var ikke gjort kjent med den konklusjon som tannlege Strøm allerede var kommet til og har således på grunnlag av det foreliggende materiale foretatt en helt selvstendig vurdering. Det er ikke opplyst noe om at det forelagte materiale ikke var tilstrekkelig eller at det ikke var innsamlet på en fullt betryggende måte, og dette er da heller ikke påstått. Retten har ingen grunn til å tvile på at så vel tannlege Strøms som professor Wærhaugs arbeide med og vurdering av bittmerkene er så betryggende som det er mulig. De er begge fremstående og anerkjendte videnskapsmenn på dette felt.»

Fra domfeltes side er det bl.a. fremholdt at tannlege Strøm i Norden har den ledende stilling på rettsodontologiens område og at alle andre sakkyndige fra de nordiske land bygger på hans

Side:1104

erfaringer og metoder. I betraktning av at det er første gang man i norsk rettspraksis bruker et bevis av denne art - bittavtrykk i levende vev - til identifikasjon, burde det under disse omstendigheter ha vært oppnevnt en tredje sakkyndig utenfor Norden.

Etter det som er opplyst i saken kan jeg ikke se at det her fra lagmannsrettens side er begått noen feil. På samme måte som lagmannsretten må jeg gå ut fra at det materiale som de sakkyndige bygget på, var tilstrekkelig og at materialet var skaffet til veie på en fullt betryggende måte. Professor Wærhaug har foretatt en helt selvstendig vurdering på grunnlag av det materiale som forelå. Jeg kan heller ikke se at det er grunn til å reise tvil om at begge de sakkyndige hadde tilstrekkelig innsikt og kyndighet på området.

Etter dette blir det mitt resultat at domfeltes anke over saksbehandlingen ikke kan føre frem.

Jeg går så over til å behandle anken over straffutmålingen og sikringen.

Når det gjelder straffutmålingen, finner jeg grunn til å nevne at domfelte er vokset opp under vanskelige forhold i hjemmet og at han ikke var mer enn vel 23 år gammel da de forbrytelser som saken gjelder ble begått. Videre bygger jeg - i likhet med lagmannsretten og de rettspsykiatrisk sakkyndige - på at hans karakterbrist er av den art at han må ansees for å være en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. Voldtektsforsøket og drapshandlingen må antas å være begått under sterk seksuell opphisselse selv om jeg - i likhet med lagmannsretten - må gå ut fra at forbrytelsene ikke er foretatt under en slik nedsettelse av bevisstheten at straffelovens §56 nr. 1 b kommer til anvendelse. Til tross for de momenter som jeg har nevnt, er jeg imidlertid enig med lagmannsretten i at det her må reageres med lovens strengeste straff, fengsel på livstid. Domfelte er funnet skyldig i tre av de mest alvorlige forbrytelser som vår straffelov kjenner, og drapsforbrytelsen er utført under særdeles skjerpende omstendigheter. Det må også tas i betraktning at han så sent som i 1956 ble dømt for forsøk på voldtekt.

Selv om domfelte blir idømt fengsel på livstid, er jeg også enig med lagmannsretten i at det i dette tilfelle er nødvendig å treffe bestemmelse om sikring, og jeg kan for så vidt vise til lagmannsrettens begrunnelse.

Jeg stemmer for denne

K J E N N E L S E :

Anken forkastes.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Schei og justitiarius Wold: Likeså.

Side:1105

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde, lagdommer Jens Fagereng og tilkalt dommer, sorenskriver T. B. Njaa):

Tiltalte A er født xx.xx.1934 i Y av norske foreldre C og hustru D. Han er døpt i Y, men ikke konfirmert. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han har gått vanlig folkeskole og er uten fast stilling og arbeid. Han bor i xxxxvei 24, X. Han har oppgitt sin inntekt i 1957 til kr. 1200. Han er uformuende. Han har gjort militærtjeneste i 2 måneder i Marinen i 1955. Han er straffedømt i alt 4 ganger. Den første dom som ble avsagt 1. april 1952 gjaldt forbrytelser mot strl. §127, §228, første og annet ledd, samt §257. Den ble gjort betinget med 3 års prøvetid. Videre er han den 4. juni 1954 idømt en bot på kr. 200 for overtredelse av strl. §228. Den 16. desember 1954 ble han dømt for forbrytelse mot strl. §258, jfr. §257, jfr. §49. Dommene av 1. april 1952 og 16. desember 1954 er ikke sonet, idet han ved kgl. res. av 15. april 1955 ble benådet slik at fullbyrdelsen av straffen etter begge dommer skulle utstå i samsvar med reglene i strl. §52, §53, §54. Av den bot han ble idømt den 4. juni 1954, gjenstår en rest på kr. 80. Endelig ble han ved Eidsivating lagmannsretts dom av 22. februar 1956 for forbrytelser mot strl. §192, §1., annet og tredje ledd, 1. punktum, jfr. 49 og 257 og 257, jfr. 258, dømt til fengsel i 3 år og 6 måneder, samt til sikring etter §39, nr. 1 a-f i 5 år. Han ble løslatt på prøve den 5. oktober 1957, og av straffen gjensto da en rest på 1 år og 154 dager. Han har videre vedtatt to forelegg, henholdsvis etter strl. §350 og løsgjengerlovens §16. - - -

Statsadvokatene i Oslo har den 12. mai 1958 satt ham under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett til fellelse etter:

I. straffelovens §192, 1. og tredje ledd, jfr annet ledd, alt smh. med fjerde ledd for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helbred å ha tvunget noen til utuktig omgjengelse (samleie) eller foretatt handling hvorved tilsiktes påbegynt utførelsen av en ikke fullbyrdet forbrytelse som ovenfor beskrevet, idet tiltalte tidligere er straffet etter samme paragraf, ved fredag 6. desember 1957 mellom ca. kl. 23.00 og 23.30 i oppgangen til Skippergt. 6 B, Oslo, å ha tiltvunget seg eller forsøkt å tiltvinge seg samleie med den 16 år gamle B ved å ta kvelertak på henne, dunke hodet gjentatte ganger mot betonggulvet og det nederste trappetrinn samt rive i stykker hennes underbenklær.

II. straffelovens §233, første og annet ledd, for å ha forvoldt en annens død idet drapet er forøvet for å lette eller skjule en annen forbrytelse eller unndra seg straffen for en sådan, og ellers under særdeles skjerpende omstendigheter, ved til tid og sted som under tiltalens i nevnt, å ha forvoldt den 16 år gamle Bs død ved å kvele henne med hendene og dunke hodet gjentatte ganger mot betonggulvet og det nederste trappetrinn idet han forøvet drapet for å lette, skjule eller unndra seg straffen for den under tiltalens post I nevnte forbrytelse.

III. straffelovens §145, jfr. §62, for å ha voldt ildebrann hvorved tap av menneskeliv lett kunne forårsakes, ved natt til lørdag 7. desember 1957 antagelig mellom kl. 00.30 og 00.45 å ha voldt ildebrann i kjelleren til Skippergt. 6 B, Oslo, ved å samle sammen en stabel rusk, papirsekker, bølgepapp, et tørt juletre og gamle trematerialer og tenne på med fyrstikker hvorved tap av menneskeliv lett kunne vært forårsaket, hvis ikke brannen var blitt oppdaget i tide.

Side:1106

Da tiltalte er en person med mangelfullt utviklede sjelsevner og da det av den grunn er fare for gjentagelse av straffbare handlinger, vil det foruten straff også bli påstått sikring etter strl. §39, 1 a-f.

Tiltalen er utferdiget etter riksadvokatens ordre.

Tiltalte har ikke erkjent seg skyldig etter tiltalen.

Under hovedforhandlingen har statsadvokaten med hjemmel i strpl. §291 foretatt en del rettelser i tiltalebeslutningen. Tiltalte og forsvareren har ikke hatt noe å bemerke til rettelsene. Rettelsene er følgende:

«1. I tiltalens post i blir teksten således: «for å ha foretatt handling hvorved tilsiktedes påbegynt utførelsen av en ikke fullbyrdet forbrytelse, nemlig ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helbred å ha tvunget noen til utuktig omgjengelse (samleie), idet tiltalte tidligere er straffet etter samme paragraf, ved fredag 6. desember 1957 mellom ca. kl. 23.00 og 23.30 i oppgangen til Skippergaten 6 B, Oslo, å ha forsøkt å tiltvinge seg samleie med den 16 år gamle B ved å ta kvelertak på henne og/eller dunke hodet kraftig mot kanten av det nederste trappetrinn samt rive i stykker hennes underbenklær.»

2. Den faktiske beskrivelse i tiltalens post II skal lyde slik: «ved til tid og sted som under tiltalens i nevnt å ha forvoldt den 16 år gamle Bs død ved å kvele henne med hendene og/eller dunke hodet kraftig mot kanten av det nederste trappetrinn idet han forøvet drapet for å lette, skjule eller unndra seg straffen for den under tiltalens post i nevnte forbrytelse.»

3. I den faktiske beskrivelse av tiltalens post III utgår ordene «antagelig mellom kl. 00.30 og 00.45.»

Lagretten er forelagt i alt 7 spørsmål. Det første spørsmål er et hovedspørsmål i samsvar med post i i den rette de tiltalebeslutning. Annet spørsmål er et hovedspørsmål i samsvar med den rettede post II i tiltalen. Til dette var knyttet to tilleggspørsmål, nemlig om drapet var forøvet for å lette, skjule eller unndra seg straffen for den under første spørsmål nevnte forbrytelse, samt om drapet var foretatt under for øvrig særdeles skjerpende omstendigheter. Femte spørsmål var et hovedspørsmål i samsvar med den rettede tiltalebeslutnings post III. De to siste spørsmål gjaldt om tiltalte er en person med mangelfullt utviklede sjelsevner og om det på grunn av sådan tilstand er fare for at han på ny vil foreta straffbare handlinger.

Lagretten har besvart samtlige spørsmål bekreftende. Fjerde spørsmål (annet tilleggsspørsmål) er besvart med mer enn halvdelen av stemmene.

Retten legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen. Tiltalte blir derfor å straffelle for forbrytelse mot strl.s §192, §1 . og tredje ledd, jfr annet ledd og 49, 233, første og annet ledd og 148 første ledd.

Ved straffutmålingen har retten lagt til grunn at tiltalte er funnet skyldig i tre av de alvorligste forbrytelser som straffeloven kjenner, nemlig voldtektsforsøk, drap og ildspåsettelse med fare for tap av menneskeliv. Drapet er foretatt for å lette, skjule eller unndra seg straffen for voldtektsforsøket, og ildspåsettelsen for å utslette sporene av de to andre forbrytelser.

Selve handlingsforløpet i voldtektsforsøket og drapet er det ikke lykkedes å klarlegge i detalj. Men etter det som kom frem under hovedforhandlingen, må retten gå ut fra at B mistet bevisstheten som følge av de voldshandlinger hun ble utsatt for - kvelertaket om hennes

Side:1107

hals og det kraftige dunk av hennes hode mot trappetrinnet. Dette dunk førte til at hun fikk et dypt 5,5 cm langt sår i bakhodet. Tidspunktet for dødens inntreden har ikke kunnet fastslåes. Men det er all grunn til å tro at døden er inntrådt ganske kort tid etterat hun ble tilføyet denne kraftige vold. Så vel kvelertaket som det gapende sår i hodet var i og for seg ytterst farlig. Etter hva de sakkyndige professor Waaler og prosektor Lundevall har uttalt, er det mest sannsynlig at kvelertaket er den primære dødsårsak.

Retten antar at tiltalte har vært i seksuell opphisselse under hele handlingsforløpet, og at drapet må ansees som et typisk seksualdrap. Det er således på det rene at tiltalte har bitt B i venstre bryst. Etter de sakkyndiges uttalelser må retten gå ut fra at bittet er et lystbitt. Det er uklart om bittet er utført før eller etterat B var død.

Når handlingsforløpet sees som en helhet, er retten enig med lagretten i at det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter ved drapets utførelse, selv bortsett fra at det er foretatt for å lette eller skjule voldtektsforsøket eller unndra seg straffen for dette.

Det foreligger således fire forskjellige grunnlag for å idømme fengsel på livstid. For det første er han tidligere dømt for forsøk på voldtekt. Dette fant sted den 8. eller 9. august 1955. Betingelsene for anvendelse av fengsel på livstid etter strl. §192 fjerde ledd, jfr. §61, er således til stede. For det annet er drapet utført for å lette, skjule eller unndra seg straffen for voldtektsforsøket. For det tredje er drapet begått under i seg selv særdeles skjerpende omstendigheter. Jfr. strl.s §233 annet ledd. For det fjerde er ildspåsettelsen en forbrytelse som etter strl.s §148 første ledd, gir adgang til å anvende fengsel på livstid. Det må da etter rettens mening kunne påvises formildende omstendigheter av betydelig vekt forat tiltalte skal kunne slippe med tidsbestemt fengsel.

Statsadvokaten har hevdet at det ikke foreligger formildende omstendigheter i det hele tatt. Forsvareren har derimot gjort gjeldende at straffelovens §56, nr. 1 b må komme til anvendelse da handlingen må antas foretatt under en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten som ikke er en følge av selvforskyldt rus.

Det er på det rene at tiltalte hadde drukket en del eksportøl tidligere på aftenen, men neppe så meget at det i nevneverdig grad har nedsatt bevisstheten. Etter de psykiatrisk sakkyndiges uttalelse er det ikke grunn til å tro at hans bevissthet i det hele tatt har vært nedsatt noe særlig på handlingstiden, hverken som følge av den seksuelle spenning han har vært i eller av andre grunner. Den bevissthetsinnsnevring med derav følgende nedsettelse av motforestillinger som måtte ha vært til stede, antas ikke å ha vært større enn vanlig ved affektforbrytelser.

Retten kan derfor ikke finne at straffelovens §56, nr. 1 b er anvendelig i dette tilfelle, og den kan heller ikke se at det foreligger andre forhold som gjør det berettiget og forsvarlig å idømme tidsbestemt fengsel for disse grove forbrytelser. Den samlede straff fastsettes derfor i samsvar med reglene i strl.s §62 til fengsel på livstid.

Statsadvokaten har videre påstått idømmelse av sikring for et tidsrom av inntil 10 år for det tilfelle at tiltalte etter kortere eller lengre tids soning skulle bli løslatt.

Tiltalte er av de sakkyndige karakterisert som en alkoholtilvennet psykopat. Men hans alkoholmisbruk har ikke vært særlig sterkt. Han er

Side:1108

holdningsløs, følelseskold og undertiden eksplosiv. Eksplosiviteten utløses særlig under alkoholpåvirkning. Men den kan også komme til utbrudd når han er helt edru. Hans intelligens er testet to ganger, i 1955 og nå i forbindelse med den foreliggende sak. Første gang kom man frem til en IQ på 89, siste gang til IQ-110. Når man tar i betraktning den vanlige variasjonsbredde på +- 10 og forskjeller i undersøkelsesmetodene, må retten gå ut fra at hans intelligens er normal. Den sakkyndige overlege Johannessen har videre uttalt om tiltalte at han er lur, vaktsom, mistenksom og upålitelig, og at han ved bevisst fordreining søker å dekke over uheldige og ufordelaktige omstendigheter. Retten er enig i denne karakteristikk. Retten er videre enig i at hans karakterologiske brist er så dyptgående at det er berettiget å betegne ham som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. Den er også enig i at det som følge herav er fare for at han igjen vil kunne begå nye straffbare handlinger. Det er i det hele rettens oppfatning at han i dag må karakteriseres som en ytterst farlig forbryter og at en sikring av ham vil være ubetinget påkrevet når han blir løslatt. Den tar derfor sikringspåstanden til følge. - - -